Foregående kapittel viste at grensen mellom kravspesifikasjon, tildelingskriterier og kontraktsvilkår sjelden er skarp i praksis. Ingen steder blir dette tydeligere enn når lovgiver pålegger oppdragsgiver å ivareta samfunnshensyn som klima og miljø, sosiale forhold, universell utforming og innovasjon. Disse hensynene er ikke lenger reservert for oppdragsgivere med et særskilt samfunnsansvar – de er blitt tverrgående plikter som preger alle faser av anskaffelsesprosessen, fra behovsdefinisjon til kontraktsoppfølging. Stortinget har vedtatt en betydelig lovrevisjon som samler og tydeliggjør disse pliktene i anskaffelsesloven (LOA) §§ 5b, 5m, 5n og 5o, med ikrafttredelse 1. juli 2026 [stortinget-lovendring-2026-dfo]. Klima- og miljøreglene og reglene om sosial bærekraft videreføres i hovedsak, men samles og tydeliggjøres i loven [Prop. 147 L (2024-2025)]. Formålsbestemmelsen som tar inn bærekraft gir imidlertid ikke i seg selv noen selvstendig pliktnorm; den kan ha tolkningsstøttende funksjon der annen regulering er uklar [Prop. 147 L (2024-2025)].
For praktikeren betyr dette at store deler av dagens rettspraksis om klima- og miljøvekting etter forskrift om offentlige anskaffelser (FOA) § 7-9 fortsatt vil være retningsgivende etter lovendringen, samtidig som pliktene får en tydeligere forankring i loven selv. Dette kapittelet behandler de fire samfunnshensynene hver for seg, før det avslutningsvis ser på samspillet mellom dem og de øvrige reglene om kravformulering – og gir noen praktiske holdepunkter for hvordan minstekrav kan bygges opp til ambisiøse spesifikasjoner uten å tippe over i ulovlighet.
Oppdragsgiver skal ta hensyn til klima og miljø i sine anskaffelser [LOV-2026-03-06-8; Lovvedtak 26 (2025-2026)]. I anskaffelser som følger del III av forskriften, er hovedregelen at klima- og miljøhensyn skal vektes med minst 30 prosent av de samlede tildelingskriteriene [LOV-2026-03-06-8; veileder: DFØ Veileder til anskaffelsesloven – 6.2.2 Kr; veileder: DFØ Veileder til anskaffelsesloven – 6.3.1 Pl; veileder: Hovedregel om at klima og miljø skal vektes med mi]. Der tildelingskriteriene ikke vektes, men angis i prioritert rekkefølge – typisk i del II-anskaffelser eller enkelte del I-anskaffelser – skal klima- og miljøhensyn i stedet være blant de tre høyest prioriterte kriteriene [veileder: DFØ Veileder til anskaffelsesloven – 6.3.2 Pl; veileder: Tildelingskriterier i prioritert rekkefølge]. I del I-anskaffelser der kriterier angis i prioritert rekkefølge uten vekting, gjelder ikke 30 prosent-kravet direkte [veileder: DFØ Veileder til anskaffelsesloven – 6.3.2 Pl; KOFA 2024/1935]. Regelen om 30 prosent-vekting gjelder også i del II-anskaffelser når tildelingskriteriene faktisk vektes [KOFA 2024/639].
Det er verdt å understreke systematikken bak reglene: DFØ har lagt til grunn at ren priskonkurranse i del II som hovedregel ikke bør benyttes når klima- og miljøreglene ellers får anvendelse, fordi systemet forutsetter at klima- og miljøhensyn enten vektes tungt, prioriteres høyt, eller erstattes av krav i kravspesifikasjonen [veileder: Priskonkurranse]. En oppdragsgiver som ønsker å bruke pris som eneste tildelingskriterium i en anskaffelse omfattet av reglene, må derfor ha løst miljøhensynet på annen måte – typisk gjennom kravspesifikasjonen. At det normalt skal være flere tildelingskriterier i slike anskaffelser, følger av at klima- og miljøhensyn skal inngå høyt prioritert eller erstattes av krav i kravspesifikasjonen [veileder: Priskonkurranse].
Det mest praktisk viktige unntaket fra 30 prosent-regelen er at tildelingskriterier for klima- og miljøhensyn kan erstattes – eller kombineres – med klima- og miljøkrav i kravspesifikasjonen, dersom dette gir bedre klima- eller miljøeffekt, og forutsatt at dette begrunnes i anskaffelsesdokumentene [LOV-2026-03-06-8; veileder: DFØ Veileder til anskaffelsesloven – 6.2.2 Kr; KOFA 2025/0356; KOFA 2025/0766; KOFA 2025/0910; KOFA 2025/1831]. Bestemmelsen gjelder klima- og miljøhensyn spesifikt, ikke samfunnshensyn generelt [LOV-2026-03-06-8]. Dette er en fristende løsning for mange oppdragsgivere, fordi den unngår kompleksiteten ved kvalitativ evaluering av miljøtilbud, men KOFA-praksisen fra de siste årene viser at unntaket har en snever og krevende terskel.
For det første kreves et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag – typisk markedsdialog eller markedsundersøkelse – som viser at kravet faktisk driver markedet i miljøvennlig retning, ikke bare gjentar det som allerede er bransjestandard [KOFA 2025/0322; KOFA 2025/0356; KOFA 2025/0766; KOFA 2025/0666; KOFA 2025/0910; KOFA 2025/1831].
KOFA-sak 2025/0356 (Vestland fylkeskommune) illustrerer hvordan kunnskapsgrunnlaget kan bygges opp i praksis. Saken gjaldt en åpen anbudskonkurranse for driftskontrakt for elektriske anlegg for veilys i Bergen og omland, med kontraktsperiode 2025–2030. I stedet for å vekte klima- og miljøhensyn med 30 prosent som tildelingskriterium, stilte fylkeskommunen et minstekrav om at 50 prosent av leverandørens bilpark skulle bestå av nullutslippskjøretøy. Klager anførte at unntaket i FOA § 7-9 fjerde ledd ikke var oppfylt. Klagenemnda la avgjørende vekt på at innklagede hadde dokumentert at leverandørene på eksisterende, sammenlignbare kontrakter benyttet kun 8,7 prosent nullutslippskjøretøy – altså 4 av 46 biler – noe som lå vesentlig under minstekravet på 50 prosent. Innklagede hadde også vurdert elektriske liftbilers egnethet og konkludert med at teknologien ikke var tilstrekkelig moden for kontraktens krav, herunder kravet om å håndtere minimum 10 graders stigning. Beredskaps- og ladenettverkshensyn begrunnet at kravet ikke ble satt høyere. Klagenemnda konkluderte med at vilkåret «klart bedre effekt» og begrunnelsesplikten var oppfylt, og at innklagede ikke hadde brutt regelverket. Saken viser at et minstekrav som ligger markant over det eksisterende markedsnivået – og som er begrunnet i en konkret kartlegging av faktiske forhold – kan oppfylle terskelen for unntak fra 30 prosent-regelen. [KOFA 2025/0356]
KOFA-sak 2025/0766 (Helse Nord RHF) bekrefter dette utgangspunktet, men viser samtidig at begrunnelsesplikten har et selvstendig innhold som ikke kan forsømmes. Saken gjaldt en konkurranse om pasienttransporttjenester i Nordland og Troms og Finnmark. For ordinær pasienttransport stilte innklagede et obligatorisk krav om nullutslippskjøretøy, med snever dispensasjonsadgang ved dokumenterte geografiske eller infrastrukturelle særforhold. For rullestoltransport ble utslippsnivå i stedet benyttet som tildelingskriterium vektet 30 prosent. Klagenemnda la til grunn at et absolutt minstekrav om nullutslippsbiler objektivt hindrer at en leverandør med færre utslippsfrie biler og lavere pris vinner kontrakten, og at Helse Nord RHF hadde gjennomført en veiledende kunngjøring, dialogkonferanse og en faktisk markedsundersøkelse av infrastruktur og klimatiske forhold i regionen. Dispensasjonsadgangen var reell kun der dokumenterte geografiske særforhold gjorde elektrisk fremdrift utilrådelig av hensyn til pasientsikkerhet. Klagenemnda fant at minstekravet ga klart bedre miljøeffekt enn et tildelingskriterium, men konstaterte likevel brudd fordi konkurransegrunnlaget ikke inneholdt noen eksplisitt begrunnelse for valget – begrunnelsen ble først gitt under klagebehandlingen. Feilen ble imidlertid ikke ansett å ha påvirket deltakerinteressen eller utfallet, og avlysningsplikt forelå ikke. Saken viser to ting: for det første at et absolutt nullutslippskrav med begrenset dispensasjonsadgang kan oppfylle vilkåret om «klart bedre miljøeffekt» når det bygger på et forsvarlig kunnskapsgrunnlag, og for det andre at begrunnelsen alltid må nedfelles skriftlig i selve anskaffelsesdokumentene – en begrunnelse som fremkommer indirekte gjennom den forutgående prosessen er ikke tilstrekkelig. [KOFA 2025/0766]
I skarp kontrast til disse to sakene står KOFA-sak 2025/0322 (Sykehusinnkjøp HF), som viser hva som skjer når kravene i kravspesifikasjonen ikke driver markedet videre. Saken gjaldt en konkurransepreget dialog for anskaffelse av utstyr og infrastruktur for passiv sporing, lokalisering og omgivelsesmålinger for helseforetak i Helse Sør-Øst, med en estimert verdi på over 114 millioner kroner. Innklagede hadde valgt å erstatte tildelingskriteriet klima og miljø med en kombinasjon av kontraktsbestemmelser, minimumskrav og evalueringskrav. Klagenemnda vurderte de konkrete kravene og fant at de ikke oppfylte vilkåret om «klart bedre effekt». Minimumskravet til batterilevetid for trådløse temperatursensorer var satt til fem år, mens klagers tilbudte sensorer hadde estimert levetid på ti år og valgte leverandørs sensorer femten år. Klagenemnda uttalte at det var vanskelig å se at et slikt krav, i større grad enn et tildelingskriterium, sikret den ønskede miljøeffekten. Tilsvarende var et krav om samsvar med EU-forordning 2023/1542 om batterier formulert uten at det fremgikk om oppfyllelse ble krevd før de fastsatte ikrafttredelsestidspunktene, og innklagede hadde ikke sannsynliggjort at dette ga bedre effekt enn et tildelingskriterium. I tillegg hadde innklagede ikke gitt noen begrunnelse i anskaffelsesdokumentene for hvorfor de valgte kravene samlet ville gi bedre effekt. Klagenemnda konkluderte med at vilkårene for unntaket i § 7-9 fjerde ledd ikke var oppfylt, og at konkurransegrunnlaget var ulovlig. Saken viser at et minstekrav som ligger vesentlig lavere enn det markedet faktisk tilbyr, eller som bare formaliserer eksisterende lovkrav som uansett gjelder, ikke kan tre i stedet for et miljøtildelingskriterium. Kontrastert mot Vestland-saken illustrerer den at det avgjørende er om kravet faktisk hever listen for markedet, ikke om oppdragsgiver har funnet på å stille et krav. [KOFA 2025/0322]
For det andre må begrunnelsen være skriftlig og fremgå av selve anskaffelsesdokumentene – en muntlig gjennomgang i tilbudskonferansen eller et etterfølgende svarbrev til klager kan ikke reparere en manglende skriftlig begrunnelse [KOFA 2025/0666; KOFA 2025/0910; KOFA 2024/639; KOFA 2025/0999; LOV-2026-03-06-8; veileder: DFØ Veileder til anskaffelsesloven – 6.3.3.1 ; veileder: DFØ Veileder til anskaffelsesloven – 6.2.2 Kr]. Begrunnelsen skal sannsynliggjøre hvorfor unntaket er anvendelig, i samsvar med kravet til etterprøvbarhet, og oppdragsgiver må i forkant ha kartlagt anskaffelsens klimaavtrykk og miljøbelastninger, for eksempel gjennom markedsdialog eller undersøkelser [KOFA 2025/0978].
