§ 6 – habilitetskrav 0

Paragrafkommentar

Kommentar til § 6 - habilitetskrav

§ 6 – Paragrafnivåkommentar (note 0)

Bestemmelsens karakter og systematiske plassering

Forvaltningsloven § 6 er en personinhabilitetsregel. Bestemmelsen retter seg mot den enkelte fysiske personen som opptrer på vegne av forvaltningen, ikke mot forvaltningsorganet som sådant. Lovavdelingen har uttrykkelig presisert dette i uttalelsene 1998-09-07 og 2000-05-09: at kommunen eller staten er part i saken, eller at organet har institusjonelle interesser i utfallet, gjør ikke uten videre alle ansatte eller ledere ugilde. Spørsmålet må vurderes for den enkelte tjenestemann. Uttalelsen 2003-12-12 (Kamfjordkilen) bekrefter det samme og tilføyer at selv om § 6 ikke gjør organet inhabilt, kan det i helt særskilte tilfeller oppstå spørsmål om overføring av saken til et annet organ på ulovfestet grunnlag – men dette er et annet spørsmål enn ordinær anvendelse av § 6.

Personelt virkeområde – samspillet med § 10

Bestemmelsen har et bredt personelt virkeområde gjennom samspillet med § 10. Lovavdelingen legger gjennomgående til grunn at § 6 gjelder direkte for statsråder når de opptrer som departementssjefer, jf. bl.a. uttalelsene 2019-02-11, 2014-03-25, 2014-07-04, 2010-03-26, 2025-03-25 og 2006-09-28. Uttalelsen 2019-02-11 er særlig nyttig fordi den uttrykkelig knytter dette til samspillet mellom § 6, § 10 og definisjonen av «offentlige tjenestemenn» i § 2 første ledd bokstav d, og dessuten fremhever at inhabilitet rammer både saksforberedelsen og avgjørelsen, samt kan utløse avledet inhabilitet etter tredje ledd for direkte underordnet.

Gjennom § 10 omfattes også andre enn ordinære embets- og tjenestemenn. Lovavdelingens uttalelse 2020-01-10 viser at habilitetsreglene via § 10 gjelder for medlemmer av offentlig oppnevnte granskingsutvalg, uttalelsen 2019-01-29 viser det samme for nemndsmedlemmer i Klagenemnda for offentlige anskaffelser, og uttalelsen 2008-07-11 viser at også andre som utfører arbeid for organet i anskaffelsessammenheng kan omfattes. Uttalelsen 2000-11-03 (Bærumsaken) legger tilsvarende til grunn at oppnevnte sakkyndige omfattes via § 10. Sivilombudets uttalelser i SOM-2011-501 og SOM-2013-293 går i samme retning: eksterne innstillingsgivere og sakkyndige ble vurdert ut fra habilitetshensyn nettopp fordi de reelt deltok i saksforberedelsen.

Sivilombudet har på sin side lagt til grunn at § 6 også kan aktualiseres i ansettelsessaker (SOM-2022-5419) og ved interne fordelingsbeslutninger i offentlig virksomhet (SOM-2022-1408). Uttalelsen 2008-07-11 har fortsatt verdi som anvendelseskilde for anskaffelser, men må brukes med forbehold fordi den bygger på eldre regelverk og eldre ordlyd i bokstav e.

Statsråder som regjeringsmedlemmer – ulovfestet habilitet med § 6 som utgangspunkt

For statsråder som regjeringsmedlemmer er bildet et annet. Lovavdelingen legger i en lang rekke uttalelser til grunn at § 6 ikke gjelder direkte ved behandling i statsråd, forberedende statsråd eller regjeringskonferanse, jf. § 10 annet punktum. Se bl.a. uttalelsene 2022-09-26, 2010-10-28, 2010-09-29, 2014-07-04, 2014-03-17, 2022-01-14 (Espen Barth Eide), 2002-12-20 og 2011-11-07. Disse kildene har likevel klar verdi for paragrafkommentaren fordi de samstemt bruker § 6 som det naturlige utgangspunktet for de ulovfestede habilitetsprinsippene også på regjeringsplanet. Uttalelsen 2022-09-26 formulerer dette slik at de ulovfestede reglene «i alle fall ikke [medfører] inhabilitet i større utstrekning enn det som følger av § 6».

Samtidig må disse uttalelsene leses med et tydelig forbehold: uttalelsen 2010-09-29 fremhever at konstitusjonelle og praktiske hensyn kan gi rom for noe avvikende, og til dels lempeligere, vurderinger enn ved ordinær anvendelse av § 6 i departementet som forvaltningsorgan. Tolkningsverdien ligger derfor først og fremst på metode- og systemnivå, ikke som direkte fasit for alminnelig forvaltning. Lovavdelingens uttalelse 2005-05-31 går et skritt videre ved å legge til grunn at § 6 i alle fall må anvendes analogisk i en sak om fritak fra taushetsplikt i rettssak, selv om forvaltningsloven trolig ikke gjaldt direkte.

Trinnvis og konkret vurderingsmetode

Kjernen i § 6 er en trinnvis og konkret vurderingsmetode. Flere uttalelser bruker samme fremgangsmåte: først prøves om noen av de ubetingede grunnene i første ledd foreligger; hvis ikke, må det foretas en selvstendig vurdering etter annet ledd. Se bl.a. Lovavdelingens uttalelser 2002-02-01, 2024-03-15, 2020-05-06, 2020-09-25, 2018-10-30, 2014-06-25, 2020-01-07, 2016-08-15, 2012-07-24, 2019-05-13 og 2025-03-25.

Uttalelsen 2002-02-01 er særlig illustrerende: partnerens stilling og styreverv i TV 2 utløste ikke automatisk ugildhet for finansministeren etter første ledd, men saken måtte likevel vurderes videre etter annet ledd. Uttalelsen 2020-09-25 presiserer tilsvarende at første ledd bare slår inn når den aktuelle nærstående selv er «part» i den konkrete forvaltningssaken. Dette partskravet må forstås med utgangspunkt i forvaltningslovens eget partsbegrep; Lovavdelingens uttalelse 2008-05-15 (Rosenborgsaken) viser at partsrettigheter i gransking, gitt av kontradiktoriske hensyn, ikke uten videre kan overføres til spørsmålet om noen er «part» i den senere forvaltningssaken etter § 6.

Habilitet må vurderes i relasjon til den enkelte avgjørelsen

Et gjennomgående metodisk poeng i kildene er at habilitet må vurderes i relasjon til den enkelte avgjørelsen. Dette fremheves uttrykkelig i Lovavdelingens uttalelser 2022-01-14 (mulig sentralbanksjef), 2013-01-03, 2023-08-18, 2020-01-07, 2026-02-17 og 2016-08-15. Generelle vurderinger av en stilling, et saksområde eller en relasjonstype kan gi et utgangspunkt, men er ikke tilstrekkelige alene. Også mer overordnede eller prinsipielle departementale avklaringer kan imidlertid omfattes dersom de har nær og reell betydning for bestemte, pågående saker, slik Lovavdelingen fremhevet i uttalelsen 2010-03-26. Det samme praktiske utgangspunktet ligger til grunn i uttalelsene 2019-07-18 og 2014-07-04: tidligere eller fremtidig tilknytning gir ikke automatisk ugildhet; spørsmålet er hvilken betydning tilknytningen har i den konkrete saken.

Samspillet mellom første og annet ledd

Kildene viser at samspillet mellom første og annet ledd ikke er vanntett, men heller ikke fritt. Lovavdelingens uttalelse 2012-06-25 viser at hensynene bak første ledds typetilfeller kan «kaste lys over» vurderingen etter annet ledd, selv om første ledd ikke er direkte oppfylt. Samtidig understreker uttalelsen 2001-08-22 og Sivilombudets uttalelse SOM-2007-1327 at annet ledd ikke bør brukes slik at lovgivers uttrykkelige avgrensninger eller unntak i første ledd uthules. Sivilombudet uttalte i SOM-2007-1327 at en tilknytning som er særskilt regulert i første ledd, og som etter lovens løsning ikke i seg selv medfører ugildhet, ikke uten videre kan løftes inn under annet ledd; generalklausulen krever en selvstendig vurdering av om det foreligger ytterligere særegne forhold.

Eldre uttalelser som 2001-08-22 og 2011-03-31 har fortsatt verdi for metoden, men begrenset direkte vekt for dagens bokstav e fordi de bygger på tidligere lovtekst eller rettstilstand før lovendringen som trådte i kraft 1. november 2011. Uttalelsen 2020-01-07 viser at eksterne normer – der WHOs tobakkskonvensjon ble trukket inn – ikke erstatter § 6 som rettslig vurderingsnorm, men kan få betydning som moment ved hvor strengt annet ledd bør praktiseres i bestemte sakstyper.

Annet ledd som bred, objektiv tillitsvurdering

Når saken faller utenfor første ledds typetilfeller, viser praksis at annet ledd er en bred, samlet og utadrettet tillitsvurdering. Lovavdelingens uttalelser 2024-03-15, 2026-02-17, 2019-07-18, 2018-10-30 og 2009-11-27 presiserer at formuleringen «egnet til» peker mot hvordan forholdet fremstår for utenforstående, ikke om det kan påvises faktisk påvirkning. Dette samsvarer med Sivilombudets uttalelse SOM-2011-585, hvor saksbehandlerens arbeidsavtale med klageren i saken gjorde henne inhabil etter annet ledd uten at det var nødvendig å bevise faktisk skjevhet. Formålshensynene bak bestemmelsen – riktige avgjørelser, tillit til beslutningstakeren og vern mot tvil om troverdighet – fremheves i Lovavdelingens uttalelser 2009-11-27 og 2016-08-15.

Sakens karakter påvirker terskelen

Et praktisk hovedtema i materialet er at sakens karakter påvirker terskelen for ugildhet. Lovavdelingens uttalelse 2008-05-13 om sjølaksefiske trekker opp et generelt utgangspunkt om at terskelen gjennomgående er høyere i generelle reguleringssaker enn i individuelt pregede saker; inhabilitet i generelle saker er først og fremst aktuelt der reguleringen i realiteten rammer en svært liten krets eller får særlig markerte virkninger for tjenestemannen eller nærstående. Samme tanke går igjen i uttalelsene 2019-05-13, 2006-08-22 og 2010-11-24. Uttalelsen 2007-04-19 om statsministerens habilitet viser dessuten at indirekte virkninger for en organisasjon hvor en nærstående har verv, normalt er for avledet til å utløse inhabilitet, selv om Lovavdelingen samtidig åpner for at hensiktsmessighet kan tale for fratreden i grensetilfeller.

Praktiske illustrasjoner – hva som er og ikke er nok

Uttalelsene viser at ikke enhver profesjonell, politisk eller personlig kontakt er nok. Tidligere behandling av samme eller beslektet sak i en annen rolle er etter uttalelsen 2019-07-18 ikke i seg selv diskvalifiserende, men særlig sterkt engasjement for en bestemt løsning kan trekke motsatt vei. Tidligere ansettelse hos berørt selskap faller normalt utenfor første ledd, men kan etter omstendighetene gi ugildhet etter annet ledd når tilknytningen er nær og fersk og saken særlig berører virksomheten, jf. uttalelsen 2014-05-30. Vanlig profesjonelt samarbeid, kollegial kontakt eller alminnelig bekjentskap er normalt ikke tilstrekkelig, jf. uttalelsene 2018-10-30, 2008-02-13, 2012-08-16 og 2014-06-25; derimot kan særlig nært vennskap, sentral identifikasjon mellom nærstående og parten, pågående eller nært forestående ansettelsesforhold, eller sterk økonomisk og personlig interesse være relevante tilleggsmomenter, jf. uttalelsene 2014-01-30, 2017-12-07, 2026-02-17, 2011-11-07 og SOM-2011-585.

Uttalelsen 2014-01-30 er illustrerende: Lovavdelingen konkluderte med inhabilitet for en politisk rådgiver som var gift med Oslo-ordføreren, i saker der Oslo kommune var part. Det ble lagt vekt på at ordføreren kunne identifiseres sterkt med kommunen, og at sakene var store, økonomisk betydelige og prinsipielt viktige. Uttalelsen viser at identifikasjonsgraden mellom den nærstående og parten kan være et sentralt moment.

I organer med interesserepresentasjon har Sivilombudet i SOM-2008-284 lagt til grunn at habilitetsreglene må anvendes slik at representasjonsordningen ikke undergraves, uten at dette etablerer noe generelt unntak fra § 6.

Bestemmelsen rammer både saksforberedelse og avgjørelse

Bestemmelsen retter seg mot både tilretteleggingen av avgjørelsesgrunnlaget og selve avgjørelsen. Dette fremheves i Lovavdelingens uttalelser 2013-01-03, 2019-02-11 og 2007-10-04 og illustreres tydelig av SOM-2012-606 og SOM-2020-1452. Uttalelsen 2007-10-04 legger også til grunn at «sak» i habilitetsvurderingen forstås vidt, og at tidligere befatning ikke i seg selv er nok, men kan bli relevant dersom den har skapt prestisjeinteresse eller et personlig engasjement i å forsvare tidligere standpunkter. Sivilombudets uttalelse SOM-2016-3404 understreker at tilrettelegging omfatter enhver deltakelse i saksbehandlingsprosessen som innebærer informasjonsinnhenting eller vurdering, også i relativt beskjedne roller.

SOM-2020-1452 viser den praktiske betydningen i klageomgangen: habilitetsfeil i saksforberedelsen kan, sammen med andre feil, lede til at saken må behandles på nytt. SOM-2012-606 viser samtidig at spørsmålet om inhabilitet må holdes atskilt fra den etterfølgende ugyldighetsvurderingen etter § 41.

Identifisering, notoritet og etterprøvbarhet

På et mer prosessuelt plan viser SOM-2022-5419 at mulige habilitetsspørsmål må fanges opp og dokumenteres når faktum gir grunn til det, mens SOM-2017-1135 viser at partene normalt må kunne få vite hvem som har behandlet saken for overhodet å kunne kontrollere habiliteten og eventuelt reise innsigelser. SOM-2013-293 viser den preventive siden av § 6: forvaltningen må også etablere rutiner som hindrer bruk av sakkyndige med kjent problematisk tilknytning. Disse kildene belyser ikke terskelen for ugildhet direkte, men de har klar verdi for forståelsen av § 6 som en regel som også forutsetter identifisering, notoritet og etterprøvbarhet i saksbehandlingen.

Praktiske vurderingstema

Ved anvendelsen av § 6 på paragrafnivå bør følgende vurderingstema holdes fast:

1. Personlig, ikke institusjonell regel: § 6 gjelder den enkelte tjenestemann, ikke organet som sådant. At organet har egeninteresse i utfallet, er et annet spørsmål.
2. Bredt personelt virkeområde gjennom § 10: Ikke bare ordinære tjenestemenn, men også nemndsmedlemmer, sakkyndige, granskingsutvalgsmedlemmer og andre som utfører tjeneste eller arbeid for organet, kan omfattes.
3. Trinnvis metode: Først prøves de ubetingede grunnene i første ledd; deretter foretas en selvstendig vurdering etter annet ledd.
4. Konkret og sakstilknyttet: Habilitet må vurderes i relasjon til den enkelte avgjørelsen, ikke generelt for en stilling eller et saksområde.
5. Objektiv tillitsvurdering: «Egnet til» peker mot hvordan forholdet fremstår utad, ikke om faktisk påvirkning kan bevises.
6. Sakens karakter: Terskelen er gjennomgående høyere i generelle reguleringssaker enn i individuelt pregede saker.
7. Samspillet mellom leddene: Hensynene bak første ledd kan kaste lys over annet ledd, men annet ledd skal ikke brukes til å uthule lovgivers avgrensninger i første ledd.
8. Dokumentasjon og etterprøvbarhet: Habilitetsspørsmål må fanges opp, vurderes og dokumenteres når saksforholdet gir holdepunkter for mulig ugildhet.

Unntaket for «arbeid for et selskap som er fullt ut offentlig eid»

Systematisk plassering

Uttrykket «arbeid for et selskap som er fullt ut offentlig eid» inngår i unntaket fra den absolutte inhabilitetsregelen i § 6 første ledd bokstav e nr. 2. Utgangspunktet etter bokstav e er at den som leder, har ledende stilling i, eller sitter i styret eller bedriftsforsamlingen for et selskap som er part i saken, er inhabil uten noen nærmere skjønnsmessig vurdering. Unntaket i nr. 2 annet punktum er et avgrenset korrektiv til denne ellers strenge automatiske regelen. Det taler for en forholdsvis ordlydsnær anvendelse av unntakets vilkår.

Ordlydens rekkevidde

Ordlyden knytter unntaket til tjeneste eller arbeid «for et selskap som er fullt ut offentlig eid». Formuleringen peker mot ordinære selskaps- og eierforhold, ikke mot mer generell offentlig kontroll, offentlig oppnevning eller offentligrettslig forankring. At loven krever at selskapet er «fullt ut» offentlig eid, understreker at det er de formelle eierforholdene som er avgjørende – ikke om virksomheten i praksis er sterkt offentlig dominert eller utfører offentlige oppgaver. Enhver privat eierandel faller dårlig sammen med ordlyden.

Bestemmelsen krever videre at dette fullt ut offentlig eide selskapet – alene, sammen med andre tilsvarende selskaper eller det offentlige – fullt ut eier selskapet som er part i saken. Lovteksten tar dermed sikte på konsern- og selskapsstrukturer innenfor den offentlige sfære, der det foreligger en sammenhengende, full offentlig eierkjede.

Lovavdelingens uttalelse 5. mai 2015 – Finnmarkseiendommen

Lovavdelingens uttalelse 5. mai 2015 om forvaltningsloven § 6 første ledd bokstav e og Finnmarkseiendommen gir støtte for en snever forståelse av unntaket. Saken gjaldt om medlemmer av fylkestinget som også satt i styret for Finnmarkseiendommen, var inhabile når Finnmarkseiendommen var part i en forvaltningssak. Lovavdelingen la til grunn at bokstav e kan omfatte sammenslutninger med tilstrekkelig organisatorisk selvstendighet, og at Finnmarkseiendommen var omfattet av bestemmelsen. Når det gjaldt unntaket for arbeid for et «selskap som er fullt ut offentlig eid», konkluderte Lovavdelingen med at dette ikke kom til anvendelse.

Uttalelsens tolkningsverdi for dette noteankeret er todelt. For det første gir den uttrykkelig støtte for at unntaket ikke kan anvendes analogisk på andre offentlig kontrollerte eller offentlig opprettede rettssubjekter bare fordi de er underlagt offentlig styring. Finnmarkseiendommen er opprettet ved lov og har en særegen styringsstruktur, men er ikke et «selskap» i ordinær selskapsrettslig forstand og er ikke «eid» av det offentlige slik loven forutsetter. Lovavdelingens avvisning av unntaket bekrefter dermed at vilkåret om fullt offentlig eierskap må forstås etter sin ordlyd og knyttes til formelle eierposisjoner i selskapsrettslig forstand.

