Noter
Note 1: Standard – definisjon og ekvivalensprinsipp Standard – definisjon og ekvivalensprinsipp
Standardbegrepets innhold
En «standard» i forskriftens forstand er en offentlig tilgjengelig teknisk spesifikasjon som er godkjent av et anerkjent standardiseringsorgan på nasjonalt, europeisk eller internasjonalt nivå. Tre kumulative vilkår må være oppfylt: dokumentet må være offentlig tilgjengelig (ikke proprietært), det må være en teknisk spesifikasjon (ikke en policy, veileder eller markedsundersøkelse), og det må være godkjent gjennom en formell prosess i et anerkjent organ.
Vilkåret «anerkjent» avgrenser mot tekniske spesifikasjoner fra enkeltaktører, bransjegrupper eller private miljøer uten formell standardiseringsstatus. På internasjonalt nivå vil ISO, IEC og ITU klart falle inn under uttrykket. På europeisk nivå er det CEN, CENELEC og ETSI. Nasjonalt er det blant annet Standard Norge. Grensedragningen mot organer med en mer begrenset eller sektoriell rolle er ikke avklart i praksis. KOFA 2018/219 behandler ISO 9001:2015 som en legitim standardreferanse, men drøfter ikke selve organspørsmålet.
Ekvivalensprinsippet
EU-domstolens praksis bekrefter at enhver henvisning til standarder i tekniske spesifikasjoner må ledsages av «eller tilsvarende». I sak C-513/23 (Obsjtjina Pleven) gjaldt tvisten en bulgarsk bygge- og anleggskontrakt der de tekniske spesifikasjonene henviste til flere standarder – blant annet BDS EN 1340:2005 for betonkantstein og EN 60332-1-2 for kabler – uten tillegget «eller tilsvarende». Domstolen la til grunn at kravet i direktiv 2014/24/EU artikkel 42 nr. 3 bokstav b gjelder uten unntak når tekniske spesifikasjoner utformes ved henvisning til standarder. Dette gjelder også der standardene gjennomfører harmoniserte standarder etter byggevareforordningen (forordning (EU) nr. 305/2011). Domstolen presiserte at formålet er å sikre at konkurransen ikke kunstig innsnevres: tilbydere som kan godtgjøre med egnede midler at de tilbudte løsningene «på tilsvarende måte oppfyller de kravene som er fastsatt i de aktuelle tekniske spesifikasjonene», kan ikke avvises bare fordi de ikke bruker den spesifikke standarden det er henvist til, jf. direktivets artikkel 42 nr. 5.
C-368/10 trekker i samme retning ved å fastslå at oppdragsgiver ikke kan nøye seg med å kreve et bestemt merke; de underliggende tekniske egenskapene må angis, og annen egnet dokumentasjon må godtas.
Avgrensning mot merkeordninger og teknologikrav
Ikke enhver omtale av en «standard» eller teknologi i markedet er en standard i § 4-4s forstand. KOFA 2013/135 er illustrerende: nemnda godtok ikke at oppdragsgiver bare viste til Svanemerket og Møbelfakta som teknisk spesifikasjon – de underliggende NS-EN-standardene måtte identifiseres. Tilsvarende ble et krav om LoRaWAN-kommunikasjonsteknologi i KOFA 2025/0149 vurdert etter reglene om tekniske spesifikasjoner og grunnprinsippene, uten at teknologien automatisk ble behandlet som en «standard». Oppdragsgiver må altså identifisere den konkrete standarden presist, ikke bare henvise til en overbygning, et merke eller en teknologiplattform.
Forholdet mellom standardhenvisning og dokumentasjonskrav
KOFA 2018/219 illustrerer at en henvisning til en internasjonal standard (ISO 9001:2015) som kvalifikasjonskrav ikke uten videre innebærer et absolutt krav om sertifisering. Kvalifikasjonskravet og dokumentasjonskravet må holdes fra hverandre, og tilsvarende dokumentasjon må aksepteres. Poenget gjelder generelt for standardhenvisninger og henger direkte sammen med ekvivalensprinsippet slik det er fastslått i C-513/23.
