Rettslig kjerne
Dommen avklarer rekkevidden av unntaket for ansettelseskontrakter i direktiv 2014/24 artikkel 10 bokstav g). EU-domstolen la til grunn at begrepet må gis en selvstendig og ensartet EU-rettslig tolkning. Det avgjørende er om kontrakten etablerer et arbeidsforhold, det vil si at en fysisk person i en viss periode yter arbeid mot vederlag for og etter instrukser fra arbeidsgiveren. At arbeidsavtalen er tidsbegrenset, eller at utvelgelsen skjer på grunnlag av objektive og poengbaserte kriterier, er ikke til hinder for at den omfattes av unntaket. Domstolen understreket samtidig at medlemsstatene ikke er forpliktet etter anskaffelsesdirektivet til å sette ut tjenesteyting de selv ønsker å organisere ved egne ansatte. Videre fastslo domstolen at en oppdragsgivers beslutning om å ikke gjennomføre konkurranse fordi kontrakten etter oppdragsgiverens syn faller utenfor direktivets virkeområde, er en beslutning som kan prøves etter håndhevelsesdirektivet av en økonomisk aktør med interesse i kontrakten.
Faktum
Saken oppsto etter at styrene ved to greske offentligrettslige sykehus besluttet å inngå flere privatrettslige tidsbegrensede individuelle arbeidsavtaler for å dekke behov knyttet til kantine, levering av måltider og rengjøring. Hjemmelen var gresk lovgivning vedtatt på bakgrunn av økonomiske og organisatoriske forhold i Hellas. Lovgivningen åpnet for slike avtaler når eksisterende personale ikke var tilstrekkelig og det forelå uforutsette eller tvingende omstendigheter. Søkerne skulle rangeres etter objektive kriterier, blant annet arbeidsledighetsperiode, yrkeserfaring og antall mindreårige barn. Anodiki Services EPE, som var en markedsaktør innen tilsvarende tjenester, angrep beslutningene for gresk domstol. Selskapet anførte at dette i realiteten gjaldt tjenesteytelser som skulle vært konkurranseutsatt etter direktiv 2014/24, og viste til at kontraktsverdiene oversteg relevante terskelverdier.
Domstolens vurdering
Når det gjaldt artikkel 10 bokstav g), tok EU-domstolen utgangspunkt i at direktiv 2014/24 ikke definerer begrepet «ansettelseskontrakter» og heller ikke viser til nasjonal rett. Begrepet måtte derfor tolkes autonomt og ensartet i EU-retten, i lys av ordlyd, kontekst og formål. Domstolen viste til femte betraktning, som presiserer at direktivet ikke pålegger medlemsstatene å outsource eller eksternalisere tjenester de ønsker å yte selv, og at tjenesteyting på grunnlag av arbeidskontrakter ikke skal være omfattet av direktivet.
Domstolen la videre til grunn et generelt EU-rettslig arbeidsforholdsbegrep: Et arbeidsforhold foreligger når en person i en viss periode yter tjenester mot vederlag for og etter anvisninger fra en annen. På dette grunnlaget uttalte domstolen at artikkel 10 bokstav g) omfatter alle kontrakter hvor en offentlig myndighet ansetter fysiske personer for selv å levere tjenester, og hvor det oppstår et slikt arbeidsforhold. Hvordan de aktuelle personene velges ut, var etter domstolens syn uten betydning for kvalifikasjonen. Det var derfor ikke et vilkår at arbeidsgiverens valg bygger på subjektive vurderinger eller et særlig tillitsforhold. Heller ikke tidsbegrensningen var avgjørende; også tidsbegrensede arbeidsavtaler kan omfattes.
For det andre behandlet domstolen spørsmålet om andre regler i direktiv 2014/24, TEUV eller generelle prinsipper likevel kom til anvendelse. Siden kontraktene ble klassifisert som ansettelseskontrakter utenfor direktivets saklige virkeområde, kom heller ikke de påberopte bestemmelsene i direktivet, traktatbestemmelsene om etableringsfrihet og fri bevegelighet for tjenester, eller prinsippene om likebehandling, gjennomsiktighet og forholdsmessighet til anvendelse på beslutningen om å inngå slike arbeidsavtaler.
Til slutt vurderte domstolen klageadgangen etter direktiv 89/665. Den fremhevet at begrepet «oppdragsgivers beslutning» skal forstås vidt. En beslutning om ikke å iverksette en anskaffelsesprosedyre fordi oppdragsgiver mener kontrakten faller utenfor anskaffelsesregelverket, er den første beslutningen som må kunne prøves. Hvis slik prøving var utelukket, ville anvendelsen av anskaffelsesreglene bli avhengig av oppdragsgivers egen oppfatning. Derfor kan en økonomisk aktør med interesse i å få tildelt en kontrakt med samme gjenstand, klage over en slik beslutning.
Konklusjon
EU-domstolen fastslo at de aktuelle tidsbegrensede individuelle arbeidsavtalene var «ansettelseskontrakter» etter artikkel 10 bokstav g) i direktiv 2014/24. De falt dermed utenfor anskaffelsesdirektivets virkeområde, selv om utvelgelsen skjedde på grunnlag av objektive kriterier og avtalene gjaldt oppgaver som ellers ofte kjøpes i markedet. Samtidig slo domstolen fast at en oppdragsgivers beslutning om å unnlate konkurranse fordi den mener kontrakten er unntatt, kan angripes etter direktiv 89/665 av en økonomisk aktør med relevant interesse.
Praktisk betydning
Dommen er viktig for avgrensningen mellom offentlige tjenestekontrakter og arbeidsavtaler. Den viser at oppdragsgivere i utgangspunktet kan organisere tjenesteutførelse ved egne ansatte uten at dette i seg selv utløser plikt til å gjennomføre konkurranse etter direktiv 2014/24, forutsatt at det faktisk dreier seg om arbeidsforhold med fysiske personer. Samtidig understreker dommen at klassifiseringen ikke er skjermet fra overprøving. Leverandører kan angripe beslutningen om å unnlate anskaffelsesprosedyre dersom de mener kontrakten er feilaktig klassifisert som arbeidsavtale. For praksis innebærer dette et tydelig behov for presis vurdering av om det foreligger et reelt arbeidsforhold eller en anskaffelse av tjenester.