(1) Oppdragsgiveren kan kreve at leverandøren angir i tilbudet hvilke deler av kontrakten han planlegger at underleverandører skal utføre, og hvilke underleverandører han planlegger å bruke . Bruk av underleverandører har ikke betydning for leverandørens kontraktsansvar overfor oppdragsgiveren. (2) Ved anskaffelser av varer som inkluderer monterings- og installasjonsarbeid, tjenester og bygge- og anleggsarbeider, kan oppdragsgiveren stille krav om at bestemte kritiske oppgaver skal utføres av leverandøren selv. (3) Oppdragsgiveren kan, før kontraktsoppstart, fastsette i kontrakten at leverandøren skal gi kontaktopplysninger til underleverandørene og opplysninger om hvem som har signaturrett for disse. Oppdragsgiveren kan også stille krav om å bli informert om endringer i slike opplysninger i kontraktsperioden, inkludert opplysninger om nye underleverandører. (4) Ved anskaffelser av tjenester som skal leveres på steder som er under oppdragsgiverens direkte tilsyn, og bygge- og anleggsarbeider, skal oppdragsgiveren kreve slike opplysninger som nevnt i tredje ledd for underleverandørene som har kontrakt direkte med leverandøren , og som skal delta i utførelsen av tjenestene eller bygge- og anleggsarbeidene.
Paragrafkommentar
Kommentar til FOA § 19-2 - Bruk av underleverandører
Kommentar til § 19-2
§ 19-2 regulerer oppdragsgivers adgang til å kreve opplysninger om, og i noen grad styre, leverandørens bruk av underleverandører. Bestemmelsen gjennomfører direktiv 2014/24/EU artikkel 71 og bygger på et klart utgangspunkt: leverandøren står fritt til å organisere kontraktsgjennomføringen ved hjelp av underleverandører. EU-domstolens dom i C-63/18 (Vitali) er den sentrale bakgrunnskilden; domstolen avviste et generelt prosenttak på underleveranse og fremhevet underleverandørbruk som legitimt og konkurransefremmende, særlig av hensyn til små og mellomstore bedrifters markedsadgang.
Bestemmelsen er bygget opp i fire ledd med graderte virkemidler. Første ledd gjelder tilbudsfasen og gir oppdragsgiver en fakultativ adgang til å kreve opplysninger om hvilke kontraktsdeler som planlegges satt ut og hvilke underleverandører som planlegges brukt. Ordlyden «planlegger» tilsier at opplysningene er prognostiske, ikke en endelig binding. Første ledd annet punktum fastslår at underleverandørbruk ikke endrer leverandørens kontraktsansvar overfor oppdragsgiveren. Annet ledd er et snevert unntak: oppdragsgiver kan kreve at «bestemte kritiske oppgaver» utføres av leverandøren selv, men bare ved anskaffelser av varer med monterings-/installasjonsarbeid, tjenester og bygge- og anleggsarbeider – ikke ved rene vareleveranser.
Tredje ledd gjelder kontraktsfasen og gir en fakultativ hjemmel til å kreve kontaktopplysninger, signaturrettsopplysninger og løpende informasjon om endringer og nye underleverandører i kontraktsperioden. Fjerde ledd gjør tilsvarende opplysningskrav obligatoriske ved tjenester under oppdragsgivers direkte tilsyn og bygge- og anleggsarbeider, men bare for underleverandører som har direkte kontrakt med leverandøren og som deltar i utførelsen.
Bestemmelsen må forstås som del av et kontrollsystem, ikke som en uttømmende regulering av alle virkninger av underleverandørbruk. De materielle kontrollmekanismene i kontraktsfasen – herunder kontroll av nye underleverandører og eventuell utskiftning – ligger i andre bestemmelser, særlig § 24-4. Grensedragningen mot reglene om å støtte seg på andre foretaks kapasitet (kapittel 16) er et gjennomgående tolkningsspørsmål: opplysninger om underleverandører etter § 19-2 er noe annet enn å bygge kvalifikasjonsoppfyllelsen på tredjeparts ressurser.
DFØs veileder kapittel 28 er den sentrale praktiske tolkningskilden. NOU 2014:4 gir lovgivningshistorisk bakgrunn og forklarer at bestemmelsen bygger på et fortsatt topartsforhold mellom oppdragsgiver og leverandør.
Klar for publisering 2026-06-20. Generert og redaksjonelt implementert fra claude-opus-4-6 (foa_kap13_32_opus46_v2_pass1_klar_2026-06-20).
Paragrafkommentar
Kommentar til FOA § 19-2 - Bruk av underleverandører
Kommentar til § 19-2
§ 19-2 regulerer oppdragsgivers adgang til å kreve opplysninger om, og i noen grad styre, leverandørens bruk av underleverandører. Bestemmelsen gjennomfører direktiv 2014/24/EU artikkel 71 og bygger på et klart utgangspunkt: leverandøren står fritt til å organisere kontraktsgjennomføringen ved hjelp av underleverandører. EU-domstolens dom i C-63/18 (Vitali) er den sentrale bakgrunnskilden; domstolen avviste et generelt prosenttak på underleveranse og fremhevet underleverandørbruk som legitimt og konkurransefremmende, særlig av hensyn til små og mellomstore bedrifters markedsadgang.
Bestemmelsen er bygget opp i fire ledd med graderte virkemidler. Første ledd gjelder tilbudsfasen og gir oppdragsgiver en fakultativ adgang til å kreve opplysninger om hvilke kontraktsdeler som planlegges satt ut og hvilke underleverandører som planlegges brukt. Ordlyden «planlegger» tilsier at opplysningene er prognostiske, ikke en endelig binding. Første ledd annet punktum fastslår at underleverandørbruk ikke endrer leverandørens kontraktsansvar overfor oppdragsgiveren. Annet ledd er et snevert unntak: oppdragsgiver kan kreve at «bestemte kritiske oppgaver» utføres av leverandøren selv, men bare ved anskaffelser av varer med monterings-/installasjonsarbeid, tjenester og bygge- og anleggsarbeider – ikke ved rene vareleveranser.
Tredje ledd gjelder kontraktsfasen og gir en fakultativ hjemmel til å kreve kontaktopplysninger, signaturrettsopplysninger og løpende informasjon om endringer og nye underleverandører i kontraktsperioden. Fjerde ledd gjør tilsvarende opplysningskrav obligatoriske ved tjenester under oppdragsgivers direkte tilsyn og bygge- og anleggsarbeider, men bare for underleverandører som har direkte kontrakt med leverandøren og som deltar i utførelsen.
Bestemmelsen må forstås som del av et kontrollsystem, ikke som en uttømmende regulering av alle virkninger av underleverandørbruk. De materielle kontrollmekanismene i kontraktsfasen – herunder kontroll av nye underleverandører og eventuell utskiftning – ligger i andre bestemmelser, særlig § 24-4. Grensedragningen mot reglene om å støtte seg på andre foretaks kapasitet (kapittel 16) er et gjennomgående tolkningsspørsmål: opplysninger om underleverandører etter § 19-2 er noe annet enn å bygge kvalifikasjonsoppfyllelsen på tredjeparts ressurser.
DFØs veileder kapittel 28 er den sentrale praktiske tolkningskilden. NOU 2014:4 gir lovgivningshistorisk bakgrunn og forklarer at bestemmelsen bygger på et fortsatt topartsforhold mellom oppdragsgiver og leverandør.
Klar for publisering 2026-06-20. Generert og redaksjonelt implementert fra claude-opus-4-6 (foa_kap13_32_opus46_v2_pass1_klar_2026-06-20).