§ 24-7 – Dokumentasjon for fravær av avvisningsgrunner
Fulltekst
(1) Oppdragsgiveren skal godta følgende dokumentasjon som tilstrekkelig bevis for at det ikke foreligger avvisningsgrunner: a. vandelsattest eller et tilsvarende dokument utstedt av et kompetent organ i leverandørens hjemstat eller den staten hvor leverandøren er etablert, som viser at det ikke foreligger avvisningsgrunner som nevnt i § 24-2 annet ledd b. attest utstedt av et kompetent organ i leverandørens hjemstat eller den staten hvor leverandøren er etablert, som viser at det ikke foreligger avvisningsgrunner som nevnt i § 24-2 første ledd bokstav b og tredje ledd bokstav a og b. (2) Dersom det ikke utstedes dokumenter som nevnt i første ledd i leverandørens hjemstat eller den staten hvor han er etablert, eller dersom de ikke dekker alle avvisningsgrunnene som nevnt i § 24-2 første ledd bokstav b, annet ledd og tredje ledd bokstav a og b, skal oppdragsgiveren godta det europeiske egenerklæringsskjemaet som tilstrekkelig bevis . Oppdragsgiveren kan kreve at leverandøren i stedet skal fremlegge en erklæring avgitt under ed eller en forsikring avgitt for et kompetent organ i leverandørens hjemstat eller den stat hvor han er etablert, når dette er angitt i anskaffelsesdokumentene.
Paragrafkommentar
Kommentar til FOA § 24-7 - Dokumentasjon for fravær av avvisningsgrunner
Bestemmelsens funksjon og struktur
§ 24-7 er en dokumentasjonsregel. Den regulerer ikke avvisningsgrunner i seg selv, men fastsetter hvilke bevis oppdragsgiver er forpliktet til å godta som tilstrekkelig dokumentasjon for at visse avvisningsgrunner etter § 24-2 ikke foreligger. Bestemmelsen inngår i forskriftens samlede dokumentasjonssystem sammen med blant annet § 7-2 om skatteattest og § 16-1 annet ledd om kvalifikasjonsdokumentasjon.
Første ledd etablerer en hovedregel om offentlig myndighetsutstedt dokumentasjon. Oppdragsgiver «skal godta» – en bindende akseptplikt – to kategorier dokumenter: (a) vandelsattest eller tilsvarende dokument for de straffedomsbaserte avvisningsgrunnene i § 24-2 annet ledd, og (b) attest fra kompetent organ for skatte-/avgiftsforhold (§ 24-2 første ledd bokstav b) og konkurs/insolvens (§ 24-2 tredje ledd bokstav a og b). Dokumentasjonen skal komme fra leverandørens hjemstat eller etableringsstat. Formuleringen «tilstrekkelig bevis» innebærer at oppdragsgiver ikke kan kreve andre dokumenttyper for de samme forholdene, noe DFØs veileder punkt 36.8.1 uttrykkelig bekrefter.
Annet ledd er en subsidiær og avhjelpende regel for tilfeller der dokumentene i første ledd ikke utstedes i den aktuelle staten, eller ikke dekker alle de relevante avvisningsgrunnene. I slike tilfeller skal oppdragsgiver godta ESPD som tilstrekkelig bevis. Oppdragsgiver kan i stedet kreve erklæring avgitt under ed eller forsikring avgitt for kompetent organ, men bare dersom dette er angitt i anskaffelsesdokumentene.
Hjemstatsprinsippet og gjensidig anerkjennelse
Bestemmelsen bygger på et hjemstatsprinsipp og gjensidig anerkjennelse av offentlig dokumentasjon. Dokumentasjonen vurderes funksjonelt, ikke etter om den tilsvarer norske dokumentformer. EU-domstolens dom i C-74/09 (Bâtiments et Ponts Construction) er den mest relevante EU-rettskilden. Saken gjaldt tolkningen av dokumentasjonsreglene i det eldre direktivet 93/37 artikkel 24. Domstolen fastslo at hjemstatsattester fra kompetente myndigheter som utgangspunkt skal aksepteres som tilstrekkelig bevis (premiss 46–48). Domstolen aksepterte at medlemsstater kan ha nasjonale kontrollordninger, men krevde at slike ordninger ikke gjør deltakelsen urimelig vanskelig eller kostbar, og at kontrollorganet er tilstrekkelig upartisk (premiss 49–53). Dommen avskjærte at registreringsutvalget – som besto delvis av bransjerepresentanter – kunne fungere som upartisk kontrollorgan (premiss 54–55). Dommen gjelder eldre direktivregler og kan ikke uten videre overføres til dagens § 24-7, men den gir prinsipiell støtte for det gjensidige anerkjennelsesprinsippet og den begrensede kontrolladgangen som bestemmelsen bygger videre på.
Avgrensning
§ 24-7 regulerer ikke dokumentasjon for alle avvisningsgrunner i § 24-2. DFØs veileder punkt 36.8.1 presiserer at oppdragsgiver for avvisningsgrunner som faller utenfor bestemmelsen – for eksempel vesentlig kontraktsbrudd eller alvorlige feil – i utgangspunktet kan bygge på ESPD-opplysningene, og ved konkret tvil kan innhente supplerende opplysninger.