KOFA-sak 2025/0666 (Hafslund Celsio AS) er den mest instruktive avgjørelsen om begrunnelsespliktens innhold. Saken gjaldt en rammeavtale for industrirengjøring, industriservice og sugebiltjenester med en estimert totalverdi på 192 millioner kroner over maksimalt åtte år. Innklagede hadde gjennomført markedsdialog med begge prekvalifiserte leverandører og innhentet opplysninger fra en klima- og miljørådgiver i Drammen kommune. Undersøkelsene viste begrenset tilgang på sugebiler med miljøvennlig drivstoff, men større modenhet for tjenestebiler. Innklagede valgte å benytte unntaket i forsyningsforskriften § 7-9 fjerde ledd og erstattet tildelingskriteriet miljø med åtte klima- og miljøkrav i kravspesifikasjonen, blant annet krav om euroklasse 6, gradvis overgang til mer miljøvennlig drivstoff for sugebiler, og full elektrisk kjøring med tjenestebiler innen to år. Klagenemnda fant enstemmig at kunnskapsgrunnlaget var tilstrekkelig – markedsdialogen og de øvrige undersøkelsene ga et pålitelig bilde av markedssituasjonen. Men begrunnelsen i konkurransegrunnlagets punkt 3.2.2 inneholdt kun en kortfattet generell tekst samt oppramsing av kravene, uten å forklare hvorfor de konkrete kravene samlet sett ga bedre klima- og miljøeffekt enn et tildelingskriterium vektet 30 prosent. Klagenemnda konstaterte enstemmig brudd på begrunnelsesplikten. Flertallet fant imidlertid at innklagede i ettertid hadde sannsynliggjort at kravene materiellrettslig oppfylte terskelen for «klart bedre effekt»: kravene rettet seg direkte mot kjøretøyenes egenskaper, stilte gradvis strengere forpliktelser tilpasset markedsmodenheten, og ga garanterte reduksjoner av den identifiserte klimabelastningen. Mindretallet mente ingen sammenlignende vurdering var foretatt av hva som kunne oppnås ved tildelingskriteriet. Klagenemnda konkluderte enstemmig med at bruddet på begrunnelsesplikten ikke hadde påvirket deltakerinteressen eller utfallet, og at avlysningsplikt ikke forelå. Saken demonstrerer den avgjørende forskjellen mellom å ha et godt kunnskapsgrunnlag og det å faktisk skrive det ned: oppdragsgiver som hopper over det siste trinnet, risikerer et regelverksbrudd selv om de materielle vilkårene er oppfylt. [KOFA 2025/0666]
Det er ikke tilstrekkelig å ramse opp kravene uten en sammenlignende vurdering av hvorfor den valgte løsningen gir bedre klima- og miljøeffekt enn et tildelingskriterium [KOFA 2025/0666].
For det tredje må kravene reelt forplikte leverandørene. Formuleringer som bare uttrykker ønsker, oppfordringer eller preferanser – som «fortrinnsvis» eller «oppfordres til» – etablerer ikke tilstrekkelige kontraktuelle forpliktelser og oppfyller derfor ikke unntaksvilkåret [KOFA 2025/0992; KOFA 2025/0992]. Erfaringer fra en tidligere avlyst konkurranse kan bidra til å skaffe et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag om markedets kapasitet, men et slikt kunnskapsgrunnlag erstatter ikke kravet om at kravspesifikasjonens krav reelt forplikter leverandørene [KOFA 2025/0992].
Endelig vil et minstekrav som ligger vesentlig under markedsnivå, eller som markedet allerede oppfyller i alminnelighet, vanskelig kunne tre i stedet for et miljøtildelingskriterium [KOFA 2025/0322; KOFA 2025/0356]. Poenget med kravspesifikasjonsløsningen er nettopp at den skal presse markedet videre – ikke sementere status quo.
Et spørsmål som reiser seg stadig oftere i praksis, er om oppdragsgiver kan kombinere en lavere vekting enn 30 prosent på tildelingskriteriet klima og miljø med supplerende krav i kravspesifikasjonen, slik at summen av virkemidler anses tilstrekkelig. Her er rettstilstanden omstridt. DFØs veileder legger til grunn at krav i kravspesifikasjonen kan kombineres med klima og miljø som tildelingskriterium, men at slike krav ikke uten videre kan kompensere for at selve tildelingskriteriet er vektet lavere enn 30 prosent – en vekting på for eksempel 15 prosent kan følgelig ikke repareres ved at oppdragsgiver samtidig stiller noen miljøkrav i spesifikasjonen [veileder: Kombinasjon av tildelingskriterier og krav i kravs]. Samtidig har KOFA lagt til grunn at oppdragsgiver kan erstatte klima- og miljøtildelingskriteriet med krav i kravspesifikasjonen dersom det er klart at dette vil gi en bedre klima- og miljøeffekt, og at dette begrunnes i anskaffelsesdokumentene, der vurderingen skal ta utgangspunkt i den samlede klima- og miljøeffekten av kravspesifikasjonen sammenlignet med miljøeffekten av tildelingskriteriene [KOFA 2025/0978]. En kombinasjon av krav og tildelingskriterium kan altså inngå i vurderingen av om vilkåret for unntak er oppfylt, men det er ikke avklart hvor grensen går mellom en lovlig kombinasjonsløsning og en ulovlig «oppfylling» av en for lav vekting. Dette må regnes som en uavklart grensesone i rettsutviklingen, og praktikere bør være varsomme med å bygge en anskaffelsesstrategi på at kravspesifikasjonen kan kompensere for en bevisst lav vekting av miljøkriteriet.
Nært beslektet er spørsmålet om hvor høy terskelen egentlig er for at effekten skal være «klart» bedre. KOFA-praksis antyder at også en marginal, men sannsynliggjort forbedring kan være tilstrekkelig i noen sammenhenger, mens andre avgjørelser synes å kreve en mer påtakelig forskjell. Rettstilstanden må her betegnes som usikker og under utvikling.
Plikten til å stille klima- og miljøkrav eller -kriterier gjelder ikke fullt ut dersom anskaffelsen etter sin art har både uvesentlig klimaavtrykk og uvesentlig miljøbelastning [veileder: Unntak – anskaffelser som etter sin art har uvesen; LOV-2026-03-06-8; KOFA 2024/1422; KOFA 2025/0801; KOFA 2025/1510; KOFA 2025/1530]. Vurderingen skal knyttes til anskaffelsens art, ikke til den konkrete anskaffelsens volum [veileder: Unntak – anskaffelser som etter sin art har uvesen]. Terskelen er høy, og unntaket har et snevert anvendelsesområde [veileder: Unntak – anskaffelser som etter sin art har uvesen]. Begrunnelsen må forklare hvorfor anskaffelser av den aktuelle arten generelt har uvesentlig klima- og miljøbelastning; en ren påstand uten underbygging er ikke tilstrekkelig, men det kan heller ikke kreves vitenskapelig dokumentasjon [veileder: Begrunnelse ved unntak for anskaffelser som etter ].
Praksis illustrerer hvor grensen trekkes. En kontorbasert porteføljeforvaltningstjeneste ble ansett å kunne ha uvesentlig klimaavtrykk etter sin art, forutsatt saklig og etterprøvbar begrunnelse [KOFA 2024/1422]. Dette henger sammen med at slike tjenester har lav fysisk klimaintensitet – ingen tunge kjøretøy, ikke betydelig materialforbruk, og et arbeidsmønster som i det vesentlige er kontorbasert. Motstykket finner vi i en sak om kjøreopplæring, der bruk av tunge kjøretøy integrert i selve tjenesteytelsen trakk klart i retning av at klima- og miljøbelastningen ikke var uvesentlig; en generell kategorisering i en veileder var ikke i seg selv avgjørende for den konkrete vurderingen [KOFA 2025/0801; KOFA 2025/1510]. Klagenemnda understreket at unntaket krever en konkret vurdering, ikke bare en henvisning til at bransjen generelt fremstår som lite klimaintensiv. Ved svært lang kontraktsvarighet skjerpes kravene til begrunnelse og dokumentasjon ytterligere [KOFA 2025/1831; KOFA 2025/1530].
En oppdragsgiver som unnlater miljøkrav med ren påstand om uvesentlighet uten saklig underbygging, vil ikke oppfylle begrunnelseskravet [veileder: Begrunnelse ved unntak for anskaffelser som etter ]. Det må altså foreligge en underbyggende kartlegging og sammenligning som gjør at begrunnelsen er etterprøvbar.
Videre viker klima- og miljøforpliktelsene der vesentlige helse-, sikkerhets- eller beredskapsinteresser tilsier det [LOV-2026-03-06-8; prop-147-l-2024-2025; veileder: DFØ Veileder til anskaffelsesloven – 6.4.2 Un]. Dette unntaket er snevert og må forstås i sammenheng med den generelle adgangen til å ivareta sikkerhets- og beredskapshensyn, som behandles nærmere i punkt 6.5. Den nærmere forholdsmessighetsvurderingen av når sikkerhets- og beredskapshensyn kan begrunne unntak fra miljøforpliktelsene, er foreløpig ikke avklart i praksis.
Selv der miljøhensyn lovlig plasseres som tildelingskriterium, må kriteriet ha tilstrekkelig tilknytning til leveransen og legge opp til en vurdering av sterke og svake sider ved de konkrete ytelsene som tilbys [KOFA 2022/277; KOFA 2024/1373; KOFA 2024/1373; KOFA 2025/0999; KOFA 2024/1008]. Dette prinsippet, som opprinnelig ble utviklet av EU-domstolen, innebærer at miljøkriterier kan brukes ved valg av det økonomisk mest fordelaktige tilbudet uten å være av rent økonomisk karakter, forutsatt tilknytning til kontraktens gjenstand og at kriteriet ikke gir oppdragsgiver ubegrenset valgfrihet [EU-domstolen Case C-513/99; EU-domstolen Case C-31/87].
Et kriterium som i det vesentlige knytter seg til leverandørens evne – for eksempel om leverandøren har et bestemt sertifikat som ISO 14001 – uten at ytelsen selv vurderes, er uegnet som tildelingskriterium [KOFA 2024/1373; KOFA 2024/1373; KOFA 2022/277].