For det andre illustrerer uttalelsen at grensen mellom offentlig kontroll og offentlig eierskap er reell: selv der det offentlige har betydelig innflytelse over en enhet, er det ikke tilstrekkelig for å utløse unntaket dersom de formelle eierforholdene ikke oppfyller lovens krav.

Begrensninger i kilden

Uttalelsen er en forvaltningsintern rettskilde med veiledende vekt, ikke rettspraksis. Den gjaldt dessuten Finnmarkseiendommen, som ikke er et typisk aksje- eller konsernforhold. Uttalelsen gir derfor sterkest støtte for det negative poenget – at unntaket ikke bør strekkes utover lovens selskaps- og eierterminologi – men sier mindre direkte om grensetilfellene innenfor ordinære selskapsforhold, for eksempel om interkommunale selskaper eller statsforetak oppfyller vilkåret.

Trinnvis vurdering av unntaket

I praksis bør unntaket anvendes trinnvis:

1. Selskap i lovens forstand. Det må dreie seg om et «selskap». Enheter som er organisert på annen måte – for eksempel stiftelser, foreninger eller sui generis-organer opprettet ved lov – faller utenfor unntaket, selv om de er offentlig kontrollerte.

1. Fullt ut offentlig eid. Selskapet tjenestemannen arbeider for, må være fullt ut eid av det offentlige. Enhver privat eierandel, uansett størrelse, er vanskelig å forene med ordlyden «fullt ut».

1. Sammenhengende offentlig eierkjede. Selskapet som er part i saken, må være fullt ut eid av det offentlig eide selskapet – alene, sammen med andre tilsvarende selskaper eller det offentlige. Det kreves altså en ubrutt offentlig eierkjede ned til partselskapet.

1. Tjeneste eller arbeid. Først når de tre foregående vilkårene er oppfylt, oppstår spørsmålet om vedkommende «utfører tjeneste eller arbeid» for det fullt ut offentlig eide selskapet.

Dersom ett av leddene svikter, er det liten plass for å la unntaket slå inn. Spørsmålet om inhabilitet må da eventuelt vurderes etter den skjønnsmessige regelen i § 6 annet ledd.

Praktiske vurderingstema

• Er enheten tjenestemannen arbeider for, et «selskap» i selskapsrettslig forstand, eller er den organisert på annen måte (stiftelse, forening, lovopprettet organ)?
• Er selskapet fullt ut offentlig eid – uten noen privat eierandel?
• Foreligger det en sammenhengende, full offentlig eierkjede fra det selskapet tjenestemannen arbeider for, ned til selskapet som er part i saken?
• Dersom unntaket ikke kommer til anvendelse, bør det vurderes om tilknytningen likevel kan medføre inhabilitet etter § 6 annet ledd.

«Blant annet skal legges vekt på om avgjørelsen i saken kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe»

Momentets funksjon i § 6 annet ledd

Uttrykket «blant annet skal legges vekt på om avgjørelsen i saken kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe» er ikke et selvstendig tilleggsvilkår, men et lovfestet moment i helhetsvurderingen etter § 6 annet ledd. Systematisk følger dette av at momentet står etter generalklausulen om «andre særegne forhold» som er «egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet», og innledes med ordene «blant annet». Flere lovavdelingsuttalelser bygger uttrykkelig på dette: momentet skal tillegges vekt, men uttømmer ikke vurderingen. I JDLOV 2020-02-27 (habilitetsvurdering av statsråd Hareide i en klagesak) understreker Lovavdelingen at formuleringen «blant annet» viser at momentlisten ikke er uttømmende, og at også andre forhold kan trekkes inn under den overordnede tillitsstandarden. Tilsvarende fremhever JDLOV 2012-06-20 (statsråd Solhjell – gruvedrift og sjødeponi) at momentet om særlig fordel, tap eller ulempe er ett av flere relevante momenter i annet ledd annet punktum, og at de særskilt nevnte momentene ikke erstatter den generelle vurderingen av om tilliten til upartiskheten svekkes. JDLOV 2018-11-29 (samferdselsministeren – vennskap med ansatt i Ice) og JDLOV 2019-07-18 (statsråd Mæland – tidligere rolle i planprosess) trekker i samme retning: begge viser til momentet eksplisitt, men understreker at annet ledd krever en samlet vurdering av omstendighetene.

Tolkningsverdien av disse uttalelsene ligger i den systematiske presiseringen: personlig fordel eller ulempe er et kjernehensyn i habilitetsvurderingen, men ikke den eneste måten tilliten til upartiskhet kan svekkes på.

Hva «fordel, tap eller ulempe» omfatter

Ordlyden peker ut et sentralt praktisk vurderingstema. «Fordel, tap eller ulempe» favner bredt. I JDLOV 2006-09-28 (statsråd Storbergets habilitet – ektefelle ansatt i kommunikasjonsfirma med oppdrag for kontraktspart) fremhevet Lovavdelingen at fordelen eller ulempen ikke nødvendigvis må være økonomisk; også andre personlige interesser kan være relevante. Uttalelsen presiserer dessuten at sakens karakter som enkeltsak og dens store økonomiske betydning for berørte foretak kan skjerpe vurderingen. Denne kilden har god tolkningsverdi fordi den utvider perspektivet utover ren privatøkonomisk gevinst.

Samtidig viser praksis at økonomiske interesser ofte er det mest håndgripelige utslaget av momentet. I JDLOV 2011-11-07 (statsråders habilitet ved valg av virkningstidspunkt for pensjonsregler) la Lovavdelingen til grunn at personlige pensjonsmessige virkninger av valg av virkningstidspunkt kunne utgjøre en «særlig fordel, tap eller ulempe», og at dette var et tungtveiende moment når personkretsen var relativt avgrenset. JDLOV 2011-12-05 (arbeidsministerens habilitet – ikraftsetting av ny pensjonsordning) bygger på samme tilnærming: uttalelsen tok uttrykkelig utgangspunkt i at avgjørelsen kunne gi statsråden selv en personlig pensjonsmessig fordel, og illustrerer at også fremtidige og avledede økonomiske virkninger er relevante når de fremstår som reelle og kan knyttes til utfallet i saken. JDLOV 2006-04-25 (statsrådens habilitet – eierinteresser) peker i samme retning: har tjenestemannen økonomisk interesse i et selskap som saken gjelder, trekker det tungt i retning av ugildhet, også der første ledd ikke uten videre fanger opp situasjonen. Uttalelsen viser at annet ledd kan ramme tilfeller som faller utenfor de absolutte grunnene.

Disse uttalelsene har god relevans fordi de anvender ordlyden direkte på spørsmålet om egeninteresse i utfallet. Særlig JDLOV 2011-11-07 viser at momentet også kan slå inn ved mer generelle normbeslutninger når virkningen for beslutningstakeren selv er konkret og personkretsen relativt avgrenset.

Avgrensningsordet «særlig»

Det sentrale avgrensningsordet er «særlig». Lovavdelingen har flere ganger brukt dette som et skille mot virkninger som gjør seg likt eller tilnærmet likt gjeldende for en større eller ubestemt krets.

I JDLOV 2014-05-30 (statsråd Liens habilitet – TrønderEnergi) ble det uttrykkelig fremhevet at «særlig» avgrenser mot fordeler og ulemper som gjør seg tilsvarende gjeldende for en større eller ubestemt personkrets. Uttalelsen gir dermed direkte veiledning om ordlydens rekkevidde. JDLOV 2008-05-13 (fiskeriministerens habilitet – regulering av sjølaksefiske) trekker samme linje for generelle reguleringer: inhabilitet kan bare tenkes i unntakstilfeller, særlig dersom den generelle reguleringen i realiteten berører svært få personer, eller får særlig betydelige virkninger for tjenestemannen selv eller nærstående. JDLOV 2021-11-30 (statssekretær Bjørkholts habilitet – saker som berører fastleger som gruppe) bekrefter at det i generelle gruppesaker normalt ikke er tilstrekkelig at utfallet kan få en viss betydning for en nærstående; det må vurderes konkret om virkningen er så nær og særpreget at den kan svekke tilliten til upartiskheten.

Den mest sentrale A-kilden i materialet, JDLOV 1997-12-09 (statsrådens habilitet i regulerings- og konsesjonssaker – eierinteresser i fiskerinæringen), trekker samme linje i statsrådskontekst: også generelle regulerings- og konsesjonssaker må vurderes konkret, men ugildhet i slike saker vil normalt bare foreligge unntaksvis, særlig når den generelle avgjørelsen i realiteten berører en svært begrenset krets eller gir en særlig sterk fordel eller ulempe for tjenestemannen eller nærstående. Selv om uttalelsen gjelder statsråd, har den klar tolkningsverdi for forståelsen av ordet «særlig» fordi den direkte knytter dette til graden av individualisering og styrken i interessen.

Grensen nedad: indirekte, avledede eller svakt merkbare konsekvenser

Et gjennomgående praktisk spørsmål er hvor nær, konkret og markert virkningen er. Kildene trekker et nokså klart skille mellom på den ene siden direkte eller særpregede utslag, og på den andre siden indirekte, avledede eller svakt merkbare konsekvenser.

JDLOV 2006-08-22 (finansminister Halvorsens habilitet – ektefelle ansatt i NRK) gjaldt ordinær budsjettbehandling. Lovavdelingen la til grunn at generell budsjettbehandling som bare indirekte og uspesifikt kan påvirke ektefellens arbeidsforhold, ikke oppfylte terskelen for «særlig fordel, tap eller ulempe». Uttalelsen åpnet likevel for at mer direkte og spesifikke saker om den nærståendes arbeidsforhold eller organisatoriske enhet kan stille seg annerledes. JDLOV 2011-05-30 (kunnskapsminister Halvorsens habilitet – kringkastingsavgift og NRK) bygger på samme tilnærming: ektefellen var én blant mange ansatte, og virkningen for arbeidsforholdet var bare indirekte og beskjeden.

JDLOV 2012-10-11 (statsråd Strøm-Erichsens habilitet – ektefelle ansatt i stort selskap i anskaffelsessak) illustrerer tilsvarende at ansettelsesforholdet i seg selv ikke ga en tilstrekkelig særskilt interesse i den aktuelle avgjørelsen. JDLOV 2017-12-07 (forsvarsminister Bakke-Jensens habilitet – ektefelle partner i BDO med rammeavtale med Forsvaret) og JDLOV 2019-03-07 (statsråd Strøm-Erichsens habilitet – ektemanns arbeidsgiver og SAP-teknologi) trekker i samme retning: mulig gevinst for ektefelle via bonusordning, rammeavtale eller konserninteresser fremsto som for indirekte eller for lite særpreget. JDLOV 2013-12-20 (pensjonsordninger og habilitet i Luftfartstilsynet – SAS-pensjon) illustrerer at en generell, tariffbasert ordning normalt ikke i seg selv skaper en «særlig» fordel eller ulempe i den enkelte sak, selv om det foreligger en økonomisk binding til en part.

Disse uttalelsene har god praktisk verdi fordi de viser at spørsmålet ikke er om det kan tenkes en eller annen innvirkning, men om innvirkningen er såpass personlig og konkret at den kan svekke tilliten til upartiskheten.

Den motsatte situasjonen: direkte og konkret virkning

Den motsatte situasjonen foreligger når avgjørelsen mer direkte treffer tjenestemannens eller en nærståendes konkrete stilling, økonomi eller konkurranseposisjon. JDLOV 2011-11-07 og JDLOV 2011-12-05 er viktige her: Lovavdelingen tok utgangspunkt i at valg av virkningstidspunkt for pensjonsregler kunne gi statsråder personlige økonomiske utslag. Kildene viser at «kan innebære» ikke krever at fordelen allerede er realisert; det er tilstrekkelig at avgjørelsen på en realistisk og konkret måte kan påvirke vedkommendes egen stilling. JDLOV 2006-04-25 (eierinteresser) peker i samme retning: har tjenestemannen økonomisk interesse i et selskap som saken gjelder, trekker det tungt i retning av ugildhet.

Sivilombudets praksis: konkurranseforhold som illustrasjon

Sivilombudets praksis gir en nyttig kontrast i mer alminnelige forvaltningssituasjoner utenfor statsrådskonteksten.

I SOM-2020-5288 (fastsettelse av anbefalt hovedlitteratur ved Universitetet i Oslo) ble en faglærer ansett inhabil ved forberedelsen av avgjørelse om anbefalt hovedlitteratur, fordi hun sto i et direkte konkurranseforhold til forfatteren av den alternative læreboken, og avgjørelsen kunne få vesentlig betydning for dette konkurranseforholdet. Ombudet brukte altså momentet om særlig fordel eller tap til å fange opp en profesjonell og markedsmessig egeninteresse som ikke var ren partsstatus. Uttalelsen har særlig sterk illustrasjonsverdi for typetilfellet «egen konkurranseposisjon».

I SOM-2023-2963 (habilitet ved autorisasjonsprøve i tolking) kom Ombudet derimot til at det ikke var nok at sensor og kandidat arbeidet i samme tolkemarked, og at kandidaten ved bestått prøve kunne få en bedre kategori enn sensoren. Den mulige markedsvirkningen var for generell og indirekte. Uttalelsen markerer dermed grensen nedad: mulig konkurransefordel eller -ulempe er ikke uten videre en «særlig fordel, tap eller ulempe» i § 6s forstand; det kreves en mer konkret og nærliggende interesse enn en generell eller indirekte markedsvirkning.

Samlet viser de to uttalelsene at konkurranseforhold kan være svært relevante, men at terskelen ligger i om konkurransevirkningen er direkte, konkret og merkbar.

Fravær av særvirkning som moment for habilitet

Kildene viser også at fravær av slik særvirkning er et tungt moment i retning av habilitet, selv om det foreligger andre former for tilknytning til saken. I JDLOV 2015-07-27 (næringsminister Mælands habilitet – støtte til sykkel-VM) ble det lagt vekt på at utfallet i saken ikke ville gi statsråden selv noen «særlig fordel, tap eller ulempe». Dette bar en vesentlig del av begrunnelsen for habilitet, til tross for tidligere politisk og administrativ befatning med sakskomplekset. Samme trekk finnes i JDLOV 2019-06-06 (justisminister Kallmyr – UDI-saker) og JDLOV 2023-11-10 (landbruksminister Pollestad – tidligere medieuttalelser), hvor fraværet av personlig eller nærstående særinteresse talte mot ugildhet selv om det forelå henholdsvis andre forbindelser til feltet og tidligere offentlige uttalelser.

JDLOV 2010-03-26 (statsråds habilitet – fiskeoppdrett og statlig eierskap) er viktig som avgrensning: statens eller departementets sektor- og eierinteresser er ikke uten videre tjenestemannens egne personlige interesser. Tolkningsmessig understreker dette at momentet retter seg mot personlige eller personnære interesser, ikke mot embetsmessige eller allmenne politiske interesser.

Nærstående: parallell vurdering, men krav til individualisering

For nærstående er vurderingen parallell, men fortsatt knyttet til hvor konkret og særskilt virkningen er. JDLOV 2010-06-24 (statssekretærs habilitet – kjæresteforhold) legger til grunn at et uttalt kjæresteforhold er en «nær personlig tilknytning», men fremhever samtidig at generelle saker som virker likt for en større krets normalt ikke er nok; det sentrale er om den konkrete saken kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for den nærstående. JDLOV 2012-12-17 (statsråd Huitfeldts habilitet – Fafo som mulig tilbyder) og JDLOV 2010-06-23 (statsråds habilitet – nært vennskap med daglig leder i Fafo) illustrerer at spørsmålet skjerpes når avgjørelsen temmelig direkte får betydning for vedkommendes stilling eller interesser.

JDLOV 2012-10-11 (statsråd Inga Marte Thorkildsens habilitet – vennskap med prosjektleder i Tekstilpanelet) er en svakere kilde for selve dette ankeret, fordi hovedspørsmålet der var om relasjonen var nær nok; den bekrefter likevel at sakens økonomiske betydning for den berørte personen bare får selvstendig vekt når det foreligger en relevant personlig tilknytning.

Gruppeinteresser og kollektiv betydning

Også i saker med mer kollektiv eller gruppepreget betydning viser kildene at det kreves individualisering. JDLOV 2013-05-23 (Romani-/taterutvalget – habilitet) fremhever at det ikke er tilstrekkelig at en avgjørelse har betydning for en gruppe som vedkommende tilhører; interessen må være mer personlig og konkret. JDLOV 1996-08-01 (lærebokforfatteres habilitet ved behandling av læreplaner) ligger nær dette: generelle læreplanvedtak gir normalt bare avledede markedsvirkninger, men i snevre markeder og ved direkte, betydelige utslag for bestemte forfattere kan momentet trekke klart mot ugildhet. Disse kildene har praktisk verdi ved vurderingen av fagpersoner, utvalgsmedlemmer og sakkyndige, hvor partsstatus ofte ikke foreligger, men hvor yrkesmessige interesser kan være reelle.

Kildemessig begrensning

Hovedtyngden av materialet er lovavdelingsuttalelser i statsråds- og departementskontekst, og enkelte uttalelser berører også § 10 eller ulovfestede habilitetsprinsipper for regjeringsmedlemmer. De har fortsatt klar verdi som tolkningsdata for § 6 annet ledd, fordi de gjennomgående bygger den materielle analysen på ordlyden i bestemmelsen, men overføringen til ordinær forvaltning må skje med bevissthet om sakstype og institusjonell kontekst. Nettopp derfor har SOM-2020-5288 og SOM-2023-2963 særskilt interesse som kontrollkilder utenfor statsrådskonteksten.

Praktiske vurderingstema

På tvers av kildene kan det trekkes ut noen nokså faste vurderingstemaer for ordlyden «kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe»:

1. Personlig eller personnær interesse: Virkningen må rette seg mot tjenestemannen selv eller noen i hans personlige interessesfære, ikke bare mot en større gruppe eller staten som sådan (jf. JDLOV 2010-03-26, JDLOV 2013-05-23).
2. Konkret og realistisk virkning: Virkningen må være konkret og realistisk, ikke bare hypotetisk, fjern eller avledet (jf. JDLOV 2006-08-22, JDLOV 2011-05-30, JDLOV 2017-12-07, SOM-2023-2963).
3. Tilstrekkelig individualisert – «særlig»: Virkningen må være mer individualisert enn den som deles av en større eller ubestemt krets (jf. JDLOV 1997-12-09, JDLOV 2008-05-13, JDLOV 2014-05-30, JDLOV 2021-11-30).
4. Direkte økonomisk, yrkesmessig eller annen personlig interesse: Det må gjelde en interesse av slik art at utenforstående med rimelighet kan tvile på upartiskheten (jf. JDLOV 2006-09-28, JDLOV 2011-11-07, JDLOV 2011-12-05, SOM-2020-5288).
5. Ikke begrenset til økonomisk gevinst: Også ikke-økonomiske personlige interesser kan være relevante (jf. JDLOV 2006-09-28).
6. Fravær av særvirkning trekker mot habilitet: Manglende personlig eller nærstående særinteresse er et tungt moment for habilitet, selv ved annen tilknytning til saken (jf. JDLOV 2015-07-27, JDLOV 2019-06-06, JDLOV 2023-11-10).