Relaterte rettskilder Case C-531/23 - EU C-513/23 - EU-domstolen - 2024-10-24 Case C-368/10 - EU C-368/10 - EU-domstolen - 2012-05-10 2025/0149 - KOFA 2025/0149 – Red Rock Solutions AS - KOFA - 2025-06-17 2013/135 - 2013/135 Stavanger kommune, Sandnes kommune, Sola kommune, Randaberg kommune - KOFA - 2014-12-15 2018/219 - KOFA 2018/219 Akershus fylkeskommune Note 2: Europeisk teknisk bedømmelse (ETA) Europeisk teknisk bedømmelse (ETA)
Definisjonens innhold
Begrepet er definert gjennom en direkte henvisning til byggevareforordningen (forordning (EU) nr. 305/2011, CPR) artikkel 2 nr. 12. Forskriften etablerer ikke et selvstendig anskaffelsesrettslig begrep, men inkorporerer et unionsrettslig definert dokument. Definisjonen har to hovedelementer: bedømmelsen må gjelde vesentlige egenskaper ved en byggevares ytelse , og den må skje i samsvar med et europeisk bedømmelsesdokument (European Assessment Document, EAD).
Begrepet er snevrere enn en generell teknisk godkjenning, testrapport eller tredjepartsdokumentasjon. Europeisk teknisk bedømmelse (ETA) utstedes av tekniske bedømmelsesorganer (TAB) utpekt av medlemsstatene, og er særlig aktuell for byggevarer som ikke fullt ut er omfattet av en harmonisert europeisk standard. Et europeisk bedømmelsesdokument utarbeides av organisasjonen EOTA.
Avgrensning mot «standard» og merkeordninger
Bokstav b skiller seg systematisk fra bokstav a: mens en standard er generell og gjelder for alle produsenter, er en ETA produktspesifikk og utstedes etter søknad. Avgrensningen har praktisk betydning i bygg- og anleggsanskaffelser, der oppdragsgiver må skille mellom krav som henviser til en standard (bokstav a), krav som bygger på en ETA (bokstav b), og krav om bestemte godkjennings- eller merkeordninger (§ 15-3). TOIN-2025-70990 illustrerer dette skillet: retten behandlet spørsmålet om et krav om «typegodkjent fra SINTEF eller tilsvarende» for skolepaviljonger var en teknisk spesifikasjon etter § 15-1 eller et merkeordningskrav etter § 15-3, og la til grunn at ETA-godkjenning kunne være relevant «tilsvarende» dokumentasjon.
Praktiske kontrollpunkter
Oppdragsgiver bør kontrollere at dokumentet faktisk er utstedt av et utpekt TAB i samsvar med et EAD, og ikke bare er en nasjonal teknisk godkjenning eller testrapport. Upresise formuleringer om ETA i konkurransegrunnlaget øker risikoen for sammenblanding med merkeordningsreglene. Bokstav b gjelder bare byggevarer – for andre produktkategorier må oppdragsgiver vise til andre dokumenttyper i § 4-4.
Relaterte rettskilder dfo-veileder-17.6-1 - DFØ Veileder – 17.6 Kravspesifikasjonene kan ikke fastsettes ved henvisning til en standard, teknisk referanse e.l. - DFØ - 2026-04-26 Saferoad RRS GmbH mod Vejdirektoratet - Klagenævnet for Udbud - 2014-10-15 TOIN-2025-70990 – Østre Innlandet tingrett – Kjennelse - Hedmarken og Østerdal tingrett - 2025-05-23 Note 3: Felles teknisk spesifikasjon – IKT-spesifikasjon etter forordning 1025/2012 Felles teknisk spesifikasjon – IKT-spesifikasjon etter forordning 1025/2012
Definisjonen og dens tre vilkår
Bokstav c definerer «felles teknisk spesifikasjon» som «en teknisk spesifikasjon for IKT som er utarbeidet i samsvar med forordning (EU) nr. 1025/2012 artikkel 13 og 14». Definisjonen er snevert avgrenset gjennom tre kumulative vilkår: det må dreie seg om en teknisk spesifikasjon , den må gjelde IKT , og den må være utarbeidet etter forordningens prosedyre .