KOFA-sak 2022/277 (Harstad kommune) er en av de klareste illustrasjonene. Saken gjaldt en åpen anbudskonkurranse for vaskeritjenester med en ramme på 25 millioner kroner, på vegne av Harstad og Kvæfjord kommune. Et av tildelingskriteriene, «Miljø» vektet 10 prosent, ga uttelling utelukkende basert på om leverandøren hadde, eller var i ferd med å innføre, et tredjepartssertifisert miljøledelsessystem som ISO 14001, EMAS eller Miljøfyrtårn. Klagenemnda presiserte at et kriterium har tilknytning til leveransen når det legger opp til en vurdering av sterke og svake sider ved ytelsene som tilbys, og at kriteriet slik det var utformet kun registrerte selve sertifiseringen – uten at sertifisering eller fravær av sertifisering ga opplysninger om kvaliteten på ytelsen som skulle leveres. Klagenemnda konstaterte brudd på FOA § 18-1 fjerde ledd, men fant at bruddet i det konkrete tilfellet ikke hadde påvirket utfallet av konkurransen – den reelle poengsumforskjellen mellom leverandørene på de øvrige kriteriene var stor nok til at avlysningsplikt ikke forelå. Saken viser et viktig poeng: det at et ulovlig tildelingskriterium i seg selv ikke automatisk utløser avlysningsplikt, beror på en konkret vurdering av om feilen kan ha påvirket deltakelsen eller utfallet. [KOFA 2022/277]
KOFA-sak 2024/1373 (Kongsvinger kommune) utdyper det avgjørende skillet mellom sertifiseringsstatus og faktisk bruk av et system i det konkrete oppdraget. Saken gjaldt en konkurranse om rammeavtale for konsulenttjenester for kommuner i Kongsvingerregionen. Tildelingskriteriet «Løsningsforslag» var vektet 40 prosent og inneholdt seks underkriterier. Tre av disse – underkriteriene d), e) og f) – ble angrepet av Arkitektbedriftene i Norge. Underkriterium d) og f) spurte henholdsvis om leverandørens kvalitetssikringssystem og miljøstyringssystem, der tredjepartssertifisering (ISO 9001 eller ISO 14001, eller tilsvarende) ga full uttelling på seks poeng. Svaralternativene var rene avkrysningspunkter: sertifisert, usertifisert eget system, eller intet system. Klagenemnda konstaterte at opplegget utelukkende kartla om leverandøren var sertifisert, uten å åpne for en beskrivelse av hvordan systemet ville bli brukt i det konkrete oppdraget. Nemnda bemerket «under tvil» at det ikke er tilstrekkelig å stille krav om at leverandøren har et system som «vil brukes under gjennomføringen av oppdraget», da dette primært beskriver en egenskap ved leverandøren, ikke ved ytelsen. Underkriteriene d) og f) ble erklært ulovlige. Underkriterium e) derimot – som ba leverandøren beskrive bruken av kvalitetssikringssystemet i det enkelte oppdrag, med svaralternativer som sidemannskontroll kombinert med dedikert systemansvarlig kontra kun sjekklister – ble godkjent. Klagenemnda fremhevet at disse svaralternativene faktisk var egnet til å differensiere mellom tilbudene og sikre kvaliteten på ytelsen. Saken tegner opp grensen med stor presisjon: det er beskrivelsen av hva som faktisk gjøres i oppdraget som gir tilstrekkelig tilknytning, ikke det blotte faktum at et system eksisterer. [KOFA 2024/1373; KOFA 2024/1373]
Sammenstilt viser Harstad-saken og Kongsvinger-saken at oppdragsgivere som ønsker å vektlegge miljøstyringssystemer som tildelingskriterier, må utforme spørsmålene slik at de åpner for en reell og gradert vurdering av hvordan systemet konkret benyttes i det aktuelle oppdraget. Et avkrysningsskjema for sertifiseringsstatus oppfyller ikke dette kravet.
Miljøhensyn kan heller ikke vektes under et tildelingskriterium som etter sin ordlyd ikke gir rimelig grunnlag for det. I en sak ble uttelling for elektrisk renovasjonsbil gitt under kriteriet «Bemanning og logistikk», som etter en naturlig forståelse ikke omfattet miljøhensyn – oppdragsgiver var bundet av kriteriets naturlige forståelse slik det fremsto i konkurransegrunnlaget [KOFA 2022/867]. Et miljøpunkt i et tilbudsskjema er heller ikke automatisk del av evalueringen dersom selve tildelingskriteriet som sådan ikke nevner miljø; det er konkurransegrunnlagets formulering av tildelingskriteriet som er styrende [KOFA 2019/413].
Motsatt viser praksis at bredt formulerte kvalitetskriterier kan gi rom for flere miljømomenter enn de uttrykkelig nevnte, dersom momentene saklig faller innenfor kriteriet. KOFA-sak 2024/1398 (Vestfold avfall og ressurs AS) illustrerer denne tilnærmingen. Saken gjaldt en åpen anbudskonkurranse om innsamling og transport av avfall fra husholdninger og hytter, med en estimert verdi på 700 millioner kroner og tildelingskriterier for totalpris (60 prosent), «Oppgaveforståelse og kvalitet» (30 prosent) og «Klima og miljø» (10 prosent). Klager anførte blant annet at bilparkens alder ikke var et lovlig moment under kvalitetskriteriet. Klagenemnda tolket ordlyden «kvaliteten på og robustheten av (…) transportløsninger» som en åpning for en bred kvalitativ vurdering, og la vekt på at kontraktens minimumsvarighet på seks år økte risikoen for driftsbrudd med eldre kjøretøy. Vektlegging av bilparkens alder lå dermed innenfor tildelingskriteriet. Klagenemnda presiserte også at 34 dokumentasjonskrav i et bilag under miljøkriteriet var «knagger» for en helhetsvurdering, ikke selvstendige underkriterier med krav om individuell vekting. Saken viser at når konkurransegrunnlaget ikke uttømmende angir hvilke kvalitetsmomenter som er relevante, har oppdragsgiver et vidt skjønnsrom til å vektlegge konkrete miljørelaterte faktorer som alder og driftssikkerhet – forutsatt at momentene saklig faller innenfor kriteriets ordlyd. [KOFA 2024/1398]
Grensen mellom denne typen saker og de der miljøhensyn faller utenfor kriteriets ordlyd, illustrerer godt hvor mye ordlyden i selve tildelingskriteriet betyr: jo videre og mer generelt kriteriet er formulert, desto flere miljømomenter kan trekkes inn, men jo snevrere og mer spesifikt kriteriet er formulert, desto mindre rom er det for å tøye det til å omfatte miljøhensyn.
Til sist er det anerkjent at et miljøkriterium kan være saklig og forholdsmessig selv om bare én leverandør i praksis har de beste forutsetningene for å score høyt, forutsatt at behovet er reelt og kriteriet er forholdsmessig utformet [KOFA 2022/58; KOFA 2022/582]. Et kriterium som premierer en høyere andel biobasert materiale enn minstekravet er et eksempel på et slikt lovlig, gradert kriterium, selv om det i praksis kan være vanskelig for konkurrenter å nå toppscore [KOFA 2022/58; KOFA 2022/582].
Der miljøkrav knyttes til bestemte miljømerker eller sertifiseringer, aktualiseres et eget sett av skranker. Oppdragsgiver kan ikke begrense dokumentasjonen for et miljørelatert kriterium til bare én merkeordning eller ett sertifikat dersom regelverket krever at annen egnet dokumentasjon skal godtas [KOFA 2016/111; KOFA 2024/888]. Konkurransegrunnlaget må angi de underliggende kriteriene for miljømerket, og leverandørene må kunne dokumentere at disse kriteriene er oppfylt ved ethvert egnet bevis [KOFA 2016/111].
KOFA-sak 2016/111 (Bærum kommune) er den sentrale avgjørelsen. Saken gjaldt en åpen anbudskonkurranse for medisinsk forbruksmateriell og eliminasjonsprodukter med en estimert verdi på 60 millioner kroner, på vegne av Asker og Bærum kommuner. Tildelingskriteriet «miljø» var vektet 10 prosent for den ene delkontrakten og 25 prosent for den andre. Etter konkurransegrunnlaget ble miljøkriteriet vurdert utelukkende ut fra andelen produkter i prisskjemaet som var tildelt et godkjent miljømerke – eksemplifisert ved Svanemerket og EU Ecolabel. Produkter uten formelt miljømerke fikk verdien null, uavhengig av faktiske miljøegenskaper. Klagenemnda støttet seg uttrykkelig på EU-domstolens avgjørelse i sak C-368/10 (Max Havelaar), der domstolen fastslo at det er uforenlig med anskaffelsesdirektivet å kreve at produkter er utstyrt med et bestemt merke, uten at de underliggende kriteriene er oppregnet eller alternativ bevisføring tillatt. KOFA konstaterte brudd og fastslo avlysningsplikt: uttelling på miljøkriteriet fikk faktisk avgjørende betydning for tilbudsrangeringen, og leverandørenes produktvalg ville typisk være tilpasset de fastsatte tildelingskriteriene. Det forhold at rangeringen muligens ville blitt den samme ved en lovlig utforming, endret ikke vurderingen. [KOFA 2016/111]
KOFA-sak 2008/119 (Rana kommune) forsterker det samme prinsippet med en eldre, men like instruktiv avgjørelse. Saken gjaldt en åpen anbudskonkurranse for vaskeritjenester, der tildelingskriteriet «Miljø» (10 prosent) inneholdt et underkriterium om energiforbruk. Dokumentasjonskravet var begrenset til enten Svanelisens eller dokumentasjon verifisert av akkreditert tredjepart etter EN 45000-serien. Klagenemnda innhentet opplysninger fra Norsk Akkreditering og fastslo at kravet i realiteten innebar et krav om enten Svanelisens eller ISO 14001-sertifikat. Klager hadde et nytt vaskeri med moderne, miljøvennlig produksjonsteknologi, men kunne ikke fremlegge slik formell sertifisering. Klagenemnda konstaterte brudd på dagjeldende FOA § 17-3 åttende ledd og uttalte at dokumentasjonskravet kunne ha gjort at potensielle leverandører unnlot å delta i konkurransen. Konkurransen måtte avlyses. I et obiter dictum bemerket nemnda dessuten at den binære evalueringen – full score eller null poeng – i seg selv var problematisk: et tildelingskriterium skal graderes skjønnsmessig og gi grunnlag for en reell rangering av tilbudene, ikke behandles som et oppfylt/ikke-oppfylt minstekrav. Saken viser at snevre dokumentasjonskrav ikke bare kan stenge ute leverandører med reelt miljøvennlig praksis, men at de også undergraver selve konkurranseelementet i tildelingen. [KOFA 2008/119]
Sammenstilt viser de to sakene at oppdragsgiver som benytter miljømerker som referansepunkt, alltid må sørge for at de underliggende miljøkravene fremgår av konkurransegrunnlaget, og at leverandørene gis reell adgang til å dokumentere oppfyllelse på annen egnet måte. Prinsippet er nå kodifisert i FOA § 15-3 sjette ledd, men den rettslige kjernen er den samme som ble fastslått i disse avgjørelsene.
Merkeordninger kan for øvrig godt brukes som kontraktsvilkår, men også her må de underliggende kravene spesifiseres, og alternativ dokumentasjon må tillates [veileder: Som kontraktsvilkår]. En leverandør som allerede har oppgitt lenker til lisensnummer for miljømerking i tilbudet, kan for øvrig få opplysningene innhentet og kontrollert av oppdragsgiver uten at dette utgjør ulovlig etterkonstruksjon [KOFA 2025/1524].
Beslektet, men prinsipielt forskjellig, er spørsmålet om et tildelingskriterium kan behandles som et rent bestått/ikke-bestått-kriterium. Å evaluere et tildelingskriterium som et rent oppfylt/ikke-oppfylt minstekrav, i stedet for å skjønnsmessig evaluere og gradere det som et konkurranseelement, er i strid med kravet til forutberegnelighet [KOFA 2008/119]. Tildelingskriterier skal, i motsetning til kvalifikasjonskrav, gi grunnlag for en reell rangering av tilbudene [KOFA 2008/119; KOFA 2008/193].
Evalueringsmetoden for miljøkriterier må følge den metoden som faktisk er kommunisert i konkurransegrunnlaget [KOFA 2024/0578; KOFA 2024/578]. Et underkriterium som ifølge konkurransegrunnlaget skal vurderes kvalitativt, kan ikke plutselig evalueres rent kvantitativt [KOFA 2024/0578]. Samtidig innebærer minimumsvektingsregelen i FOA § 7-9 ikke noe makstak for uttelling i evalueringsmodellen; illustrasjonseksempler i konkurransegrunnlaget er ikke nødvendigvis grensesettende for en matematisk evalueringsformel, og en minimumsstandard om klima- og miljøhensyn er noe annet enn et maksimumstak [KOFA 2024/0912; KOFA 2024/912].
Et kriterium som premierer meroppfyllelse utover minstekrav – for eksempel høyere andel biobasert materiale – kan være lovlig dersom leverandørene forstår det og det er egnet til å rangere tilbud [KOFA 2022/58; KOFA 2022/582; KOFA 2024/1042]. Dokumentasjonskrav som er strukturering av en helhetsvurdering er heller ikke uten videre selvstendige underkriterier som må vektes individuelt [KOFA 2024/1398].
Formelfeil kan også få selvstendig betydning. I en sak om et Excel-basert miljøvurderingsskjema fant klagenemnda avlysningsplikt fordi en formelfeil kunne ha påvirket tilbudenes innhold eller konkurranseutfallet – det er ikke tilstrekkelig at feilen i ettertid fremstår logisk forklarbar for oppdragsgiver selv [KOFA 2025/0652; KOFA 2025/0653].
