I forskriften menes med a. kontrakt: gjensidig bebyrdende avtale som en eller flere oppdragsgivere inngår skriftlig med en eller flere leverandører; b. varekontrakt: kontrakt om kjøp, avbetalingskjøp, leasing eller leie , med eller uten rett til kjøp, av varer. En varekontrakt kan inkludere monterings- og installasjonsarbeid ; c. tjenestekontrakt: kontrakt om utførelsen av tjenester, unntatt kontrakter som nevnt i bokstav d ; d. bygge- og anleggskontrakt : kontrakt om 1. utførelsen eller både utførelsen og planleggingen av bygge- og anleggsarbeider i forbindelse med aktiviteter som angitt i vedlegg 1 , 2. utførelsen eller både utførelsen og planleggingen av et bygge- og anleggsarbeid eller 3. utførelsen på en hvilken som helst måte av et bygge- og anleggsarbeid som oppfyller kravene som er satt av en oppdragsgiver som har avgjørende innflytelse på arbeidets art eller planlegging ; e. bygge- og anleggsarbeid: resultatet av et sett av bygge- og anleggsaktiviteter som i sin helhet er tilstrekkelig til å oppfylle en økonomisk eller teknisk funksjon; f. særlige tjenester: tjenester som angitt i vedlegg 2 ; g. helse- og sosialtjenester: tjenester som angitt i vedlegg 3; h. konsesjonskontrakt : tjenestekontrakt eller bygge- og anleggskontrakt der vederlaget består enten utelukkende av retten til å utnytte tjenestene eller bygge- og anleggsarbeidene eller en slik rett sammen med betaling, og der driftsrisikoen er overført fra oppdragsgiveren til leverandøren; i. rammeavtale : avtale som en eller flere oppdragsgivere inngår med en eller flere leverandører, og som har til formål å fastsette kontraktsvilkårene for de kontrakter som oppdragsgiveren skal inngå i løpet av en bestemt periode, særlig om pris og mengde.
Paragrafkommentar
Kommentar til FOA § 4-1 - Kontraktstyper
§ 4-1 som klassifikasjons- og inngangsbestemmelse
§ 4-1 er forskriftens sentrale definisjonsbestemmelse for kontraktstyper. Innledningen – «I forskriften menes med» – viser at bestemmelsen oppstiller legaldefinisjoner som brukes på tvers av regelverket. Klassifikasjonen etter § 4-1 er inngangen til virkeområdet etter § 1-1, til unntaket for konsesjonskontrakter i § 2-1 første ledd bokstav c, og til vedleggene for bygge- og anleggsaktiviteter (vedlegg 1), særlige tjenester (vedlegg 2) og helse- og sosialtjenester (vedlegg 3). Bestemmelsen avgjør dermed ikke alene hvilke plikter som gjelder, men leverer begrepene som resten av forskriften bygger videre på.
Totrinnsvurdering: kontrakt først, deretter kontraktstype
Systematikken innebærer en totrinnsvurdering. Først må det avgjøres om forholdet overhodet er en «kontrakt» etter bokstav a – en gjensidig bebyrdende avtale inngått skriftlig. Først deretter oppstår spørsmålet om klassifisering som vare-, tjeneste- eller bygge- og anleggskontrakt mv. Denne totrinnsvurderingen er gjennomgående lagt til grunn i nyere KOFA-praksis, jf. bl.a. KOFA 2020/0238 og KOFA 2024/804.
Definisjonsbestemmelse, ikke prosessuell hjemmel
At § 4-1 er en avgrensningsregel og ikke en prosessuell hjemmel, fremgår av EU-domstolens avgjørelse i C-367/19: definisjonen av «offentlig kontrakt» trekker opp direktivets anvendelsesområde, men kan ikke brukes som selvstendig avvisningshjemmel.
Klassifisering av sammensatte kontrakter
Bestemmelsen sier lite uttrykkelig om blandede kontrakter. Her utfylles § 4-1 av unionsrettslig praksis om hovedformålslæren (C-145/08, C-412/04, C-306/08). Definisjonene skal ikke anvendes mekanisk etter enkeltinnslag i avtalen, men etter hva kontrakten samlet sett går ut på. Bestemmelsen er ikke i seg selv en fullstendig regel om blandede kontrakter; den må leses i sammenheng med §§ 6-1 til 6-5.
