Noter
Note 1: Tvisteloven som prosessuell ramme Tvisteloven som prosessuell ramme
Første punktum er en henvisningsbestemmelse: anskaffelsesloven etablerer ikke et eget prosessregime for midlertidig forføyning, men inkorporerer tvistelovens alminnelige regler om midlertidig sikring – særlig tvisteloven kapittel 32 og 34. Forbeholdet «med mindre annet er bestemt» åpner for at særregler kan følge av anskaffelsesregelverket, herunder annet og tredje ledd og forskriftsbestemmelser om karensperiode og suspensjon, men slike avvik krever uttrykkelig hjemmel.
Henvisningen innebærer at de tre kumulative vilkårene i tvisteloven §§ 34-1 og 34-2 gjelder fullt ut:
Hovedkrav: Rekvirenten må sannsynliggjøre et underliggende krav – i anskaffelsessaker typisk at oppdragsgiveren har brutt anskaffelsesregelverket.Sikringsgrunn: Det må foreligge et behov for midlertidig sikring, normalt at kontrakt ellers vil bli inngått før kravet kan prøves effektivt. Sammenholdt med avskjæringsregelen i annet punktum vil sikringsgrunnen i praksis ofte være uomtvistet.Forholdsmessighet: Forføyningen må stå i rimelig forhold til det den skal sikre. Et sannsynliggjort regelbrudd er ikke i seg selv tilstrekkelig; retten må også vurdere om stans av kontraktsinngåelsen er et proporsjonalt inngrep.Det anskaffelsesrettslige særpreget ligger ikke i forføyningsnormen, men i innholdet i hovedkravet. I 25-054223ASK-BORG (Borgarting lagmannsrett, 2. mai 2025) la retten uttrykkelig til grunn at begjæringen skulle vurderes etter tvistelovens regler, jf. anskaffelsesloven § 9 første ledd, og at forføyning forutsetter sannsynliggjøring av både hovedkrav og sikringsgrunn. Avgjørelsen er den tydeligste formuleringen av første punktum som ren henvisningsbestemmelse.
Underrettspraksis viser gjennomgående at retten foretar en reell vilkårsprøving. Begjæringer avslås der hovedkravet ikke er sannsynliggjort, selv om sikringsgrunn og forholdsmessighet er uomtvistet. I 25-082320TVI-TOSL (Oslo tingrett, 24. juni 2025) prøvde retten alle tre vilkårene eksplisitt, noe som bekrefter at forholdsmessighet utgjør en selvstendig skranke.
Midlertidig forføyning avgjøres ved kjennelse , ikke ved dom. Dette har betydning for forholdet til KOFA: i KOFA 2025/0181 la nemnda til grunn at en kjennelse om midlertidig forføyning ikke er en «dom» etter klagenemndsforskriften § 6 tredje ledd, slik at tidligere forføyningsbehandling ikke stenger for nemndsbehandling av det underliggende spørsmålet.
Høyesterett har ikke tatt stilling til de nærmere tolkningsspørsmålene som oppstår i skjæringspunktet mellom tvistelovens forføyningsvilkår og anskaffelsesrettslig overprøving.
Relaterte rettskilder 25-054223ASK-BORG - 25-054223ASK-BORG - Borgarting lagmannsrett - Kjennelse - Borgarting lagmannsrett - 2023-12-18 2025/0181 - KOFA 2025/0181 – Karlsen og Nordseth Entreprenør AS - KOFA - 2025-07-04 25-082320TVI-TOSL - Oslo Tingrett – 25-082320TVI-TOSL – dom - Oslo Tingrett - 2025-06-24 Note 2: Rekkevidde – hvilke beslutninger som kan angripes Rekkevidde – hvilke beslutninger som kan angripes
Forføyningsadgangen er ikke begrenset til tvister om selve tildelingsbeslutningen. Ordlyden avgrenser ikke til bestemte beslutningstyper, men oppstiller bare kontraktsinngåelse som skjæringstidspunkt. Enhver beslutning i konkurransen som danner grunnlag for et sikringsverdig hovedkrav, kan i prinsippet angripes ved midlertidig forføyning så lenge kontrakt ikke er inngått.