Kravspesifikasjonen kan knyttes til hele livssyklusen til leveransen, også til produksjonsprosesser og andre forhold som ikke nødvendigvis påvirker sluttproduktets egenskaper [veileder: Utgangspunkt]. Dette gir et betydelig handlingsrom for oppdragsgiver som ønsker å stille krav utover det ferdige produktets fysiske egenskaper: krav kan gjelde hvordan produktet er fremstilt, transportert og skal håndteres etter endt levetid. Foreliggende kildemateriale gir imidlertid ikke veiledning om de nærmere dokumentasjonsproblemene som kan oppstå når miljøkrav formuleres som funksjonskrav med henvisning til livssyklus – dette må foreløpig regnes som et område der oppdragsgiver bør trå varsomt og sikre at dokumentasjonskravene er gjennomførbare.
Gjennomgangen ovenfor viser at de avgjørende grensene trekkes gjennom et samspill av materielle vilkår (reell miljøeffekt, kunnskapsgrunnlag, tilknytning til leveransen) og formkrav (skriftlig begrunnelse, dokumentasjonsadgang, klarhet). Et par konkrete konstellasjoner oppsummerer bildet.
En transportanskaffelse der oppdragsgiver stiller miljøkrav til utslipp og støy som minstekrav i kravspesifikasjonen, samtidig som resterende miljøegenskaper vektes med 30 prosent som tildelingskriterium, ligger godt innenfor regelverket [EU-domstolen Case C-513/99; veileder: Kombinasjon av tildelingskriterier og krav i kravs; veileder: Hovedregel om at klima og miljø skal vektes med mi]. Det samme gjelder der oppdragsgiver erstatter 30 prosent-vektingen med et minstekrav om andel nullutslippskjøretøy i kravspesifikasjonen, med skriftlig begrunnelse i anskaffelsesdokumentene basert på markedsdialog som viser at kravet driver markedet utover status quo – slik Vestland-saken og Helse Nord-saken illustrerer [KOFA 2025/0356; KOFA 2025/0766]. Kombinasjonen av absolutte miljøkrav i kravspesifikasjonen og miljø som tildelingskriterium, der den samlede effekten er begrunnet i anskaffelsesdokumentene, er også innenfor [KOFA 2025/0978].
Motsatt vil en anskaffelse der oppdragsgiver bruker ren priskonkurranse og hevder at klima- og miljøhensyn ivaretas gjennom kravspesifikasjonen, uten noen begrunnelse for hvorfor kravløsningen gir bedre miljøeffekt enn et tildelingskriterium, ligge utenfor regelverket [veileder: Priskonkurranse; veileder: Kombinasjon av tildelingskriterier og krav i kravs]. Like klart utenfor ligger et forsøk på å «fylle opp» en vekting på 15 prosent med supplerende miljøkrav i kravspesifikasjonen, uten at det klargjøres hvorfor den samlede løsningen gir en bedre effekt enn den lovbestemte 30 prosent-vektingen [veileder: Kombinasjon av tildelingskriterier og krav i kravs]. Tilsvarende faller formuleringer som bare uttrykker ønsker eller preferanser utenfor, fordi de ikke etablerer kontraktuelle forpliktelser [KOFA 2025/0992; KOFA 2025/0992]. Og der begrunnelsen kun er generell og etterfølgende, og kravet ligger på det nivå markedet allerede oppfyller – slik Sykehusinnkjøp-saken og Hafslund Celsio-saken viser fra ulikt perspektiv – er unntaksvilkåret ikke oppfylt [KOFA 2025/0322; KOFA 2025/0666; KOFA 2025/0992].
En anskaffelse der miljøhensyn bare er generelle mål i tilbudsforespørselen uten plass i kravspesifikasjonen, tildelingskriteriene eller kontraktsvilkårene, oppfyller heller ikke lovens krav [LOV-2026-03-06-8].
Oppdragsgiver skal ved risiko for brudd på grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold stille egnede krav eller kriterier for å motvirke slike brudd [LOV-2026-03-06-8; Lovvedtak 26 (2025-2026); veileder: DFØ Veileder til anskaffelsesloven – 15.6 Kra; veileder: DFØ Veileder til anskaffelsesloven – 15.2 Opp]. I tjeneste- og bygge- og anleggskontrakter skal oppdragsgiver stille kontraktsvilkår om lønns- og arbeidsvilkår for ansatte og innleide som direkte medvirker til kontraktsoppfyllelsen, og i bygge- og anleggskontrakter og renholdskontrakter skal det i tillegg stilles kontraktsvilkår om obligatorisk tjenestepensjon og HMS-kort [LOV-2026-03-06-8; Lovvedtak 26 (2025-2026); KOFA 2021/648; KOFA 2025/0931].
Det praktisk sett viktigste redskapet er kontraktsvilkåret. Et krav om minstelønnserklæring kan gjennomføres som et slikt vilkår, og en leverandør kan utelukkes dersom kravet er klart opplyst og leverandøren har fått anledning til å ettersende erklæringen [EU-domstolen Case C-115/14; EU-domstolen Case C-31/87]. EU-domstolen har lagt til grunn at et krav om at tilbydere og underleverandører forplikter seg til å betale en lovfastsatt minstelønn til ansatte som utfører kontrakten, kan være et lovlig sosialt kontraktsvilkår, forutsatt at det er angitt i kunngjøringen eller konkurransegrunnlaget og er forenlig med EU-/EØS-retten [EU-domstolen Case C-115/14]. Vilkåret må uansett tas inn i konkurransegrunnlaget – det kan ikke repareres først i selve kontrakten etter tildelingsbeslutningen [KOFA 2008/143].
Samtidig setter EU-domstolens praksis grenser for hvor langt nasjonale minstelønnskrav kan strekkes. Et tariffkrav som bare gjaldt offentlige kontrakter, og som ikke var allment bindende, kunne ikke håndheves som minstelønn etter utstasjoneringsdirektivet [EU-domstolen Case C-346/06]. Et nasjonalt minstelønnskrav kan utgjøre en restriksjon på fri bevegelighet for tjenester, og et slikt krav kan ikke opprettholdes overfor en underleverandør etablert i en annen medlemsstat som utfører hele kontrakten i sin hjemstat, uten at arbeidstakerne utstasjoneres til oppdragsgiverens stat [EU-domstolen Case C-549/13]. Grensen mellom lovlig sosialt kontraktsvilkår og uforholdsmessig restriksjon på fri bevegelighet for tjenester er dermed bare delvis avklart: nasjonale minstelønnskrav må være forholdsmessige, og virkningen avhenger av om arbeidet faktisk utføres i oppdragsgiverens stat eller i underleverandørens hjemstat.
Sosiale hensyn kan også brukes som tildelingskriterier, ikke bare som kontraktsvilkår. EU-domstolen har lagt til grunn at et tildelingskriterium om tilbudt lønnsøkning for ansatte som skal utføre en sosial tjenestekontrakt, er lovlig dersom det er knyttet til kontraktens gjenstand og for øvrig oppfyller kravene til likebehandling, gjennomsiktighet og objektiv sammenligning [EU-domstolen C-210/24]. I arbeidsintensive sosiale tjenester kan et slikt kriterium ha tilstrekkelig tilknytning nettopp fordi lønnsvilkår kan påvirke kvalitet, kontinuitet og tilgjengelighet i tjenesten [EU-domstolen C-210/24].
Tilknytningskravet setter imidlertid klare grenser for bruk av arbeidsmiljø- og HMS-relaterte elementer som tildelingskriterier. To eldre, men fortsatt prinsipielt viktige KOFA-avgjørelser illustrerer dette.
KOFA-sak 2009/10 (Ski kommune) gjaldt en konkurranse med forhandling om kommunal tjenestepensjonsordning. Under tildelingskriteriet «Annet» (20 prosent totalvekt) utgjorde HMS 90 prosent. Konkurransegrunnlaget angav ikke konkrete HMS-tjenester som kommunen etterspurte, og spesifiserte ikke hvilke egenskaper ved HMS-tilbudet som skulle tillegges vekt. Under evalueringen ble det avgjørende for HMS-scoren størrelsen på de tilbudte «frie HMS-midlene» – et kontanttilskudd tilbyderne stilte til kommunens disposisjon. Klagenemnda fastslo at HMS-kriteriet ikke hadde tilstrekkelig tilknytning til kontraktsgjenstanden slik det var utformet, og viste til at et kriterium som i realiteten premierer størst kontanttilskudd, er uegnet til å identifisere det økonomisk mest fordelaktige tilbudet. Klagenemnda konstaterte brudd på FOA 2006 § 22-2 annet ledd og fastslo avlysningsplikt. [KOFA 2009/10]
KOFA-sak 2009/19 (Kongsvinger kommune) gjaldt en identisk problemstilling – kommunal tjenestepensjonsordning med HMS som tildelingskriterium. Også her ble de frie HMS-midlene det utslagsgivende momentet i evalueringen, uten at det fremgikk av konkurransegrunnlaget hvilke konkrete tjenester kommunen ønsket eller hvordan midlene skulle brukes. Klagenemnda utelukket ikke kategorisk at HMS-tjenester etter omstendighetene kan ha tilknytning til anskaffelse av tjenestepensjon, men presiserte at tilknytningens eksistens avhenger av «hvordan kontraktsgjenstanden beskrives, og hvordan tildelingskriteriene spesifiseres i konkurransegrunnlaget». Når kriteriet fremstod som en premiering av kontanttilskudd uten relevans for pensjonsordningens verdi, manglet det nødvendige tilknytningen. Også denne konkurransen skulle ha vært avlyst. [KOFA 2009/19]
Sammenstilt viser de to sakene at oppdragsgiver som ønsker å inkludere HMS-elementer som tildelingskriterium, må konkretisere i konkurransegrunnlaget hvilke HMS-tjenester som etterspørres, hvordan de skal vurderes, og hvorfor de er relevante for anskaffelsens gjenstand. En evalueringsmodell som i realiteten belønner størst kontanttilskudd, er ikke tilstrekkelig – uavhengig av om tilskuddet bærer overskriften «HMS-midler». Avgjørelsene er avsagt under FOA 2006, men det underliggende tilknytningsprinsippet videreføres i FOA 2017 § 18-1 fjerde ledd.
Pliktregler om sosiale hensyn, herunder lærlingkrav, kan gi krav i anskaffelsesdokumentene der vilkårene er oppfylt, og et eventuelt unntak krever en konkret begrunnelse [LOV-2026-03-06-8; Lovvedtak 26 (2025-2026); KOFA 2025/0931]. Et lærlingkrav kan være påkrevd selv i en teknisk tjenestekontrakt med høye kompetansekrav; forholdsmessighetsvurderingen kan ikke bygge bare på at oppdragsgiver ønsker høy faglig standard eller spesialkompetanse [KOFA 2025/0931]. Dette er en nyttig påminnelse: høy kompetanseterskel i seg selv fritar ikke oppdragsgiver fra plikten til å vurdere lærlingkrav konkret opp mot anskaffelsens art og omfang.
Et beslektet, men rettslig forskjellig spørsmål er når et lærlingkrav skal anses som kontraktsvilkår og når det skal anses som kvalifikasjonskrav. Et vilkår om lærlingordning som først skal dokumenteres ved oppstart av kontrakten, er et kontraktsvilkår og ikke et kvalifikasjonskrav. Etter at en leverandør er konstatert kvalifisert, skal ikke oppfyllelse av kvalifikasjonskrav vektlegges ytterligere i tilbudsevalueringen med mindre dette eksplisitt fremgår som et tildelingskriterium i konkurransegrunnlaget, med tilknytning til leveransen og mulighet for å identifisere relevante forskjeller [KOFA 2024/1762]. Et vilkår om lærlingordning som er utformet som kontraktsvilkår, kan følgelig ikke flyttes inn i tildelingsevalueringen uten slik hjemmel [KOFA 2024/1762].
