Lovavdelingen kom til at kommunen som sådan ikke kan være inhabil etter forvaltningsloven, og at kommunale eierinteresser som hovedregel ikke gjør at kommunen må fratre behandlingen. Under tvil åpnet uttalelsen likevel for at saken i særlige tilfeller kan overlate til fylkesmannen å godkjenne sammenslåingen.
Hva saken gjaldt
Uttalelsen gjaldt spørsmål om inhabilitet i forbindelse med opprettelsen av Engerdal viltstellområde. Bakgrunnen var at formannskapet skulle stadfeste grunneiernes flertallsvedtak om sammenslåing av viltområde etter viltloven § 37 femte ledd, jf. tredje ledd.
Saken hadde tilknytning til en pågående klagesak, og Engerdal kommune eide selv om lag 26 prosent av jaktområdet. Det ble derfor reist spørsmål om kommunens egen rolle som grunneier kunne gjøre behandlingen inhabil.
Lovavdelingen behandlet også spørsmålet om hvilke ansatte som eventuelt kunne være inhabile, og om kommunens interesse i saken kunne tilsi at avgjørelsen burde treffes av et overordnet organ i stedet for kommunen selv.
Rettslig vurdering
Lovavdelingen la til grunn at det etter forvaltningsloven bare er fysiske personer som kan være inhabile, jf. §§ 6 og 10. Organet som sådan kan derfor ikke være inhabilt, og det at kommunen er part i saken medfører ikke automatisk inhabilitet etter § 6 første ledd for ansatte, heller ikke for personer i ledende stilling.
Spørsmålet om inhabilitet måtte vurderes konkret for hver enkelt ansatt etter § 6 andre ledd, dersom det forelå «andre særegne forhold» som kunne svekke tilliten til upartiskheten. Lovavdelingen opplyste at det ikke hadde grunnlag for å ta stilling til om slike forhold forelå i den aktuelle saken.
Lovavdelingen viste til tidligere uttalelser om at det i enkelte situasjoner kan være grunn til å la et overordnet organ avgjøre saken, men fremholdt at det skal mye til før manglende slik overføring blir en saksbehandlingsfeil. Kommunens kompetanse til både å foreslå og stadfeste sammenslåing er etter lovavdelingens syn en kompetansekombinasjon som viltloven selv legger opp til.
Det ble derfor lagt til grunn at kommunale eierinteresser som den klare hovedregel ikke kan føre til at kommunen må avstå fra å behandle saken ut fra «inhabilitetssynspunkter». Bare ved betydelige eierinteresser og sterke, tilspissede interessemotsetninger kunne det tenkes å være hensiktsmessig å overlate godkjenningen til fylkesmannen, men også da mente Lovavdelingen at kommunen i prinsippet kunne behandle saken selv. Private interesser ble ansett ivaretatt gjennom de alminnelige saksbehandlingsreglene og kravene til vedtakets innhold.
Uttalelsen i fulltekst
Vi viser til brev 30 juni 1998 hvor det stilles spørsmål om inhabilitet når formannskapet stadfester grunneiernes flertallsvedtak om sammenslåing av viltområde, jf lov 29 mai 1981 nr 38 om viltet (viltloven) § 37 femte ledd, jf tredje ledd. Spørsmålet har tilknytning til en pågående klagesak hvor Engerdal kommune selv eier ca 26 % av jaktområdet. Vi viser også til brev 6 og 13 juli 1998 fra kommunen.
Etter forvaltningsloven er det bare fysiske personer, f eks offentlige tjenestemenn og andre som handler på vegne av stat eller kommune som kan være inhabil, jf forvaltningsloven §§ 6 og 10. Organet som sådan kan således ikke være inhabilt. Heller ikke det at kommunen er part i saken medfører noen automatisk inhabilitet etter forvaltningsloven § 6 første ledd for noen av dens ansatte, herunder personer med ledende stilling i kommunen. Det må således vurderes i forhold til hver enkelt ansatt om det foreligger inhabilitet etter § 6 andre ledd pga «andre særegne forhold [ … ] som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet». Lovavdelingen har ikke grunnlag for å uttale seg om det foreligger slike omstendigheter i den foreliggende sak.
Lovavdelingen har tidligere uttalt at det likevel kan tenkes situasjoner der et forvaltningsorgan har en slik stilling eller interesse i en sak at avgjørelsen i stedet bør overlates til dets overordnede organ, jf vedlagte kopier av uttalelser 25 oktober 1991 (snr 2191/91 E) og 27 mai 1992 (snr 841/92 E). Det skal antagelig mye til for at slike omstendigheter medfører at det vil være en saksbehandlingsfeil å ikke overlate saken til et annet organ. At kommunen i tillegg til stadfestelseskompetansen er den som kan forslå sammenslåing, jf viltloven § 37 første ledd og har en sentral funksjon ved selve forhandlingene om sammenslåing er en form for kompetansekombinasjon som viltloven selv legger opp til. Betydningen av at kommunen selv kan være grunneier er heller ikke særskilt omtalt i forarbeidene, men at kommuner også er grunneier til slike områder var neppe uvanlig da loven ble til. Lovavdelingen anser det klart at kommunale eierinteresser som alt overveiende regel ikke kan gjøre at kommunen ut fra en slags «inhabilitetssynspunkter» må avstå fra å behandle saken.
I tilfeller hvor eierinteressene er betydelige, f eks hvor kommunen alene representerer et flertall i det område den ønsker å slå sammen og interessemotsetningene er sterke og tilspissede, kan det tenkes situasjoner der det kan være hensiktsmessig å overlate til fylkesmannen å godkjenne den vedtatte sammenslåing. I prinsippet er det imidlertid ikke noe i veien for at kommunen også i en slik situasjon selv behandler saken. Private personers rettsbeskyttelse vil være ivaretatt ved de allminnelig gjeldende saksbehandlingsreglene og krav til vedtakets innhold (f eks at det ikke tas utenforliggende hensyn).