Noter
Note 2: Kontraktsmotparten må være en annen oppdragsgiver Kontraktsmotparten må være en annen oppdragsgiver
Vilkåret oppstiller to kumulative krav til kontraktsmotparten. For det første må motparten være «en annen» enn den innkjøpende oppdragsgiveren – altså et eget rettssubjekt. For det andre må motparten selv være «oppdragsgiver» etter FOA § 1-2.
DFØs veileder punkt 3.2.4 angir at den som tildeles kontrakten, må være en oppdragsgiver etter forskriften, og nevner som typiske eksempler statlige myndigheter, fylkeskommunale og kommunale myndigheter, offentligrettslige organer og sammenslutninger av slike virksomheter. Konsekvensen er at § 2-3 ikke kan brukes dersom motparten er et privat foretak eller et rettssubjekt som faller utenfor oppdragsgiverbegrepet, selv om det har en lov- eller forskriftsbasert enerett.
Hvorvidt motparten er en oppdragsgiver, må vurderes etter anskaffelsesrettens egne kriterier. Vurderingen er funksjonell og materiell – selskapsform er ikke avgjørende alene. EU-domstolen har i C-360/96 (Gemeente Arnhem) og C-373/00 (Adolf Truley) lagt til grunn at begrepet «offentligrettslig organ» skal tolkes autonomt og funksjonelt: det avgjørende er om organet er opprettet for å ivareta allmennhetens behov som ikke er av industriell eller forretningsmessig karakter. At private aktører også dekker behovet, eller at organet driver annen kommersiell virksomhet, utelukker ikke slik status.
I KOFA-praksisen om BIR-sakene fra 2012 (KOFA 2012/157, 2012/158, 2012/169, 2012/181) prøvde nemnda konkret om BIR Avfallsenergi AS var et offentligrettslig organ. Nemnda la vekt på at selskapet ivaretok allmennhetens behov, at husholdningsavfallet ble behandlet til selvkost, og at selskapet var under offentlig kontroll. Kommersiell tilleggsvirksomhet ble ikke ansett diskvalifiserende.
Ordet «annen» tilsier at bestemmelsen retter seg mot kontrakter mellom to rettslig atskilte enheter. Rene interne disposisjoner eller disposisjoner innenfor samme rettssubjekt aktualiserer ikke § 2-3. EU-domstolens avgjørelse i C-107/98 (Teckal) markerer den generelle grensen: anskaffelsesreglene får i utgangspunktet anvendelse når det inngås kontrakt med et rettslig atskilt og beslutningsmessig selvstendig rettssubjekt, uavhengig av om leverandøren er en oppdragsgiver. Motpartens status som oppdragsgiver er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig, betingelse for å anvende enerettsunntaket.
Relaterte rettskilder Forskrift om offentlige anskaffelser (anskaffelsesforskriften) - Regjeringen - 2026-04-05 2012/157 - 2012/157 Bergen kommune - KOFA - 2013-02-18 Case C-360/96 - EU C-360/96 - EU-domstolen - 1998-11-10 dfo-veileder-3.2.4-1 - DFØ Veileder – 3.2.4 Krav om offentlig oppdragsgiver - DFØ - 2026-04-26 Case C-373/00 - EU C-373/00 - EU-domstolen - 2003-02-27 Case C-107/98 - EU C-107/98 - EU-domstolen - 1999-11-18 Note 3: Enerett – rettslig eksklusiv rett, ikke faktisk monopol Enerett – rettslig eksklusiv rett, ikke faktisk monopol
«Enerett» betyr en rettslig eksklusiv rett til å utføre den aktuelle tjenesten. Det er ikke nok at leverandøren har best kompetanse, nødvendig kapasitet, historikk, lokalisering, infrastruktur eller immaterielle rettigheter. En faktisk monopolsituasjon, kommersiell eksklusivitet eller et privat distribusjonsforhold oppfyller ikke vilkåret.