Nærmere om hvilke relasjoner som omfattes av «nær personlig tilknytning», og om den ikke-uttømmende funksjonen av formuleringen «blant annet», bør behandles i egne noter.

Ugildhetsinnsigelse reist av en part – et obligatorisk tilleggsmoment

Ordlyd og systematikk

Ordlyden gjør reist ugildhetsinnsigelse til et obligatorisk moment i vurderingen etter § 6 annet ledd, men ikke til et selvstendig eller avgjørende kriterium. At det «også» skal legges vekt på om innsigelse er reist, viser systematisk at momentet kommer i tillegg til hovedspørsmålet: om det foreligger «andre særegne forhold» som er egnet til å svekke tilliten til tjenestemannens upartiskhet. En partsinnsigelse kan derfor ikke i seg selv etablere ugildhet, men den kan skjerpe tillitshensynet og trekke i retning av at forholdet må vurderes nærmere og begrunnes tydeligere.

Uttrykket «skal legges vekt på» innebærer samtidig at forvaltningen ikke kan se bort fra en fremsatt innsigelse som irrelevant bare fordi organet selv mener tjenestemannen er habil. Momentets vekt vil bero på grunnlaget for innsigelsen og sakens sammenheng. En konkret og etterprøvbar innsigelse, knyttet til identifiserbare relasjoner eller interesser, vil normalt ha større betydning enn en løs eller udokumentert mistanke.

Bestemmelsen kan likevel ikke forstås slik at manglende innsigelse taler positivt for habilitet. Ordlyden sier bare at reist innsigelse er et moment, ikke at fravær av innsigelse svekker behovet for habilitetskontroll. Forvaltningen har et selvstendig ansvar for å identifisere mulige ugildhetsforhold uavhengig av om partene reagerer.

Sivilombudets praksis

#### SOM-2022-5419 – skjerpet dokumentasjonsplikt etter fremsatt innsigelse

Saken gjaldt tre kommunale ansettelsesprosesser der det var spørsmål om habilitet. Sivilombudet kritiserte kommunen for manglende dokumentasjon av habilitetsvurderingene. Ombudet fremhevet at det var «særlig uheldig» at kommunen heller ikke etter fremsatte habilitetsinnsigelser foretok skriftlige vurderinger.

Uttalelsen har direkte relevans for lovens formulering, fordi den viser hvordan en reist innsigelse virker inn i anvendelsen av § 6 annet ledd: ikke som en automatisk inhabilitetsgrunn, men som et forhold som skjerper behovet for en uttrykkelig og etterprøvbar vurdering. Like viktig er Ombudets presisering av at vurderingsplikten ikke først oppstår når en part protesterer; det forelå også før innsigelsene omstendigheter som tilsa nærmere vurdering. Kilden støtter dermed tolkningen av at partsinnsigelsen er et tilleggsmoment, ikke en prosessuell forutsetning for at habilitetsspørsmålet skal tas opp.

En begrensning ved uttalelsen er at den primært gjelder dokumentasjonsplikten og ikke gir en endelig materiell avklaring av inhabilitetsterskelen i den konkrete saken. Den sier mest om hvordan forvaltningen skal håndtere en innsigelse prosessuelt, og mindre om hvor mye innsigelsen skal veie i den materielle helhetsvurderingen.

#### SOM-2017-1135 – prosessuell forutsetning: partens kjennskap til saksbehandlers identitet

Uttalelsen gjaldt vedtak der saksbehandlernes navn ikke fremgikk. Sivilombudet uttalte at parten normalt må få vite hvem som har behandlet saken, blant annet av hensyn til muligheten for å kontrollere habilitet. Relevansen for dette noteankeret er at lovens moment om reist ugildhetsinnsigelse i praksis forutsetter at parten kjenner identiteten til den eller dem som har tilrettelagt saken eller truffet avgjørelsen. Uten slik kunnskap blir retten til å reise innsigelse illusorisk.

Uttalelsen sier derimot ikke noe nærmere om den rettslige vekten av en fremsatt innsigelse i selve habilitetsvurderingen, og den bør derfor brukes med denne begrensningen. Den belyser først og fremst en prosessuell forutsetning for at momentet i § 6 annet ledd skal kunne få reell betydning.

Praktiske vurderingstema

• Innsigelsen er et obligatorisk tilleggsmoment: Forvaltningen skal legge vekt på en fremsatt ugildhetsinnsigelse, men den er ikke avgjørende alene. Hovedspørsmålet er fortsatt om det foreligger «særegne forhold» som er egnet til å svekke tilliten til upartiskhet.
• Konkretisering styrker momentets vekt: En innsigelse som bygger på konkrete opplysninger om personlig tilknytning, tidligere befatning eller egeninteresse, vil normalt ha større betydning enn en løs eller udokumentert mistanke.
• Dokumentasjonsplikt skjerpes: Etter SOM-2022-5419 er det klart at en fremsatt innsigelse skjerper kravet til at habilitetsvurderingen dokumenteres skriftlig og etterprøvbart. Det er ikke tilstrekkelig å nøye seg med en stilltiende eller udokumentert konklusjon.
• Fravær av innsigelse fritar ikke: Manglende innsigelse taler ikke positivt for habilitet. Forvaltningen har et selvstendig ansvar for å identifisere og vurdere mulige ugildhetsforhold.
• Parten må kjenne saksbehandlers identitet: Momentet forutsetter at parten faktisk vet hvem som har behandlet saken, jf. SOM-2017-1135. Anonymisering av saksbehandlere kan undergrave partens mulighet til å gjøre habilitetsreglene gjeldende.

«Til å tilrettelegge grunnlaget for en avgjørelse»

Oversikt – et selvstendig handlingsalternativ

Uttrykket «til å tilrettelegge grunnlaget for en avgjørelse» er et selvstendig handlingsalternativ ved siden av å «treffe avgjørelse». Poenget er at habilitetsvirkningen ikke først slår inn når vedtaket fattes, men allerede på saksforberedelsesstadiet. Bestemmelsen er funksjonell: det avgjørende er ikke stillingstittel eller formell vedtakskompetanse, men om vedkommende deltar i arbeid som reelt former grunnlaget for avgjørelsen.

Lovavdelingens forståelse av den todelte systematikken

I Lovavdelingens uttalelse 2019-02-11 (habilitetsvurdering av statsråd Iselin Nybø) ble det uttrykkelig lagt til grunn at inhabilitet etter § 6 første ledd avskjærer både det å tilrettelegge grunnlaget for avgjørelsen og det å treffe avgjørelse i saken. Uttalelsen gjaldt en statsråds habilitet i en sak om statens eierinteresser i NORCE, og gir ikke i seg selv en detaljert grenseoppgang for hva som utgjør «tilrettelegging». Den har likevel klar tolkningsverdi fordi den bygger direkte på lovens todelte systematikk og bekrefter at saksforberedende medvirkning er en selvstendig og praktisk viktig side av ugildhetsvirkningen.

Uttalelser, råd og faglige innspill som «tilrettelegging»

At også uttalelser, råd og faglige innspill omfattes, fremgår tydelig av Lovavdelingens uttalelse 2013-06-24 (fylkesmann Inge Ryans styreverv i Statkraft). Der ble fylkesmannens uttalelser til meldinger, konsekvensutredninger og konsesjonssøknader behandlet som del av det å tilrettelegge grunnlaget for en avgjørelse. Relevansen ligger i at uttalelsen konkretiserer ordlyden: også bidrag som ikke selv avslutter saken, men som inngår i beslutningsgrunnlaget hos et annet organ, rammes. Lovavdelingen støttet seg her på en eldre uttalelse fra 1979 om kommunal uttalelse i konsesjonssak. Den eldre uttalelsen har begrenset selvstendig vekt i dag, men styrker at dette har vært en stabil forståelse over tid.

Tilsvarende ble det i Lovavdelingens uttalelse 2014-12-09 (Havforskningsinstituttet, Førdefjorden-saken) lagt til grunn at § 6 får anvendelse på en fagperson som gir faglige råd i en rådgivningsprosess. Uttalelsen viser at også rene rådgivningsfunksjoner kan utgjøre tilrettelegging av avgjørelsesgrunnlaget, selv om vedkommende ikke er formell beslutningstaker.

Sivilombudets praksis – funksjonelt syn på saksforberedelse

Sivilombudets praksis underbygger det funksjonelle synet. Flere uttalelser illustrerer at ulike former for premisskapende medvirkning omfattes:

Faglige innspill og kvalifikasjonsvurderinger. I SOM-2020-5288 ble en faglærers innspill til om en konkurrerende lærebok skulle anbefales som hovedlitteratur, ansett som medvirkning i saksforberedelsen, selv om hun ikke traff den endelige beslutningen. Ombudet la særlig vekt på at det forelå en direkte konkurransesituasjon, og at avgjørelsen hun bidro til å forberede kunne få vesentlig betydning for konkurranseforholdet. Tilsvarende kunne en leder som ga ansettelsesutvalget en uttalelse om søkernes kvalifikasjoner, omfattes av § 6 i SOM-2007-1361. Ombudet uttalte at det ikke kunne utelukkes at vennskapet med den tilsatte var av en slik karakter at vedkommende var ugild til å tilrettelegge grunnlaget for tilsettingssaken. Uttalelsen viser samtidig at vurderingen må bygge på et forsvarlig opplyst faktisk grunnlag om relasjonens karakter.

Innstillingsmyndighet. I SOM-2012-1461 ble rollen som innstillingsmyndighet i en tilsettingssak behandlet som tilrettelegging av avgjørelsesgrunnlaget. Seksjonslederen hadde ansvar for å utgjøre innstillingsrådet og for å foreslå medlemmer til den sakkyndige komiteen. Ombudet fant henne inhabil etter § 6 annet ledd fordi hun kort tid tidligere hadde vært veileder for den som ble tilsatt.

Forberedelse av reguleringsplan. I SOM-2012-606 ble det særskilt vurdert om en utvalgsleders samlede medvirkning under tilretteleggingen av grunnlaget for en reguleringsplan innebar inhabilitet, selv om vedkommende fratrådte den endelige kommunestyrebehandlingen. Uttalelsen bekrefter at § 6 rammer forberedende politisk og administrativ medvirkning.

Faglig rådgivning i tilsynssak. I SOM-2025-370 vurderte Sivilombudet habiliteten til en medisinskfaglig rådgiver hos Statsforvalteren som samtidig hadde en 20 % stilling ved det sykehuset tilsynssaken gjaldt. Ombudet la til grunn at også en slik rådgivende og saksforberedende funksjon omfattes av § 6.

Særlig om klageomgangen

I klageomgangen får uttrykket en særlig praktisk betydning. I SOM-2023-4158 la Sivilombudet til grunn at en saksbehandler som hadde truffet vedtak i førsteinstansen, var ugild til å forberede saksfremlegg for formannskapet som klageorgan. Uttalelsen er en direkte anvendelse av ordlyden: å utarbeide saksfremlegg for klageinstansen er å tilrettelegge grunnlaget for avgjørelsen, selv om vedkommende ikke selv skal delta i klagevedtaket. Ombudet presiserte samtidig at unntaket i § 6 fjerde ledd er snevert og normalt ikke aktuelt i saker som krever skjønnsmessige avveininger.

SOM-2020-1452 peker i samme retning. Der ble rådmannen og administrasjonen ansett inhabile til å utarbeide saksfremlegg og innstilling til klagenemnda, etter at de tidligere hadde hatt en sentral rolle i underinstansbehandlingen. Ombudet la til grunn at feilene kunne ha virket inn på resultatet, og kommunen ble bedt om å behandle klagen på nytt.

I SOM-2017-3805 (ordensstraff) ble den overordnede ansett inhabil ikke bare til å delta i tilsettingsrådets avgjørelse, men også til å delta i forberedelsen av klagesaken for departementet. Uttalelsen illustrerer at inhabiliteten følger med fra avgjørelsesstadiet til klageforberedelsesstadiet.

Kommunelovens tilsvarende formulering – indirekte støtte

SOM-2016-3404 gjaldt kommunelovens habilitetsregel, ikke forvaltningsloven direkte, og kan derfor ikke brukes som en selvstendig forvaltningslovskilde på samme nivå. Uttalelsen har likevel interesse fordi Ombudet uttrykkelig fremhevet at formuleringen om å «tilrettelegge grunnlaget for en avgjørelse» tilsvarer formuleringen i fvl. § 6, og beskrev den som omfattende «enhver deltakelse i saksbehandlingsprosessen som innebærer innsamling av opplysninger om eller vurdering av saksforholdet», også når rollen har vært forholdsvis beskjeden. Som indirekte støtte peker dette mot en lav terskel for at reell saksforberedende medvirkning omfattes.

Avgrensning – rent tekniske oppgaver

Kildene gir begrenset direkte veiledning om helt rent tekniske eller ekspedisjonsmessige oppgaver, som kopiering, journalføring eller ren postbehandling. Her bør det utvises varsomhet med å trekke for bastante slutninger. Materialet peker først og fremst på at § 6 rammer enhver reell, vurderingspreget eller premisskapende medvirkning i saksforberedelsen. Rent mekaniske oppgaver uten innholdsmessig påvirkning på beslutningsgrunnlaget faller trolig utenfor, men grensen er ikke skarpt trukket i praksis.

Praktiske vurderingstema

Det sentrale vurderingstemaet er om vedkommendes handlinger inngår i den reelle oppbyggingen av avgjørelsesgrunnlaget. Typiske eksempler er:

• faktainnhenting og utredning
• faglige eller rettslige vurderinger
• innstillinger og saksfremlegg
• kvalifikasjonsuttalelser i tilsettingssaker
• råd og uttalelser til annet besluttende organ
• uttalelser til meldinger, konsekvensutredninger og konsesjonssøknader

At bidraget gis internt, rådgivende eller underordnet, er ikke avgjørende dersom det faktisk kan forme saken slik den legges frem for den som skal avgjøre den. Vurderingen er funksjonell og konkret: det er den reelle innflytelsen på beslutningsgrunnlaget som er avgjørende, ikke den formelle betegnelsen på oppgaven.

Avledet ugildhet – § 6 tredje ledd

Regelens innhold og funksjon

Bestemmelsen i § 6 tredje ledd oppstiller en regel om avledet ugildhet: Er den overordnede tjenestemannen ugild etter § 6 første eller annet ledd, kan avgjørelse i samme sak ikke treffes av en direkte underordnet tjenestemann i samme forvaltningsorgan. Regelen bygger på den tanken at en direkte underordnet ikke kan antas å stå tilstrekkelig fritt og nøytralt overfor den overordnedes interesser eller tilknytning til saken. Ordlyden avgrenser regelen på tre sentrale punkter: (i) det må foreligge en konstaterbar ugildhet hos en overordnet, (ii) det må eksistere et direkte over-/underordningsforhold innenfor samme organ, og (iii) den avledede virkningen gjelder bare det å treffe avgjørelse, ikke all befatning med saken.

Rettsfølgen: Bare avgjørelseskompetansen rammes

Tredje ledd har en snevrere rettsfølge enn første ledd. Mens første ledd rammer både det å «tilrettelegge grunnlaget for en avgjørelse» og det å «treffe avgjørelse», rammer tredje ledd etter sin ordlyd bare det å treffe avgjørelse. Denne forskjellen er uttrykkelig lagt til grunn av Lovavdelingen.

I JDLOV 2003-05-12 – en generell uttalelse om konsekvenser av inhabilitet i departement – uttalte Lovavdelingen at når den overordnede er ugild etter § 6 første eller annet ledd, kan direkte underordnede ikke treffe avgjørelse i saken, men de er ikke avskåret fra å delta i saksforberedelsen. Uttalelsen presiserer videre at en innstilling normalt er saksforberedelse, ikke avgjørelse. Dette er en viktig tolkningsavklaring av ordene «avgjørelse i saken» i tredje ledd, og den trekker en praktisk grense som gjør det mulig å opprettholde normal saksbehandling i organet selv om lederen er ugild. Uttalelsen er en forvaltningsintern rettskilde, ikke domstolspraksis, men den har god vekt som en gjennomtenkt og direkte tolkningsuttalelse om bestemmelsen.

Samme forståelse er fulgt opp i JDLOV 1997-11-06, som gjaldt habilitetsspørsmål knyttet til helseminister Dagfinn Høybråten. Lovavdelingen la der til grunn at underordnede i departementet kunne forberede klagesaken, men at selve avgjørelsen måtte treffes av settestatsråd. Tilsvarende la Lovavdelingen i JDLOV 2023-04-26 – om habilitet ved behandling av klagesak i Kommunal- og distriktsdepartementet – til grunn at dersom statsråden var ugild, kunne saksbehandlere i departementet forberede saken, men ikke treffe avgjørelsen. Sistnevnte uttalelse fremhever også uttrykkelig at § 6 retter seg mot personer, ikke mot forvaltningsorganet som sådant. Tredje ledd gjør altså ikke organet inhabilt; det er den konkrete underordnede tjenestemannens avgjørelseskompetanse som sperres.

Samlet gir disse tre uttalelsene et konsistent bilde: Tredje ledd etablerer en avledet ugildhet med snevrere rekkevidde enn første ledd, begrenset til avgjørelseskompetansen. Begrensningen er praktisk viktig fordi den gjør det mulig å la underordnede fortsette saksforberedelsen, mens avgjørelsen legges til en habil beslutningstaker.

Kravet om «direkte underordnet … i samme forvaltningsorgan»

Ordlyden «direkte underordnet … i samme forvaltningsorgan» setter en klar ytre ramme for den avledede ugildheten. Regelen bygger ikke på en generell «smitte» nedover statsforvaltningen, men forutsetter et internt over-/underordningsforhold innen ett og samme organ.

Den mest direkte avgrensningskilden er JDLOV 1997-12-09, som gjaldt en statsråds habilitet i regulerings- og konsesjonssaker i fiskerinæringen. Lovavdelingen uttalte der at en statsråds eventuelle inhabilitet ikke gjorde fiskeridirektøren inhabil etter tredje ledd, fordi Fiskeridirektoratet ikke var del av samme forvaltningsorgan som departementet. Uttalelsen er eldre og knyttet til en konkret organisatorisk kontekst, men den har fortsatt klar tolkningsverdi for uttrykket «i samme forvaltningsorgan»: Direktorater, tilsyn og andre ytre etater faller utenfor, selv om de er underlagt departementets instruksjonsmyndighet.