Begrepet er ikke en generell samlebetegnelse for felles bransjespesifikasjoner. Ordet «felles» viser til den formelle prosessen i forordning 1025/2012, ikke til at spesifikasjonen er «alminnelig brukt» i markedet. Artikkel 13 fastsetter vilkår for identifisering av IKT-spesifikasjoner utviklet utenfor de formelle europeiske standardiseringsorganene (CEN, CENELEC, ETSI) men som likevel kan brukes som referanse i offentlige anskaffelser – herunder krav til åpenhet, konsensus og vedlikehold. Artikkel 14 gir Kommisjonen myndighet til å vedta en liste over slike spesifikasjoner. Bare spesifikasjoner som er identifisert etter denne prosedyren, kvalifiserer.
Praktisk betydning
DFØs veileder til § 17-6 bekrefter at bokstav c inngår i katalogen av referansedokumenter oppdragsgiver kan bygge tekniske krav på, men utdyper ikke det nærmere innholdet i forordningens vilkår. NOU 2023:26 (utkast § 10-3 bokstav d) bruker begrepet som en etablert referansekategori, noe som støtter den systematiske forståelsen. Oppdragsgiver må kontrollere at dokumentet faktisk er en IKT-spesifikasjon identifisert av Kommisjonen – en leverandørutviklet løsning eller bransjenorm oppfyller ikke vilkåret.
Relaterte rettskilder dfo-veileder-17.6-1 - DFØ Veileder – 17.6 Kravspesifikasjonene kan ikke fastsettes ved henvisning til en standard, teknisk referanse e.l. - DFØ - 2026-04-26 NOU 2023:26 - NOU 2023: 26 Ny lov om offentlige anskaffelser - første delutredning - Anskaffelsesutvalget - 2023-11-10 Note 4: Teknisk referanse – restkategori fra europeisk standardisering Teknisk referanse – restkategori fra europeisk standardisering
Definisjonen og dens tre akser
Med «teknisk referanse» menes et produkt fra europeiske standardiseringsorganer , unntatt europeiske standarder , som er utarbeidet etter prosedyrer innført med tanke på utvikling av markedets behov .
Begrepet avgrenses langs tre akser. For det første må det foreligge et formalisert dokument («produkt») fra standardiseringsarbeid – ikke rene uformelle bransjepraksis, interne beskrivelser eller leverandørmanualer. For det andre må dokumentet komme fra europeiske standardiseringsorganer – i første rekke CEN, CENELEC eller ETSI, jf. forordning (EU) nr. 1025/2012 artikkel 2 nr. 1–3. Nasjonale organer (Standard Norge), internasjonale organer (ISO, IEC) og rent private organer faller utenfor. For det tredje er europeiske standarder (EN) uttrykkelig holdt utenfor: bokstav d er en restkategori for dokumenter som ikke kvalifiserer som standard etter bokstav a, men har tilstrekkelig institusjonell og prosedyremessig forankring.
Typiske eksempler er CEN Workshop Agreements (CWA), tekniske spesifikasjoner (CEN/TS) og tekniske rapporter (CEN/TR). Prosedyrekravet – «utarbeidet etter prosedyrer som er innført med tanke på utvikling av markedets behov» – innebærer at dokumentet må springe ut av et formalisert prosedyresett i standardiseringsorganene. Rent kommersielle spesifikasjoner eller ad hoc-dokumenter kvalifiserer ikke.