DFØs veileder punkt 3.2.5 presiserer at «enerett» innebærer en eksklusiv rett til å utføre den tjenesten kontrakten omhandler, og at unntaket bare omfatter de tjenestene som faktisk er dekket av eneretten. Dersom leverandøren også tilbyr andre tjenester, må disse anskaffes etter de alminnelige reglene. Eneretten må altså dekke nettopp den tjenesten kontrakten gjelder – tilleggstjenester utenfor enerettens saklige, geografiske eller tidsmessige avgrensning faller utenfor.
Presensformen «har» tilsier at eneretten må foreligge når kontrakten inngås. KOFA 2008/7 (Steinkjer kommune) er sentral: nemnda la til grunn at ordlyden forutsetter at leverandøren allerede «har» enerett på tidspunktet for kontraktstildelingen. I saken ble unntaket avvist fordi eneretten ble etablert som ledd i samme prosess som kontraktstildelingen, og saksdokumentene viste at eneretten ble brukt for å unngå konkurranseutsetting. KOFA 2008/8 (Steinkjer kommune) bekreftet at enerettsvedtaket og kontraktstildelingen må være reelt uavhengige av hverandre.
KOFA 2008/77 (Returkraft) nyanserer: nær tidsmessig sammenheng mellom enerettsvedtak og kontraktstildeling er ikke i seg selv diskvalifiserende, så lenge kontrakten faktisk ble inngått etter at eneretten var formelt etablert og det ikke forelå holdepunkter for omgåelse.
Skillet mellom rettslig enerett og faktisk eneleverandørsituasjon er sentralt. At bare én aktør i praksis kan levere av tekniske, markedsmessige eller kompatibilitetsmessige grunner, må vurderes etter reglene om anskaffelse uten konkurranse (FOA § 13-4 bokstav b), ikke etter § 2-3. DFØs veileder punkt 18.3.3.3 skiller uttrykkelig mellom disse situasjonene.
Relaterte rettskilder dfo-veileder-3.2.5-1 - DFØ Veileder – 3.2.5 Enerett tildelt gjennom lov, forskrift eller kunngjort forvaltningsvedtak - DFØ - 2026-04-26 Forskrift om offentlige anskaffelser (anskaffelsesforskriften) - Regjeringen - 2026-04-05 2008/77 - 2008/77 Risør og Tvedestrandregionens Avfallsselskap AS - KOFA - 2008-09-29 2008/7 - 2008/7 Steinkjer kommune - KOFA - 2008-06-23 2008/8 - 2008/8 Steinkjer kommune - KOFA - 2008-06-23 dfo-veileder-18.3.3.3-1 - DFØ Veileder – 18.3.3.3 Leverandøren har en enerett, inkludert immaterielle rettigheter - DFØ - 2026-04-26 Note 4: Kumulative tilleggsvilkår for enerettsunntaket Kumulative tilleggsvilkår for enerettsunntaket
Formuleringen «Dette gjelder bare når» markerer at annet punktum oppstiller nødvendige og kumulative tilleggsvilkår for unntaket i første punktum. Selv om kontrakten gjelder en tjeneste, inngås med en annen oppdragsgiver og denne har en enerett, kommer unntaket likevel ikke til anvendelse med mindre vilkårene i annet punktum også er oppfylt.
Annet punktum fungerer som en kontroll av grunnlaget for eneretten . Det kreves at eneretten er «tildelt ved lov, forskrift eller kunngjort forvaltningsvedtak» og at dette grunnlaget er «forenlig med EØS-avtalen». Opplistingen av rettsgrunnlag trekker klart i retning av å være uttømmende : det er ikke tilstrekkelig med en de facto-monopolsituasjon, en privatrettslig avtale, interne vedtekter eller andre ordninger som ikke kan føres tilbake til et av de nevnte rettsgrunnlagene.
