Lovavdelingen kom til at utenriksminister Jonas Gahr Støre ikke var inhabil ved behandlingen av utnevning av ny FN-ambassadør. Verken det faglige og politiske samarbeidet med søkeren Morten Wetland eller den sporadiske private kontakten var nok til å skape inhabilitet.
Hva saken gjaldt
Lovavdelingen ble bedt om å vurdere om utenriksminister Jonas Gahr Støre var inhabil til å tilrettelegge grunnlaget for, eller delta i å treffe avgjørelse om, utnevning av ny FN-ambassadør.
Bakgrunnen var at en av søkerne, Morten Wetland, hadde hatt en nær tilknytning til utenriksministeren gjennom mange år. Utenriksministeren beskrev forholdet som faglig og politisk nært, men opplyste at de ikke var omgangsvenner.
Det var også opplyst at de hadde hatt sporadisk privat kontakt, og at de hadde vært i hverandres hjem et fåtall ganger. Lovavdelingen la denne redegjørelsen til grunn for vurderingen.
Saken gjaldt både utenriksministerens rolle som departementssjef og som regjeringsmedlem. For rollen som departementssjef ble forvaltningsloven kapittel II lagt til grunn direkte.
Rettslig vurdering
Lovavdelingen viste til forvaltningsloven § 6 annet ledd, som krever inhabilitet når det foreligger særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til upartiskheten. Flere tilknytningsmomenter må vurderes samlet.
Et nærmere samarbeid i tjenesten vil normalt ikke føre til inhabilitet, heller ikke om samarbeidet er langt og omfattende. Sosial kontakt i kollegiale forhold endrer ikke dette; først når den utvikler seg til et personlig vennskapsforhold, får det særlig betydning. Etter praksis er det i seg selv bare nært vennskap eller skarpt og direkte motsetningsforhold som kan føre til inhabilitet.
På denne bakgrunn mente Lovavdelingen at den tidligere og eksisterende faglige og politiske kontakten mellom utenriksministeren og Wetland ikke utgjorde et slikt særegent forhold. Den sporadiske private kontakten, alene eller sammen med samarbeidet, endret ikke dette, særlig fordi det tetteste samarbeidet lå noen år tilbake i tid og utenriksministeren ikke hadde noen særlig personlig interesse i saken.
Konklusjonen var derfor at utenriksministeren ikke var inhabil som departementssjef. Lovavdelingen la også til grunn at de ulovfestede habilitetsreglene for regjeringsmedlemmer ikke er strengere enn forvaltningsloven § 6, og kom derfor til at han heller ikke var inhabil i egenskap av regjeringsmedlem.
Uttalelsen i fulltekst
Vi viser til brev 21. januar 2008, der det bes om Lovavdelingens vurdering av spørsmålet om utenriksminister Jonas Gahr Støre er inhabil til å tilrettelegge grunnlaget for eller å delta i å treffe avgjørelse om utnevning av ny FN-ambassadør.
Bakgrunnen for spørsmålet er en av søkerne til stillingen, Morten Wetland, sin tilknytning til utenriksministeren. Vi legger følgende redegjørelse fra utenriksministeren til grunn for vår vurdering:
”Morten Wetland og jeg arbeidet begge ved Statsministerens kontor fra 1990–1996. Vi hadde i disse årene et godt og nært faglig samarbeid. Arbeidsmiljøet ved SMK er godt og kolleger jobber tett på hverandre internt i avdelingene og på tvers av avdelinger. Fra 1990–1994 jobbet vi begge i Internasjonal avdeling der Wetland var ekspedisjonssjef og undertegnede spesialrådgiver. Fra 1995–1996 var Wetland statssekretær og undertegnede overtok som ekspedisjonssjef for internasjonal avdeling. Fra 1998–2005 har vi ikke hatt faglig samarbeid i jobbfunksjon. Fra 2005–2008 har vi hatt den kontakt som følger av den faglige og politiske kommunikasjonen mellom Utenriksdepartementet og Statsministerens kontor.
Jeg vil beskrive forholdet til Morten Wetland som faglig og politisk nært. Vi er ikke omgangsvenner. Gjennom årene har vi hatt sporadisk kontakt også privat, forankret i kontakter knyttet til faglig og politisk arbeid.”