Systematisk underbygges dette av tredje ledd, som uttrykkelig forutsetter at det kan begjæres midlertidig forføyning mot beslutninger om å avvise eller forkaste en forespørsel om å delta i konkurransen. Tredje ledd gir kun forskriftshjemmel for å fastsette en frist for slike begjæringer, men selve forutsetningen bekrefter at forføyningsadgangen rekker videre enn rene tildelingstvister.
I LB-2024-174779 (Borgarting lagmannsrett, 20. mars 2025) gjaldt begjæringen beslutninger i kvalifikasjons- og utvelgelsesfasen. Lagmannsretten behandlet begjæringen etter tvisteloven kapittel 34 uten å problematisere at den rettet seg mot en annen beslutningstype enn tildelingen. Avgjørelsen bekrefter den vide rekkevidden.
Den typiske forføyningspåstanden i praksis er likevel et forbud mot kontraktsinngåelse rettet mot tildelingsbeslutningen. Flere tingrettsavgjørelser illustrerer dette mønsteret, herunder 25-057056TVI (Søndre Østfold tingrett, 6. juni 2025), der retten la til grunn at kontraktsinngåelse ville «avskjære muligheten» for å få tildelingsbeslutningen satt til side, og 24-016911TVI (Sør-Rogaland tingrett, 11. mars 2024), der retten fant at feilen ikke kunne repareres på annen måte enn ved stans før kontraktsslutning.
Relaterte rettskilder 25-057056TVI - 25-057056TVI – Tingrett (ikke spesifisert) - Tingrett (ikke spesifisert) - 2025-06-06 LB-2024-174779 – Borgarting lagmannsrett – Kjennelse - 2025-03-20 24-016911TVI - 24-016911TVI – Tingrett (ikke spesifisert) - Tingrett (ikke spesifisert) - 2024-03-11 Note 3: Avskjæring etter kontraktsinngåelse Avskjæring etter kontraktsinngåelse
Annet punktum oppstiller en absolutt materiell skranke: når kontrakt er inngått, kan retten ikke beslutte midlertidig forføyning mot oppdragsgiveren for brudd på anskaffelsesregelverket. Kontraktsinngåelse er ikke bare et moment i den alminnelige interesseavveiningen etter tvisteloven § 34-1, men en selvstendig rettslig avskjæring. Midlertidig forføyning er dermed utelukkende et prekontraktuelt håndhevingsmiddel. Etter kontraktsinngåelse er leverandøren henvist til erstatning etter § 10 eller – der vilkårene er oppfylt – begjæring om at kontrakten kjennes uten virkning etter § 13.
Skjæringstidspunktet knytter seg til rettens avgjørelsestidspunkt. Ordlyden «kan retten ikke beslutte» knytter avskjæringen til tidspunktet for rettens avgjørelse, ikke til tidspunktet for begjæringen. Avskjæringen slår dermed inn også der kontrakt inngås mens en forføyningssak er under behandling.
Dette ble lagt til grunn i LB-2024-117052 (Borgarting lagmannsrett, 19. august 2024). Saken gjaldt en konkurranse om drift og renhold i Bærum kommune. Leverandøren hadde fått medhold i forføyningsbegjæring i tingretten, men kommunen begjærte kjennelsen opphevet fordi kontrakt allerede var signert med den valgte leverandøren før tingrettens kjennelse ble avsagt. Lagmannsretten ga kommunen medhold og opphevet forføyningen. Kjennelsen klargjør at avskjæringsregelen ikke bare hindrer nye forføyninger, men også medfører at en allerede meddelt forføyning må oppheves dersom kontrakt var bindende inngått før forføyningen ble truffet. Skjæringstidspunktet er objektivt: det avgjørende er om kontrakt faktisk er inngått, ikke om retten eller den begjærende part var klar over dette. Anke over kjennelsen ble forkastet av Høyesteretts ankeutvalg (HR-2024-1807-U).