Realitetsorientering
Klassifikasjonen beror på kontraktens reelle innhold og hovedformål, ikke partenes benevnelse (C-536/07 KölnMesse). Kontraktstypeklassifikasjon og regelverksvalg er to forskjellige spørsmål: klassifikasjonen etter § 4-1 avgjør ikke alene hvilken forskrift som gjelder, jf. KOFA 2020/945 om grensen mot forsyningsforskriften.
Sammenheng med øvrige regler
Klassifikasjonen styrer ikke bare virkeområde og terskelverdier, men også hvilke etterfølgende regler som kan brukes – for eksempel adgangen til å kreve egenutførelse av kritiske oppgaver etter § 19-3 (DFØ punkt 28.5).
Klar for publisering 2026-06-20. Generert og redaksjonelt implementert fra claude-opus-4-6 (foa_kap3_7_opus46_v2_pass2_klar_2026-06-20).
Paragrafkommentar
Kommentar til FOA § 4-1 - Kontraktstyper
§ 4-1 som klassifikasjons- og inngangsbestemmelse
§ 4-1 er forskriftens sentrale definisjonsbestemmelse for kontraktstyper. Innledningen – «I forskriften menes med» – viser at bestemmelsen oppstiller legaldefinisjoner som brukes på tvers av regelverket. Klassifikasjonen etter § 4-1 er inngangen til virkeområdet etter § 1-1, til unntaket for konsesjonskontrakter i § 2-1 første ledd bokstav c, og til vedleggene for bygge- og anleggsaktiviteter (vedlegg 1), særlige tjenester (vedlegg 2) og helse- og sosialtjenester (vedlegg 3). Bestemmelsen avgjør dermed ikke alene hvilke plikter som gjelder, men leverer begrepene som resten av forskriften bygger videre på.
Totrinnsvurdering: kontrakt først, deretter kontraktstype
Systematikken innebærer en totrinnsvurdering. Først må det avgjøres om forholdet overhodet er en «kontrakt» etter bokstav a – en gjensidig bebyrdende avtale inngått skriftlig. Først deretter oppstår spørsmålet om klassifisering som vare-, tjeneste- eller bygge- og anleggskontrakt mv. Denne totrinnsvurderingen er gjennomgående lagt til grunn i nyere KOFA-praksis, jf. bl.a. KOFA 2020/0238 og KOFA 2024/804.
Definisjonsbestemmelse, ikke prosessuell hjemmel
At § 4-1 er en avgrensningsregel og ikke en prosessuell hjemmel, fremgår av EU-domstolens avgjørelse i C-367/19: definisjonen av «offentlig kontrakt» trekker opp direktivets anvendelsesområde, men kan ikke brukes som selvstendig avvisningshjemmel.
Klassifisering av sammensatte kontrakter
Bestemmelsen sier lite uttrykkelig om blandede kontrakter. Her utfylles § 4-1 av unionsrettslig praksis om hovedformålslæren (C-145/08, C-412/04, C-306/08). Definisjonene skal ikke anvendes mekanisk etter enkeltinnslag i avtalen, men etter hva kontrakten samlet sett går ut på. Bestemmelsen er ikke i seg selv en fullstendig regel om blandede kontrakter; den må leses i sammenheng med §§ 6-1 til 6-5.
Realitetsorientering
Klassifikasjonen beror på kontraktens reelle innhold og hovedformål, ikke partenes benevnelse (C-536/07 KölnMesse). Kontraktstypeklassifikasjon og regelverksvalg er to forskjellige spørsmål: klassifikasjonen etter § 4-1 avgjør ikke alene hvilken forskrift som gjelder, jf. KOFA 2020/945 om grensen mot forsyningsforskriften.
Sammenheng med øvrige regler
Klassifikasjonen styrer ikke bare virkeområde og terskelverdier, men også hvilke etterfølgende regler som kan brukes – for eksempel adgangen til å kreve egenutførelse av kritiske oppgaver etter § 19-3 (DFØ punkt 28.5).
Klar for publisering 2026-06-20. Generert og redaksjonelt implementert fra claude-opus-4-6 (foa_kap3_7_opus46_v2_pass2_klar_2026-06-20).