Eldre praksis bekrefter tilsvarende at et krav kan være gyldig som kontraktsvilkår selv om det ikke er oppfylt allerede på tilbudstidspunktet, når det klart er formulert som et vilkår for kontraktsoppstart – manglende oppfyllelse på tilbudstidspunktet er da ikke i seg selv et vesentlig avvik fra kravspesifikasjonen [KOFA 2023/0993].
Et gjennomgående trekk ved reglene om sosiale hensyn er at de i praksis oftere realiseres som kontraktsvilkår enn som materielle krav i kravspesifikasjonen. Kontraktsvilkår gjelder hvordan kontrakten skal gjennomføres og trenger ikke være oppfylt allerede ved tilbudsinnlevering, men oppdragsgiver må følge opp at de faktisk etterleves gjennom kontraktsperioden – unnlatt oppfølging kan etter omstendighetene innebære en ulovlig endring av kontrakten [veileder: Hva er kontraktsvilkår?]. Det presise forholdet mellom plikten til å stille sosiale krav etter LOA § 5m og utformingen av disse som kravspesifikasjon versus kontraktsvilkår er imidlertid ikke uttømmende avklart i foreliggende kildemateriale, og rettstilstanden på dette punktet må betegnes som usikker inntil det foreligger mer praksis etter det nye lovregimet.
En oppdragsgiver som stiller kontraktsvilkår om lønns- og arbeidsvilkår i en bygge- og anleggskontrakt, med krav om skriftlig minstelønnserklæring opplyst i konkurransegrunnlaget, er innenfor regelverket [EU-domstolen Case C-115/14; Lovvedtak 26 (2025-2026); KOFA 2008/143]. Et tildelingskriterium om tilbudt lønnsøkning for ansatte i en arbeidsintensiv sosial tjeneste, begrunnet i kvalitet og kontinuitet og knyttet til kontraktens gjenstand, er også lovlig [EU-domstolen C-210/24].
Utenfor faller derimot et tariffkrav som bare gjelder offentlige kontrakter og som ikke er allment bindende, overfor en underleverandør i annen EØS-stat som utfører hele arbeidet i sitt hjemland [EU-domstolen Case C-346/06; EU-domstolen Case C-549/13]. Også en situasjon der HMS brukes som tildelingskriterium ved anskaffelse av tjenestepensjon uten konkretisering av hvilke HMS-tjenester som etterspørres – slik at det i realiteten premieres frie HMS-midler, som Ski-saken og Kongsvinger-saken fra 2009 demonstrerer – faller utenfor det som er akseptert [KOFA 2009/10; KOFA 2009/19].
En lærlingeordning som kontraktsvilkår som skal oppfylles ved kontraktsoppstart, ikke ved tilbudsinnlevering, er lovlig – leverandør som ikke har lærlinger på tilbudstidspunktet avvises ikke [KOFA 2023/0993]. Og en evaluering som trekker for manglende miljøsertifisering eller miljøledelsestiltak som ikke er angitt i konkurransegrunnlaget, er derimot ulovlig [KOFA 2024/1762].
Oppdragsgiver skal stille krav til universell utforming i offentlige kontrakter i samsvar med forskriftsreglene [LOV-2026-03-06-8; veileder: DFØ Veileder til anskaffelsesloven – 16.1 Bes; KOFA 2021/648]. Kravspesifikasjonene skal ta hensyn til universell utforming når ytelsen skal brukes av personer – enten det er allmennheten eller oppdragsgivers egne ansatte – med mindre unntak kan begrunnes særskilt [veileder: Plikt til å ta hensyn til universell utforming].
Der annen generell lovgivning allerede stiller obligatoriske krav til universell utforming – slik som byggteknisk forskrift for bygninger – skal disse følges, og kravspesifikasjonen skal vise til dem [veileder: Plikt til å ta hensyn til universell utforming]. Der generell lovgivning ikke oppstiller slike krav, gjelder anskaffelsesrettens plikt likevel, men oppdragsgiver står da friere i utformingen av kravene [veileder: Plikt til å ta hensyn til universell utforming]. Oppdragsgiver som anskaffer et skolebygg som skal brukes av elever og ansatte, bør således vise til gjeldende teknisk forskrift og innta kravene til universell utforming som del av kravspesifikasjonen [veileder: Plikt til å ta hensyn til universell utforming; veileder: DFØ Veileder til anskaffelsesloven – 16.1 Bes].
Unntak fra krav om universell utforming kan begrunnes særskilt, herunder ved uforholdsmessig byrde vurdert konkret ut fra kostnader, bruksomfang og oppdragsgivers ressurser [veileder: Plikt til å ta hensyn til universell utforming]. Det finnes imidlertid ingen rettspraksis som direkte belyser den konkrete forholdsmessighetsvurderingen i anskaffelsesrettslig sammenheng, og terskelen for uforholdsmessighet må derfor sies å være uavklart i praksis. For ytelser som ikke skal brukes av personer overhodet, synes plikten å bortfalle uten at det nødvendigvis kreves en særskilt begrunnelse, men denne situasjonen er heller ikke uttrykkelig avklart.
Ved anskaffelse av helse- og sosialtjenester kan særtrekk ved tjenesten vektlegges ved utforming av krav. Brukerens behov kan her omfatte kontinuitet, tilgjengelighet, helhetlig tjenestetilbud og brukermedvirkning, herunder fysisk tilgjengelighet og universelt utformet informasjon [veileder: Særtrekkene ved helse- og sosialtjenester]. Dette gir et bredere spillerom for oppdragsgiver til å konkretisere UU-hensynet ut fra brukergruppens særlige behov, sammenlignet med mer standardiserte varekjøp.
Et praktisk spørsmål er hvordan oppdragsgiver skal forholde seg til dokumentasjon av UU-krav som ikke kan fremlegges allerede ved tilbudsfristen. Oppdragsgiver kan utsette dokumentasjon for oppfyllelse av slike krav til et senere tidspunkt enn tilbudsfristen, forutsatt at dette fremgår klart av konkurransegrunnlaget [LOV-2026-03-06-8; KOFA 2017/168]. Avvisningsplikt forutsetter da at tilbudet, tolket i lys av konkurransegrunnlaget, faktisk inneholder et avvik fra kravspesifikasjonen [KOFA 2017/168]. Når konkurransegrunnlaget utsetter dokumentasjon for oppfyllelse av UU-krav til et senere tidspunkt, kan tilbudsdokumenter ikke uten videre forstås som dokumentasjon for avvik fra kravspesifikasjonen [KOFA 2017/168].
KOFA-sak 2017/168 (Møre og Romsdal fylkeskommune) er den sentrale avgjørelsen om dette samspillet mellom dokumentasjonsfrister og avvisningsplikt i kontekst av universell utforming. Saken gjaldt en konkurranse med forhandling om drift av fylkesvegferjesambandene Hareid–Sulesund og Sykkylven–Magerholm, med kontraktsperioder frem til henholdsvis 2030 og 2030. Kravspesifikasjonen stilte detaljerte krav til universell utforming av alle fartøy, herunder reservefartøy, men fastsatte at dokumentasjon på oppfyllelse kun skulle foreligge «innen fartøyet settes inn i ruteproduksjon». Klager anførte at valgte leverandørs GA-planer og fartøysspesifikasjoner viste at reservefartøyene ikke oppfylte kravene til universell utforming, og at tilbudet dermed inneholdt et vesentlig avvik. Klagenemnda la avgjørende vekt på at konkurransegrunnlaget eksplisitt la opp til at dokumentasjon for oppfyllelse av UU-kravene ikke skulle foreligge ved tilbudsinnlevering. GA-planene var primært ment å dokumentere skipets tilpasning til kaianlegg, ikke å bekrefte oppfyllelse av krav til universell utforming. Valgte leverandør hadde bekreftet at alle krav ville bli oppfylt, og tilbudet kunne med rimelighet ikke forstås slik at det inneholdt avvik eller forbehold. Nemnda viste videre til det generelle utgangspunktet om at oppdragsgiver som hovedregel kan stole på opplysningene i tilbudet, og at kontrollplikt bare utløses ved konkrete holdepunkter for at opplysningene kan være feil – noe som ikke forelå i saken. Klagen førte ikke frem. Saken viser at oppdragsgiver kan strukturere dokumentasjonsplikten slik at den legges til et senere tidspunkt enn tilbudsfristen, og at et tilbud da ikke kan avvises på grunnlag av dokumenter som ikke var ment å dokumentere oppfyllelse av de aktuelle kravene. Samtidig understreker avgjørelsen at oppdragsgivers sanksjonsmuligheter ved senere kontraktsbrudd ikke fritar fra å følge opp en klar og konkret henvendelse om potensielle avvik – men at en skriftlig bekreftelse fra valgte leverandør kan være tilstrekkelig til å avvente nærmere undersøkelser. [KOFA 2017/168]
Oppdragsgivers sanksjonsmuligheter ved et senere kontraktsbrudd gir imidlertid ikke oppdragsgiver et påskudd for å unnlate å følge opp en klar og konkret henvendelse om potensielle vesentlige avvik. Det generelle utgangspunktet er at oppdragsgiver som hovedregel kan stole på opplysningene i tilbudet uten ytterligere kontroll, og at kontrollplikt bare utløses ved konkrete holdepunkter for at opplysningene kan være feil [KOFA 2017/168; KOFA 2024/391; KOFA 2025/0657]. Rene spekulasjoner eller generelle påstander om uriktige tilbudsopplysninger er ikke tilstrekkelige til å utløse kontrollplikt [KOFA 2024/391; KOFA 2022/4; KOFA 2022/41].
Universell utforming kan også inngå som et undermoment i et bredere miljø- eller kvalitetskriterium, uten at dette i seg selv innebærer at momentet skal ha en bestemt eller lik vekt sammenlignet med de øvrige momentene i kriteriet – en oppregning av vurderingsmomenter innebærer ikke automatisk lik vekting av hvert enkelt moment [KOFA 2019/386].
For anskaffelser av IKT-tjenester og digitale løsninger er kildegrunnlaget vesentlig tynnere. Ingen av kildene i dette kapittelet behandler eksplisitt hvordan universell utforming skal spesifiseres i kravspesifikasjonen for digitale tjenester – om det er tilstrekkelig å vise til WCAG-standarden, eller om oppdragsgiver må konkretisere ytterligere. Hvordan UU konkret skal spesifiseres i kravspesifikasjonen – som referanse til standarder, funksjonskrav eller detaljkrav – gir kildene generelt lite veiledning om utover at hensynet skal ivaretas. Dette må inntil videre regnes som et åpent spørsmål der praktikeren må falle tilbake på den generelle plikten til å ta hensyn til universell utforming og de generelle kravene til klarhet i kravspesifikasjonen, uten at det finnes noen etablert praksis som gir mer presis veiledning.
Oppdragsgiver kan stille egnede krav eller kriterier som fremmer innovasjon, og kan åpne for alternative tilbud [LOV-2026-03-06-8; veileder: DFØ Veileder til anskaffelsesloven – 17.2 Syn; KOFA 2021/648].
Innovasjonspartnerskap er den mest spesialiserte anskaffelsesprosedyren for å utvikle og anskaffe innovative varer, tjenester eller bygge- og anleggsarbeider som ikke allerede finnes i markedet [LOV-2026-03-06-8; veileder: DFØ Veileder til anskaffelsesloven – 17.2 Syn; KOFA 2021/648]. Prosedyren krever reell innovasjon – en helt ny eller betydelig forbedret løsning sammenlignet med det som allerede finnes på markedet [veileder: Når kan innovasjonspartnerskap benyttes?]. Anslått verdi må dessuten stå i forhold til investeringene som er nødvendige for å utvikle løsningen [veileder: Når kan innovasjonspartnerskap benyttes?]. En anskaffelse der oppdragsgiver ønsker å bruke innovasjonspartnerskap for å skaffe en løsning som allerede er allment tilgjengelig i markedet, faller derfor klart utenfor prosedyrens anvendelsesområde.
