Østre Innlandet: Forføyning nektet i paviljonganskaffelse

Hovedspørsmålet var om oppdragsgiver lovlig kunne omgjøre tidligere tildelingsbeslutning og avvise Modul Leverandøren AS fordi tilbudet ikke oppfylte krav om «typegodkjent fra SINTEF eller tilsvarende». Subsidiært oppsto spørsmål om de øvrige tilbyderne også måtte avvises.

Innlandet fylkeskommune kunngjorde 24.02.2025 anskaffelsen «Leie av skolepaviljong til Raufoss vgs.» for å skaffe midlertidige undervisningslokaler. Konkurransen ble opprinnelig gjennomført som åpen anbudskonkurranse etter forskrift om offentlige anskaffelser del I og III, men alle tilbud ble avvist som uakseptable. Oppdragsgiver gikk deretter over til konkurranse med forhandling uten forutgående kunngjøring etter FOA § 13-3 første ledd bokstav a. Tre leverandører leverte reviderte tilbud: Modul Leverandøren AS (ML), Adapteo AS og Expandia Moduler AS. ML ble tildelt kontrakten 11.04.2025.

Etter innsigelser fra Expandia vurderte fylkeskommunen på nytt MLs tilbud og omgjorde 16.04.2025 tildelingsbeslutningen. Begrunnelsen var at MLs tilbud inneholdt et vesentlig avvik fra kravspesifikasjonen punkt 1.2.1, fordi modulene ikke var dokumentert «typegodkjent fra Sintef eller tilsvarende». Kontrakten ble samme dag tilbudt Adapteo AS. ML klaget uten å få medhold og begjærte midlertidig forføyning 29.04.2025. ML gjorde gjeldende at tilbudet oppfylte kravene gjennom produsentdokumentasjon og at avvik uansett ikke var vesentlig. Subsidiært anførte ML at også Adapteo og Expandia måtte avvises.

Retten tok utgangspunkt i FOA § 25-1 fjerde ledd, som gir adgang til å omgjøre en tildelingsbeslutning frem til kontrakt er inngått dersom beslutningen er i strid med forskriften. Dersom det foreligger plikt til å avvise et tilbud, må oppdragsgiver rette feilen ved å omgjøre og avvise. Den sentrale vurderingen var derfor om MLs tilbud oppfylte kravet i kravspesifikasjonen om at modulene skulle være «typegodkjent fra Sintef eller tilsvarende», og hvis ikke, om dette utgjorde et vesentlig avvik etter FOA § 24-8 første ledd bokstav b.

Retten tolket konkurransegrunnlaget objektivt i lys av hvordan en rimelig opplyst og normalt påpasselig leverandør ville forstå kravet. Kravet var plassert i kravspesifikasjonen og gjaldt dermed et obligatorisk krav til leveransen. Retten kom til at dette ikke var et rent teknisk spesifikasjonskrav etter FOA § 15-1, men et krav om merkeordning etter FOA § 15-3. SINTEF teknisk godkjenning ble beskrevet som en ordning der en uavhengig aktør bekrefter at byggevaren oppfyller relevante krav, herunder gjennom testing og kontroll av produksjon.

ML hadde ikke fremlagt SINTEF-godkjenning eller tilsvarende godkjenning for de tilbudte modulene, men viste til produsentopplysninger, tekniske beskrivelser og henvisning til Moelvens TG 2220. Retten la til grunn at annen dokumentasjon etter FOA § 15-3 annet ledd bokstav b i utgangspunktet kan aksepteres, men bare dersom dokumentasjonen på en teknisk og etterprøvbar måte gjør det mulig å vurdere om merkekravene er oppfylt. Den fremlagte dokumentasjonen var etter rettens syn ikke lagt frem på en måte som gjorde dette praktisk mulig uten uforholdsmessig ressursbruk. Sentralt var også at ML ikke dokumenterte uavhengig tredjepartssertifisering, som retten anså som et sentralt element i merkekravet og som et krav etter byggevareforskriften for prefabrikkerte bygningsmoduler. Henvisningen til TG 2220 ble vurdert som uriktig eller i det minste misvisende, fordi denne godkjenningen gjaldt en annen modul og en annen produsent enn de tilbudte svenske S-27-modulene.

Retten fant derfor ikke sannsynliggjort at ML hadde dokumentert oppfyllelse av kravet. Mangelen utgjorde et avvik, og avviket ble ansett vesentlig. Det ble særlig vist til betydningen av tredjepartskontroll for oppdragsgiver og til at manglende sertifisering kunne gi ML en betydelig konkurransefordel, blant annet ved sparte kostnader. Dermed forelå avvisningsplikt, og omgjøring etter FOA § 25-1 fjerde ledd var lovlig.

Når det gjaldt MLs subsidiære anførsler, kom retten til at det ikke var sannsynliggjort at Adapteos ETA-godkjenning ikke var «tilsvarende» merkeordning etter FOA § 15-3 annet ledd bokstav a. Det var heller ikke sannsynliggjort at Adapteos moduler overskred alderskravet. Retten fant derfor ikke grunnlag for å stanse kontraktsinngåelsen på dette grunnlaget.

Tingretten kom til at ML ikke hadde sannsynliggjort at omgjøringen av tildelingsbeslutningen og avvisningen av selskapets tilbud var ulovlig. Tilbudet dokumenterte ikke oppfyllelse av krav om SINTEF-typegodkjenning eller tilsvarende, og mangelen utgjorde et vesentlig avvik som ga oppdragsgiver plikt til å avvise. Retten fant heller ikke sannsynliggjort at tildelingen til Adapteo var ulovlig. Begjæringen om midlertidig forføyning ble derfor ikke tatt til følge. ML ble dømt til å betale fylkeskommunens sakskostnader på 229 000 kroner.

Kjennelsen illustrerer at krav om bestemte godkjennings- eller merkeordninger i kravspesifikasjonen kan bli vurdert strengt, særlig når ordningen bygger på uavhengig tredjepartskontroll. Leverandører kan ikke uten videre erstatte slik dokumentasjon med produsentbekreftelser eller generelle tekniske beskrivelser. Saken viser også at oppdragsgiver kan omgjøre en tildeling før kontraktsinngåelse dersom det avdekkes plikt til avvisning. For oppdragsgivere understreker avgjørelsen betydningen av å formulere dokumentasjonskrav klart og å kontrollere oppfyllelse før tildeling. For leverandører viser den at henvisninger til beslektede godkjenninger eller konserninterne løsninger må være presise og relevante for den konkrete leveransen.