Når er kontrakt «inngått»? Spørsmålet beror etter lagmannsrettens tilnærming i LB-2024-117052 på alminnelige avtalerettslige regler. I den konkrete saken var kontrakten signert av en person uten formell signaturfullmakt etter firmaregisteret. Lagmannsretten vurderte likevel kontrakten som bindende inngått, idet vedkommende hadde stillingsfullmakt eller annen tilstrekkelig representasjonskompetanse etter alminnelige fullmaktsregler. Avgjørelsen viser at det ikke er tilstrekkelig å påberope formelle mangler ved signaturen dersom det etter en konkret vurdering foreligger bindende avtaleinngåelse.
Prosessuell konsekvens for verserende saker. I LH-2025-134610 (Hålogaland lagmannsrett, 22. september 2025) ble en ankesak om midlertidig forføyning hevet som gjenstandsløs etter at kommunen inngikk kontrakt under sakens gang. Lagmannsretten la til grunn at den begjærte sikringsformen – forbud mot kontraktsinngåelse – ikke lenger kunne besluttes, slik at det ikke gjenstod noe realitetsspørsmål.
Motsetningsvis bekrefter flere avgjørelser at forføyning er fullt tilgjengelig før kontraktsinngåelse. I LA-2024-140531 (Agder lagmannsrett, 11. oktober 2024) nedla retten forbud mot å inngå kontrakt fordi bindende avtale ennå ikke forelå.
Relaterte rettskilder Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse - LH-2025-134610 - Hålogaland lagmannsrett - 2025-09-22 24-117052ASK-BORG - Borgarting Lagmannsrett – 24-117052ASK-BORG – kjennelse - Borgarting Lagmannsrett - 2024-08-19 LA-2024-140531 – Agder lagmannsrett – Kjennelse - 2024-10-11 Note 4: Suspensjon av kontraktsinngåelse i karensperioden Suspensjon av kontraktsinngåelse i karensperioden
Annet ledd er en forskriftshjemmel som gir departementet kompetanse til å fastsette at kontraktsinngåelse suspenderes automatisk dersom begjæring om midlertidig forføyning fremsettes innenfor en fastsatt karensperiode. Den sentrale gjennomføringsbestemmelsen er anskaffelsesforskriften § 30-10 første ledd bokstav a (del IV) og § 25-3 (del III), som fastsetter at kontraktsinngåelse suspenderes når begjæring fremsettes innenfor karensperioden.
Bestemmelsen må leses i sammenheng med avskjæringsregelen i første ledd annet punktum. Uten en mekanisme som hindrer kontraktsinngåelse mens retten vurderer begjæringen, risikerer leverandøren at kontrakten signeres før domstolen rekker å ta stilling, slik at det prekontraktuelle rettsmiddelet blir illusorisk. Suspensjonsordningen sikrer at det faktisk finnes et tidsvindu der midlertidig forføyning kan ha reell virkning.
Suspensjonen inntrer automatisk – som en direkte rettsvirkning av at begjæringen fremsettes rettidig – uten at retten først må treffe en beslutning om midlertidig forføyning. I LG-2022-144659 (Gulating lagmannsrett) la retten eksplisitt til grunn at begjæringen, som var fremsatt i karensperioden, medførte at «adgangen til å inngå kontrakt midlertidig ble suspendert, jf. anskaffelsesforskriften § 30-10 nr. 1 bokstav a». Kjennelsen bekrefter at suspensjonsvirkningen er en prosessuell forutsetning som retten legger til grunn uten nærmere prøving av om vilkårene for midlertidig forføyning er oppfylt.
Suspensjonsordningen har en selvstendig prosessuell bevaringsfunksjon uavhengig av utfallet av den materielle forføyningsvurderingen. Den sikrer at leverandøren får prøvd sin sak før kontraktsinngåelse gjør rettsmiddelet utilgjengelig – uansett om forføyningen til slutt tas til følge eller ikke.
Lovteksten angir ikke nærmere vilkår for suspensjonen utover at begjæringen må fremsettes «i en fastsatt karensperiode», og overlater til forskriften å fastsette karensperiodens lengde, eventuelle unntak og øvrige prosessuelle rammer. Detaljreglene om karensperiode og suspensjon behandles nærmere i tilknytning til anskaffelsesforskriften kapittel 25 og 30.