Praktisk virkning i departementsforhold – settestatsråd

Flere av Lovavdelingens uttalelser viser den praktiske virkningen av tredje ledd i departementsforhold. I JDLOV 2014-01-14 – som gjaldt statsråd Sylvi Listhaugs habilitet i en innsynssak om kundeliste knyttet til hennes tidligere arbeid i First House – la Lovavdelingen til grunn at statsrådens inhabilitet innebar at ansatte i departementet heller ikke kunne avgjøre saken, slik at det måtte oppnevnes settestatsråd. Tilsvarende ble lagt til grunn i JDLOV 2019-02-11 om statsråd Iselin Nybø i en sak om statens eierinteresser i NORCE.

Relevansen av disse uttalelsene er todelt. For det første bekrefter de at statsråden, når hun eller han opptrer som departementssjef, omfattes av § 6 som «offentlig tjenestemann» i denne sammenhengen. For det andre viser de at tredje ledd i praksis kan lede til at saken må løftes ut av organets ordinære ledelseslinje. Uttalelsene sier derimot ikke at forvaltningsorganet som sådant blir inhabilt; poenget er at den som ellers skulle treffe avgjørelsen innen organet, er avskåret, og at løsningen er å oppnevne en habil beslutningstaker utenfor den ordinære linjen.

Avledet ugildhet i kollegiale organer

Sivilombudets uttalelse i SOM-2017-3805 viser at tredje ledd også kan få betydning i kollegiale organer. Saken gjaldt ordensstraff mot en ansatt, hvor virksomhetslederen ble ansett inhabil etter § 6 annet ledd på grunn av en direkte og personlig konflikt knyttet til sentrale faktiske spørsmål i saken. Ombudet uttalte at siden virksomhetslederen også var direkte overordnet de øvrige medlemmene i tilsettingsrådet, var hele rådet inhabilt til å treffe avgjørelsen etter § 6 tredje ledd.

Uttalelsen har ikke samme rettskildevekt som domstolspraksis, men den er en viktig illustrasjon av at vurderingen etter tredje ledd ikke stanser ved hvem som formelt sitter i avgjørelsesorganet. Det må også ses på om ett medlem står i et direkte overordningsforhold til de øvrige. Kilden er særlig praktisk relevant der avgjørelsen treffes av råd, utvalg eller andre kollegiale organer internt i forvaltningen, og den viser at tredje ledd i slike tilfeller kan ramme hele organets avgjørelseskompetanse.

JDLOV 2013-06-24 – begrenset selvstendig støtte

I JDLOV 2013-06-24 – om fylkesmann Inge Ryans styremedlemskap i Statkraft – nevner Lovavdelingen kort at ugildhet hos fylkesmannen kan få betydning for underordnede etter tredje ledd. Uttalelsen utvikler ikke dette punktet i detalj, men bekrefter at tredje ledd må vurderes når lederen er ugild. Den har mindre selvstendig vekt for de nærmere grensene for «direkte underordnet» og «avgjørelse».

Praktiske vurderingstema

• Er den overordnede ugild? Tredje ledd forutsetter at den overordnede allerede er ugild etter § 6 første eller annet ledd. Avledet ugildhet oppstår ikke selvstendig.
• Foreligger det et direkte over-/underordningsforhold i samme organ? Regelen rammer bare direkte underordnede i samme forvaltningsorgan. Ansatte i underliggende etater, direktorater eller andre organer faller utenfor, selv om de er underlagt instruksjonsmyndighet.
• Hva slags funksjon skal den underordnede utøve? Det avgjørende er å skille mellom å forberede saken og å treffe vedtaket. Etter kildene er saksforberedelse – herunder innstilling – i utgangspunktet ikke rammet av tredje ledd. Bare det å treffe avgjørelsen er sperret.
• Kollegiale organer: Der avgjørelsen treffes av et råd eller utvalg, må det vurderes om en inhabils lederposisjon medfører at de øvrige medlemmene er direkte underordnet, slik at hele organets avgjørelseskompetanse rammes.
• Løsning: Tredje ledd gjør ikke organet som sådant inhabilt, men kan i praksis føre til at avgjørelsen må treffes av en annen habil beslutningstaker utenfor den ordinære linjen, typisk ved oppnevning av settestatsråd.

«Er medlem av styret» – den automatiske inhabilitetsregelen ved styreverv

Oversikt

Uttrykket «er medlem av styret» i § 6 første ledd bokstav e angir én av de organisatoriske tilknytningene som utløser automatisk ugildhet etter bestemmelsen. Vilkåret står i sammenheng med alternativene «leder», «har ledende stilling i» og «er medlem av … bedriftsforsamling», og markerer at lovgiver har ansett visse formelle posisjoner i et foretak eller selskap som så nære at de i seg selv gjør tjenestemannen ugild – uten den skjønnsmessige tillitsvurderingen etter annet ledd.

Automatisk ugildhet etter bokstav e forutsetter at to vilkår er oppfylt samtidig: (1) tjenestemannen selv innehar styrevervet, og (2) vervet gjelder styret i det rettssubjektet som er part i saken. Begge vilkårene er presisert i praksis fra Justisdepartementets lovavdeling.

Personkravet – det er tjenestemannen selv som må ha vervet

Ordlyden «han … er medlem av styret» forutsetter at det er den aktuelle tjenestemannen som personlig innehar styrevervet. At en nærstående person har styreverv i et foretak som er part, utløser ikke automatisk ugildhet etter bokstav e.

Denne avgrensningen er tydelig klargjort i Lovavdelingens uttalelse 2002-02-01 om finansministerens habilitet i en sak om merverdiavgiftsfritak for NRK. Spørsmålet var om statsråden var inhabil fordi hans partner var konserndirektør og styremedlem i TV 2 AS. Lovavdelingen la til grunn at dette ikke utløste automatisk ugildhet etter bokstav e, nettopp fordi bestemmelsen krever at det er tjenestemannen selv som har vervet eller stillingen i foretaket som er part. Partnerens styreverv ble i stedet vurdert etter den skjønnsmessige regelen i annet ledd om «andre særegne forhold».

Uttalelsen gir en presis og praktisk avgrensning av den automatiske regelen: Nærståendes styreverv faller utenfor bokstav e som selvstendig inhabilitetsgrunn, men kan etter omstendighetene ha betydning ved den bredere tillitsvurderingen etter annet ledd. Uttalelsen gjelder en statsrådssituasjon og berører også § 10, men den sentrale tolkningen av personkravet i bokstav e har generell overføringsverdi.

Styret i parten – ikke ethvert organ med styrelignende funksjon

Bokstav e rammer medlemskap i styret i det foretaket eller selskapet som er part i saken. Spørsmålet om hva som utgjør «styret» i bestemmelsens forstand, er ikke alltid opplagt – særlig i organisasjoner med flere styrelignende organer.

Lovavdelingens uttalelse 2011-02-10 om styreverv i Innovasjon Norge belyser dette. Lovavdelingen la til grunn at Innovasjon Norge er et «selskap» etter bokstav e nr. 2, og at medlemskap i selskapets hovedstyre omfattes av den automatiske inhabilitetsregelen når selskapet er part. Derimot ble verv i regionale styrer ikke ansett som å være «medlem av styret» i bestemmelsens forstand. Begrunnelsen var at regionale styrer ble sett som underordnede eller avledede organer – ikke som styret i det rettssubjektet som er part i saken. Verv i slike organer kan likevel gi grunnlag for vurdering etter annet ledd.

Uttalelsen viser at vurderingen ikke kan stanse ved betegnelsen «styre». Det avgjørende er om vervet gjelder styret i den juridiske personen som er part. Verv i interne, regionale eller særskilte underorganer faller ikke nødvendigvis inn under den automatiske regelen, selv om organet har styrelignende funksjoner eller bærer betegnelsen «styre».

Bekreftelse av hovedregelen – styreverv i partselskapet

Lovavdelingens uttalelse 2013-06-24 om fylkesmann Inge Ryans styremedlemskap i Statkraft AS bekrefter den praktiske hovedregelen. Uttalelsen forutsetter at styreverv i et selskap som er part i saken, omfattes av § 6 første ledd bokstav e nr. 2, og bruker dette som sentralt premiss for den videre habilitetsvurderingen. Lovavdelingen vurderte generelt i hvilke enkeltsaker fylkesmannens styreverv kunne medføre inhabilitet, herunder betydningen for underordnede etter tredje ledd.

Uttalelsen har ikke samme avgrensende funksjon som 2002- og 2011-uttalelsene, men den bekrefter at sitter tjenestemannen i styret til partselskapet, er utgangspunktet automatisk ugildhet – både ved tilrettelegging av grunnlaget for avgjørelsen og ved selve avgjørelsen.

Rettskildemessig forbehold

Kildebildet for dette noteankeret består i hovedsak av lovavdelingsuttalelser. Disse har betydelig praktisk vekt i forvaltningsretten, særlig når de er direkte knyttet til ordlyden og gir presise avgrensninger. De er imidlertid ikke domstolspraksis, og det bør utvises en viss varsomhet med å trekke slutninger utover de konkrete avgrensningene uttalelsene tar stilling til.

Praktiske vurderingstema

• Er det tjenestemannen selv som har styrevervet? Bokstav e krever at det er den aktuelle tjenestemannen som personlig er styremedlem. Nærståendes styreverv faller utenfor den automatiske regelen, men kan gi grunnlag for vurdering etter annet ledd.
• Gjelder vervet styret i det rettssubjektet som er part? Det er ikke tilstrekkelig at tjenestemannen sitter i et regionalt styre, et underorgan eller et annet selskap i samme konsern eller interessekrets. Vervet må gjelde styret i den juridiske personen som er part i den aktuelle saken.
• Har organet reelt styrefunksjon for parten? Betegnelsen «styre» er ikke avgjørende alene. Det må vurderes om organet faktisk er styret i det rettssubjektet som er part, eller om det er et underordnet eller avledet organ.
• Hvis vilkårene ikke er oppfylt: Faller forholdet utenfor bokstav e, må spørsmålet i stedet vurderes etter § 6 annet ledd om «andre særegne forhold».

«Et selskap som er part i saken» – fvl. § 6 første ledd bokstav e nr. 2

Oversikt

Uttrykket «et selskap som er part i saken» i § 6 første ledd bokstav e nr. 2 stiller to kumulative vilkår for at den objektive inhabilitetsregelen skal slå inn: Den aktuelle sammenslutningen må kvalifisere som «selskap» i bestemmelsens forstand, og dette rettssubjektet må være «part» i den konkrete forvaltningssaken. Er begge vilkår oppfylt, inntrer inhabilitet automatisk for den som leder, har ledende stilling i, eller er medlem av styret eller bedriftsforsamlingen for selskapet – uten den skjønnsmessige vurderingen etter annet ledd.

Hva ligger i «selskap»?

Ordlyden og systematikken

Ordlyden «selskap» peker isolert sett mot en privatrettslig sammenslutning, typisk aksjeselskap, ansvarlig selskap eller kommandittselskap. Bokstav e nr. 2 står imidlertid i sammenheng med nr. 1, som nevner samvirkeforetak, forening, sparebank og stiftelse. Systematikken tilsier at bokstav e som helhet retter seg mot institusjonelle lojalitetsbånd mellom tjenestemannen og en selvstendig organisert enhet. Begrepet «selskap» i nr. 2 er derfor ikke begrenset til enheter som formelt bærer betegnelsen «selskap» i sitt navn eller i sin organisasjonslov.

Lovavdelingens uttalelse 5. mai 2015 – Finnmarkseiendommen

Lovavdelingen vurderte om medlemmer av fylkestinget som også satt i styret for Finnmarkseiendommen, var inhabile etter bokstav e når Finnmarkseiendommen var part. Finnmarkseiendommen er ikke et ordinært aksjeselskap, men et særlovsregulert rettssubjekt opprettet ved finnmarksloven. Lovavdelingen la til grunn at bokstav e omfatter «sammenslutninger av forenings- og selskapslignende karakter» som har «tilstrekkelig grad av selvstendighet». Ved vurderingen ble det fremhevet to sentrale momenter: om enheten er et selvstendig rettssubjekt, og om den har reell organisatorisk selvstendighet. Finnmarkseiendommen ble ansett omfattet.

Uttalelsen er den mest sentrale kilden for den nedre grensen av «selskap»-begrepet i bokstav e nr. 2. Den viser at vurderingen er funksjonell, ikke formalistisk: det avgjørende er ikke hva enheten kalles, men om den har den grad av rettslig og organisatorisk selvstendighet som begrunner inhabilitetsregelen. Tolkningsverdien er betydelig, men det må tas forbehold om at uttalelsen er en lovavdelingsuttalelse, ikke rettspraksis, og at den gjaldt et konkret grensetilfelle.

Lovavdelingens uttalelse 10. februar 2011 – Innovasjon Norge (JDLOV-201006495)

Lovavdelingen vurderte om styreverv i Innovasjon Norge medførte inhabilitet etter bokstav e nr. 2 slik bestemmelsen lyder etter 2009-endringen. Innovasjon Norge er organisert etter en egen lov (lov om Innovasjon Norge) og er ikke et aksjeselskap. Likevel la Lovavdelingen til grunn at Innovasjon Norge er et «selskap» i bokstav e nr. 2s forstand. Konsekvensen var at medlemmer av hovedstyret omfattes av den automatiske inhabilitetsregelen når Innovasjon Norge er part i saken.

Uttalelsen er praktisk viktig også for et annet poeng: Lovavdelingen skilte mellom hovedstyret og de regionale styrene i Innovasjon Norge. De regionale styrene ble ikke ansett som egne «selskaper», men som underordnede organer innenfor Innovasjon Norge. Verv i et regionalt styre utløser derfor ikke automatisk inhabilitet etter bokstav e nr. 2, men kan etter omstendighetene vurderes etter den skjønnsmessige regelen om «andre særegne forhold» i annet ledd. Skillet illustrerer et sentralt poeng: bestemmelsen retter seg mot verv i det rettssubjektet som er part, ikke i enhver intern enhet, underorgan eller tilknyttet organ.

Hva ligger i «part i saken»?

Partsbegrepet knytter seg til rettssubjektet

Kravet om at selskapet må være «part i saken» innebærer at det er den juridiske personen – selskapet som rettssubjekt – som saken direkte gjelder. Det er ikke tilstrekkelig at saken har betydning for selskapet, eller at selskapet har en generell interesse i utfallet. Partsbegrepet i § 6 bokstav e nr. 2 må forstås i lys av det alminnelige partsbegrepet i fvl. § 2 første ledd bokstav e.

Lovavdelingens uttalelse 1. februar 2002 – finansministerens habilitet (NRK/TV 2-saken)

Lovavdelingen vurderte finansministerens habilitet i en sak om merverdiavgiftsfritak for NRK. Spørsmålet var blant annet om finansministerens partners stilling som konserndirektør og styremedlem i TV 2 utløste inhabilitet. Lovavdelingen presiserte at i saker knyttet til TV 2 ville det være TV 2 AS som eventuelt var part i saken, ikke det enkelte styremedlemmet. Uttalelsen gjaldt primært et annet habilitetstema (forholdet mellom bokstav c og den skjønnsmessige regelen), men presiseringen av partsleddet er overførbar: tilknytningen i bokstav e nr. 2 forutsetter at det er selskapet som juridisk person som er part, ikke personer som har verv, eierinteresser eller ansettelsesforhold der.

Kildens direkte tolkningsverdi for dette noteankeret er begrenset, ettersom hovedspørsmålet i saken var et annet. Men presiseringen harmonerer godt med bestemmelsens systematikk og underbygger at partsvurderingen skal knyttes til rettssubjektet, ikke til fysiske personer med tilknytning til det.

Avgrensning mot konsern- og eiertilknytning

Bestemmelsen rammer den som har den angitte posisjonen i det selskapet som er part. Det er ikke tilstrekkelig å påvise tilknytning til et morselskap, søsterselskap eller annet konsernselskap som ikke selv er part i saken. Slik tilknytning kan imidlertid gi grunnlag for vurdering etter den skjønnsmessige regelen i annet ledd.

Praktiske vurderingstema

Ved anvendelsen av «et selskap som er part i saken» i bokstav e nr. 2 er de sentrale spørsmålene:

1. Er enheten et selvstendig rettssubjekt? Vurder om enheten har egen rettssubjektivitet, ikke bare om den formelt kalles «selskap». Også særlovsorganiserte virksomheter kan omfattes.
2. Har enheten reell organisatorisk selvstendighet? Momenter er eget styre, egen ledelse, eget budsjett og selvstendig beslutningsmyndighet. Interne organer eller underordnede enheter i et rettssubjekt er ikke egne «selskaper».
3. Gjelder vervet det rettssubjektet som er part? Bestemmelsen retter seg mot verv i selve det rettssubjektet som er part i saken, ikke i tilknyttede organer, morselskaper eller konsernselskaper.
4. Er selskapet part i den konkrete forvaltningssaken? Det er ikke tilstrekkelig at saken har betydning for selskapet. Selskapet må være part i forvaltningslovens forstand (jf. § 2 første ledd bokstav e).
5. Faller tilfellet utenfor bokstav e nr. 2? Dersom vilkårene ikke er oppfylt, kan tilknytningen likevel vurderes etter den skjønnsmessige regelen om «andre særegne forhold» i annet ledd.

Unntaket i bokstav e nr. 2 annet punktum for fullt ut offentlig eide selskaper reiser egne spørsmål og behandles i en egen note til den ordlyden.

«har vært verge eller fullmektig for en part etter at saken begynte»

Oversikt – utvidelse av den absolutte inhabilitetsregelen

Uttrykket «har vært verge eller fullmektig for en part etter at saken begynte» utvider den absolutte inhabilitetsregelen i § 6 første ledd bokstav d fra å ramme bare den som nå er partsrepresentant, til også å omfatte den som tidligere har hatt en slik rolle i den samme forvaltningssaken. Bestemmelsen retter seg mot rolleskifte innenfor én og samme sak: har tjenestemannen først opptrådt som fullmektig eller verge for en part etter at saken var i gang, kan vedkommende ikke senere gå over til å tilrettelegge grunnlaget for avgjørelsen eller treffe avgjørelse i saken. Inhabiliteten følger da automatisk av bokstav d, uten noen nærmere skjønnsmessig helhetsvurdering.