Det er videre opplyst at Wetland har vært i utenriksministerens hjem to til tre ganger (siden 1989) og at utenriksministeren har vært hjemme hos Wetland like mange ganger.
I saken opptrer utenriksministeren dels i egenskap av departementssjef, dels i egenskap av regjeringsmedlem. Reglene om inhabilitet i forvaltningsloven kapittel II gjelder direkte for en statsråd i egenskap av departementssjef, og vi vurderer først spørsmålet med utgangspunkt i denne rollen.
Etter forvaltningsloven § 6 annet ledd vil en offentlig tjenestemann være inhabil når det foreligger ”særegne forhold foreligger som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet”. Bestemmelsen åpner for en bred, skjønnsmessig vurdering av vedkommende tjenestemanns tilknytning til saken eller dens parter. Der det foreligger flere former for tilknytning til saken eller partene, må disse vurderes samlet. I saken her er det spørsmål om det nære faglige og politiske forholdet mellom utenriksministeren og Wetland, eventuelt kombinert med det mer personlig pregede tilknytningsforholdet mellom de to, fører til inhabilitet.
Et nærmere samarbeid i tjenesten vil normalt ikke føre til inhabilitet. Vi viser her til Frihagen, Inhabilitet etter forvaltningsloven (1985) s. 346, jf. s. 340. Det gjelder etter vårt syn som utgangspunkt selv om samarbeidet strekker seg over lang tid og er omfattende. Om samarbeidet er av faglig eller faglig-politisk karakter, spiller i denne sammenheng mindre rolle. Først og fremst hvis samarbeidet er særlig nært og omfattende, kan det bli spørsmål om inhabilitet av den grunn alene. Selv i slike tilfeller vil det helst være slik at andre tilknytningsmomenter eller interesser i saken enn selve samarbeidsforholdet må foreligge for at det blir aktuelt å konstatere inhabilitet. Sakens art vil også spille inn, for eksempel slik at det kan være grunn til å utvise større varsomhet der det er spørsmål om å rette kritikk mot parten.
I arbeidsforhold vil samarbeidet ofte føre til en viss kontakt utenfor arbeidssituasjonen. Slik sosial kontakt som ikke går ut over det som er vanlig i kollegiale forhold, bringer ikke habilitetsspørsmålet i noen annen stilling enn det som fremgår av avsnittet foran. Bare hvis den sosiale omgangen utvikler seg til et personlig vennskapsforhold, får dette særlig betydning i habilitetsvurderingen, og da er det først og fremst selve vennskapsforholdet som har betydning. I praksis er det antatt at det bare er nært vennskap og skarpt og direkte motsetningsforhold som i seg selv kan føre til inhabilitet etter § 6 annet ledd. Vanlig godt bekjentskap og samarbeid leder ikke til inhabilitet. Vi viser her til vår uttalelse i brev 15. januar 2008 (snr. 2008/00112 EO) med henvisninger.
Etter dette kan den tidligere og eksisterende faglige og politiske kontakten mellom utenriksministeren og Wetland ikke utgjøre noe ”særegent forhold” som er ”egnet til å svekke tilliten til” utenriksministerens upartiskhet i saken, jf. forvaltningsloven § 6 annet ledd første punktum. Den sporadiske kontakten av privat karakter kan verken i seg selv eller sett i sammenheng med det faglig og politiske samarbeidet bringe saken i en annen stilling. Vi viser i første rekke til de generelle utgangspunktene som er skissert foran. I tillegg vil vi peke på at det tetteste samarbeidet ligger noen år tilbake i tid, og at utenriksministeren ikke selv har noen særlig personlig interesse i saken.
Konklusjonen er etter dette at utenriksministeren ikke i egenskap av departementssjef er inhabil til å tilrettelegge grunnlaget for å treffe avgjørelse om utnevning av ny FN-ambassadør.
Habilitetsvurderingen for utenriksministeren i egenskap av regjeringsmedlem (i regjeringskonferanse, forberedende statsråd og statsråd) må skje ut fra ulovfestede habilitetsregler. Disse er ikke er strengere enn det som følger av reglene i forvaltningsloven § 6. Det følger av dette at utenriksministeren heller ikke i egenskap av regjeringsmedlem er inhabil til å tilrettelegge grunnlaget for eller å treffe avgjørelse i saken.