Denne forståelsen støttes av at unntaket innebærer at hele regelverket settes til side – en vidtrekkende konsekvens som tilsier streng tolkning. DFØs veileder punkt 3.2.1 fremhever at unntaket skal tolkes snevert og ikke kan brukes til å omgå anskaffelsesregelverket. KOFA 2008/77 la til grunn at vilkårene er kumulative og at eneretten må være formelt etablert forut for kontraktstildelingen.
Relaterte rettskilder dfo-veileder-3.2.1-1 - DFØ Veileder – 3.2.1 Innledning - DFØ - 2026-04-26 Forskrift om offentlige anskaffelser (anskaffelsesforskriften) - Regjeringen - 2026-04-05 2008/77 - 2008/77 Risør og Tvedestrandregionens Avfallsselskap AS - KOFA - 2008-09-29 Note 5: Lov og forskrift som tildelingsgrunnlag for enerett Lov og forskrift som tildelingsgrunnlag for enerett
Ordlyden «tildelt ved lov, forskrift» krever at eneretten har et selvstendig, normativt rettsgrunnlag utenfor den konkrete tjenestekontrakten. Verbet «tildelt» forutsetter en normgivende eller offentligrettslig beslutning, og kontrakten kan ikke skape sitt eget unntak.
DFØs veileder punkt 3.2.5 presiserer at en faktisk monopolsituasjon ikke er tilstrekkelig, at tildelingen må skje av kompetent organ etter alminnelige kompetanseregler, og at tildelingsvedtaket må være klart avgrenset med hensyn til hvilke tjenester eneretten gjelder.
Forskrift som tildelingsgrunnlag er grundig belyst i KOFA-praksis om BIR-sakene. I KOFA 2012/181 (BIR Privat AS) la nemnda til grunn at BIR-forskriften i seg selv utgjorde en tilstrekkelig tildeling av enerett til behandling av husholdningsavfall. I KOFA 2012/159 (Os kommune) understreket nemnda at forskriften allerede før kontraktsinngåelsen hadde overført kommunenes ansvar uten tidsbegrensning. Også kommunal eller interkommunal forskrift kan oppfylle vilkåret, forutsatt at den er gitt med hjemmel i lov og faktisk etablerer en eksklusiv rett (KOFA 2012/160, Osterøy kommune).
Et viktig skille går mot interne eller kontraktsbaserte ordninger. I KOFA 2012/162 (Vaksdal kommune) avviste nemnda uttrykkelig at en tidligere aksjeeieravtale kunne utgjøre tildelingsgrunnlag; det var den kunngjorte BIR-forskriften som bar unntaket. Eierstyringsdokumenter, samarbeidsavtaler eller konserninterne disposisjoner kan ikke erstatte lov eller forskrift.
Rettsgrunnlaget må være gyldig og aktuelt på kontraktstidspunktet. Et bortfalt monopol kan ikke videreføres som grunnlag for direkte tildeling.
Relaterte rettskilder dfo-veileder-3.2.5-1 - DFØ Veileder – 3.2.5 Enerett tildelt gjennom lov, forskrift eller kunngjort forvaltningsvedtak - DFØ - 2026-04-26 Forskrift om offentlige anskaffelser (anskaffelsesforskriften) - Regjeringen - 2026-04-05 2012/159 - 2012/159 Os kommune - KOFA - 2013-02-18 2012/160 - 2012/160 Osterøy kommune - KOFA - 2013-02-18 2012/181 - 2012/181 BIR Privat AS - KOFA - 2013-02-18 2012/162 - 2012/162 Vaksdal kommune - KOFA - 2013-02-18 Note 6: Kunngjort forvaltningsvedtak – form- og publisitetskrav Kunngjort forvaltningsvedtak – form- og publisitetskrav
Når eneretten bygger på et forvaltningsvedtak, må vedtaket oppfylle to særskilte krav: det må faktisk tildele en enerett, og det må være kunngjort .
