Rettslig kjerne
EU-domstolen tolker artikkel 10 i direktiv 92/50 som en klar og uttømmende fordelingsregel for sammensatte tjenestekontrakter. Når en kontrakt omfatter både tjenester i vedlegg I A og vedlegg I B, er det ikke kontraktens hovedformål som avgjør hvilket regime som gjelder, men en sammenligning av verdien av de respektive tjenestene. Dersom verdien av vedlegg I A-tjenestene er høyest, får direktivets fulle prosedyreregler anvendelse; dersom vedlegg I B-tjenestene har høyest verdi, gjelder bare de begrensede bestemmelsene direktivet oppstiller for slike tjenester. Domstolen avviser at oppdragsgiver i et slikt tilfelle må skille ut vedlegg I B-tjenester i egne kontrakter. En slik plikt ville undergrave artikkel 10. Samtidig fremhever Domstolen at kunstig gruppering av ulike tjenester for å unngå full anvendelse av direktivet ikke er tillatt. CPC-nomenklaturen er bindende som klassifiseringsgrunnlag, og landtransporttjenester kan ikke klassifiseres som hjelpetjenester for transport i kategori 20 i vedlegg I B.
Faktum
Tvisten oppsto etter at Österreichische Nationalbank skulle gjennomføre en flytting til nye lokaler om lag 200 meter fra de opprinnelige lokalene i Wien. En tidligere begrenset anbudskonkurranse ble annullert, og banken valgte deretter anskaffelse uten konkurranse. I kunngjøringen om kontraktstildeling beskrev banken kontrakten som en tjenestekontrakt med overvekt av ytelser som etter østerriksk rett tilsvarte vedlegg I B til direktiv 92/50. Felix Swoboda GmbH angrep beslutningen og anførte at kontrakten i realiteten hadde størst verdi knyttet til tjenester som tilsvarte vedlegg I A, slik at direktivets fulle prosedyreregler skulle vært anvendt. Banken bestred dette og fremholdt at hovedinnholdet var logistikk, planlegging, koordinering og lagerhold, mens selve transporten bare utgjorde 6,94 % av kontraktens samlede verdi. Den nasjonale klageinstansen forela flere tolkningsspørsmål for EU-domstolen.
Domstolens vurdering
Domstolen behandlet først spørsmål om realitetsbehandling. Den la til grunn at Bundesvergabeamt i den foreliggende situasjonen hadde en tilstrekkelig domstolslignende funksjon, blant annet fordi dens konstateringer etter kontraktstildeling bandt partene og de sivile domstolene i en eventuell erstatningssak. Innsigelser om manglende grenseoverskridende element eller at saksøkeren ikke hadde deltatt i konkurransen, førte ikke frem.
I realiteten tok Domstolen utgangspunkt i direktiv 92/50s system. Etter artikkel 8 og 9 gjelder ulike prosedyreregler for kontrakter om tjenester i vedlegg I A og vedlegg I B, mens artikkel 10 uttrykkelig regulerer kontrakter som omfatter begge typer tjenester. Domstolen understreket at artikkel 10 oppstiller en utvetydig test: det avgjørende er en sammenligning av verdien av tjenestene i vedlegg I A og vedlegg I B. Det er derfor ikke rom for å la kontraktens hovedformål være avgjørende for valg av regelverk.
Domstolen begrunnet dette også med direktivets oppbygning og henvisningen til CPC-nomenklaturen. Vedleggene til direktivet bygger på klassifisering etter CPC, og Domstolen viste til tidligere praksis om at denne henvisningen er bindende. Klassifiseringen må derfor skje med utgangspunkt i de aktuelle tjenestenes plassering i nomenklaturen.
Videre avviste Domstolen at direktivet krever utskilling av ikke-prioriterte tjenester i egne kontrakter når disse etter verdiberegningen overstiger de prioriterte tjenestene. En slik plikt ville i praksis tømme artikkel 10 for innhold, fordi bestemmelsen nettopp forutsetter at en samlet kontrakt kan være underlagt det begrensede regimet når vedlegg I B-tjenestene har høyest verdi.
Samtidig oppstilte Domstolen en viktig reservasjon: oppdragsgiver kan ikke kunstig gruppere ulike og usammenhengende tjenester i én kontrakt bare for å øke andelen vedlegg I B-tjenester og dermed unngå direktivets fulle anvendelse. Dette støttes av artikkel 7 nr. 3, som forbyr manipulerende verdiberegning og oppdeling for å unngå direktivet. I hovedsaken la Domstolen imidlertid til grunn at de aktuelle tjenestene tjente ett felles formål, nemlig gjennomføringen av flyttingen.
Når det gjaldt den konkrete klassifiseringen, fastslo Domstolen at dette i første rekke er et faktisk spørsmål for oppdragsgiver, underlagt nasjonal domstolskontroll. Den ga likevel en klar tolkningsuttalelse: kategori 20 i vedlegg I B om hjelpetjenester og tilleggstjenester for transport kan ikke forstås slik at den omfatter landtransporttjenester som sådan, fordi disse uttrykkelig hører under kategori 2 i vedlegg I A.
Konklusjon
EU-domstolen fastslår at blandede tjenestekontrakter etter direktiv 92/50 skal vurderes etter verdiforholdet mellom tjenester i vedlegg I A og vedlegg I B, ikke etter kontraktens hovedformål. Oppdragsgiver har ikke plikt til å splitte ut vedlegg I B-tjenester i egne kontrakter når disse har størst verdi i en samlet kontrakt med ett formål. Samtidig presiserer Domstolen at kunstig sammenslåing for å omgå direktivet ikke er tillatt, og at landtransporttjenester ikke kan omklassifiseres som rene hjelpetjenester for transport.
Praktisk betydning
Dommen var sentral under 92/50-regimet for klassifisering av sammensatte tjenestekontrakter. Den viser at oppdragsgiver må foreta en konkret og etterprøvbar klassifisering av de enkelte tjenesteelementene og deretter sammenligne verdiene i tråd med direktivets uttrykkelige regel. Den avviser forenklede vurderinger basert på hva kontrakten «i det vesentlige gjelder». Samtidig gir den rom for samlede kontrakter når ytelsene reelt tjener ett felles formål. For anskaffelsesrettslig metode er dommen særlig viktig som uttrykk for at klassifikasjonssystemer og direktivets egen fordelingsregel må følges, og at omgåelsesbetraktninger knytter seg til kunstig oppdeling eller kunstig gruppering, ikke til legitim kontraktsutforming.