Innovasjonspartnerskap skal struktureres i faser med delmål. Anskaffelsesdokumentene må forbeholde retten til å avslutte partnerskapet eller redusere antall partnere etter hvert trinn dersom oppdragsgiver skal kunne benytte en slik adgang underveis [veileder: Utviklingsfasen]. Konkurransegrunnlaget skal videre inneholde opplysninger om ordninger for immaterielle rettigheter, herunder hvordan rettighetene til det som utvikles skal fordeles mellom partene [veileder: Immaterielle rettigheter]. I kunngjøringen må oppdragsgiver angi om det ønskes inngått én eller flere kontrakter om innovasjonspartnerskap, og partnerskap kan inngås med flere partnere som gjennomfører separate forsknings- eller utviklingsaktiviteter [veileder: Krav til beskrivelse av innovasjonspartnerskapet]. Hvordan immaterielle rettigheter nærmere skal reguleres i kravspesifikasjonen – om det er et minimumskrav til regulering eller bare en opplysningsplikt – er ikke uttrykkelig avklart i kildematerialet.
Anskaffelser som inkluderer design eller innovative løsninger kan begrunne bruk av konkurranse med forhandling eller konkurransepreget dialog [veileder: Anskaffelser som inkluderer design eller innovativ]. Det avgjørende er om det foreligger et legitimt behov for forhandlinger eller dialog – ubetydelige design- eller innovasjonselementer i en for øvrig ordinær anskaffelse er ikke tilstrekkelig til å begrunne slik prosedyre [veileder: Anskaffelser som inkluderer design eller innovativ]. Konkurransepreget dialog gir for sin del adgang til dialog om ulike løsninger på oppdragsgivers behov, uten at anskaffelsesdokumentene på forhånd må inneholde nøyaktige spesifikasjoner av det som skal anskaffes [veileder: Konkurransepreget dialog]. Dette er en vesentlig forskjell fra den ordinære kravspesifikasjonstenkningen: der kravspesifikasjonen normalt forutsetter at behovet er avklart før konkurransen kunngjøres, tillater konkurransepreget dialog at selve løsningsrommet utforskes sammen med markedet.
Nøyaktig hvor terskelen går for at et funksjonskrav med innovasjonselement er tilstrekkelig til å begrunne forhandling eller dialog, er ikke klarlagt gjennom rettspraksis i det foreliggende materialet; dette må inntil videre regnes som et åpent spørsmål som beror på en konkret vurdering av anskaffelsens kompleksitet og graden av reell usikkerhet om løsningen.
For ordinære anskaffelser utenfor innovasjonspartnerskap er kildegrunnlaget for hvordan innovasjonsfremmende krav konkret skal utformes i kravspesifikasjonen, begrenset. LOA § 5o gir en overordnet, normativ føring om at oppdragsgiver kan stille krav eller kriterier som fremmer innovasjon og åpne for alternative tilbud, men det finnes ikke saksillustrasjoner som viser den nærmere grensedragningen mellom et ordinært funksjonskrav og et innovasjonsfremmende krav. Bruk av funksjonskrav i stedet for detaljerte tekniske spesifikasjoner kan i seg selv virke innovasjonsfremmende ved at leverandørene gis frihet til å foreslå løsninger oppdragsgiver ikke har forutsett [LOV-2026-03-06-8; veileder: DFØ Veileder til anskaffelsesloven – 17.2 Syn; veileder: Utgangspunkt]. Praktikeren må her falle tilbake på den generelle læren om funksjonskrav og ytelseskrav, som ble behandlet i tidligere kapitler.
Et innovasjonspartnerskap der det foreligger reelt behov for ny løsning som ikke finnes i markedet, med delmål, fasestruktur og immaterialrettslig regulering, er innenfor regelverket [veileder: Når kan innovasjonspartnerskap benyttes?; veileder: Utviklingsfasen; veileder: Immaterielle rettigheter]. En oppdragsgiver som åpner for alternative tilbud for å fremme innovasjon og stiller funksjonskrav i stedet for detaljert teknisk spesifikasjon, er likeledes innenfor [LOV-2026-03-06-8; veileder: DFØ Veileder til anskaffelsesloven – 17.2 Syn; veileder: Utgangspunkt]. Bruk av innovasjonspartnerskap for å anskaffe en løsning som allerede er allment tilgjengelig i markedet, faller derimot utenfor [veileder: Når kan innovasjonspartnerskap benyttes?].
De fire samfunnshensynene lever ikke i et rettslig vakuum. De må plasseres riktig i anskaffelsesprosessens ulike stadier – som kravspesifikasjon, tildelingskriterium, kvalifikasjonskrav eller kontraktsvilkår – og feil plassering kan i seg selv utgjøre en selvstendig feil med rettslige konsekvenser [EU-domstolen Case C-31/87; KOFA 2020/507; KOFA 2021/1457; KOFA 2024/1762; KOFA 2024/1008].
Før vi går inn i klassifikasjonsspørsmålene, er det grunn til å nevne sikkerhets- og beredskapshensyn som et eget samfunnshensyn som griper inn i de øvrige. Oppdragsgiver kan stille krav eller kriterier i alle ledd av anskaffelsesprosessen for å ivareta sikkerhets- og beredskapshensyn [Lovvedtak 26 (2025-2026); veileder: DFØ Veileder til anskaffelsesloven – 7.4 Hvil; veileder: DFØ Veileder til anskaffelsesloven – 2.3 Sikk]. Slike hensyn kan plasseres i kravspesifikasjonen, som kvalifikasjonskrav, tildelingskriterium eller kontraktsvilkår, avhengig av risikobildet og anskaffelsesstrategien [veileder: DFØ Veileder til anskaffelsesloven – 7.4 Hvil]. Oppdeling i delkontrakter og bruk av flere leverandører er eksempler på virkemidler som kan styrke beredskapen [veileder: DFØ Veileder til anskaffelsesloven – 7.4 Hvil]. Kravspesifikasjoner som stiller sikkerhetskrav begrunnet i forsyningssikkerhet og krisehåndtering, tilpasset en konkret risiko, er innenfor regelverket [veileder: DFØ Veileder til anskaffelsesloven – 7.4 Hvil; Lovvedtak 26 (2025-2026)]. Sikkerhets- og beredskapshensyn fungerer også som en unntaksgrunn overfor klima- og miljøpliktene, som omtalt i punkt 6.1, der vesentlige helse-, sikkerhets- eller beredskapsinteresser kan begrunne at klima- og miljøhensyn må vike [LOV-2026-03-06-8; veileder: DFØ Veileder til anskaffelsesloven – 6.4.2 Un].
Et grunnleggende skille i hele anskaffelsesretten er at egnethetsvurdering (kvalifikasjon) og tildeling er to ulike prosesser. Kvalifikasjonskrav er minstekrav til leverandørens evne til å levere, mens kravspesifikasjonen angir hvilke krav selve ytelsen skal oppfylle [KOFA 2020/507]. Et kravspesifikasjonskrav kan ikke leses som et kvalifikasjonskrav, og omvendt [KOFA 2020/507]. Dette skillet er ikke bare teoretisk – det har direkte betydning for hvordan samfunnshensyn kan innføres i konkurransen.
Forhold som hører hjemme som kvalifikasjonskrav, kan ikke brukes som tildelingskriterier. Et tildelingskriterium som i realiteten evaluerer leverandørens generelle evne til kontraktsoppfyllelse er ulovlig; det hører hjemme som kvalifikasjonskrav, og ulovlige tildelingskriterier utløser normalt avlysningsplikt [KOFA 2024/1940; KOFA 2024/1339; KOFA 2013/34; KOFA 2010/100; KOFA 2010/302; KOFA 2009/182; KOFA 2008/189].
KOFA-sak 2024/1339 (Lyngen kommune) er en instruktiv illustrasjon av hva som går galt når kvalifikasjonskrav og tildelingskriterier ikke holdes tilstrekkelig fra hverandre – og samtidig av hva som skjer når miljøvektingen er satt for lavt. Saken gjaldt en åpen anbudskonkurranse for vintervedlikehold av kommunale veier, estimert til 22 millioner kroner og delt i åtte roder. Tildelingskriteriene var pris (80 prosent) og «Kvalitet – klima og miljøkrav» (20 prosent). Samtidig var det stilt et kvalifikasjonskrav om at leverandøren skulle ha avtale med miljøstasjon eller avfallsselskap. Problemene var flerfoldige. For det første var tildelingskriteriet for klima og miljø vektet kun 20 prosent, altså under den lovbestemte minimumsvektingen på 30 prosent etter FOA § 7-9 annet ledd. For det andre fant klagenemnda at tildelingskriteriet og kvalifikasjonskravet i praksis sammenfalt: innklagedes egen tildelingsbegrunnelse viste at «avtale avfall gir 5 poeng», noe som tydet på at vurderingen var binær – har eller har ikke avtale – identisk med det som allerede var stilt som kvalifikasjonskrav. For det tredje inneholdt konkurransedokumentene motstridende opplysninger: skjemaet fastsatte 20 prosent vekting, mens teksten under tabellen angav at klima- og miljøkrav var stilt i kravspesifikasjonen og ikke som tildelingskriterier. Kravspesifikasjonen stilte dessuten i det vesentlige identiske krav som kvalifikasjonskravet og tildelingskriteriet. Klagenemnda konkluderte med at Lyngen kommune hadde brutt regelverket ved ikke å avlyse konkurransen: tildelingskriteriet var ulovlig uklart, delvis sammenfallende med kvalifikasjonskravet, og vektet under minimumsnivået. Saken er et godt eksempel på den type kumulative feil som kan oppstå når oppdragsgiver ikke systematisk gjennomgår forholdet mellom kvalifikasjonskrav, kravspesifikasjon og tildelingskriterier for miljø, og viser at et tildelingskriterium som i praksis er binært og sammenfaller med et kvalifikasjonskrav, er uegnet som tildelingskriterium nettopp fordi det ikke kan differensiere mellom tilbudene. [KOFA 2024/1339; KOFA 2024/1940]
Et beslektet, men konseptuelt forskjellig problem er at et kontraktsvilkår ikke uten videre kan gis evalueringsmessig betydning – altså poengtrekk eller uttelling – i tildelingsevalueringen dersom det ikke inngår i de kunngjorte tildelingskriteriene [KOFA 2021/1457; KOFA 2024/1762]. Oppdragsgiver kan bare evaluere forhold som faktisk er omfattet av de kunngjorte tildelingskriteriene [KOFA 2021/1457].
Kontraktsvilkår kan brukes for å ivareta samfunnshensyn, også når vilkårene ikke er direkte nødvendige for selve kontraktsgjennomføringen [veileder: Særlig om kontraktsvilkår som ivaretar samfunnshen; veileder: Kontraktsvilkår]. Adgangen er i utgangspunktet en kan-regel og beror på oppdragsgivers innkjøpsfaglige skjønn, men vilkårene må ha tilknytning til leveransen og fremgå av anskaffelsesdokumentene [veileder: Kontraktsvilkår]. For enkelte samfunnshensyn foreligger imidlertid pliktige kontraktsvilkår i bestemte anskaffelser, og oppdragsgiver kan innenfor visse rammer også stille strengere kontraktsvilkår enn minimumskravene, men slike strengere vilkår må vurderes opp mot FOA § 19-1 og de grunnleggende prinsippene i loven [veileder: Pliktige kontraktsvilkår om samfunnshensyn]. Den nærmere grensen mellom pliktige og frivillige kontraktsvilkår, og mellom lovlig skjerpede vilkår og usaklig konkurransebegrensning, er ikke belyst gjennom praksis i det foreliggende materialet, og må derfor betegnes som en uavklart grensesone.
