Rettslig kjerne
Avgjørelsen gjelder den funksjonelle og autonome tolkningen av begrepet «offentligrettslig organ» etter direktiv 92/50. Domstolen presiserer at direktivet skiller mellom allmennhetens behov som ikke er av nærings- eller forretningsmessig karakter, og allmennhetens behov som er det. At private virksomheter også dekker eller kan dekke de samme behovene, utelukker ikke at et organ er opprettet for å ivareta førstnevnte type behov. Konkurranse i markedet er bare et moment, ikke et avgjørende kriterium. Domstolen fremhever videre at vurderingen ikke beror på hvor stor del av organets virksomhet som gjelder slike behov, og heller ikke på at kommersiell virksomhet er lagt til et annet selskap i samme konsern. Om det foreligger relevante allmennhetsbehov skal vurderes objektivt, uavhengig av om disse behovene følger av lov, forskrift, forvaltningsvedtak eller annet rettsgrunnlag. Dommen understreker også at artikkel 6 bare kan anvendes når eneretten bygger på kunngjorte regler som er forenlige med traktaten.
Faktum
To nederlandske kommuner, Arnhem og Rheden, besluttet å samle sine avfallsinnsamlingstjenester i et nytt aksjeselskap, ARA, som ble stiftet 1. juli 1994. Selskapet skulle utføre oppgaver knyttet til innsamling av husholdningsavfall, og for den ene kommunen også veistellet. Kommunene ga ARA en eksklusiv stilling som innsamlingstjeneste gjennom kommunale bestemmelser og avtaler. En privat aktør, BFI Holding BV, som også drev med innsamling og behandling av husholdnings- og næringsavfall, anla sak og gjorde gjeldende at kontrakten skulle vært tildelt etter prosedyrene i direktiv 92/50. Den nasjonale domstolen stilte spørsmål om ARA var et «offentligrettslig organ» etter direktivet, og dermed om kontrakten kunne omfattes av unntaket i artikkel 6 for kontrakter tildelt et organ med enerett. Saken gjaldt derfor klassifiseringen av ARA, ikke en endelig prøving av hele kontraktstildelingen fra EU-domstolen.
Domstolens vurdering
Domstolen tok utgangspunkt i ordlyden i artikkel 1 bokstav b annet ledd i direktiv 92/50 og slo fast at lovgiver har skilt mellom to kategorier: allmennhetens behov utenfor det nærings- eller forretningsmessige området, og allmennhetens behov på det nærings- eller forretningsmessige området. Vilkåret om at behovene ikke skal være av industriell eller kommersiell karakter er dermed en reell avgrensning av hvilke organer som omfattes.
Når det gjaldt betydningen av privat markedsaktivitet, avviste Domstolen at fravær av privat tilbud eller konkurranse er et nødvendig vilkår. Et organ kan fortsatt være offentligrettslig selv om private virksomheter dekker eller kan dekke de samme behovene. Begrunnelsen var blant annet at et organ som er finansiert eller kontrollert av offentlige myndigheter, kan handle ut fra andre hensyn enn rent økonomiske. Konkurranse er likevel ikke irrelevant; en utviklet konkurransesituasjon kan være et indisium på at behovet er av nærings- eller forretningsmessig karakter. Men dette er bare ett moment i helhetsvurderingen.
Domstolen brukte avfallsinnsamling som eksempel på et behov som kan høre til allmennhetens behov. Særlig hensyn til folkehelse og miljøvern kan tilsi at staten eller kommunene vil sikre en viss standard og derfor selv ivareta oppgaven eller beholde avgjørende innflytelse over den.
Videre slo Domstolen fast at vurderingen av om et organ er opprettet for å imøtekomme slike behov, ikke avhenger av hvor stor del av virksomheten som gjelder disse oppgavene. Det er uten betydning om den kommersielle delen av virksomheten utøves av et eget selskap i samme konsern. Samtidig presiserte Domstolen at ikke alle konsernselskaper automatisk blir oppdragsgivere fordi ett av dem er det.
Til slutt fastslo Domstolen at vurderingen av om det foreligger allmennhetens behov utenfor det nærings- eller forretningsmessige området, skal være objektiv. Det er derfor uten betydning hvilken rettslig form bestemmelsene om disse behovene har. For artikkel 6 fremhevet Domstolen at unntaket bare gjelder når eneretten bygger på kunngjorte lover eller administrative bestemmelser som er forenlige med traktaten.
Konklusjon
Domstolen fastslo at begrepet offentligrettslig organ i direktiv 92/50 skal tolkes funksjonelt. At private aktører også kan dekke de aktuelle behovene, utelukker ikke at behovene er allmennhetens behov utenfor det nærings- eller forretningsmessige området. Organstatus avhenger heller ikke av hvor stor del av virksomheten som gjelder slike behov, eller av den rettslige formen for reglene som beskriver behovene. Dommen gir dermed en vid og formålsorientert forståelse av oppdragsgiverbegrepet i anskaffelsesretten.
Praktisk betydning
Dommen har varig betydning for avgrensningen av hvem som er oppdragsgiver etter anskaffelsesregelverket. Den viser at organisering i selskapsform og tilstedeværelsen av et privat marked ikke i seg selv tar en enhet ut av regelverket. For offentlige anskaffelser betyr dette at vurderingen må rette seg mot organets formål, offentlige tilknytning og den objektive karakteren av behovene det skal dekke. Dommen er også viktig ved vurderingen av eneretter og interne eller eksklusive ordninger innen kommunal tjenesteyting, særlig på områder som renovasjon og andre tjenester av allmenn interesse. Den understreker samtidig at unntak må ses i lys av traktatens konkurranseregler.