LH-2025-134610: Heving av forføyningsanke og sakskostnader
Hovedspørsmål
Hovedspørsmålet var om ankesaken om midlertidig forføyning måtte heves etter at kontrakt var inngått, og om den ankende leverandøren likevel hadde krav på sakskostnader. Retten vurderte særlig tvisteloven § 20-4 bokstav b og c opp mot anskaffelseslovens regler om virkningene av kontraktsinngåelse.
Faktum
Alta kommune kunngjorde 4. november 2024 en konkurranse om planlegging, prosjektering og oppføring av Nye Komsa skole, med estimert verdi 394 400 000 kroner. Ved tildelingsbrev 6. juni 2025 ble Harald Nilsen AS utpekt som vinner, med karensperiode og klagefrist til 20. juni 2025. Samme dag begjærte Peyma Entreprenør AS midlertidig forføyning for å forby kontraktsinngåelse inntil spørsmålet om Harald Nilsen AS skulle vært avvist var avgjort.
Vestre Finnmark tingrett avslo begjæringen 11. juli 2025 og tilkjente Alta kommune sakskostnader. Peyma anket. Under saksforberedelsen i lagmannsretten ble kontrakt mellom Alta kommune og Harald Nilsen AS inngått 27. august 2025. Partene var enige om at ankesaken da skulle heves, men uenige om sakskostnadene.
Peyma gjorde gjeldende at de hadde krav på sakskostnader fordi saken ble hevet av forhold utenfor deres kontroll, og fordi det etter deres syn var klart at de ellers ville vunnet frem. Subsidiært anførte de at kommunen ved forsømmelser hadde påført dem unødige kostnader, blant annet ved sen avvisning og ved ikke tidligere å opplyse om kontraktsinngåelsen. Alta kommune bestred dette og krevde sakskostnader for lagmannsretten.
Rettens vurdering
Lagmannsretten la til grunn at kontrakt var inngått mellom Alta kommune og Harald Nilsen AS. Dermed var det ikke lenger noe krav å sikre ved midlertidig forføyning, og ankesaken måtte heves. Retten viste til tvisteloven § 19-1 andre ledd bokstav b og anskaffelsesloven § 9 første ledd annet punktum. Siden partene var enige om heving, kunne saken avgjøres av forberedende dommer alene.
Ved kostnadsspørsmålet tok retten utgangspunkt i tvisteloven § 20-2 andre ledd og la til grunn at Alta kommune hadde vunnet saken, slik at kommunen i utgangspunktet hadde krav på sakskostnader. Spørsmålet var så om Peyma likevel kunne få sakskostnader etter tvisteloven § 20-4 første ledd bokstav b. Retten understreket at vilkåret om at parten "ellers hadde vunnet saken" må tolkes strengt, og at det må være "helt på det rene" at kravet bestod. Den prejudisielle vurderingen måtte omfatte både hovedkrav og sikringsgrunn for forføyningen.
Lagmannsretten fant at dette strenge vilkåret ikke var oppfylt. Retten viste til tingrettens utførlige vurderinger etter muntlige forhandlinger, særlig om Harald Nilsen AS ikke skulle vært avvist for påståtte avvik knyttet til dagslys, fellesarealer og spørsmålet om avvikene samlet var vesentlige. Forberedende dommer uttalte at han langt på vei var enig i tingrettens tolkning og vurdering, også i lys av spørsmål- og svarrunden i konkurransen. De anførsler Peyma hadde fremmet i anken, underbygget etter rettens syn ikke med tilstrekkelig styrke at tingrettens resultat var feil.
Retten avslo også kravet etter tvisteloven § 20-4 bokstav c. Bestemmelsen krever forsømmelser fra motpartens side, og retten viste til at dette forutsetter uaktsomhet. Lagmannsretten fant ikke at kommunen hadde opptrådt uaktsomt ved ikke å avvise Peyma tidligere, ettersom en oppdragsgiver som utgangspunkt må kunne stole på opplysninger fra leverandøren. Retten fant heller ikke at kommunen hadde plikt til å varsle Peyma på forhånd om at kontrakt ville bli inngått. Risikoen for at kontrakt inngås etter avslag på midlertidig forføyning følger etter rettens syn av anskaffelsesregelverkets system, herunder anskaffelsesloven § 9 og tilhørende forskriftsbestemmelse. Etter at kontrakt var inngått og opplyst om 28. august 2025, gjaldt den videre saksforberedelsen bare avslutning og sakskostnader. Retten fant derfor heller ikke årsakssammenheng mellom den påståtte forsømmelsen og de kostnader Peyma krevde dekket.