Klassifiseringsspørsmålet løses ikke ut fra kravets tema, men ut fra dets plassering, formulering og dokumentasjonskrav [KOFA 2023/993; KOFA 2023/0993]. Krav som er plassert i ytelsesbeskrivelsen, som er fremtidsrettede og som ikke ledsages av noe dokumentasjonskrav på tilbudstidspunktet, trekker mot at kravet er et kontraktsgjennomføringskrav, ikke et kvalifikasjonskrav eller tildelingskriterium [KOFA 2023/0993; KOFA 2023/993; KOFA 2023/993]. Et krav om en bestemt euroklasse for kjøretøy plassert i ytelsesbeskrivelsen som fremtidsrettet kontraktskrav uten dokumentasjonskrav ved tilbudstidspunktet, kan ikke leses inn i kvalifikasjonskravet [KOFA 2023/0993; KOFA 2023/993]. Tilsvarende ga ikke et generelt kvalifikasjonskrav om tilfredsstillende tekniske og faglige kvalifikasjoner grunnlag for å lese inn krav til særskilt dokumentasjon for alle fagområder som inngikk i kontrakten [KOFA 2023/993].
Ikke alle krav med en ordlyd som ligner kravspesifikasjon, er faktisk kravspesifikasjon i streng forstand. Der et krav i realiteten er et evalueringskrav – et bør-krav med gradert uttelling – kan det ikke vurderes etter reglene for ubetingede kravspesifikasjonskrav i forskriften; en anførsel om brudd på kravspesifikasjonsreglene kan da ikke føre frem for et slikt krav [KOFA 2022/582]. Skillet mellom evalueringskrav med gradert uttelling og kravspesifikasjonskrav (minstekrav) er en praktisk grensedragning som oppdragsgiver bør være bevisst på fra utformingsstadiet – klarhet i konkurransegrunnlaget om hva som er absolutte minstekrav og hva som gir meruttelling, forebygger konflikter [KOFA 2022/58; KOFA 2022/582; KOFA 2024/1042].
Et nært beslektet spørsmål er hva som skjer når et tilbud vedlegger sertifiseringsdokumentasjon som gjelder en standardvariant, men den spesialtilpassede løsningen som faktisk tilbys har andre egenskaper.
KOFA-sak 2021/968 (Politiets Fellestjenester) illustrerer denne problemstillingen med stor tydelighet. Saken gjaldt en rammeavtale om refleksprodukter med en estimert verdi på 4,5 millioner kroner. Kravspesifikasjonen stilte blant annet krav om at en trafikkvest (P11 A–G) med bestemte tilpasninger – frontlomme med glidelås, bryst- og ryggmerke og fireruters refleksbånd – skulle være sertifisert i henhold til EN ISO 20471 klasse 2. Valgte leverandør (Loxy Sweden AB) hadde imidlertid levert sertifiseringsdokumentasjon for en standard refleksvest med glidelåslukning, uten de særlige tilpasningene. Klagenemnda la til grunn at sertifiseringskravet måtte forstås slik at det var den spesialtilpassede vesten – med alle de påkrevde tilpasningene – som skulle være sertifisert, ikke en hvilken som helst refleksvest. EN ISO 20471 stiller krav til minsteareal av fluoriserende og reflekterende materiale, og innklagede var «avskåret fra selv å vurdere om sertifiseringskravene var oppfylt etter tilpasningene» – dette tilkom et akkreditert testinstitutt. Vestene utgjorde anslagsvis 30 prosent av anskaffelsens volum, noe som understreket avvikets betydning. Klagenemnda konkluderte med at tilbudet inneholdt et vesentlig avvik fra kravspesifikasjonen og at innklagede hadde plikt til å avvise det. Saken viser et viktig poeng som har bred relevans for miljø- og sikkerhetskrav: sertifiseringsdokumentasjon for et standardprodukt kan ikke automatisk legges til grunn som tilstrekkelig dokumentasjon der kravspesifikasjonen krever et spesialtilpasset produkt, og der tilpasningene kan påvirke de parametrene standarden prøver. Oppdragsgiver må holde fast ved kravet om at sertifiseringen gjelder den faktisk tilbudte løsningen. [KOFA 2021/968]
Reglene om avvisning gir et selvstendig og bredere sikkerhetsnett enn selve kravspesifikasjonen. Et tilbud kan avvises når det ikke oppfyller bestemmelser om miljø, arbeidsforhold eller sosiale forhold som følger av nasjonale regler, EØS-regler, tariffavtaler eller internasjonale avtaler [veileder: Tilbud som ikke oppfyller bestemmelser om miljø mv]. Avvisningsadgangen gjelder også når oppdragsgiver ikke selv har stilt konkrete krav i konkurransen, dersom tilbudet likevel strider mot slike bestemmelser [veileder: Tilbud som ikke oppfyller bestemmelser om miljø mv]. Dersom bruddet gjør tilbudet unormalt lavt, foreligger det avvisningsplikt; ellers er avvisning bare en adgang [veileder: Tilbud som ikke oppfyller bestemmelser om miljø mv]. Den nærmere rekkevidden av avvisningsadgangen der oppdragsgiver ikke har stilt konkrete krav, og avgrensningen mot avvisning for vesentlige avvik fra kravspesifikasjonen, er foreløpig ikke fullt ut avklart.
Brudd på plikten til å oppstille miljøkrav eller miljøkriterier kan være en feil som leder til avlysningsplikt. Det sentrale vurderingstemaet er om feilen kan ha påvirket tilbudenes utforming eller konkurranseutfallet [veileder: Særlig om brudd på plikten til å oppstille miljøkr]. Mangelfull begrunnelse for bruk av unntaksreglene fører derimot ikke nødvendigvis til avlysningsplikt i seg selv [veileder: Særlig om brudd på plikten til å oppstille miljøkr]. Dette nyanserer bildet noe: det er ikke enhver saksbehandlingsfeil knyttet til miljøreglene som automatisk medfører avlysning – konsekvensen avhenger av om feilen faktisk kan ha påvirket konkurransen. Hafslund Celsio-saken og Helse Nord-saken illustrerer nettopp dette poenget: i begge sakene konstaterte klagenemnda brudd på begrunnelsesplikten, men fant at bruddet ikke hadde påvirket deltakerinteressen eller utfallet, slik at avlysningsplikt ikke forelå [KOFA 2025/0666; KOFA 2025/0766].
Uavhengig av hvilket samfunnshensyn som ligger til grunn, gjelder de generelle kravene til klarhet og forholdsmessighet fullt ut. Krav i kravspesifikasjonen må ha tilknytning til leveransen og stå i forhold til anskaffelsens formål og verdi, og krav som er konkurransebegrensende, må være saklig og objektivt begrunnet [KOFA 2023/0253; KOFA 2023/714; KOFA 2020/528]. Et absolutt geografisk lagringskrav – krav om datalagring i Norge – er konkurransebegrensende når det ikke er saklig og objektivt begrunnet; personvernhensyn begrunner ikke i seg selv et slikt krav når andre EØS-stater har tilsvarende GDPR-forpliktelser [KOFA 2023/714]. Dette er et nyttig moteksempel også i miljø- og sosialsammenheng: geografisk nærhet eller lokalisering som miljøtiltak må være saklig begrunnet i faktisk miljøeffekt, ikke bare fremstå som proteksjonisme i miljøets språkdrakt. Der dokumentert transportreduksjon gjennom lokalisering og logistikk faktisk premieres, kan et slikt kriterium være lovlig [KOFA 2025/923]; der kriteriet bare premierer geografisk nærhet eller samlokalisering uten å konkretisere merverdien for den spesifikke ytelsen, ligger det utenfor det som er akseptert [KOFA 2023/259].
En eksplisitt teknisk spesifikasjon – for eksempel heis etter TEK17 – som er et skal-krav, gjør at en løsning som ikke oppfyller kravet kan utgjøre et vesentlig avvik med avvisningsplikt [KOFA 2020/528]. Minstekrav som gjelder sikkerhetsrelaterte produkter og utgjør en vesentlig del av volumet, trekker i retning av at avvik er vesentlige, og oppdragsgiver er bundet av sertifiseringskravet og kan ikke fravike det ved etterfølgende skjønn – som Politiets Fellestjenester-saken viser [KOFA 2021/968]. Motsatt står et minimumskrav i kravspesifikasjonen som ikke er evaluert som tildelingskriterium, svakere som moment mot en senere lovlig kontraktsendring [KOFA 2023/0253; KOFA 2023/0254; KOFA 2023/253; KOFA 2023/254; KOFA 2023/254].
Konkurransegrunnlaget må for øvrig utformes klart og utvetydig, slik at en rimelig opplyst og normalt påpasselig leverandør forstår hva det skal leveres tilbud på; uklarhet som kan ha påvirket utfallet, kan utløse avlysningsplikt [KOFA 2019/648; KOFA 2025/0161; KOFA 2024/1940; KOFA 2024/1339; KOFA 2022/1021; KOFA 2025/0726]. Tolkningen tar utgangspunkt i ordlyden, men dokumentene må leses i sammenheng med hverandre og med anskaffelsens faktiske innhold [KOFA 2019/648; KOFA 2020/698]. Det er ikke i seg selv ulovlig at kravspesifikasjon og tildelingskriterier overlapper, men grensene mellom dem må være tilstrekkelig klare til at leverandørene ser hva som vurderes hvor [KOFA 2022/1021]. Et miljøkriterium som premierer kortere transportavstand kan være lovlig selv om leverandørene organiserer tilbudet ulikt, forutsatt at rammene og dokumentasjonskravene gjør evalueringen etterprøvbar [KOFA 2025/0161].
KOFA-sak 2018/224 (Horten kommune) illustrerer hvordan et bredt kvalitets- og servicekriterium med miljøunderkriterier kan evalueres lovlig – og at oppdragsgiver er bundet av de vurderingsmomentene som faktisk er angitt i konkurransegrunnlaget. Saken gjaldt en åpen anbudskonkurranse for rammeavtaler om mat til barnehager, skoler, SFO og boliger, der delkontrakten for brød var estimert til 2,2 millioner kroner. Tildelingskriteriet «Kvalitet og service» (50 prosent) inneholdt elleve underkriterier, herunder miljø og merverdi. Klager anførte blant annet at valgte leverandør hadde tilbudt samkjøring som et miljøtiltak, og at dette burde gitt klager uttelling. Klagenemnda fremhevet at miljøunderkriteriet eksplisitt angav avstand til virksomhetene som vurderingsmoment – samkjøring var ikke etterspurt i konkurransegrunnlaget og kunne derfor ikke tillegges vekt. Valgte leverandør hadde vesentlig kortere kjørevei, noe som ga lovlig uttelling. Klagenemnda fant heller ikke at de elleve underkriteriene var reelt selvstendige tildelingskriterier som krevde individuell vekting – de var klargjøringer av innholdet i ett overordnet kriterium. Saken bekrefter at oppdragsgiver kan samle flere kvalitative underkriterier, herunder miljø, under ett tildelingskriterium uten individuell vekting, men at evalueringen må holde seg innenfor det som faktisk er angitt som vurderingsmoment. Selv om et tilbudt tiltak faktisk kan ha miljøeffekt, kan det ikke tillegges vekt dersom det ikke fremgår av konkurransegrunnlaget. [KOFA 2018/224]
Språkkrav for en bestemt kontaktperson i kravspesifikasjonen er heller ikke det samme som et generelt krav om nasjonal arbeidskraft – et slikt krav kan være lovlig når det er knyttet til den konkrete ytelsen [KOFA 2024/391].
Markedsdialog med én eller noen få leverandører er ikke i seg selv i strid med likebehandlingsprinsippet, dersom alle interesserte leverandører får reell mulighet til å delta og får de samme relevante opplysningene [KOFA 2022/58; KOFA 2022/582; KOFA 2025/0872]. Opplysninger fra markedsdialog kan også brukes i en annen, senere anskaffelse, når de er overførbare og oppdaterte [KOFA 2025/0872]. Saklig produktdialog må likevel skilles fra utilbørlig produktbekreftelse til én bestemt leverandør eller skjult favorisering [KOFA 2022/58; KOFA 2022/582] – et skille som er særlig praktisk relevant når oppdragsgiver benytter markedsdialog for å bygge det kunnskapsgrunnlaget som kreves for å erstatte et miljøtildelingskriterium med krav i kravspesifikasjonen, jf. punkt 6.1. Der oppdragsgiver omtaler en navngitt leverandør eller eksisterende infrastruktur i kravspesifikasjonen for å beskrive behovet – for eksempel miljøkrav som forutsetter bestemt teknologi – og dette kan favorisere en bestemt aktør, oppstår et uavklart grensetilfelle mellom saklig behovsbeskrivelse og skjult favorisering.