Kunngjøringskravet har en kontrollfunksjon: eneretten må kunne etterprøves som et rettslig etablert og offentlig identifiserbart grunnlag for å fravike regelverket. Interne beslutninger, eierinstrukser, selskapsvedtekter eller kontraktsklausuler er ikke tilstrekkelig. DFØs veileder punkt 3.2.5 fremhever at vedtaket må være offentliggjort på en egnet måte, for eksempel på oppdragsgivers nettside, og at det må være truffet av kompetent organ.
EU-domstolens avgjørelse i C-360/96 (Gemeente Arnhem) bekrefter at publisering er en reell rettslig skranke , ikke bare et ordenskrav. Domstolen la til grunn at unntaket bare kan anvendes når eneretten bygger på kunngjorte lover eller administrative bestemmelser som er forenlige med traktaten (premiss 43). Dommen gjaldt tjenestedirektiv 92/50 artikkel 6, men vilkårsstrukturen er i det vesentlige videreført i direktiv 2014/24/EU artikkel 11.
KOFA 2008/77 (Returkraft) illustrerer den praktiske vurderingen: nemnda aksepterte at eneretten var etablert gjennom vedtak i generalforsamlingen, og at dette var kunngjort. Avgjørelsen viser at det ikke hadde selvstendig betydning at enerettsvedtaket og kontraktstildelingen var tett samordnet i tid, så lenge kontrakten ble inngått etter at eneretten var formelt etablert.
Vedtaket må også være truffet av kompetent organ . DFØs veileder punkt 3.2.5 angir at hva som er kompetent organ, må vurderes etter alminnelige kompetanseregler – eksempelvis vil kommunestyret normalt være riktig organ for kommunale eneretter.
Relaterte rettskilder 2008/77 - 2008/77 Risør og Tvedestrandregionens Avfallsselskap AS - KOFA - 2008-09-29 dfo-veileder-3.2.5-1 - DFØ Veileder – 3.2.5 Enerett tildelt gjennom lov, forskrift eller kunngjort forvaltningsvedtak - DFØ - 2026-04-26 Case C-360/96 - EU C-360/96 - EU-domstolen - 1998-11-10 Forskrift om offentlige anskaffelser (anskaffelsesforskriften) - Regjeringen - 2026-04-05 Note 7: EØS-forenlighet – selvstendig materielt vilkår EØS-forenlighet – selvstendig materielt vilkår
Kravet om at eneretten må være «forenlig med EØS-avtalen» er et selvstendig, materielt vilkår . Det er ikke tilstrekkelig at eneretten formelt er tildelt i riktig form; tildelingen må også tåle en EØS-rettslig prøving.
Ordlyden er grammatisk noe tvetydig: relativsetningen «som er forenlig med EØS-avtalen» står nærmest «kunngjort forvaltningsvedtak». Kildene trekker imidlertid klart i retning av at EØS-forenlighetskravet gjelder eneretten uansett tildelingsform . Både C-360/96, DFØs veileder punkt 3.2.1 og NOU 2024:9 behandler EØS-forenlighet som et selvstendig skrankekrav uavhengig av om eneretten følger av lov, forskrift eller vedtak.
DFØs veileder punkt 3.2.3.2 systematiserer de materielle vurderingstemaene:
Allment hensyn : Eneretten må ivareta ett eller flere allmenne hensyn. Rene effektivitetshensyn eller administrative forenklinger er normalt ikke tilstrekkelig.Egnethet og konsistens : Eneretten må være egnet til å virkeliggjøre de aktuelle hensynene på en sammenhengende og systematisk måte.Forholdsmessighet og nødvendighet : Eneretten må være forholdsmessig – mindre inngripende tiltak (konsesjonsordninger, autorisasjonskrav, ordinær konkurranse med kontraktsvilkår) må ikke være tilstrekkelige.I KOFA 2012/157 (Bergen kommune) og de parallelle BIR-sakene oppstilte nemnda nettopp denne treledde prøvingsstrukturen. Nemnda la til grunn at vurderingen skal skje ut fra opplysningene på beslutningstidspunktet , og at det offentlige har et visst organisatorisk skjønn ved organiseringen av lovpålagte oppgaver. I avfallssakene ble hensyn som miljø, helse, sikker behandlingskapasitet og investeringsforutsigbarhet tillagt vekt. Sakene har høy verdi for metoden i EØS-vurderingen, men de sektorspesifikke resultatene kan ikke overføres mekanisk til andre tjenesteområder.