Den tidsmessige grensen – «etter at saken begynte»

Ordlyden trekker en viktig tidsmessig grense. Det er bare det å ha vært verge eller fullmektig etter at saken begynte som automatisk utløser inhabilitet etter bokstav d. Bistand eller representasjon som ligger forut for sakens begynnelse, faller utenfor den absolutte regelen. Det betyr ikke at slik tidligere tilknytning er uten rettslig betydning, men at spørsmålet da må vurderes etter den skjønnsmessige regelen i § 6 annet ledd, der det avgjørende er om det foreligger «andre særegne forhold» som er egnet til å svekke tilliten til tjenestemannens upartiskhet.

Lovavdelingens uttalelse 29. januar 2019 – direkte anvendelse av bokstav d

Lovavdelingens uttalelse 29. januar 2019 (JDLOV-2018-7189) gjaldt tolkningen av § 6 i relasjon til medlemmer av Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA). Spørsmålet var om habilitetsreglene kom til anvendelse på nemndsmedlemmene, og i så fall hvordan de ulike inhabilitetsgrunnene slo ut i nemndas virksomhet. Lovavdelingen la til grunn at forvaltningslovens habilitetsregler gjaldt for nemndsmedlemmene via fvl. § 10, og at nemndas uttalelser normalt er «avgjørelser» i § 6s forstand.

I denne konteksten uttalte Lovavdelingen uttrykkelig at det etter bokstav d er «umiddelbart klart» at samme person ikke kan være både nemndsmedlem og fullmektig for en part i samme sak. Videre presiserte Lovavdelingen at nemndsmedlemmet heller ikke kan ha vært fullmektig for parten etter at saken begynte. Uttalelsen er dermed en direkte anvendelse av den aktuelle ordlyden i bokstav d, og bekrefter at regelen virker automatisk når vilkårene er oppfylt – uten rom for en avveiende helhetsvurdering.

Uttalelsen belyser også grensen mellom bokstav d og annet ledd. Lovavdelingen fremhevet at en løsere tilknytning – som at et nemndsmedlem tilhører samme advokatfirma som en parts prosessfullmektig – ikke uten videre rammes av bokstav d, men i stedet kan reise spørsmål etter § 6 annet ledd. Dette viser at bokstav d er person- og rollebestemt: det er tjenestemannens egen funksjon som verge eller fullmektig i den aktuelle saken som utløser automatisk inhabilitet, ikke en mer avledet kollegial eller organisatorisk tilknytning.

Kildekritisk vurdering

Lovavdelingens uttalelse er en forvaltningsintern tolkningsuttalelse, ikke domstolspraksis, og har dermed ikke samme rettskildemessige tyngde som Høyesterettspraksis eller klare forarbeidsuttalelser. Uttalelsen har likevel høy relevans for dette noteankeret, fordi den tar stilling til nettopp den aktuelle delen av bokstav d og gjør det på bakgrunn av et konkret habilitetsspørsmål. Lovavdelingens uttalelser om forvaltningsloven tillegges i praksis betydelig vekt av forvaltningen, og det foreligger ikke motstridende rettskilder.

Hva som ligger i «fullmektig»-begrepet

Bokstav d bruker uttrykket «fullmektig for en part i saken». Begrepet sikter til den som opptrer som partsrepresentant i den konkrete forvaltningssaken – typisk en advokat, rettshjelper eller annen som handler på vegne av parten overfor forvaltningen. Lovavdelingens uttalelse fra 2019 illustrerer at personlig partsrepresentasjon i saken omfattes direkte, mens en mer indirekte tilknytning (f.eks. å tilhøre samme firma som partens prosessfullmektig) faller utenfor bokstav d og eventuelt må vurderes etter annet ledd.

Praktiske vurderingstema

Ved anvendelsen av vilkåret «har vært verge eller fullmektig for en part etter at saken begynte» må det avklares:

1. Samme forvaltningssak: Er det tale om den samme saken som tjenestemannen nå skal behandle? Bokstav d knytter inhabiliteten til «saken», og det må foreligge identitet mellom den saken der vedkommende var fullmektig og den saken som nå skal avgjøres.

1. Personlig rolle som fullmektig eller verge: Har tjenestemannen selv opptrådt som fullmektig eller verge for parten? En indirekte tilknytning – som at vedkommende tilhører samme organisasjon som partens representant – er ikke tilstrekkelig etter bokstav d, men kan utløse inhabilitet etter § 6 annet ledd.

1. Tidspunktet for representasjonen: Fant representasjonen sted etter at saken begynte? Dersom representasjonen ligger forut for sakens begynnelse, faller forholdet utenfor den absolutte regelen i bokstav d, og må eventuelt vurderes etter annet ledd.

1. Automatisk virkning: Er vilkårene oppfylt, følger inhabiliteten direkte av loven. Det er ikke rom for en avveiende helhetsvurdering slik som etter annet ledd, og heller ikke for unntaket i fjerde ledd (som bare gjelder annet ledd).

> Merknad: Spørsmålet om når en forvaltningssak skal anses å ha «begynt» – som er avgjørende for den tidsmessige grensen – er et selvstendig tolkningsspørsmål som bør behandles i en egen temanote.

«Har ledende stilling i» – § 6 første ledd bokstav e

Ordlyden og systematikken

Uttrykket «har ledende stilling i» i § 6 første ledd bokstav e retter seg mot tjenestemannens nåværende funksjon i det selskapet, samvirkeforetaket, foreningen, sparebanken eller stiftelsen som er part i saken. Alternativet står mellom «leder» og opplistingen av styre- og bedriftsforsamlingsverv. Systematikken tilsier at bestemmelsen fanger opp selskapsinterne topp- og ledelsesposisjoner som ikke nødvendigvis er den formelle øverste lederstillingen (daglig leder/administrerende direktør), men som likevel gir en slik organisatorisk tilknytning til selskapet at ugildhet inntrer automatisk – uten noen nærmere skjønnsvurdering etter annet ledd.

Det sentrale vurderingstemaet er om vedkommende på avgjørelsestidspunktet faktisk innehar en ledende posisjon i selskapet som er part. Bestemmelsen er ikke formulert slik at den rammer enhver tidligere eller mer indirekte tilknytning.

Nåværende stilling – ikke tidligere tilknytning

Lovavdelingen har uttrykkelig lagt denne forståelsen til grunn i uttalelsen 13. september 2018 om fiskeriministerens habilitet (JDLOV-2018-2610912). Spørsmålet var om statsrådens tidligere ansettelse i Sølvtrans AS utløste automatisk ugildhet etter § 6 første ledd bokstav e nr. 2. Lovavdelingen svarte nei og fremhevet at bestemmelsen gjelder nåværende funksjonstilknytning: «leder eller har ledende stilling i». Fordi statsråden ikke lenger var ansatt i selskapet, kom den absolutte inhabilitetsregelen ikke til anvendelse.

Uttalelsen har klar tolkningsverdi fordi den direkte gjelder den aktuelle ordlyden og trekker en tydelig grense mellom den absolutte ugildhetsregelen i første ledd og den konkrete vurderingen etter annet ledd. Lovavdelingen presiserte at den tidligere ansettelsen likevel kunne få betydning i den skjønnsmessige vurderingen etter § 6 annet ledd. Kilden er en forvaltningsintern rettsoppfatning og ikke rettspraksis, men den er nyere, direkte og godt begrunnet, og gir et sikkert utgangspunkt for tolkningen: Tidligere ansettelse eller tidligere ledende stilling omfattes ikke av ordlyden «har ledende stilling i».

Embetsmessig ansvar er ikke «ledende stilling»

Lovavdelingens uttalelse 26. mars 2010 (JDLOV-2010-599396) underbygger samme avgrensning fra en annen vinkel. Spørsmålet gjaldt habiliteten til en statsråd som forvaltet statens eierskap i et oppdrettsselskap (Cermaq ASA). Lovavdelingen la til grunn at ingen av de absolutte ugildhetsgrunnene i § 6 første ledd forelå, herunder ikke bokstav e, fordi statsråden verken ledet selskapet eller hadde styreverv. At statsråden som departementssjef forvaltet statens eierskap, ble altså ikke ansett som at vedkommende «leder» eller «har ledende stilling i» selskapet.

Uttalelsen gir en viktig negativ avgrensning: Embetsmessig ansvar for eieroppfølging, sektorstyring eller annen ekstern påvirkning er ikke tilstrekkelig når tjenestemannen ikke faktisk innehar en selskapsposisjon. Tolkningsverdien er noe mer begrenset enn i 2018-uttalelsen, fordi poenget fremkommer som ledd i en samlet habilitetsvurdering og ikke som en utførlig analyse av selve uttrykket. Likevel støtter uttalelsen klart at bokstav e krever en reell og intern ledelsesfunksjon i selskapet.

Hva er en «ledende stilling»?

Verken lovteksten eller de tilgjengelige lovavdelingsuttalelsene gir en uttømmende definisjon av hva som kvalifiserer som «ledende stilling». Ut fra ordlyden og systematikken – der alternativet står mellom «leder» (den øverste lederen) og styremedlemskap – er det naturlig å forstå uttrykket slik at det omfatter stillinger i selskapets øverste ledelsessjikt, typisk direktørstillinger, divisjonsledere eller andre med overordnet ansvar for vesentlige deler av virksomheten. Stillinger på lavere nivå i organisasjonen vil normalt falle utenfor, selv om vedkommende har personalansvar eller faglig lederansvar innenfor et avgrenset felt. Grensedragningen må bero på en konkret vurdering av stillingens reelle innhold og plassering i organisasjonsstrukturen.

Praktiske vurderingstema

• Bestående posisjon: Har tjenestemannen en nåværende rolle i selskapets ledelse på det tidspunktet saken behandles? Har vedkommende fratrådt stillingen, faller man som utgangspunkt utenfor den absolutte regelen i første ledd bokstav e.
• Intern ledelsesfunksjon: Innebærer stillingen en reell og intern ledelsesfunksjon i selskapet, eller er tilknytningen av ekstern karakter (eierstyring, departementalt ansvar, tilsynsrolle)?
• Ledelsesnivå: Er stillingen plassert i selskapets øverste ledelsessjikt, eller dreier det seg om en mer underordnet posisjon med begrenset lederansvar?
• Overgang til annet ledd: Tidligere ansettelse, fratrådt lederstilling eller ekstern påvirkning kan etter omstendighetene utgjøre «særegne forhold» etter § 6 annet ledd, men dette er et eget vurderingstema som ikke utløser automatisk ugildhet etter første ledd.

«I sidelinje så nær som søsken» – rekkevidden av den absolutte ugildhetsregelen i sidelinjen

Ordlyden og dens avgrensningsfunksjon

Uttrykket «i sidelinje så nær som søsken» i § 6 første ledd bokstav b avgrenser hvor langt den automatiske inhabiliteten rekker for slektninger som ikke står i rett opp- eller nedstigende linje til parten. Mens slektskap i rett linje (foreldre, besteforeldre, barn, barnebarn osv.) alltid utløser ugildhet etter bokstav b uavhengig av avstand, trekker loven en uttrykkelig grense i sidelinjen: bare slektskap så nært som søsken omfattes. Ordlyden innebærer at søsken er den fjerneste sidelinjerelasjonen som utløser automatisk ugildhet etter første ledd. Halvsøsken omfattes på lik linje med helsøsken, ettersom begge deler er søskenforhold i lovens forstand.

Fjernere slektskap i sidelinjen – for eksempel tante/onkel og nevø/niese, fetter/kusine, eller grandtante/grandonkel – faller utenfor den absolutte regelen. Slike relasjoner kan likevel ha betydning etter den skjønnsmessige regelen i § 6 annet ledd.

Lovavdelingens uttalelse 2019-05-13 – direkte avklaring av yttergrensen

Lovavdelingen tok uttrykkelig stilling til rekkevidden av dette uttrykket i uttalelsen 2019-05-13 om habiliteten til statsråd Trine Skei Grande. Saken gjaldt blant annet et tante-/nevøforhold mellom statsråden og en person som var berørt av saken. Lovavdelingen slo fast at et slikt forhold «ikke omfattes av de slektskapsforholdene som etter § 6 første ledd bokstav b uten videre medfører ugildhet». Habilitetsspørsmålet måtte derfor vurderes etter den skjønnsmessige regelen i § 6 annet ledd.

Uttalelsen har klar tolkningsverdi for noteankeret fordi den direkte tar stilling til akkurat den delen av ordlyden som avgrenser sidelinjerekkevidden. Den bekrefter at lovens oppregning i bokstav b er uttømmende for sidelinjen: søsken er yttergrensen, og det er ikke rom for analogisk utvidelse til fjernere slektskapsforhold. Lovavdelingens uttalelser er ikke bindende rettspraksis, men de tillegges normalt betydelig vekt i forvaltningsrettslige tolkningsspørsmål, særlig når de gjelder ordlydsavgrensning av habilitetsreglene.

En begrensning ved uttalelsen er at den gjaldt én konkret relasjon (tante/nevø) i en bestemt politisk kontekst. Den drøfter ikke i detalj alle mulige slektskapsvarianter i sidelinjen, og den gir ikke grunnlag for mer finmaskede slutninger om for eksempel stesøsken eller adopsjonsforhold. Hovedpoenget er likevel klart: i sidelinjen rekker den absolutte regelen bare til søsken.

Forholdet mellom første og annet ledd

Avgrensningen i bokstav b passer inn i bestemmelsens systematikk. Første ledd oppstiller presise, formaliserte ugildhetsgrunner som utløser automatisk inhabilitet uten skjønnsmessig vurdering. Annet ledd fungerer som en sikkerhetsventil som fanger opp tilfeller der tilknytningen til saken eller partene ikke omfattes av de absolutte reglene, men likevel er egnet til å svekke tilliten til tjenestemannens upartiskhet. At fjernere slektskap i sidelinjen faller utenfor bokstav b, betyr derfor ikke at det er uten rettslig betydning – det betyr bare at vurderingen flyttes fra en automatisk regel til en helhetsvurdering etter annet ledd.

Lovavdelingens uttalelse 2019-05-13 illustrerer nettopp denne overgangen: tante-/nevøforholdet utløste ikke automatisk ugildhet etter bokstav b, men Lovavdelingen gikk videre til å vurdere om forholdet, sammen med sakens karakter og mulige personlige konsekvenser, utgjorde et «særegent forhold» etter annet ledd.

Praktiske vurderingstema

• Søsken er yttergrensen i sidelinjen: Er slektskapsforholdet i sidelinjen fjernere enn søsken (f.eks. tante/onkel–nevø/niese, fetter/kusine), foreligger det ikke automatisk ugildhet etter bokstav b.
• Halvsøsken omfattes: Både hel- og halvsøsken er søsken i lovens forstand og utløser automatisk ugildhet.
• Fjernere slektskap vurderes etter annet ledd: Når sidelinjeforholdet faller utenfor bokstav b, må det vurderes om relasjonen – sammen med sakens karakter, mulige personlige konsekvenser og eventuell nær personlig tilknytning – utgjør et «særegent forhold» etter § 6 annet ledd.
• Ingen analogisk utvidelse: Lovens uttrykkelige avgrensning «så nær som søsken» taler mot å utvide den automatiske regelen til fjernere slektskapsforhold i sidelinjen.

Generalklausulen i § 6 annet ledd – «andre særegne forhold … egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet»

Oversikt og funksjon

Generalklausulen i § 6 annet ledd første punktum er en sikkerhetsventil ved siden av de bundne inhabilitetsgrunnene i første ledd bokstav a–e. Bestemmelsen fanger opp tilfeller der tjenestemannens tilknytning til saken, partene eller berørte interesser ikke treffes av de typiserte reglene, men likevel er av en slik karakter at den kan svekke tilliten til en upartisk behandling. Lovavdelingen bruker gjennomgående annet ledd som vurderingstema der første ledd ikke slår inn direkte, se f.eks. JDLOV-2005-05-31 (statsrådens habilitet ved fritak fra taushetsplikt), JDLOV-2018-09-13 (tidligere ansettelse falt utenfor bokstav e nr. 2), JDLOV-2019-01-29 (tilknytning gjennom samme advokatfirma som partens prosessfullmektig) og JDLOV-2020-09-25 (Jan Tore Sanner – ingen nærstående var part).

At et forhold faller utenfor første ledds katalog, avskjærer altså ikke ugildhet. Tvert imot er annet ledd nettopp ment å fange opp tilknytninger som ikke er så standardiserte at de kan reguleres uttømmende, jf. JDLOV-2018-04-11 (ansettelse av barneombud), JDLOV-2002-02-01 (finansministerens habilitet – NRK/TV 2) og JDLOV-2019-05-13 (Trine Skei Grande – tante-/nevøforhold utenfor bokstav b).

Kjernevilkårene

«Andre særegne forhold»

Ordlyden «særegne» tilsier at ikke enhver faktisk eller sosial tilknytning er tilstrekkelig. Det må foreligge et forhold som, i den konkrete saken, skiller seg såpass ut at det kan reise legitim tvil om tjenestepersonens nøytralitet. Lovavdelingen beskriver vurderingen som bred og skjønnsmessig, men også som relativt stram i den forstand at alminnelige embetsmessige, politiske, kollegiale eller gruppemessige tilknytninger normalt ikke er tilstrekkelige, se JDLOV-2023-11-10 (Pollestad), JDLOV-2022-01-14 (Espen Barth Eide), JDLOV-2020-05-06 (Iselin Nybø), JDLOV-2016-08-15 (Monica Mæland) og JDLOV-2013-03-06 (Solhjell).

«Egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet»

Vurderingen er objektivisert og utadrettet. Det er ikke noe vilkår at tjenestepersonen faktisk vil la seg påvirke; spørsmålet er om forholdet fremstår slik at tilliten til upartiskheten kan svekkes hos parter eller allmennheten. Dette er gjennomgående lagt til grunn i nyere lovavdelingsuttalelser, se særlig JDLOV-2026-02-17 (Kjersti Stenseng), JDLOV-2024-05-22 (Oddmund Hoel), JDLOV-2019-07-18 (Monica Mæland) og JDLOV-2019-06-06 (Kallmyr), som alle fremhever at formuleringen «egnet til» peker mot hvordan forholdet kan bli oppfattet av utenforstående. Samme utgangspunkt ligger til grunn i Sivilombudets praksis, se SOM-2017-3805 (ordensstraff – personlig konflikt) og SOM-2011-585 (arbeidsavtale inngått under saksbehandlingen), hvor faktisk påvirkning ikke ble oppstilt som vilkår.

Lovavdelingen knytter den objektive tillitsvurderingen til habilitetsreglenes formål: å sikre riktige avgjørelser, opprettholde tilliten til forvaltningen og beskytte beslutningstakeren mot tvil om troverdighet, se JDLOV-2006-09-28 (Storberget), JDLOV-2009-11-27 (Berg-Hansen) og JDLOV-2012-08-07 (vannkraftsaker).