Kildesituasjon og praktisk betydning
Kildesituasjonen er begrenset. Det foreligger ingen KOFA-praksis eller EU-domstolspraksis som direkte behandler innholdet i bokstav d. DFØs veileder til § 17-6 bekrefter at «teknisk referanse» inngår i katalogen av referansedokumenter, men utdyper ikke de nærmere vilkårene. Definisjonen gjennomfører direktiv 2014/24/EU artikkel 2 nr. 1 punkt 21. Oppdragsgiver bør være presis når det henvises til slike dokumenter, og bør ikke omtale private spesifikasjoner som «tekniske referanser» med mindre koblingen til et europeisk standardiseringsorgan og det relevante prosedyregrunnlaget kan påvises.
Relaterte rettskilder dfo-veileder-17.6-1 - DFØ Veileder – 17.6 Kravspesifikasjonene kan ikke fastsettes ved henvisning til en standard, teknisk referanse e.l. - DFØ - 2026-04-26 Note 5: CPV-kode – EU-kommisjonens felles klassifikasjon CPV-kode – EU-kommisjonens felles klassifikasjon
Definisjonen
En CPV-kode er et standardisert referansenummer i EU-kommisjonens felles klassifikasjon for offentlige innkjøp (Common Procurement Vocabulary). CPV-systemet er regulert i forordning (EF) nr. 2195/2002 og er hierarkisk oppbygd med divisjoner, grupper, klasser og kategorier. Kodene brukes i kunngjøringer og konkurransedokumenter for å gjøre anskaffelser søkbare og sammenlignbare på tvers av EØS-området.
At definisjonen bruker uttrykket «referansenummer som viser til», markerer to poenger: CPV-koden er et nummerfestet identifikasjonspunkt i et eksisterende system – ikke en fri tekstbeskrivelse oppdragsgiver selv utformer – og innholdet i klassifikasjonen ligger utenfor den enkelte anskaffelsen. EU-domstolen fastslo i C-486/21 (SHARENGO) at CPV er den eksklusive felles nomenklaturen i anskaffelses- og konsesjonsdokumenter, og at andre klassifikasjonssystemer (som NACE) ikke kan brukes i stedet. Samtidig avgrenser dommen CPV-kodens rekkevidde: den valgte koden er ikke i seg selv avgjørende for kontraktens materielle klassifisering – det beror fortsatt på kontraktens objektive hovedgjenstand.
CPV-kodens rettslige funksjon
Praksis viser at CPV-koden ikke bare er en teknisk etikett, men et søke-, klassifikasjons- og markedstilgangsverktøy med selvstendig rettslig betydning.
Presisjonskrav: I KOFA 2024/1374 (Mercell) la nemnda til grunn at kunngjøringen må inneholde et fullstendig og tilstrekkelig presist sett av CPV-koder. At det finnes en mer presis kode som beskriver ytelsen (i saken: 48490000 «Programvare for innkjøp» for en KGV/KAV-anskaffelse), medfører at generelle overkategorier ikke er tilstrekkelig. KOFA 2025/0452 (Empakk) bekrefter dette: kommunene hadde brukt hoved-CPV-kode 39700000 «Husholdningsapparater» for en anskaffelse av matemballasje, mens det fantes en rekke presise koder (bl.a. 39221130 «Oppbevaringsbokser til mat» og 39222100 «Engangsprodukter til cateringvirksomhet»). Nemnda konstaterte at koden var misvisende og at innklagede hadde brutt regelverket. Nemnda presiserte imidlertid at feil CPV-kode ikke automatisk innebærer ulovlig direkte anskaffelse: det beror på en konkret vurdering av om anskaffelsen var kunngjøringspliktig, og i den aktuelle saken var den estimerte verdien reelt sett under terskelverdien.
Kodevalg basert på reell ytelse: KOFA 2025/0225 (Konstali Helsenor) viser at riktig CPV-kode må bestemmes ut fra kontraktens reelle ytelse, ikke dens formelle betegnelse. Nemnda bygget på EU-kommisjonens explanatory notes til CPV-registeret for å avgjøre at leie av helsevikarer var «formidling av medisinsk personell» (79625000), ikke helsetjenester. Klassifiseringen fikk direkte konsekvenser for prosedyrereglene.