I praksis innebærer kravet at oppdragsgiver ikke uten videre kan legge til grunn at en eksisterende nasjonal enerett automatisk oppfyller § 2-3. Særlig der eneretten er gammel, bredt formulert eller svakt begrunnet, bør det foretas en selvstendig vurdering av om den fortsatt er EØS-forenlig.
Relaterte rettskilder dfo-veileder-3.2.1-1 - DFØ Veileder – 3.2.1 Innledning - DFØ - 2026-04-26 dfo-veileder-3.2.3.2-1 - DFØ Veileder – 3.2.3.2 Forholdsmessighet ved tildelingen - DFØ - 2026-04-26 Forskrift om offentlige anskaffelser (anskaffelsesforskriften) - Regjeringen - 2026-04-05 NOU 2024:9 - NOU 2024: 9 Ny lov om offentlige anskaffelser - andre delutredning - Anskaffelsesutvalget - 2024-05-16 2012/157 - 2012/157 Bergen kommune - KOFA - 2013-02-18 Case C-360/96 - EU C-360/96 - EU-domstolen - 1998-11-10 dfo-veileder-3.2.6-1 - DFØ Veileder – 3.2.6 Eneretten må være forenlig med EØS-avtalen - DFØ - 2026-04-26 Note 8: Direktivbakgrunn og forhistorie Direktivbakgrunn og forhistorie
Bestemmelsen gjennomfører direktiv 2014/24/EU artikkel 11 om offentlige tjenestekontrakter som tildeles en offentlig oppdragsgiver på grunnlag av en eksklusiv rett. Direktivbakgrunnen understøtter at eneretten må bygge på en offentlig og EØS-forenlig norm, ikke på en intern avtale mellom partene.
Den sentrale EU-rettslige forgjengeren var tjenestedirektiv 92/50/EØF artikkel 6, tolket av EU-domstolen i C-360/96 (Gemeente Arnhem). Vilkårsstrukturen er i det vesentlige videreført, og praksis om det eldre direktivet har derfor fortsatt tolkningsverdi.
I norsk rett viderefører § 2-3 forgjengerbestemmelsen i FOA 2006 § 1-3 (2) bokstav h. KOFA-praksis om den eldre bestemmelsen – herunder Steinkjer-sakene fra 2008 og BIR-sakene fra 2012 – har fortsatt betydelig vekt fordi ordlyden og vilkårsstrukturen i hovedsak er den samme.
Relaterte rettskilder Forskrift om offentlige anskaffelser (anskaffelsesforskriften) - Regjeringen - 2026-04-05 Case C-360/96 - EU C-360/96 - EU-domstolen - 1998-11-10 Note 9: Avgrensning mot egenregi, offentlig-offentlig samarbeid og faktisk eneleverandør Avgrensning mot egenregi, offentlig-offentlig samarbeid og faktisk eneleverandør
§ 2-3 bygger på en annen logikk enn tre tilgrensende unntaks- og avgrensningsregler:
Egenregi og utvidet egenregi (FOA §§ 3-1 og 3-2): Der vilkårene for egenregi er oppfylt, faller forholdet utenfor anskaffelsesregelverket uten at det er nødvendig å påvise en formell enerett. Det avgjørende er kontroll- og aktivitetsvilkårene. § 2-3 kommer først på tale der det foreligger en kontrakt med et rettslig atskilt rettssubjekt som ikke er i egenregiforhold.
Offentlig-offentlig samarbeid (FOA § 3-3): Også dette unntaket gjelder kontrakter mellom oppdragsgivere, men med andre vilkår – felles offentlig formål, samarbeidets karakter osv. § 2-3 forutsetter derimot en enerett, ikke et samarbeidsforhold.