Vurderingen er konkret, samlet og saksspesifikk

Kildene trekker i retning av en bred, konkret og samlet vurdering, knyttet til den enkelte avgjørelsen eller saksforberedelsen. Lovavdelingen fremhever uttrykkelig at habilitet ikke vurderes abstrakt for et saksområde eller et verv, men opp mot hvilke avgjørelser vedkommende faktisk skal tilrettelegge eller treffe, se JDLOV-2013-01-03 og JDLOV-2022-01-14 (sentralbanksjef). Flere tilknytningsmomenter må dessuten ses under ett, ikke stykkevis og delt: dette understrekes i JDLOV-2012-06-25 (NUPI/permisjon), JDLOV-2012-12-17 (Huitfeldt/Fafo), JDLOV-2010-12-01 (Statnett) og JDLOV-2024-03-15 (Kjersti Toppe/Equinor). At samme relasjon kan slå ulikt ut avhengig av sakstype, fremgår tydelig av JDLOV-2024-05-22 (Hoel), der Lovavdelingen differensierte mellom ulike typer saker som berørte Høgskulen på Vestlandet.

Samtidig kan første ledds typetilfeller kaste lys over terskelen i annet ledd, slik JDLOV-2012-06-25 uttrykkelig peker på.

Hva som normalt ikke er tilstrekkelig

Et gjennomgående trekk i praksis er at vanlige profesjonelle, kollegiale, politiske eller sosiale kontaktflater normalt ikke er nok:

• Kompetansekombinasjoner og dobbeltroller er normalt ikke «særegne forhold» i seg selv, jf. JDLOV-1997-09-09 (fiskerietat).
• Normalt faglig samarbeid, alminnelig bekjentskap og vanlig sosial omgang er som utgangspunkt utilstrekkelig, jf. JDLOV-2008-02-13 (utenriksministeren), JDLOV-2013-11-07 (Mæland/Meyer), JDLOV-2012-07-24 (barneombud), JDLOV-2018-11-29 (Skjervold/Ice) og JDLOV-2018-10-30 (næringsministeren). Det skal en del til før vennskap i seg selv leder til ugildhet.
• Tilhørighet til samme profesjons- eller konkurransemarked er ikke uten videre nok, se SOM-2023-2963 (autorisasjonsprøve i tolking), der Sivilombudet la vekt på at tolkemarkedet var relativt stort og at den mulige konkurransevirkningen ikke var tilstrekkelig konkret.
• Tidligere standpunkter i organer med interesserepresentasjon er ikke i seg selv diskvalifiserende, se SOM-2008-284 (ansatterepresentanter i krisesenter-styre).
• Tidligere behandling av samme eller beslektet sak er som utgangspunkt utilstrekkelig alene, se JDLOV-2019-07-18 og JDLOV-2007-10-04, med mindre den tidligere befatningen har skapt et særlig personlig engasjement eller en prestisjeinteresse i å fastholde et tidligere standpunkt.
• Tidligere offentlige eller politiske uttalelser er normalt ikke nok alene, se JDLOV-2025-03-25 (Kjersti Toppe) og JDLOV-2012-06-20 (Solhjell/gruvedrift); det må typisk foreligge noe mer, for eksempel personlig særinteresse eller en kontekst som gjør at senere upartisk saksbehandling med rimelighet kan trekkes i tvil. JDLOV-2023-11-10 (Pollestad) og JDLOV-2014-12-09 (Fosså) markerer det samme.
• Generell gruppetilhørighet er ikke nok; det kreves individuelle forhold, jf. JDLOV-2013-05-23 (Romani-/taterutvalget).
• Embetsmessig forvaltning av statens eierinteresser er ikke i seg selv et særegent forhold, jf. JDLOV-2010-03-26 (fiskeoppdrett).

Hva som kan kvalifisere som «særegne forhold»

Det kvalifiserende elementet ligger ofte i styrken, nærheten eller aktualiteten i tilknytningen. Sivilombudets saker illustrerer dette tydelig:

• I SOM-2017-3805 ble en direkte og personlig konflikt mellom part og overordnet, knyttet til sentrale faktiske spørsmål i saken, ansett som et særegent forhold.
• I SOM-2011-585 var saksbehandlerens arbeidsavtale med organet som var klager i saken, inngått mens saken pågikk, tilstrekkelig.
• I SOM-2013-1263 ble regelmessig sosial kontakt og private helgeturer gjennom en vinklubb ansett å gå klart ut over alminnelig bekjentskap.
• I SOM-2012-1461 ble et relativt ferskt veilederforhold kombinert med omfattende medforfatterskap ansett diskvalifiserende.
• I SOM-2025-370 ble et løpende deltidsansettelsesforhold ved virksomheten som var gjenstand for tilsyn, ansett egnet til å svekke tilliten også for en rådgiver som bare deltok i saksforberedelsen.
• I SOM-2020-5288 ble en faglærer ansett inhabil fordi hun deltok i vurderingen av en konkurrerende lærebok til en bok hun selv stod bak – en direkte konkurranseinteresse.
• I SOM-2011-501 skulle innstillingen fra medarbeidere ved et institutt ha vært satt til side fordi den begunstigede søkeren allerede var medeier og daglig leder der.
• I SOM-2011-3554 ble en kommunal saksbehandler ansett inhabil ved behandling av søknad fra person med nær arbeidsmessig tilknytning i kommunen.

Lovavdelingens uttalelser peker i samme retning:

• JDLOV-2012-06-25 viser at langvarig tidligere arbeidsforhold, fortsatt permisjon, tidligere sentral stilling og sakens betydning for institusjonen samlet kan gi en kvalifisert tilknytning.
• JDLOV-2014-01-14 (Listhaug/First House) illustrerer at også en særlig nær forbindelse til sakens faktiske tema eller dokumentgrunnlag kan være nok.
• JDLOV-2014-01-30 (Munthe/Oslo-ordføreren) viser at ekteskap med en person som i realiteten identifiseres sterkt med parten, kan være et særegent forhold når sakene samtidig er store og prinsipielt viktige.
• JDLOV-2014-05-30 (Tord Lien/TrønderEnergi) viser at nærhet i tid til tidligere ansettelse og sakens særlige betydning for det tidligere arbeidsgiverselskapet trekker i retning av ugildhet.
• JDLOV-2010-06-23 trekker opp den øvre delen av terskelen ved å legge til grunn at et meget nært vennskapsforhold kan være tilstrekkelig.
• JDLOV-2006-09-28 og JDLOV-2024-03-15 viser at indirekte bindinger via nærståendes yrkesmessige eller økonomiske interesser kan være relevante etter annet ledd, selv om de ikke rammes av første ledd.
• JDLOV-2019-01-29 viser at et nemndsmedlem som tilhører samme firma som en parts prosessfullmektig, kan være ugild – profesjonstilknytning som «særegent forhold».
• JDLOV-2011-11-07 viser at personlig økonomisk interesse i en lovsak som berører en relativt avgrenset personkrets, kan utgjøre et særegent forhold.

Sakstype og avgjørelsens karakter

Kildene viser at sakstype og avgjørelsens karakter påvirker vurderingen. JDLOV-2010-12-01 fremhever at sakens skjønnspreg og tjenestepersonens innflytelse på utfallet kan få betydning. JDLOV-1997-12-09 og JDLOV-2019-05-13 (politisk ledelse i BLD) viser at generelle avgjørelser og forskrifter ikke faller utenfor § 6, men at ugildhet der normalt bare vil foreligge unntaksvis, typisk hvis avgjørelsen i realiteten berører en liten krets eller får en særlig markert betydning for vedkommende eller nærstående. I samme retning viser JDLOV-2008-05-13 (sjølaksefiske) og JDLOV-2021-11-30 (fastlegesaker). JDLOV-2007-04-19 viser at mer indirekte og avledede virkninger for en nærståendes organisasjon ikke uten videre er nok, selv om saken kan ligge nær grensen. JDLOV-2020-01-07 (tobakkssaker) nyanserer ved å vise at sakstype og sektorhensyn kan skjerpe tillitshensynet; WHO-konvensjonen ble der ikke behandlet som selvstendig rettsgrunnlag, men som et moment i § 6-vurderingen.

Forholdet mellom person og organ

Et systematisk poeng, som særlig kommer frem i JDLOV-1997-09-09 og JDLOV-1998-09-07, er at § 6 retter seg mot den enkelte tjenesteperson, ikke mot forvaltningsorganet som sådan. At kommunen eller organet selv er part eller har institusjonelle interesser i utfallet, medfører derfor ikke automatisk at alle ansatte er inhabile. Slike forhold må i stedet inngå i den konkrete vurderingen av om det for den enkelte foreligger «andre særegne forhold». JDLOV-2023-04-26 føyer til at konfliktfylt forhistorie mellom part og forvaltning kan være et relevant moment, men heller ikke her er det tale om noen automatisk regel. JDLOV-2003-12-12 (Kamfjordkilen) understreker det samme: organets økonomiske engasjement i saken gjør ikke organet inhabilt, men kan inngå i vurderingen av den enkelte tjenestemanns habilitet.

Samspillet med første ledd – en viktig begrensning

Generalklausulen kan ikke brukes til å omgå eller reintrodusere en tilknytning som lovgiver bevisst har regulert eller akseptert i første ledd. Sivilombudet uttalte i SOM-2007-1327 at den selskapsmessige tilknytningen som loven særskilt regulerer og unntar i bokstav e, ikke alene kan gjøres til ugildhetsgrunn etter annet ledd; det må foreligge noe mer. Tilsvarende fremhevet Lovavdelingen i JDLOV-2001-08-22 (Statskog SF) at vurderingen etter annet ledd må skje i lys av lovgivers grensedragning i første ledd. Samme systembetraktning ligger bak JDLOV-2014-03-25 (næringsministerens eieransvar i konkurransesaker) og JDLOV-2011-03-31 (statssekretær med styreverv i kommunalt eid selskap).

Samlet tolkningsresultat

Generalklausulen krever et kvalifisert, konkret og utad synlig grunnlag for tvil. Bestemmelsen rammer ikke alminnelig rolleutøvelse, ordinært samarbeid, vanlig sosial omgang, generelle politiske synspunkter eller abstrakte konkurranseforhold. Den kan derimot slå inn når tilknytningen er så nær, aktuell, konfliktpreget, saksspesifikk eller interessebelastet at det objektivt sett er nærliggende at tilliten til en nøytral behandling svekkes. Generalklausulen er verken en snever unntaksregel eller en fri rimelighetsnorm; den er en konkret tillitsstandard, avgrenset både av lovgivers typisering i første ledd og av kravet om at forholdet objektivt må være egnet til å svekke tilliten til upartiskheten.

Praktiske vurderingstema

1. Avklar forholdet til første ledd: Er tilknytningen allerede fanget opp – eller bevisst ikke fanget opp – av bokstav a–e? Hvis ja, kan annet ledd ikke alene brukes til å gjeninnføre det lovgiver har akseptert.
2. Identifiser tilknytningens art: Er den personlig, økonomisk, profesjonell, institusjonell eller en kombinasjon?
3. Vurder styrke, nærhet og aktualitet: Hvor nær og aktuell er tilknytningen? Ligger den nær i tid? Er den løpende eller avsluttet?
4. Vurder sakens konkrete betydning: Kan avgjørelsen få særlig betydning for vedkommende, en nærstående eller et miljø vedkommende er knyttet til?
5. Se flere momenter samlet: Flere svakere tilknytningsmomenter kan samlet gi et tillitssvekkende bilde.
6. Anlegg et utadrettet perspektiv: Spørsmålet er ikke om tjenestepersonen faktisk vil la seg påvirke, men om forholdet fremstår slik at tilliten til upartiskheten med rimelighet kan trekkes i tvil.
7. Husk dokumentasjonsplikten: Når faktum gir grunn til tvil, må forvaltningen faktisk foreta og dokumentere habilitetsvurderingen, jf. SOM-2022-5419.

«Noen som han har nær personlig tilknytning til»

Oversikt

Uttrykket «noen som han har nær personlig tilknytning til» i § 6 annet ledd angir en personkrets som tjenestemannens habilitet kan vurderes opp mot. Ordlyden utvider vurderingen utover tilfeller der tjenestemannen selv har en egeninteresse i saken, og peker mot en personkrets som er videre enn de uttrykkelig oppregnede relasjonene i første ledd bokstav b og c. Ordet «nær» markerer en terskel: ikke enhver sosial, kollegial eller profesjonell forbindelse er tilstrekkelig. Uttrykket inngår som ett av flere momenter i annet ledd – det leder derfor ikke til automatisk ugildhet, men skal inngå i den samlede vurderingen av om det foreligger «særegne forhold» som er «egnet til å svekke tilliten» til upartiskheten.

Personkretsen: hvem omfattes?

Ektefelle og samboer

Lovavdelingens praksis gir et klart utgangspunkt: ektefelle omfattes uten videre av uttrykket «nær personlig tilknytning». Dette er uttrykkelig lagt til grunn i en rekke uttalelser. I JDLOV-2017-12-07 (forsvarsminister Bakke-Jensens ektefelles partnerskap i BDO) uttaler Lovavdelingen at ekteskap «klart» omfattes av formuleringen. Tilsvarende forutsetning legges til grunn i JDLOV-2019-05-13 om politisk ledelse i BLD, JDLOV-2006-08-22 (finansminister Halvorsens ektefelle i NRK), JDLOV-2011-05-30 (kunnskapsminister Halvorsens ektefelle i NRK), JDLOV-2019-03-07 (ektemannens ansettelsesforhold og konserninteresser), JDLOV-2020-09-25 (finansminister Sanners familiemedlemmer) og JDLOV-2026-02-17 (arbeids- og inkluderingsminister Stensengs ektefelles verv og interesser). At ektefelle faller innenfor kretsen, er dermed uomtvistet.

Kjæresteforhold

Uttrykket er ikke begrenset til ektefelle. I JDLOV-2010-06-24 la Lovavdelingen uttrykkelig til grunn at et uttalt kjæresteforhold utgjør «nær personlig tilknytning» etter annet ledd. Uttalelsen gjaldt en statssekretær med kjæresteforhold til en person som kunne bli berørt av departementets saker. Selv om kjæresteforhold ikke omfattes av de absolutte grunnene i første ledd bokstav c (som nevner ekteskap og forlovelse), faller de altså inn under annet ledds bredere vurdering.

Nære vennskapsforhold

Lovavdelingens praksis viser at også nære vennskapsforhold kan omfattes. Et gjennomgående trekk er at vennskapets faktiske karakter er avgjørende: privat omgang, fortrolighet, kontaktfrekvens, overnattinger, middager og annet som viser en personlig nærhet utover vanlig bekjentskap. JDLOV-2024-05-22 (statsråd Oddmund Hoels habilitet i saker om Høgskulen på Vestlandet) er her særlig illustrerende. Lovavdelingen skilte tydelig mellom et utviklet privat vennskap med rektor – med jevnlig privat kontakt, overnattinger i hjemmet, middager og fortrolige samtaler – og andre relasjoner som bare ble omtalt som «gode kollegiale bekjentskaper». Bare det førstnevnte ble ansett som «nær personlig tilknytning».

Tilsvarende tilnærming finnes i JDLOV-2010-06-23 (statsrådens meget nære vennskap med daglig leder i Fafo), JDLOV-2022-01-14 (mulig sentralbanksjef og nært vennskap), JDLOV-2022-03-02 (statsministerens langvarige og nære vennskap med sentralbanksjefen) og JDLOV-2013-01-03 (nær personlig relasjon til en politiker). Disse uttalelsene bekrefter at vennskapsforhold kan falle innenfor uttrykket, men at det kreves en kvalifisert personlig nærhet.

Fjernere slektskapsforhold og andre familiemedlemmer

Første ledd bokstav b og c angir bestemte slektskaps- og familieforhold som utløser automatisk ugildhet. Fjernere slektskapsforhold som ikke omfattes av disse bestemmelsene, kan likevel være relevante etter annet ledd. JDLOV-2019-05-13 om statsråd Trine Skei Grande er her treffende: et tante-/nevøforhold ble ikke ansett omfattet av de absolutte grunnene i første ledd, men kunne være relevant etter annet ledd som ledd i vurderingen av «nær personlig tilknytning». JDLOV-2024-03-15 (statsråd Toppes datter) viser tilsvarende at datters ansettelse og aksjeeierskap kan være relevant etter annet ledd, selv om situasjonen ikke passer direkte i første ledds katalog. JDLOV-2010-10-28 behandler statsministerens forhold til ektefelle og far som relevante momenter. Disse uttalelsene understreker sammenhengen i bestemmelsen: første ledd angir typetilfeller med automatisk ugildhet, mens annet ledd fanger opp andre nære relasjoner gjennom en konkret tillitsvurdering.

Tilknytning utviklet gjennom tjenesteutøvelse

JDLOV-1997-09-09 viser at en tjenestemann unntaksvis kan bli ugild dersom vedkommende gjennom service- eller veiledningsoppgaver utvikler et nært personlig forhold til en privatperson i saken. Lovavdelingen presiserer samtidig at terskelen er høy, og at første ledd bokstav b og c gir en viss indikasjon på hvilken nærhetsgrad som må foreligge også etter annet ledd.

Den negative avgrensningen: hva er ikke «nær personlig tilknytning»?

Den negative avgrensningen er like viktig som den positive. En rekke uttalelser understreker at alminnelig bekjentskap, ordinær sosial omgang, kollegial kontakt, faglig samarbeid eller politisk samarbeid normalt ikke oppfyller terskelen.

JDLOV-2012-10-11 (statsråd Thorkildsen og Tekstilpanelet) er illustrerende: relasjonen ble beskrevet som liggende i grenselandet mellom venn og bekjent og ble ikke ansett nær nok. JDLOV-2015-11-26 (departementsråd Fevolden) trekker i samme retning ved å fremheve at etablert, men begrenset sosial kontakt ikke var tilstrekkelig. JDLOV-2013-03-06 (statsråd Solhjell) viser at selv omfattende faglig og politisk samarbeid, herunder tidligere tett arbeid i samme departement, ikke uten videre innebærer «nær personlig tilknytning». JDLOV-2015-07-27 (næringsminister Mæland) skiller mellom nær personlig tilknytning og ordinær profesjonell eller politisk kontakt: kollegial kontakt og samarbeid gjennom arbeid eller politiske verv er ikke i seg selv nok.

Ytterligere støtte for denne avgrensningen finnes i JDLOV-2010-01-14 (alminnelig profesjonell kontakt og vanlig kollegial/sosial omgang normalt ikke tilstrekkelig), JDLOV-2012-07-24 (sosial omgang mellom kolleger først relevant når den utvikler seg til personlig vennskapsforhold), JDLOV-2018-04-11 (sporadisk eller avledet privat kontakt ikke uten videre tilstrekkelig), JDLOV-2020-06-23 (vanlig bekjentskap eller løs kontakt normalt ikke nok), JDLOV-2022-02-14 (vanlig personlig kjennskap/sosial omgang ikke i seg selv tilstrekkelig) og JDLOV-2023-01-06 (vennskap og sosial kontakt vurdert konkret uten at terskelen ble ansett overskredet).