Kildebildet
Kildetilfanget er i hovedsak DFØ-veiledning (punktene 36.8.1–36.8.5 og 25.5.4–25.9) supplert av C-74/09. Prop. 51 L (2015–2016) gir bakgrunn om forenklingshensyn, og NOU 2024:9 § 16-8 viderefører hovedinnholdet i lovutkast. Det foreligger ingen kjent KOFA-praksis eller norsk domstolspraksis som direkte behandler rekkevidden av § 24-7.
Klar for publisering 2026-06-20. Generert og redaksjonelt implementert fra claude-opus-4-6 (foa_kap13_32_opus46_v2_pass2_kap23_25_klar_2026-06-20).
Paragrafkommentar
Kommentar til FOA § 24-7 - Dokumentasjon for fravær av avvisningsgrunner
Bestemmelsens funksjon og struktur
§ 24-7 er en dokumentasjonsregel. Den regulerer ikke avvisningsgrunner i seg selv, men fastsetter hvilke bevis oppdragsgiver er forpliktet til å godta som tilstrekkelig dokumentasjon for at visse avvisningsgrunner etter § 24-2 ikke foreligger. Bestemmelsen inngår i forskriftens samlede dokumentasjonssystem sammen med blant annet § 7-2 om skatteattest og § 16-1 annet ledd om kvalifikasjonsdokumentasjon.
Første ledd etablerer en hovedregel om offentlig myndighetsutstedt dokumentasjon. Oppdragsgiver «skal godta» – en bindende akseptplikt – to kategorier dokumenter: (a) vandelsattest eller tilsvarende dokument for de straffedomsbaserte avvisningsgrunnene i § 24-2 annet ledd, og (b) attest fra kompetent organ for skatte-/avgiftsforhold (§ 24-2 første ledd bokstav b) og konkurs/insolvens (§ 24-2 tredje ledd bokstav a og b). Dokumentasjonen skal komme fra leverandørens hjemstat eller etableringsstat. Formuleringen «tilstrekkelig bevis» innebærer at oppdragsgiver ikke kan kreve andre dokumenttyper for de samme forholdene, noe DFØs veileder punkt 36.8.1 uttrykkelig bekrefter.
Annet ledd er en subsidiær og avhjelpende regel for tilfeller der dokumentene i første ledd ikke utstedes i den aktuelle staten, eller ikke dekker alle de relevante avvisningsgrunnene. I slike tilfeller skal oppdragsgiver godta ESPD som tilstrekkelig bevis. Oppdragsgiver kan i stedet kreve erklæring avgitt under ed eller forsikring avgitt for kompetent organ, men bare dersom dette er angitt i anskaffelsesdokumentene.
Hjemstatsprinsippet og gjensidig anerkjennelse
Bestemmelsen bygger på et hjemstatsprinsipp og gjensidig anerkjennelse av offentlig dokumentasjon. Dokumentasjonen vurderes funksjonelt, ikke etter om den tilsvarer norske dokumentformer. EU-domstolens dom i C-74/09 (Bâtiments et Ponts Construction) er den mest relevante EU-rettskilden. Saken gjaldt tolkningen av dokumentasjonsreglene i det eldre direktivet 93/37 artikkel 24. Domstolen fastslo at hjemstatsattester fra kompetente myndigheter som utgangspunkt skal aksepteres som tilstrekkelig bevis (premiss 46–48). Domstolen aksepterte at medlemsstater kan ha nasjonale kontrollordninger, men krevde at slike ordninger ikke gjør deltakelsen urimelig vanskelig eller kostbar, og at kontrollorganet er tilstrekkelig upartisk (premiss 49–53). Dommen avskjærte at registreringsutvalget – som besto delvis av bransjerepresentanter – kunne fungere som upartisk kontrollorgan (premiss 54–55). Dommen gjelder eldre direktivregler og kan ikke uten videre overføres til dagens § 24-7, men den gir prinsipiell støtte for det gjensidige anerkjennelsesprinsippet og den begrensede kontrolladgangen som bestemmelsen bygger videre på.
Avgrensning
§ 24-7 regulerer ikke dokumentasjon for alle avvisningsgrunner i § 24-2. DFØs veileder punkt 36.8.1 presiserer at oppdragsgiver for avvisningsgrunner som faller utenfor bestemmelsen – for eksempel vesentlig kontraktsbrudd eller alvorlige feil – i utgangspunktet kan bygge på ESPD-opplysningene, og ved konkret tvil kan innhente supplerende opplysninger.
Kildebildet
Kildetilfanget er i hovedsak DFØ-veiledning (punktene 36.8.1–36.8.5 og 25.5.4–25.9) supplert av C-74/09. Prop. 51 L (2015–2016) gir bakgrunn om forenklingshensyn, og NOU 2024:9 § 16-8 viderefører hovedinnholdet i lovutkast. Det foreligger ingen kjent KOFA-praksis eller norsk domstolspraksis som direkte behandler rekkevidden av § 24-7.
Klar for publisering 2026-06-20. Generert og redaksjonelt implementert fra claude-opus-4-6 (foa_kap13_32_opus46_v2_pass2_kap23_25_klar_2026-06-20).