Faktisk eneleverandør (FOA § 13-4 bokstav b): At bare én leverandør i praksis kan levere av tekniske, markedsmessige eller kompatibilitetsmessige grunner, er et annet rettslig spor enn enerettsunntaket. Slike situasjoner gjelder ikke en offentligrettslig tildelt enerett til en oppdragsgiver, og må vurderes etter andre regler.
Se nærmere om disse avgrensningene i kapittelbok for kapittel 2.
Relaterte rettskilder Forskrift om offentlige anskaffelser (anskaffelsesforskriften) - Regjeringen - 2026-04-05
Paragrafkommentar
Kommentar til FOA § 2-3 - Unntak for tjenestekontrakter som inngås på grunnlag av en enerett
Oversikt
FOA § 2-3 oppstiller et unntak fra hele anskaffelsesregelverket – både anskaffelsesloven og forskriften – for tjenestekontrakter som en oppdragsgiver inngår med en annen oppdragsgiver som har en rettslig enerett til å utføre tjenesten. Unntaket er et virkeområdeunntak, ikke bare en prosedyrelettelse: når vilkårene er oppfylt, faller hele regelverket bort for den aktuelle kontrakten.
Bestemmelsen gjennomfører direktiv 2014/24/EU artikkel 11 og viderefører i hovedsak forgjengerbestemmelsen i FOA 2006 § 1-3 (2) bokstav h. KOFA-praksis om den eldre bestemmelsen har derfor fortsatt betydelig tolkningsverdi.
Kumulative vilkår
Bestemmelsen oppstiller fem kumulative vilkår som alle må være oppfylt:
Annet punktum innsnevrer første: det er ikke tilstrekkelig at motparten faktisk er alene om å levere. DFØs veileder punkt 3.2.1 sammenfatter vilkårene på tilsvarende måte og fremhever at unntaket skal tolkes snevert.
Restriktiv tolkning og bevisbyrde
Unntaket skal tolkes restriktivt, og det er oppdragsgiver som må godtgjøre at vilkårene er oppfylt. KOFA 2008/7 og 2008/8 (Steinkjer kommune) fastslo dette uttrykkelig for forgjengerbestemmelsen og oppstilte i tillegg et krav om at enerettsvedtaket og kontraktstildelingen må være reelt uavhengige av hverandre – eneretten kan ikke etableres som et grep for å unngå konkurranse.
Praktisk prøvingsstruktur
Vurderingen kan struktureres i fire trinn: (1) Er det en tjenestekontrakt? (2) Er motparten en annen oppdragsgiver? (3) Foreligger det en rettslig enerett med akseptabelt rettsgrunnlag? (4) Er eneretten forenlig med EØS-avtalen? Hvert trinn har selvstendige vilkår som må dokumenteres.
Sentrale avgrensninger
Bestemmelsen må avgrenses mot egenregi og utvidet egenregi (FOA §§ 3-1 og 3-2), offentlig-offentlig samarbeid (FOA § 3-3), og situasjoner der bare én leverandør faktisk kan levere av tekniske eller markedsmessige grunner (FOA § 13-4 bokstav b). Disse situasjonene følger andre rettslige spor med andre vilkår.
Kildebilde
Den sentrale KOFA-praksisen stammer fra avfalls- og renovasjonssektoren (BIR-sakene fra 2012, Steinkjer-sakene fra 2008, KOFA 2008/77). Praksisen gir god veiledning om metode og vilkårsstruktur, men de sektorspesifikke resultatene kan ikke overføres mekanisk til andre tjenesteområder. EU-domstolens avgjørelse i C-360/96 (Gemeente Arnhem) er den sentrale EU-rettslige kilden for kunngjøringskravet og EØS-forenlighetskravet.
Klar for publisering 2026-06-20. Generert og redaksjonelt implementert fra claude-opus-4-6 (foa_kap1_2_opus46_v2_klar_2026-06-20).