Disse uttalelsene har ikke helt identisk faktum, men de har klar tolkningsverdi som uttrykk for en fast administrativ linje: det skal atskillig til før et vennskap eller en personlig forbindelse er så nær at den i seg selv blir et tungt habilitetsmoment.

Uttrykket er ikke uttømmende

Flere uttalelser presiserer at henvisningen til «nær personlig tilknytning» bare angir et moment det «blant annet» skal legges vekt på. Også fjernere personlige relasjoner kan derfor inngå i helhetsvurderingen etter annet ledd, selv om de normalt vil ha mindre vekt. JDLOV-2018-10-30 (statssekretær Tommy Skjervold) uttaler at formuleringen om «nær personlig tilknytning» ikke stenger for at også fjernere personlige relasjoner kan inngå i helhetsvurderingen under de overordnede kriteriene i annet ledd. Tilsvarende synspunkt fremgår av JDLOV-2008-01-23 (statsministerens habilitet), JDLOV-2018-09-20 (samferdselsminister Dale) og JDLOV-2020-02-27 (statsråd Hareide).

Tolkningsverdien her er først og fremst at ordlyden ikke stenger for å vurdere relasjoner utenfor kjerneområdet; den sier derimot ikke at slike relasjoner ofte vil være tilstrekkelige. Fravær av «nær» personlig tilknytning utelukker altså ikke nødvendigvis ugildhet, men svekker typisk vekten av momentet og gjør helhetsvurderingen mer avhengig av øvrige forhold.

Tilknytning til person i berørt virksomhet – ikke krav om partsforhold

Det følger av praksis at det ikke er avgjørende om den nærstående selv er part. Tilknytning til en person med sentral rolle i et berørt selskap eller en institusjon kan være relevant. JDLOV-2023-08-18 (statssekretær Gjul og Telenor-konsernet) la til grunn at en nær personlig tilknytning til en person med sentral rolle i konsernet var et sentralt moment i habilitetsvurderingen, selv om vedkommende ikke var formell part. JDLOV-2018-11-29 (samferdselsministeren og vennskap med ansatt i Ice) viser tilsvarende at en personlig relasjon til en privat ansatt i et selskap med interesse i saken kan være relevant. JDLOV-2026-02-17 illustrerer at ektefellens verv, roller eller interesser i organisasjoner og selskaper som kan bli berørt av saken, kan inngå i vurderingen.

Men også her må vurderingen knyttes til den konkrete avgjørelsen og den konkrete interessen. Jo mer indirekte virkningen for den nærstående er, desto svakere står inhabilitetsinnsigelsen. JDLOV-2007-04-19 viser at når den nærståendes interesse er indirekte og formidlet gjennom en organisasjon, må det fortsatt vurderes om forholdet samlet sett er egnet til å svekke tilliten. JDLOV-2012-08-07 (statssekretær og ektefellens eierandel i kraftprosjekt) illustrerer at selv en klar nær personlig tilknytning ikke er tilstrekkelig når den nærståendes interesse er mer avledet.

Samspillet med kravet om «særlig fordel, tap eller ulempe»

Nær personlig tilknytning er et nødvendig, men ikke tilstrekkelig moment i den skjønnsmessige vurderingen. Det må i tillegg vurderes om avgjørelsen kan innebære en «særlig fordel, tap eller ulempe» for den nærstående, og hvor direkte og konkret denne virkningen er. JDLOV-2006-08-22 og JDLOV-2011-05-30 (begge om NRK-budsjettet) illustrerer at selv en klar nær personlig tilknytning (ektefelle) ikke er tilstrekkelig i saker av generell karakter med bare indirekte og uspesifikk betydning for den nærstående. Derimot antyder de samme uttalelsene at mer direkte og spesifikke saker om den nærståendes arbeidsforhold eller en snever del av virksomheten lettere kan utløse ugildhet. JDLOV-2021-11-30 (statssekretær Bjørkholts nærstående som fastlege) bekrefter at saker av generell karakter som hovedregel ikke fører til inhabilitet, selv om saken kan ha betydning for en nærstående.

Kildemessige begrensninger

Kildematerialet består nesten utelukkende av Lovavdelingens uttalelser, mange i statsråds- og statssekretærkontekst. De har betydelig vekt som konsistent og omfattende forvaltningspraksis om § 6 annet ledd, særlig fordi uttalelsene er tekstnære og eksplisitte om dette uttrykket. Samtidig må det markeres at uttalelser som gjelder statsråd som regjeringsmedlem, formelt bygger på ulovfestede habilitetsprinsipper med § 6 som utgangspunkt, jf. § 10 annet punktum. Dette gjelder blant annet JDLOV-2022-09-26, JDLOV-2022-03-02, JDLOV-2022-02-14 og JDLOV-2010-10-28. Deres verdi ligger derfor først og fremst i den generelle tolkningen av relasjonsmomentet, ikke i statsrådsspesifikke prosessuelle spørsmål.

Praktiske vurderingstema

Spørsmålet bør deles i to:

1. Relasjonens karakter og styrke: Er relasjonen faktisk av en slik personlig karakter at den kan beskrives som «nær»? Her står privat omgang, fortrolighet, varighet og relasjonens intensitet sentralt. Ektefelle, samboer og kjæreste omfattes uten videre. Nære vennskapsforhold kan omfattes dersom de er preget av jevnlig privat kontakt, fortrolighet og personlig nærhet utover vanlig bekjentskap. Ordinær yrkesmessig kontakt, kollegial omgang, faglig samarbeid og politisk samarbeid faller normalt utenfor.

1. Sakens konkrete betydning for den nærstående: Kan avgjørelsen innebære en særlig fordel, tap eller ulempe for den nærstående? En nær relasjon uten en tilstrekkelig særskilt interesse i saken er normalt ikke nok. Omvendt kan en svakere relasjon få noe betydning dersom saken treffer den andre personen svært direkte. Generelle saker som virker likt for en større eller ubestemt personkrets, leder som utgangspunkt ikke til ugildhet.

Det avgjørende etter loven er uansett den samlede, objektive tillitsvurderingen.

«Når han er i slekt» – § 6 første ledd bokstav b

Oversikt

Uttrykket «når han er i slekt» i § 6 første ledd bokstav b kan ikke leses isolert. Etter ordlyden er slektskap bare én del av en sammensatt inhabilitetsgrunn: tjenestemannen må være i slekt eller svogerskap med en part, og slektskapet må ligge i opp- eller nedstigende linje eller i sidelinjen så nær som søsken. Bokstav b hører til de objektive, lovbestemte ugildhetsgrunnene i første ledd, der loven peker ut bestemte tilknytninger som normalt utløser ugildhet uten den bredere skjønnsvurderingen etter annet ledd. Nettopp derfor må de uttrykkelige vilkårene tas på alvor: slektskap alene er ikke tilstrekkelig dersom den nærstående ikke er part i saken.

Slektskapsregelen som kombinert relasjons- og partsvilkår

Bestemmelsens struktur innebærer at to kumulative vilkår må være oppfylt: (i) det må foreligge et slektskapsforhold innenfor den oppregnede kretsen, og (ii) den nærstående må ha stilling som «part» i forvaltningssakens forstand. Slektskap med en person som har faktisk, faglig eller offentlig tilknytning til saken, er ikke tilstrekkelig etter bokstav b dersom vedkommende ikke er part.

Denne forståelsen er presisert i Lovavdelingens uttalelse 24. november 2010 om «§§ 6 og 10 – Vurdering av habilitet» (JDLOV-2010-6570). Uttalelsen gjaldt statsministerens habilitet ved den videre oppfølgingen av Stoltenberg-utvalgets rapport. Lovavdelingen tok uttrykkelig utgangspunkt i § 6 første ledd bokstav b og la til grunn at verken det forhold at statsministerens far hadde ledet det regjeringsoppnevnte utvalget, eller at statsministerens søster hadde et offentlig engasjement på feltet, gjorde dem til «part» i den generelle oppfølgingssaken. Følgen var at bokstav b ikke kom til anvendelse.

Tolkningsverdien i uttalelsen ligger først og fremst i denne presiseringen av bestemmelsens struktur: slektskapsregelen er en relasjonsregel knyttet til partsstatus, ikke en generell regel om ugildhet ved familiær tilknytning til sakskomplekset. Lovavdelingen nøyde seg ikke med å konstatere at partsstatus manglet, men begrunnet dette ved å vise at verken utvalgsarbeid eller faglig engasjement på et politikkområde gjør en person til part i en etterfølgende forvaltningssak om oppfølging av utvalgets anbefalinger.

Avgrensning mot faktisk involvering uten partsstatus

Uttalelsen er praktisk viktig som avgrensning mot saker der nærstående har vært involvert i utredning, fagdebatt, politikkutforming eller annen forberedelse uten selv å være adressat for avgjørelsen. I slike tilfeller er vurderingstemaet etter bokstav b ikke om den nærstående har hatt en faktisk eller offentlig synlig rolle, men om vedkommende er «part» i forvaltningslovens forstand. Først hvis dette er oppfylt, blir det aktuelt å gå videre til spørsmålet om slektskapsforholdet faller innenfor den oppregnede kretsen.

Dersom partsstatus ikke foreligger, kan tilknytningen likevel fanges opp av den skjønnsmessige vurderingen etter § 6 annet ledd («andre særegne forhold»). Lovavdelingen vurderte også dette i den nevnte uttalelsen, men konkluderte med at heller ikke annet ledd var oppfylt i den aktuelle saken, blant annet fordi saken var av generell og politisk karakter. Denne vurderingen hører imidlertid tematisk til annet ledd og behandles ikke nærmere her.

Begrensninger i kilden

Lovavdelingens uttalelse bør brukes med en viss varsomhet som kilde til den alminnelige forståelsen av bokstav b. Den gjaldt en generell og politisk preget oppfølgingssak, og drøftelsen var delvis vevd sammen med særlige spørsmål om statsråders stilling etter § 10. Som kilde til den alminnelige forståelsen av bokstav b har uttalelsen derfor størst vekt for det begrensede, men sentrale poenget at slektskap etter bestemmelsen forutsetter at den nærstående er part. Nærmere avgrensning av partsbegrepet bør behandles i note til «en part», ikke utledes fullt ut herfra.

Praktiske vurderingstema

• Partsstatus er avgjørende: Slektskap innenfor den oppregnede kretsen utløser bare automatisk ugildhet etter bokstav b dersom den nærstående er «part» i forvaltningslovens forstand. Faktisk, faglig eller offentlig tilknytning til saken er ikke tilstrekkelig.
• Generelle saker: I saker av generell eller politisk karakter vil det sjelden foreligge identifiserbare parter, og bokstav b vil da normalt ikke komme til anvendelse selv om nærstående har vært involvert i utredning eller forberedelse.
• Subsidiær vurdering etter annet ledd: Dersom bokstav b ikke er oppfylt fordi partsstatus mangler, bør det vurderes om tilknytningen likevel kan utgjøre «andre særegne forhold» etter § 6 annet ledd.
• Slektskapskretsens grenser: Bokstav b omfatter slektskap i opp- eller nedstigende linje (foreldre, besteforeldre, barn, barnebarn osv.) og i sidelinjen så nær som søsken. Fjernere slektskap faller utenfor bokstav b, men kan fanges opp av annet ledd.

«Når han selv er part i saken» – § 6 første ledd bokstav a

Oversikt

Bokstav a oppstiller en absolutt inhabilitetsgrunn: Tjenestemannen er ugild når han «selv er part i saken». Ordlyden «selv» markerer at det kreves identitet mellom den som deltar i saksforberedelsen eller treffer avgjørelsen, og den som har partsstilling. Systematisk må «part i saken» leses i sammenheng med partsdefinisjonen i forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav e, som definerer part som «person som en avgjørelse retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder». Bokstav a rammer dermed ikke enhver personlig interesse i utfallet, men forutsetter at tjenestemannen har formell partsstatus i den konkrete forvaltningssaken.

Partsbegrepet er knyttet til den aktuelle forvaltningssaken

Et sentralt tolkningsspørsmål er hva som utgjør «saken» i bokstav a. Lovavdelingen presiserte dette i uttalelsen 2008-05-15 (Rosenborgsaken). Et departement hadde fått partsstatus under en granskning, og spørsmålet var om dette i seg selv medførte at departementet eller dets tjenestemenn var «part i saken» i den etterfølgende forvaltningsbehandlingen av samme sakskompleks. Lovavdelingen la til grunn at det avgjørende er om vedkommende er part i den aktuelle forvaltningssaken, forstått etter § 2 første ledd bokstav e. Partsstatus i et granskingsutvalgs arbeid bygger på kontradiktoriske hensyn og kan favne videre enn forvaltningslovens partsbegrep. Slik partsstatus kan derfor ikke overføres mekanisk til den senere forvaltningsbehandlingen. Uttalelsen har direkte relevans for ordene «i saken»: Vurderingen må knyttes til den konkrete forvaltningssaken, ikke til betegnelser eller partsrettigheter brukt i gransking, utredning eller andre tilgrensende prosesser.

Skillet mellom direkte partsberøring og avledede interesser

Lovavdelingens uttalelse 1996-08-01 om lærebokforfatteres habilitet ved læreplanarbeid belyser den andre hovedavgrensningen: skillet mellom direkte partsberøring og mer avledede virkninger av avgjørelsen. Lovavdelingen la til grunn at lærebokforfattere normalt ikke er «parter» ved fastsetting av læreplan, fordi læreplanvedtakets økonomiske virkninger for forfatterne som regel bare er indirekte og avledede. Samtidig åpnet uttalelsen for at partsstatus kan foreligge dersom avgjørelsen får direkte og betydelige økonomiske konsekvenser for én eller få bestemte personer – for eksempel der bare et helt begrenset antall lærebøker er aktuelle. Uttalelsen viser at økonomisk interesse ikke er tilstrekkelig i seg selv; det avgjørende er om virkningen er så direkte og individualisert at saken «direkte gjelder» vedkommende i § 2-forstand.

Sivilombudets uttalelse 13. juni 2013 om habilitet for medlemmer i fjellstyre trekker i samme retning. Et fjellstyremedlem med løpende elgjaktkontrakt ble ikke ansett som «part i saken» da fjellstyret fastsatte pris på elgjakt. Ombudet bygget på at prisfastsettingen var et generelt vedtak, og at dette normalt ikke gjør den berørte til part, selv om vedtaket kan få økonomisk betydning gjennom et eksisterende kontraktsforhold. Uttalelsen har praktisk betydning for grensen mellom generelle reguleringer og individualiserte avgjørelser: Jo mer generell og fremoverskuende ordningen er, desto mindre nærliggende er partsstatus etter bokstav a.

At avgjørelsen «gjelder» tjenestemannen, er ikke alltid nok

Lovavdelingens uttalelse 2005-05-31 trekker en viktig grense. I en sak om statsrådens habilitet ved avgjørelse om fritak fra egen taushetsplikt i rettssak ble vedkommende ikke ansett som «part i saken» etter bokstav a, selv om avgjørelsen gjaldt ham personlig. Lovavdelingen sammenlignet situasjonen med avgjørelser om saksbehandling eller internadministrasjon som angår tjenestemannen, og la til grunn at slike avgjørelser ikke gir partsstilling etter § 2 første ledd bokstav e. Uttalelsen må brukes med en viss varsomhet, ettersom forvaltningsloven trolig ikke gjaldt direkte og § 6 ble anvendt analogisk. Den har likevel tolkningsverdi som uttrykk for at «part» er et teknisk forvaltningsrettslig begrep: Det er ikke tilstrekkelig at saken gjelder tjenestemannen eller får personlig betydning for ham – det må foreligge partsstilling i forvaltningslovens forstand.

Prosessuell, politisk eller representativ befatning gir ikke partsstatus

Sivilombudets uttalelse i SOM-2008-284 viser at partsstilling ikke oppstår bare fordi vedkommende har tatt initiativ til saken eller gitt uttrykk for et standpunkt. Ansatterepresentanter i styret for et interkommunalt krisesenter hadde undertegnet et brev om kritikkverdige forhold ved daglig leders disposisjoner. Ombudet la til grunn at de neppe var «parter» av den grunn alene. Ombudet fremhevet at det i organer med interesserepresentasjon må forutsettes at medlemmene kan fremme de interessene de representerer, og at undertegningen av brevet ikke i seg selv utløste inhabilitet.

Tilsvarende la Lovavdelingen i uttalelsen 2013-01-03 til grunn at en folkevalgt ikke blir «part» bare ved å ha deltatt i behandlingen av saken. Uttalelsen presiserer at politisk befatning med en sak ikke gir partsstilling etter § 2 første ledd bokstav e, og at de absolutte inhabilitetsgrunnene i § 6 første ledd dermed ikke kommer til anvendelse på dette grunnlaget. Begge kildene avgrenser bokstav a mot prosessuell, politisk eller representativ befatning med saken. Slik befatning kan etter omstendighetene aktualisere § 6 annet ledd, men utløser ikke automatisk ugildhet etter bokstav a.

Gruppemedlemskap er ikke partsstatus

Lovavdelingens uttalelse 2013-05-23 om Romani-/taterutvalget understreker at det ikke er nok å tilhøre den gruppen som saken tematisk gjelder, eller å ha vært generelt berørt av politikken som undersøkes. Uttalelsen gjelder en særpreget utrednings- og granskningskontekst, der både «saken» og «part» er mindre skarpt avgrenset enn i ordinære forvaltningssaker. Rettskildeverdien for bokstav a er derfor mer begrenset enn for de øvrige uttalelsene, men den illustrerer det generelle poenget: Det må skilles mellom sakstilknytning i tematisk forstand og partsstilling i forvaltningsrettslig forstand.

Praktiske vurderingstema

Det sentrale vurderingstemaet etter bokstav a er om tjenestemannen har partsstatus i den konkrete forvaltningssaken etter § 2 første ledd bokstav e. Følgende spørsmål bør stilles:

1. Retter avgjørelsen seg mot tjenestemannen? I så fall er vedkommende normalt part.
2. Gjelder saken ellers tjenestemannen direkte? Her må det skilles mellom direkte og avledede virkninger. Indirekte økonomisk interesse – for eksempel gjennom markedsvirkninger eller generelle reguleringer – er normalt ikke tilstrekkelig.
3. Er det den aktuelle forvaltningssaken som vurderes? Partsstatus i et annet spor av samme sakskompleks (gransking, utredning, rettslig prosess) kan ikke overføres mekanisk.
4. Er befatningen prosessuell, politisk eller representativ? At tjenestemannen har signert et brev, deltatt i politisk behandling eller tilhører en berørt gruppe, gir ikke i seg selv partsstatus etter bokstav a.