Gjennomgangen ovenfor viser at samfunnshensynene i praksis realiseres gjennom et sett av virkemidler – kravspesifikasjon, tildelingskriterium og kontraktsvilkår – som må velges og kombineres bevisst. Utgangspunktet er at kravspesifikasjonen kan knyttes til hele livssyklusen til leveransen, også til produksjonsprosesser og andre forhold som ikke nødvendigvis påvirker sluttproduktets egenskaper direkte [veileder: Utgangspunkt]. Dette gir et betydelig handlingsrom for oppdragsgiver som ønsker å bygge ambisiøse spesifikasjoner: et minstekrav trenger ikke begrense seg til produktets fysiske egenskaper ved levering, men kan også gjelde hvordan produktet er fremstilt, transportert og skal håndteres etter endt levetid.
Den første og viktigste lærdommen fra rettspraksis er at et krav må formuleres slik at det reelt forplikter leverandøren. Formuleringer av typen «bør», «oppfordres til» eller «fortrinnsvis» er ikke egnet som erstatning for et tildelingskriterium, fordi de ikke etablerer noen kontraktuell forpliktelse [KOFA 2025/0992; KOFA 2025/0992]. Et minstekrav som skal erstatte et tildelingskriterium, bør derfor formuleres som et absolutt vilkår – «skal» – med en klar angivelse av hvordan oppfyllelse dokumenteres, og med en dispensasjonsadgang som er tydelig avgrenset dersom en slik adgang overhodet er ønskelig.
Helse Nord-saken illustrerer godt en slik lovlig utforming: et obligatorisk krav om nullutslippskjøretøy kombinert med en snever dispensasjonsadgang ved dokumenterte geografiske eller infrastrukturelle særforhold, der dispensasjonsadgangen var reell kun der elektrisk fremdrift var utilrådelig av hensyn til pasientsikkerhet [KOFA 2025/0766]. Kontrastert mot Sykehusinnkjøp-saken – der minimumskravet til batterilevetid var satt til fem år mens markedet tilbød ti og femten år – viser de to avgjørelsene tydelig at kravets nivå er minst like viktig som kravets formulering: et minstekrav som bare formaliserer eksisterende bransjepraksis, gir ingen reell miljøgevinst og kan derfor ikke tre i stedet for en 30 prosent-vekting [KOFA 2025/0322; KOFA 2025/0356].
Den andre lærdommen er at kravet må settes over det nivået markedet allerede oppfyller. Dette forutsetter igjen at oppdragsgiver har gjort en reell kartlegging av markedet før kravet fastsettes – gjerne gjennom markedsdialog eller markedsundersøkelse, som samtidig kan dokumenteres og legges ved begrunnelsen i anskaffelsesdokumentene [KOFA 2025/0766; KOFA 2025/0910]. Vestland-saken viser at en kartlegging av faktisk bilparksammensetning på eksisterende kontrakter kan være tilstrekkelig [KOFA 2025/0356], mens Hafslund Celsio-saken viser at markedsdialog med prekvalifiserte leverandører kombinert med rådgiverspørsmål gir et akseptabelt grunnlag, selv om det endelige kravet må begrunnes bedre enn en ren kulepunktliste [KOFA 2025/0666].
Den tredje lærdommen er at begrunnelsen for å velge kravspesifikasjonsløsningen fremfor et tildelingskriterium, må skrives ned og tas inn i selve anskaffelsesdokumentene – ikke formidles muntlig i tilbudskonferanser eller i et svarbrev til en klager i etterkant [KOFA 2025/0666; KOFA 2025/0910; KOFA 2024/639; KOFA 2025/0999]. En hensiktsmessig praksis er å utforme begrunnelsen som en kort, men konkret sammenligning: hvorfor gir nettopp dette minstekravet – eller denne kombinasjonen av minstekrav og tildelingskriterium – bedre klima- eller miljøeffekt enn en ordinær 30 prosent-vekting, gitt markedets modenhet på anskaffelsestidspunktet. KOFA-praksisen fra 2025 viser at dette kravet håndheves konsekvent: i alle de tre sakene der begrunnelsesplikten ble prøvd – Hafslund Celsio-saken, Helse Nord-saken og Sykehusinnkjøp-saken – konstaterte klagenemnda brudd der begrunnelsen enten manglet eller var for generell, uavhengig av om de materielle vilkårene var oppfylt.
Krav i kravspesifikasjonen kan kombineres med klima og miljø som tildelingskriterium [veileder: Kombinasjon av tildelingskriterier og krav i kravs; KOFA 2025/0978]. En slik kombinasjonsmodell er ofte den mest robuste løsningen i praksis: et bindende minstekrav sikrer et miljømessig gulv som alle tilbud må oppfylle, mens et tildelingskriterium gir insentiv til meroppfyllelse utover minstekravet. Som nevnt i punkt 6.1 kan imidlertid ikke en lav vekting på tildelingskriteriet repareres ved at oppdragsgiver samtidig stiller noen miljøkrav i spesifikasjonen [veileder: Kombinasjon av tildelingskriterier og krav i kravs] – kombinasjonen må være reell og godt begrunnet, ikke en formell omgåelse av vektingsplikten.
For sosiale hensyn og universell utforming er bildet noe annerledes enn for klima og miljø, fordi hovedtyngden av virkemidlene ligger i kontraktsvilkåret snarere enn i kravspesifikasjonen. En praktisk tilnærming er å behandle kravspesifikasjonen som stedet for de forhold som må være oppfylt allerede ved levering eller ved tilbudsinnlevering – slik som fysisk tilgjengelighet i et bygg, eller tekniske egenskaper ved et produkt som er nødvendige for at brukere med nedsatt funksjonsevne skal kunne bruke det – mens kontraktsvilkåret reserveres for forhold som skal etterleves gjennom kontraktsperioden, som lønns- og arbeidsvilkår og lærlingordninger. Dette skillet følger av den grunnleggende sondringen mellom kvalifikasjonskrav, kravspesifikasjon og kontraktsvilkår som er redegjort for ovenfor, og av at kravets plassering, formulering og dokumentasjonskrav er de sentrale momentene for klassifiseringen [KOFA 2023/993; KOFA 2023/0993].
Ferjeanskaffelsen i KOFA-sak 2017/168 (Møre og Romsdal fylkeskommune) illustrerer denne tilnærmingen for UU-krav: kravspesifikasjonen stilte detaljerte krav til universell utforming, men dokumentasjonsfristen ble utsatt til tidspunktet for innsetting i ruteproduksjon, slik at kravet i praksis fungerte som et kontraktsgjennomføringskrav hva gjelder dokumentasjonsplikten. En slik strukturering krever at oppdragsgiver etablerer klare mekanismer for oppfølging ved kontraktsoppstart, men gir samtidig leverandørene nødvendig fleksibilitet i tilbudsfasen. [KOFA 2017/168]
Noen samfunnshensyn må ivaretas gjennom bestemte kontraktsvilkår i enkelte anskaffelser – pliktige kontraktsvilkår. Oppdragsgiver kan innenfor visse rammer stille strengere kontraktsvilkår enn minimumskravene, men slike vilkår må vurderes opp mot FOA § 19-1 og grunnprinsippene i loven [veileder: Pliktige kontraktsvilkår om samfunnshensyn]. At kontraktsvilkår ikke trenger å være oppfylt på tilbudstidspunktet, understreker at oppdragsgiver samtidig må etablere mekanismer for å følge opp etterlevelse gjennom kontraktsperioden – unnlatt oppfølging kan innebære en ulovlig endring av kontrakten [veileder: Hva er kontraktsvilkår?].
Et siste praktisk poeng gjelder ambisjonsnivået. Et krav som er saklig og forholdsmessig, kan godt være ambisiøst nok til at bare én eller få leverandører i praksis kan oppfylle det fullt ut, forutsatt at behovet er reelt [KOFA 2022/58; KOFA 2022/582]. Det avgjørende er ikke hvor mange leverandører som kan nå toppscore, men om kravet har saklig sammenheng med et reelt behov og er egnet til å rangere tilbudene på en etterprøvbar måte. En oppdragsgiver som ønsker å presse markedet i en bestemt retning – for eksempel mot nullutslippsteknologi, mot høyere andel fornybart materiale, eller mot mer ambisiøse lærlingordninger enn lovens minimum – bør derfor ikke la seg avskrekke av at kravet i praksis favoriserer de mest fremoverlente leverandørene. Det som derimot skal unngås, er krav som er formulert slik at de reelt sammenfaller med et kvalifikasjonskrav, slik at tildelingsevalueringen i realiteten blir en ny kvalifikasjonsrunde [KOFA 2024/1339; KOFA 2013/34]. Lyngen-saken illustrerer denne fellen med stor tydelighet: et tildelingskriterium om avfallssortering som i praksis blir binært og sammenfaller med et kvalifikasjonskrav, er uegnet til å rangere tilbudene [KOFA 2024/1940; KOFA 2024/1339]. Motsatt er et miljøkriterium for andel biobasert materiale med gradert uttelling over minstekrav lovlig, selv om bare én leverandør kan levere optimalt, når behovet er reelt og kriteriet forholdsmessig [KOFA 2022/58; KOFA 2022/582].
Spørsmålet om hvor langt forholdsmessighetsprinsippet strekker seg ved absolutte miljøkrav som avskjærer leverandører uten nullutslippsteknologi, er ikke endelig avklart, men praksis tilsier at slike krav kan aksepteres når de er saklig begrunnet i en konkret markedskartlegging og ledsages av en tydelig begrunnelse i anskaffelsesdokumentene [KOFA 2025/0766; KOFA 2025/0322; KOFA 2025/0356].
Oppdragsgiver bør også være oppmerksom på at et oppdragsgiver som nevner en navngitt leverandør eller eksisterende infrastruktur i kravspesifikasjonen for å beskrive behovet, og dette kan favorisere en bestemt aktør, beveger seg inn i en uavklart gråsone der de grunnleggende prinsippene om likebehandling og ikke-diskriminering setter rammene.
Med ikrafttredelse av de nye bestemmelsene i LOA §§ 5b, 5m, 5n og 5o fra 1. juli 2026 samles og tydeliggjøres de fire samfunnshensynene som er behandlet i dette kapittelet, uten at det materielle innholdet i hovedsak endres [Prop. 147 L (2024-2025); stortinget-lovendring-2026-dfo]. Foreløpig foreligger det ingen KOFA- eller domstolspraksis fra tiden etter at det nye regimet trer i kraft; alle rettssetninger om de nye bestemmelsene i dette kapittelet bygger derfor på lovtekst, forarbeider og veiledere, ikke på etterprøvd praksis. Om de nye LOA-bestemmelsene gir en selvstendig plikt til å stille miljøkrav i kravspesifikasjonen, eller bare en plikt til å ta hensyn gjennom krav eller kriterier eller kontraktsvilkår, er ikke uttrykkelig avklart. Eventuelle endringer i FOA som følge av lovendringen, og overgangsregler mellom gjeldende FOA § 7-9 og nye LOA § 5b, er heller ikke behandlet i foreliggende kildemateriale. Praktikeren bør derfor følge utviklingen i klagenemndas praksis nøye i tiden etter 1. juli 2026, ettersom flere av de grensespørsmålene som er behandlet i dette kapittelet – terskelen for «klart bedre» klima- og miljøeffekt, forholdet mellom 30 prosent-vekting og kravspesifikasjonsløsningen i del II-anskaffelser, den nærmere grensen mellom pliktige og frivillige kontraktsvilkår om samfunnshensyn, og integreringen av livssykluskostnader og sirkulærøkonomikrav – fortsatt må regnes som uavklarte og under rettslig utvikling.