Manglende koder som kunngjøringsfeil: KOFA 2019/697 (Isbaneteknikk) likestilte manglende CPV-koder for anskaffelsens hovedinnhold med manglende kunngjøring. Kommunen ble ilagt overtredelsesgebyr fordi rammeavtalens CPV-koder bare dekket sideytelser (forsikring, vedlikehold), ikke de leasede maskinene som var hovedelementet.
Skjønnsmargin: Oppdragsgiver har en viss frihet ved kodevalget, særlig i grensetilfeller mellom nærliggende koder (KOFA 2012/231). Det sentrale er om kunngjøringen reelt fanger opp relevante leverandører.
Avgrensning mot CPC-kode
Bokstav e og f definerer to uavhengige klassifikasjonssystemer. CPV (EU-kommisjonens system) og CPC (FNs nomenklatur) har ulik opprinnelse, struktur og bruksområde. De kan ikke brukes om hverandre.
Relaterte rettskilder 2025/0225 - KOFA 2025/0225 – Konstali Helsenor AS - KOFA - 2025-12-15 2024/1374 - KOFA 2024/1374 – Mercell Norge AS - KOFA - 2024-11-06 2019/697 - KOFA 2019/697 – Isbaneteknikk AS - KOFA - 2019-08-21 2012/231 - 2012/231 Ålesundregionen Interkommunale Miljøselskap IKS - KOFA - 2013-01-21 Case C-486/21 - EU C-486/21 - EU-domstolen - 2022-11-10 2025/0452 - KOFA 2025/0452 – Empakk AS - KOFA - 2025-06-30 Note 6: CPC-kode – FNs sentrale produktnomenklatur CPC-kode – FNs sentrale produktnomenklatur
Definisjonen
En CPC-kode er et referansenummer som viser til De forente nasjoners sentrale produktnomenklatur (Central Product Classification). Uttrykket «referansenummer» markerer at CPC-koden er en ren identifikator – et pekeverktøy – ikke en materiell beskrivelse av ytelsen. Det rettslige innholdet i en CPC-kategori må fastlegges ut fra selve nomenklaturens tekst og eventuelle forklaringsnoter, ikke bare av tallkoden isolert.
Til tross for at ordlyden bruker «produktnomenklatur», er CPC-systemet ikke begrenset til fysiske varer. Det dekker også tjenester. EU-domstolens klassifisering av ambulansetransport i C-76/97 (Tögel) og sammensatte logistikkontrakter i C-411/00 (Felix Swoboda) gjaldt nettopp tjenester og bekrefter at «produkt» i denne sammenhengen brukes i vid forstand.
Bestemmelsens funksjon
Bokstav f er en ren definisjonsregel. Den fastlegger hva en CPC-kode er, men regulerer ikke når eller hvordan CPC-koder skal brukes, og oppstiller ingen rettsvirkninger av feilklassifisering. CPC-koder har tradisjonelt hatt funksjon i avgrensningen av tjenestekontrakter, blant annet i eldre EU-direktiver og i WTO/GPA-sammenheng. I gjeldende forskrift brukes CPC-referanser særlig i vedlegg som avgrenser kategorier av helse- og sosialtjenester og andre særlige tjenester.
KOFA 2012/236 – CPC som rettslig klassifikasjonsverktøy
KOFA 2012/236 (Nordlandssykehuset) illustrerer den praktiske metoden. Nemnda måtte avgjøre om ambulansebåttjenester falt inn under CPC-kode 93194 «Ambulance services». Nemnda tok utgangspunkt i CPC versjon 2 og bygget uttrykkelig på forklaringsnotene, som presiserte at kategorien omfattet transport av pasienter med eller uten medisinsk personell. Avgjørelsen viser at korrekt klassifisering krever at man går inn i selve nomenklaturen og dens forklaringsnoter, og at CPC-koden ikke er et løsrevet nummer. Saken gjelder eldre forskrift (2006), men den metodiske tilnærmingen er fortsatt relevant.