Dersom tjenestemannen ikke er «part i saken» etter bokstav a, men likevel har en tilknytning til saken som kan reise tvil om upartiskheten, må forholdet vurderes etter § 6 annet ledd.

Svogerskap med en part – § 6 første ledd bokstav b

Oversikt

Alternativet «svogerskap med en part i opp- eller nedstigende linje» i § 6 første ledd bokstav b er en av de objektive inhabilitetsgrunnene. Ugildhet inntrer automatisk når vilkårene er oppfylt, uten noen skjønnsmessig vurdering av om tilliten faktisk er svekket. Bestemmelsen oppstiller to kumulative vilkår: (1) det må foreligge et svogerskapsforhold i opp- eller nedstigende linje mellom tjenestemannen og en annen person, og (2) denne personen må være «part» i den aktuelle forvaltningssaken.

Begrepet «svogerskap»

Ordlyden «svogerskap» viser til tilknytning gjennom ekteskap. Svogerskapsforholdet oppstår mellom den ene ektefellen og den andre ektefellens slektninger. Når bestemmelsen presiserer «opp- eller nedstigende linje», fanges de nære relasjonene i linjen over og under tjenestemannen opp. Typiske eksempler er svigerfar, svigermor, svigersønn og svigerdatter. Sidelinjebegrensningen «så nær som søsken» gjelder også for svogerskap, slik at svigerinner og svogere i sidelinjen er omfattet.

Bestemmelsen avgrenser dermed mot fjernere svogerskapsrelasjoner. Faller forholdet utenfor ordlyden i bokstav b, kan tilknytningen likevel fanges opp av den skjønnsmessige regelen i § 6 annet ledd, dersom det foreligger «særegne forhold» som er egnet til å svekke tilliten til tjenestemannens upartiskhet.

Partsvilkåret som selvstendig avgrensningskriterium

Selv om svogerskapsrelasjonen er klar, er dette alene ikke tilstrekkelig etter bokstav b. Tilknytningen må være til «en part», og partsvilkåret er et selvstendig og praktisk viktig avgrensningskriterium. Partsbegrepet må forstås i samsvar med forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav e, som definerer part som den «en avgjørelse retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder».

Sivilombudets uttalelse 13. juni 2013 om habilitet for medlemmer i fjellstyre illustrerer dette poenget konkret. Saken gjaldt blant annet et fjellstyremedlem som mente seg inhabil fordi hennes svigerfar var blant jegerne som jaktet på statsallmenningen. Spørsmålet var om svigerfaren var «part i saken» ved fjellstyrets fastsetting av pris på elgjakt. Ombudet hadde ikke rettslige innvendinger mot at medlemmet ikke ble ansett inhabil etter § 6 første ledd bokstav b. Det avgjørende var ikke tvil om svogerskapsforholdet – det var klart nok – men at den aktuelle prisfastsettingen ble behandlet som et generelt vedtak. Verken svigerfaren eller andre jegere ble derfor ansett som «part i saken» i forvaltningslovens forstand.

Uttalelsen har klar tolkningsverdi for samspillet mellom svogerskapsvilkåret og partsvilkåret i bokstav b: Det er ikke tilstrekkelig at den nærstående blir faktisk berørt av utfallet; vedkommende må ha partsstatus i den aktuelle saken. Skillet mellom individuelle vedtak med identifiserbare parter og generelle vedtak som berører en videre krets, blir dermed avgjørende for om bokstav b i det hele tatt kan komme til anvendelse.

Begrensninger i kilden

Uttalelsen er fra Sivilombudet, ikke domstolspraksis, og har dermed begrenset rettskildevekt sammenlignet med en høyesterettsavgjørelse. Den avgjør heller ikke rekkevidden av «svogerskap» som begrep i grensetilfellene – for eksempel spørsmålet om svogerskap består etter at ekteskapet er oppløst. Tolkningsverdien er sterkest som støtte for at partsvilkåret i bokstav b må tas på ordet, også der en nærstående har en åpenbar faktisk interesse i sakens utfall.

Forholdet til § 6 annet ledd

Dersom den nærstående ikke er «part» i forvaltningslovens forstand, faller forholdet utenfor den absolutte regelen i første ledd bokstav b. Eventuelle habilitetsbetenkeligheter må da vurderes etter den skjønnsmessige regelen i § 6 annet ledd, som spør om det foreligger «særegne forhold» som er «egnet til å svekke tilliten» til tjenestemannens upartiskhet. Fjellstyreuttalelsen illustrerer nettopp denne sikkerhetsventilen: selv om bokstav b ikke slo inn, kunne annet ledd i prinsippet vært aktuelt dersom den faktiske interessekonflikten var sterk nok.

Praktiske vurderingstema

• Er svogerskapsforholdet innenfor ordlyden? Forholdet må være i opp- eller nedstigende linje, eller i sidelinjen så nær som søsken. Fjernere svogerskapsrelasjoner faller utenfor bokstav b.
• Er den nærstående «part» i den konkrete saken? Partsbegrepet i § 2 første ledd bokstav e er avgjørende. Generelle vedtak som berører en videre krets, gjør normalt ikke de berørte til parter.
• Skillet mellom individuelt og generelt vedtak: Bokstav b slår bare inn automatisk der saken er en individuell forvaltningssak med identifiserbare parter. Ved generelle vedtak må habilitetsbetenkeligheter eventuelt vurderes etter § 6 annet ledd.
• Sikkerhetsventilen i annet ledd: Selv om bokstav b ikke er oppfylt, kan nær svogerskap kombinert med sterk faktisk interesse i utfallet utgjøre «særegne forhold» etter annet ledd.

«Til å treffe avgjørelse i en forvaltningssak»

Oversikt

Uttrykket «til å treffe avgjørelse i en forvaltningssak» angir den ene av de to funksjonene som § 6 første ledd sperrer for ved inhabilitet. Bestemmelsen skiller systematisk mellom det å tilrettelegge grunnlaget for avgjørelsen og det å treffe avgjørelsen. Denne noten gjelder det siste: deltakelse i den handlingen hvor forvaltningsorganet tar endelig standpunkt i den konkrete saken.

Ordlyden viser samtidig at habilitetsvurderingen er saksbundet. Det er ikke tale om en generell uskikkethet til å utøve stillingen, men et forbud mot å delta i avgjørelsen i den forvaltningssaken inhabiliteten knytter seg til. Lovavdelingens uttalelse 2019-02-11 om forsknings- og høyere utdanningsminister Nybø illustrerer dette klart: dersom statsråden er inhabil, kan hun ikke «treffe avgjørelse» i den «forvaltningssak» inhabiliteten gjelder. Uttalelsens sentrale tolkningsbidrag for dette noteankeret er ikke statsrådsspørsmålet som sådant, men at avgjørelsesleddet i § 6 knytter seg til en identifiserbar og konkret sakskrets. Uttalelsen har god vekt som direkte anvendelse av ordlyden i departemental praksis.

Hva er en «avgjørelse» – videre enn enkeltvedtak

En viktig grense følger av at § 6 bare kommer inn når det faktisk skal treffes en «avgjørelse». Begrepet er imidlertid ikke begrenset til enkeltvedtak etter forvaltningsloven kapittel IV–VI. Flere uttalelser fra Lovavdelingen viser at også andre bindende eller styrende beslutninger i forvaltningen kan falle inn under § 6.

Styreoppnevninger. Lovavdelingens uttalelse 2010-11-01 om samferdselsministerens habilitet sier uttrykkelig at inhabilitetsreglene bare får anvendelse i saker der det er aktuelt å fatte en «avgjørelse», og konkluderer med at oppnevning av styremedlemmer i statlige selskaper er en slik avgjørelse. Uttalelsen er relevant nettopp fordi den trekker opp den ytre grensen for avgjørelsesbegrepet: det kreves at det foreligger en reell beslutning, men denne trenger ikke være et enkeltvedtak i teknisk forstand.

Anskaffelsesbeslutninger. I uttalelsen 2018-10-30 om næringsministerens habilitet la Lovavdelingen til grunn at valg av tjenesteleverandør til departementet er en «avgjørelse» i forvaltningslovens forstand, slik at habilitetsreglene gjelder også når leverandørvalget skjer etter anbudskonkurranse. Tilsvarende la Lovavdelingen i uttalelsen 2008-07-11 om redningshelikopterprosjektet til grunn at beslutning om å kjøpe konsulenttjenester, valg av leverandør og kjøp av helikoptre er avgjørelser som utløser habilitetsreglene. Den sistnevnte uttalelsen er praktisk viktig som støtte for at § 6 også omfatter innkjøps- og leverandørvalg, men tolkningsverdien er noe begrenset av at den bygger på eldre regelverk og gjaldt en konkret anskaffelsesprosess. Samlet gir de to uttalelsene et klart bilde: offentlige anskaffelsesbeslutninger er «avgjørelser» etter § 6.

Interne fordelingsbeslutninger. Sivilombudets praksis utvider bildet utover eksterne kontrakts- og oppnevningssaker. I SOM-2022-1408 uttalte ombudet at en arbeidsgivers interne fordeling av budsjettmidler til ansatte prinsipielt kan falle inn under habilitetsreglene. Uttalelsen er viktig fordi den viser at uttrykket «avgjørelse i en forvaltningssak» ikke uten videre er begrenset til saker med eksterne parter; også interne fordelingsbeslutninger kan etter omstendighetene være omfattet. Tolkningsverdien må likevel nyanseres: ombudet uttalte seg prinsipielt om rekkevidden, men kom etter den konkrete vurderingen til at det ikke forelå inhabilitet.

Tilsettingsvedtak. SOM-2013-1263 gir et mer tradisjonelt eksempel ved å legge til grunn at et kommunalt tilsettingsvedtak er en avgjørelse som omfattes av § 6. Kildens hovedvekt ligger i vurderingen etter annet ledd (sosial relasjon gjennom en vinklubb), men den bekrefter at tilsettingsbeslutninger faller inn under avgjørelsesbegrepet.

Planvedtak. SOM-2012-606 gjaldt blant annet vedtak om forlengelse av midlertidig forbud mot tiltak. Ombudet bygget på at medlemmer som var inhabile, ikke kunne delta da vedtaket ble truffet. Kilden tilfører ikke mye til den abstrakte definisjonen av «avgjørelse», men har praktisk verdi ved å vise at avgjørelsesleddet omfatter deltakelse i organets vedtaksfatting – ikke bare signering eller formell ekspedisjon.

Avgrensning mot saksforberedelse

En praktisk viktig avgrensning går mot saksforberedelse. Lovavdelingens uttalelse 2003-05-12 om konsekvenser av inhabilitet gjelder riktignok primært § 6 tredje ledd, men er relevant også for dette noteankeret fordi Lovavdelingen der legger til grunn at en innstilling normalt er saksforberedelse, ikke avgjørelse. Uttalelsen gir dermed støtte for at «treffe avgjørelse» bør forstås forholdsvis snevert: ikke enhver påvirkning av saken er avgjørelsesutøvelse. Kildeverdien er mer begrenset enn for de direkte kildene, nettopp fordi uttalelsen gjelder et annet ledd i bestemmelsen, men den trekker opp et funksjonelt skille som er sentralt for forståelsen av avgjørelsesbegrepet.

Avgrensning mot opptreden i annen egenskap

Uttrykket «i en forvaltningssak» avgrenser dessuten mot opptreden i annen egenskap enn som del av forvaltningens saksbehandling. Lovavdelingens uttalelse 2019-06-06 om justis- og innvandringsminister Kallmyr presiserer at habilitetsreglene gjelder når vedkommende opptrer som offentlig tjenestemann i en forvaltningssak, men ikke er til hinder for uttalelser eller interessetilkjennegivelser som privatperson. Uttalelsen er relevant som avgrensning av sakstilknytningen, men tolkningsverdien er mer indirekte fordi den må leses i lys av § 10 og den særlige kompetansefordelingen på utlendingsfeltet.

Samlet vurdering

Kildene peker samlet mot at «å treffe avgjørelse i en forvaltningssak» etter § 6 omfatter deltakelse i den endelige eller styrende beslutningen i den konkrete administrative saken, og at begrepet favner videre enn tradisjonelle enkeltvedtak. Styreoppnevninger, anskaffelsesbeslutninger, tilsettingsvedtak, planvedtak og etter omstendighetene interne fordelingsbeslutninger kan alle være omfattet. Derimot faller rene private ytringer, politiske markeringer utenfor saksbehandlingen og normalt også innstillinger og annen saksforberedelse utenfor akkurat dette avgjørelsesleddet.

Praktiske vurderingstema

• Er det en «avgjørelse»? Vurder om det foreligger en reell beslutning som binder forvaltningen eller har rettsvirkninger for noen – ikke bare en forberedende handling, en innstilling eller en politisk meningsytring.
• Er det en «forvaltningssak»? Vurder om beslutningen treffes som ledd i forvaltningens saksbehandling, i motsetning til opptreden i privat kapasitet eller i en rolle som ikke er knyttet til forvaltningsorganets myndighetsutøvelse.
• Er vurderingen saksbundet? Inhabiliteten knytter seg til den konkrete saken. Spørsmålet er om tjenestemannen er inhabil til å treffe avgjørelse i denne saken, ikke om vedkommende generelt er uskikket.
• Grensen mot tilrettelegging: Dersom tjenestemannens rolle er begrenset til saksforberedelse (f.eks. innstilling), faller handlingen utenfor avgjørelsesleddet, men kan rammes av det alternative vilkåret «tilrettelegge grunnlaget for en avgjørelse».

Unntaket i § 6 fjerde ledd – «åpenbart at tjenestemannens tilknytning til saken … ikke vil kunne påvirke hans standpunkt»

Oversikt

Fjerde ledd oppstiller et snevert unntak fra habilitetsreglene i § 6 første til tredje ledd. Inhabilitetsreglene «får ikke anvendelse» dersom det er åpenbart at tjenestemannens tilknytning til saken eller partene ikke vil kunne påvirke hans standpunkt. Ordlyden markerer en høy terskel på to nivåer. For det første må det være «åpenbart» – altså klart og utvilsomt – at påvirkning ikke kan skje. For det andre er det ikke tilstrekkelig at påvirkning fremstår som lite sannsynlig; ordlyden retter seg mot tilfeller der tilknytningen faktisk ikke vil kunne påvirke standpunktet. Bestemmelsen er dermed utformet som en sikkerhetsventil for bagatellmessige eller helt ufarlige tilknytninger, ikke som en generell rimelighetsregel.

Systematisk plassering – unntak fra både absolutte og skjønnsmessige inhabilitetsgrunnlag

Fjerde ledd er et unntak fra samtlige inhabilitetsgrunnlag i § 6, det vil si både de absolutte grunnene i første ledd bokstav a–e og den skjønnsmessige regelen i annet ledd. Denne systematiske plasseringen tilsier tilbakeholdenhet med å anvende bestemmelsen. Når loven først har oppstilt detaljerte, absolutte ugildhetsgrunner og deretter en bred tillitsregel i annet ledd, skal fjerde ledd ikke brukes til å uthule hovedreglene. At loven i tillegg krever at det skal være «åpenbart», bekrefter at unntaket er forbeholdt de klare tilfellene.

Sivilombudets presisering av terskelen – SOM-2023-4158

Sivilombudet har i uttalelse 28. februar 2024 (SOM-2023-4158) uttrykkelig tatt stilling til rekkevidden av fjerde ledd første vilkår. Saken gjaldt en kommunal klagesak om samtykke til bompenger på privat vei. En saksbehandler som hadde truffet vedtaket i førsteinstansen, forberedte også saksfremlegget for formannskapet som klageorgan. Spørsmålet var blant annet om unntaket i fjerde ledd kunne avhjelpe inhabiliteten.

Ombudet la til grunn at unntaket ikke kunne brukes. Den sentrale begrunnelsen var at bestemmelsen bare får anvendelse når det er åpenbart at tilknytningen ikke kan påvirke standpunktet, og at dette normalt ikke er tilfelle i saker som krever skjønnsmessige eller vurderingspregede avveininger. I den aktuelle saken måtte kommunen blant annet vurdere om bompengesatsene var rimelige, noe som innebar reelle vurderinger der saksbehandlerens forutgående engasjement kunne ha betydning.

Uttalelsen har betydelig tolkningsverdi for noteankeret fordi den retter seg direkte mot fjerde ledd første vilkår og konkretiserer terskelen i en praktisk saksbehandlingssituasjon. Sivilombudets uttalelser er ikke formelt bindende, men har klar vekt som rettskilde på forvaltningsrettens område, særlig når de – som her – er direkte knyttet til lovens ordlyd og gir en presis avgrensning av unntaksregelen.

Sakens karakter som sentralt vurderingstema

Et gjennomgående poeng i SOM-2023-4158 er at sakens karakter er avgjørende for om unntaket kan anvendes. Krever saken reelle avveininger, skjønn, rimelighetsvurderinger eller annen vurderingspreget saksbehandling, vil det normalt vanskelig kunne sies å være «åpenbart» at tilknytningen ikke kan påvirke standpunktet. Unntaket passer bedre der tjenestemannens funksjon er rent teknisk, bundet eller ekspedisjonsmessig, og hvor tilknytningen objektivt sett er uten betydning for utfallet.

Ombudets uttalelse trekker særlig i retning av at klagebehandling og klageforberedelse ofte faller utenfor unntaket når den samme personen allerede har vært involvert i førsteinstansens vurderinger. Begrunnelsen er at klagebehandling typisk innebærer nye eller fornyede skjønnsvurderinger, slik at det ikke kan utelukkes at den forutgående involveringen kan påvirke standpunktet.

Praktiske vurderingstema

• Terskelen er kvalifisert: Det må være åpenbart – klart og utvilsomt – at tilknytningen ikke kan påvirke standpunktet. Dersom det overhodet må argumenteres nærmere for hvorfor tilknytningen neppe vil ha betydning, taler det allerede mot at vilkåret er oppfylt.
• Sakens karakter er avgjørende: Innebærer saken skjønnsmessige eller vurderingspregede avveininger, vil unntaket normalt ikke kunne brukes (jf. SOM-2023-4158). Unntaket passer best for rent tekniske, bundne eller ekspedisjonsmessige avgjørelser.
• Klagebehandling: Når en saksbehandler som har truffet førsteinstansvedtaket også forbereder klagesaken, vil fjerde ledd sjelden kunne avhjelpe inhabiliteten, fordi klagebehandling typisk forutsetter nye vurderinger.
• Ikke en forenklet løsning for tvilstilfeller: Fjerde ledd er ment for de klare tilfellene der påvirkningsfare kan utelukkes uten nevneverdig tvil. Bestemmelsen skal ikke brukes som en generell rimelighetsventil.
• Tilleggsvilkåret om offentlige og private interesser er et selvstendig vilkår som må vurderes i tillegg, og behandles i egen note.