Relaterte rettskilder LG-2022-144659 – Gulating lagmannsrett – Kjennelse - 2022-10-18 22-189572TVI-TOSL - Oslo Tingrett – 22-189572TVI-TOSL – dom - Oslo Tingrett - 2023-01-27 Note 5: Frist for forføyningsbegjæring ved avvisning eller forkastelse Frist for forføyningsbegjæring ved avvisning eller forkastelse
Tredje ledd siste del gir departementet hjemmel til i forskrift å fastsette at oppdragsgiveren kan sette en frist for begjæring om midlertidig forføyning mot beslutninger om å avvise eller forkaste en forespørsel om å delta i konkurransen. Bestemmelsen retter seg spesifikt mot beslutninger i kvalifikasjons- og utvelgelsesfasen, til forskjell fra den alminnelige karensperioden etter annet ledd som primært knytter seg til kontraktsinngåelsen.
Begrunnelsen er knyttet til tidsaspektet. Når en leverandør avvises eller forkastes allerede i kvalifikasjonsfasen, vil konkurransen typisk gå videre med de gjenværende leverandørene. Dersom spørsmålet ikke bringes inn raskt, kan den rettslige prøvingen miste sin praktiske funksjon for den utelatte leverandøren. En forskriftsfestet fristadgang gir oppdragsgiveren mulighet til å skape forutberegnelighet om når slike beslutninger kan anses endelige.
Per i dag er det ikke gitt forskriftsbestemmelser som utfyller denne hjemmelen. Inntil slike regler eventuelt vedtas, gjelder tvistelovens alminnelige regler om midlertidig forføyning uten noen særskilt frist for begjæring mot avvisnings- eller forkastelsesbeslutninger, jf. første ledd første punktum.
LB-2024-174779 (Borgarting lagmannsrett, 20. mars 2025) illustrerer det praktiske behovet. Saken gjaldt en begjæring om midlertidig forføyning rettet mot Statens vegvesens beslutning om å avvise og ikke velge ut en leverandør i en konkurranse med forhandling. Kjennelsen viser at midlertidig forføyning faktisk benyttes mot beslutninger i kvalifikasjonsfasen – nettopp den tvistetypen tredje ledd siste del nevner – men den tolker ikke forskriftshjemmelen selv.
Relaterte rettskilder LB-2024-174779 – Borgarting lagmannsrett – Kjennelse - 2025-03-20
Paragrafkommentar
Kommentar til anskaffelsesloven § 9 - Midlertidig forføyning
Bestemmelsen regulerer midlertidig forføyning som håndhevingsmiddel i anskaffelsessaker. Den har tre funksjoner: For det første etablerer første ledd første punktum tvisteloven som prosessuell ramme. For det andre oppstiller første ledd annet punktum en absolutt avskjæring av forføyningsadgangen etter kontraktsinngåelse. For det tredje gir annet og tredje ledd forskriftshjemler for suspensjon av kontraktsinngåelse i karensperioden og for frist ved begjæring mot kvalifikasjonsbeslutninger.
Midlertidig forføyning er det sentrale prekontraktuelle håndhevingsmiddelet i anskaffelsesretten. I praksis er den typiske påstanden et forbud mot at oppdragsgiveren inngår kontrakt mens lovligheten av en anskaffelsesbeslutning prøves. Etter kontraktsinngåelse er leverandøren henvist til erstatning etter § 10 eller begjæring om at kontrakten kjennes uten virkning etter § 13.
Bestemmelsen må leses i sammenheng med anskaffelsesforskriften kapittel 25 (del III) og kapittel 30 (del IV), som inneholder detaljreglene om karensperiode, meddelelse og suspensjon. Disse forskriftsbestemmelsene utfyller de forskriftshjemlene som § 9 annet og tredje ledd gir.
Klar for publisering 2026-06-22. Generert og redaksjonelt implementert fra claude-opus-4-6 (loa_full_opus46_klar_2026-06-22_anchorfix).