Når det gjaldt tingrettens sakskostnadsavgjørelse, la lagmannsretten til grunn at den kunne prøves ved heving av ankesaken, men med tilbakeholdenhet. Retten fant ikke grunnlag for å endre tingrettens avgjørelse. Kommunens kostnadskrav for lagmannsretten ble redusert skjønnsmessig fra 71,5 til 65 timer fordi enkelte prosesskriv etter kontraktsinngåelsen unødig tok opp materielle spørsmål.
Konklusjon
Lagmannsretten hevet ankesaken fordi kontrakt var inngått og det dermed ikke lenger forelå noe krav å sikre ved midlertidig forføyning. Peyma Entreprenør AS fikk ikke medhold i krav om sakskostnader etter tvisteloven § 20-4 bokstav b eller c, fordi det ikke var klart at selskapet ellers ville vunnet saken, og fordi kommunen ikke hadde begått forsømmelser som ga grunnlag for kostnadsansvar. Tingrettens sakskostnadsavgjørelse ble stående, og Peyma ble dømt til å betale Alta kommune 126 750 kroner i sakskostnader for lagmannsretten.
Praktisk betydning
Kjennelsen illustrerer at en anke over avslag på midlertidig forføyning i anskaffelsessaker normalt blir gjenstandsløs når kontrakt er inngått. Den viser også at terskelen er høy for å få sakskostnader etter tvisteloven § 20-4 bokstav b når saken heves: det må være helt klart at parten ellers ville ha vunnet frem. Videre bekrefter avgjørelsen at oppdragsgiver som utgangspunkt kan bygge på opplysninger gitt av leverandøren, og at det ikke uten videre foreligger plikt til å varsle motparten på forhånd om planlagt kontraktsinngåelse etter avslag på forføyning. For kostnadsvurderingen understreker kjennelsen også proporsjonalitet og begrenset behov for materielle innlegg etter at kontrakt er inngått.
Refererte rettskilder
- anskaffelsesloven § 9 første ledd — grunnlag for at midlertidig forføyning ikke kan besluttes etter kontraktsinngåelse og at saken må heves
- forskrift § 30-10 femte ledd — vist til ved vurderingen av risikoen for kontraktsinngåelse i anskaffelsesprosessen
- tvisteloven § 19-1 andre ledd bokstav b — heving av sak som faller uten realitetsavgjørelse
- tvisteloven § 19-2 tredje ledd bokstav b — kompetanse ved avgjørelse om heving
- tvisteloven § 20-2 — hovedregel om sakskostnader ved vunnet sak
- tvisteloven § 20-4 første ledd bokstav b og c — grunnlag for krav om sakskostnader uavhengig av utfallet
- tvisteloven § 20-5 — nødvendighets- og proporsjonalitetsvurdering av kostnadskrav
- tvisteloven § 20-9 — overprøving av sakskostnadsavgjørelse fra tingretten
- HR-2020-2393-U — om at ankende part anses å ha tapt når rettslig interesse faller bort
- LB-2019-30443 — vist til som eksempel på heving etter anskaffelsesloven § 9
- HR-2023-721-F — kompetanse ved heving og tilbakeholdenhet ved overprøving av sakskostnader
- Rt-2009-1400 — tolkning av tvisteloven § 20-4 bokstav c om forsømmelser
- Rt-2009-1380 — uaktsomhet som vilkår for forsømmelse etter tvisteloven § 20-4 bokstav c
- HR-2020-611-A — proporsjonalitetsvurdering etter tvisteloven § 20-5
- HR-2020-1515-U — vurdering av tvistegjenstandens verdi og nødvendige kostnader
- Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 447-448 — om særlig kostbar bistand og normalmålestokk ved salærvurdering
- Rt-2013-1052 — ankeinstansens prøving av sakskostnader når ankesaken heves som gjenstandsløs
- Rt-2009-966 — om prøvingsadgang for sakskostnader fra lavere rett ved hevet anke
- Rt-2009-980 — nevnt som oppfølging av praksis om overprøving av sakskostnader
- Rt-2012-208 — nevnt som senere oppfølging av samme praksis
- Tore Schei mfl., Tvisteloven. Lovkommentar, Juridika, à jour per 1. mars 2025 — kommentar til tvisteloven § 20-4 og § 20-9