Rettslig kjerne
Dommen etablerer de grunnleggende vilkårene for det senere såkalte Teckal-unntaket. EU-domstolen la til grunn at når en blandet kontrakt omfatter både varer og tjenester, avgjøres direktivvalget av hvilket element som har høyest verdi. I saken oversteg verdien av brenselet tjenesteelementet, slik at direktiv 93/36 om offentlige varekjøp kom til anvendelse. At leverandøren selv kan være en oppdragsgiver, er i seg selv uten betydning. Det avgjørende er om det foreligger en skriftlig kontrakt om kjøp mot vederlag mellom to separate rettssubjekter. En slik kontrakt foreligger i utgangspunktet når leverandøren er rettslig atskilt og beslutningsmessig uavhengig. Bare dersom oppdragsgiveren utøver kontroll over enheten tilsvarende kontrollen over egne tjenestegrener, og enheten samtidig utfører hoveddelen av sin virksomhet for den eller de kontrollerende myndighetene, kan forholdet falle utenfor anskaffelsesdirektivets anvendelsesområde.
Faktum
Comune di Viano overdro ved vedtak i mai 1997 driften av varmeanleggene i flere kommunale bygninger til AGAC, et konsortium opprettet av flere kommuner, herunder Viano. Oppdraget omfattet drift og vedlikehold av anleggene, nødvendige reparasjoner og forbedringer samt levering av brensel. Vederlaget var satt til 122 millioner italienske lire for perioden 1. juni 1997 til 31. mai 1998. Av dette utgjorde brenselleveransen 86 millioner lire og drift og vedlikehold 36 millioner lire. Vedtaket var ikke forutgått av anbudskonkurranse, og det åpnet for videreføring i ytterligere tre år etter anmodning fra kommunen. Teckal, et privat selskap som leverte fyringsolje og utførte service på varmeanlegg, anla sak og gjorde gjeldende at kommunen var forpliktet til å følge fellesskapsrettens regler om offentlige anskaffelser.
Domstolens vurdering
Domstolen behandlet først innsigelser mot realitetsbehandling. Den presiserte at det er den nasjonale domstolen som fastslår faktum og anvender EU-retten på saken, herunder beregner kontraktsverdi. EU-domstolen kunne derfor ikke avvise foreleggelsen med grunnlag i en alternativ faktumbedømmelse. Selv om spørsmålet var upresist, kunne Domstolen utlede det relevante EU-rettslige tolkningsspørsmålet av foreleggelsesbeslutningen og sakens dokumenter.
I realiteten la Domstolen til grunn at kommunen i ett og samme tiltak hadde overlatt både tjenesteytelser og vareleveranser til AGAC, og at vareelementet hadde høyere verdi enn tjenesteelementet. Etter artikkel 2 i direktiv 92/50 fulgte det motsatt at kontrakten da måtte vurderes etter direktiv 93/36 om offentlige varekjøp. Domstolen fant derfor at det ikke var nødvendig å tolke artikkel 6 i direktiv 92/50, men i stedet reglene i direktiv 93/36.
Deretter understreket Domstolen at de eneste tillatte unntakene fra direktiv 93/36 er dem som uttrykkelig og uttømmende følger av direktivet. Direktiv 93/36 inneholdt ingen bestemmelse tilsvarende artikkel 6 i direktiv 92/50 om visse kontrakter tildelt andre oppdragsgivere. Det var derfor ikke tilstrekkelig for å unnta forholdet fra regelverket at AGAC selv kunne være en oppdragsgiver.
For at direktivet skulle få anvendelse, måtte det foreligge en skriftlig kontrakt om kjøp av produkter mot vederlag. At AGAC leverte brensel mot betaling, var ikke omtvistet. Spørsmålet var derfor om kommunen og AGAC måtte anses som to separate rettssubjekter. Domstolen uttalte at det i prinsippet er nok at kontrakten er inngått mellom en lokal myndighet og en person som er rettslig atskilt fra myndigheten. Bare dersom myndigheten utøver kontroll over enheten tilsvarende kontrollen over egne tjenestegrener, og enheten samtidig utfører hoveddelen av sin virksomhet sammen med den eller de kontrollerende myndigheter, kan det stille seg annerledes. Denne formuleringen etablerte den senere standardtesten for in house-unntaket. Den konkrete vurderingen av om vilkårene var oppfylt, overlot Domstolen til den nasjonale domstolen.
Konklusjon
EU-domstolen konkluderte med at direktiv 93/36 får anvendelse når en oppdragsgiver planlegger å inngå en skriftlig kontrakt om kjøp av produkter mot vederlag med en enhet som er formelt atskilt fra oppdragsgiveren og beslutningsmessig uavhengig, uavhengig av om enheten selv er oppdragsgiver. Bare dersom oppdragsgiveren utøver kontroll tilsvarende kontrollen over egne tjenestegrener, og enheten utfører hoveddelen av sin virksomhet for den eller de kontrollerende myndighetene, kan forholdet falle utenfor direktivets anvendelsesområde.
Praktisk betydning
Dommen er grunnavgjørelsen for vurderingen av egenregi og in house i offentlige anskaffelser. Den viser for det første at blandede kontrakter må klassifiseres etter det dominerende elementet. For det andre klargjør den at det ikke er tilstrekkelig å plassere oppgaven hos en annen offentlig enhet eller et offentlig kontrollert selskap for å unngå anskaffelsesreglene. Det må vurderes om enheten er reelt separat, og om vilkårene for kontroll og virksomhetsomfang er oppfylt. Dommen har derfor stor betydning ved interkommunalt samarbeid, kommunale selskaper, konserninterne leveranser og andre former for egenregi i offentlig sektor.