Forholdet til CPV-kode
CPC og CPV er to selvstendige klassifikasjonssystemer med ulik opprinnelse og struktur. Selv om det finnes korrespondansetabeller, kan de ikke brukes om hverandre. Dersom en bestemmelse, et vedlegg eller et kunngjøringsskjema uttrykkelig viser til «CPC-kode», må henvisningen forstås som en henvisning til FN-nomenklaturen, ikke til CPV-systemet. Forskriften angir ikke hvilken versjon av CPC som skal legges til grunn; ved tvil bør oppdragsgiver avklare dette i den aktuelle konteksten.
Relaterte rettskilder Forskrift om offentlige anskaffelser (anskaffelsesforskriften) - Regjeringen - 2026-04-05 2012/236 - 2012/236 Nordlandssykehuset HF - KOFA - 2013-01-28 Case C-411/00 - EU C-411/00 - EU-domstolen - 2002-11-14 Case C-76/97 - EU C-76/97 - EU-domstolen - 1998-09-24
Paragrafkommentar
Kommentar til FOA § 4-4 - Standarder og spesifikasjoner
§ 4-4 – Standarder og spesifikasjoner
Bestemmelsens karakter
§ 4-4 er en ren legaldefinisjonsbestemmelse. Innledningen «I forskriften menes med» fastlegger at uttrykkene i bokstav a–f skal forstås i den definerte betydningen overalt i forskriften. Bestemmelsen gir ikke i seg selv hjemmel for å kreve bestemte standarder, tekniske løsninger eller klassifikasjonskoder. Begrepene får operativ betydning først når de brukes i andre regler, særlig om tekniske spesifikasjoner (§ 15-1), prosedyrevalg (§ 13-2) og kunngjøring (§ 21-2).
Systematisk todeling
Bestemmelsen har to grupper definisjoner. Bokstav a–d definerer ulike former for tekniske referansedokumenter: «standard» (bokstav a), «europeisk teknisk bedømmelse» (bokstav b), «felles teknisk spesifikasjon» (bokstav c) og «teknisk referanse» (bokstav d). Bokstav e–f definerer klassifikasjonskoder: CPV-kode og CPC-kode. De fire første begrepene gjelder hvordan ytelsens tekniske innhold kan beskrives eller dokumenteres; de to siste gjelder identifikasjon og klassifikasjon av anskaffelsens gjenstand i kunngjørings- og regelvalgssammenheng.
EU-rettslig forankring
Flere av definisjonene er dynamisk forankret i EU-rett. Bokstav b viser til byggevareforordningen (forordning (EU) nr. 305/2011), bokstav c til standardiseringsforordningen (forordning (EU) nr. 1025/2012), og bokstav e til CPV-forordningen (forordning (EF) nr. 2195/2002). Innholdet i definisjonene må derfor i noen grad søkes i de EU-rettsaktene bestemmelsen selv viser til, ikke bare i norsk ordlyd isolert. DFØs veileder til § 13-2 bekrefter denne portalfunksjonen ved å bruke § 4-4 som definisjonsgrunnlag for de referansedokumentene oppdragsgiver kan bygge kravspesifikasjonen på.
Praktisk kjernefunksjon
Hovedspørsmålene i praksis knytter seg normalt ikke til om ordene i § 4-4 isolert sett er oppfylt, men til om oppdragsgiver har identifisert riktig type referansegrunnlag, brukt standard- eller kodehenvisninger tilstrekkelig presist og ikke-diskriminerende, og holdt fast ved skillet mellom definisjonene og de senere materielle reglene om tekniske spesifikasjoner, «eller tilsvarende», kunngjøring og klassifikasjon. Det er i disse materielle reglene paragrafens definisjoner får sin reelle rettslige betydning.
Klar for publisering 2026-06-20. Generert og redaksjonelt implementert fra claude-opus-4-6 (foa_kap3_7_opus46_v2_pass2_klar_2026-06-20).