Noter
Note 1: Adgangen til å kreve en bestemt merkeordning Adgangen til å kreve en bestemt merkeordning
Ordlyden gir oppdragsgiveren adgang til å kreve en bestemt merkeordning – for eksempel Svanemerket, EU Ecolabel eller Fairtrade – som dokumentasjon for at leveransen har nærmere angitte egenskaper. Det sentrale er at merkeordningen brukes som bevismiddel , ikke som et selvstendig anskaffelsesobjekt. Det er de underliggende egenskapene som er det rettslige hovedpoenget, mens merket er én måte å dokumentere dem på.
Adgangen er betinget: De fem kumulative vilkårene i bokstav a–e må være oppfylt (se egne noter). Annet ledd begrenser dessuten virkningen av kravet, ved at oppdragsgiveren skal godta tilsvarende merkeordninger og i visse tilfeller annen dokumentasjon.
DFØs veileder (punkt 21.2.1) presiserer at oppdragsgiveren ved krav om full merkeordning ikke behøver å gjengi alle underliggende merkekrav i konkurransegrunnlaget – det er merkeorganet som kontrollerer oppfyllelsen. Men dette forutsetter at vilkårene faktisk er oppfylt; er de ikke det, må oppdragsgiveren i stedet bruke tredje ledd og identifisere de relevante merkekravene.
KOFA 2016/111 (Bærum kommune) presiserte at formell merketildeling ikke kan gjøres til et selvstendig evalueringsobjekt uten at de underliggende egenskapene er spesifisert. Avgjørelsen bygger på eldre regelverk, men det samme grunnsynet er nå kodifisert i § 15-3.
Relaterte rettskilder dfo-veileder-21.2.1-1 - DFØ Veileder – 21.2.1 Innledning - DFØ - 2026-04-26 Forskrift om offentlige anskaffelser (anskaffelsesforskriften) - Regjeringen - 2026-04-05 2016/111 - 2016/111 Bærum kommune - KOFA - 2017-02-22 Note 2: Legaldefinisjonen av merkeordning Legaldefinisjonen av merkeordning
Definisjonen er funksjonell og dokumentasjonsorientert : En merkeordning er dokumenter, sertifikater eller attester som bekrefter oppfyllelse av forhåndsdefinerte merkekrav. Det sentrale er ikke et navn eller symbol, men en ordning som dokumenterer at bestemte krav er oppfylt.
Definisjonen omfatter ikke bare egenskaper ved selve ytelsen, men også ved «prosessene eller prosedyrene» – altså produksjonsmetode, kvalitetsrutiner, sporbarhet mv. Denne rekkevidden begrenses imidlertid av bokstav a, som krever tilknytning til leveransen.
Et kommersielt varemerke, et produktnavn eller en ren produsentpåstand er ikke en merkeordning i bestemmelsens forstand.
TOIN-2025-70990 (Østre Innlandet tingrett) er den eneste norske domstolsavgjørelsen som eksplisitt tar stilling til definisjonen. Saken gjaldt et kravspesifikasjonskrav om «typegodkjent fra Sintef eller tilsvarende» for bygningsmoduler. Tingretten la til grunn at SINTEF teknisk godkjenning (TG) oppfyller definisjonen i § 15-3 fordi den utgjør «dokumenter, sertifikater eller attester som bekrefter at byggevarene oppfyller etterspurte merkekrav». Retten viste til at godkjenningen omfatter testing og overvåking av produksjon, og at dette er nettopp det § 15-3 regulerer – til forskjell fra § 15-1 som gjelder krav til selve varen. Retten uttalte uttrykkelig at kravet «må forstås som krav om en merkeordning etter forskrift om offentlige anskaffelser § 15-3». Avgjørelsen illustrerer at grensen mellom merkeordninger og andre godkjenningsordninger krever konkret vurdering, og at også tekniske tredjepartsgodkjenninger kan falle inn under definisjonen.
DFØs veileder (punkt 21.1) utdyper at en merkeordning består av «et sett med på forhånd definerte underliggende merkekrav», og at det er disse kravene som leveransen skal oppfylle for å oppnå merket.
Relaterte rettskilder dfo-veileder-21.1-1 - DFØ Veileder – 21.1 Innledning – hva er en merkeordning? - DFØ - 2026-04-26 Forskrift om offentlige anskaffelser (anskaffelsesforskriften) - Regjeringen - 2026-04-05 TOIN-2025-70990 – Østre Innlandet tingrett – Kjennelse - Hedmarken og Østerdal tingrett - 2025-05-23 Note 3: Kumulative vilkår – betinget adgang Kumulative vilkår – betinget adgang
Formuleringen «kan bare» markerer at adgangen er en betinget og uttømmende avgrenset kompetanse : Samtlige vilkår i bokstav a–e må være oppfylt. At vilkårene er kumulative, følger av ordlyden og bekreftes av tredje ledd, som nettopp regulerer situasjonen der bare vilkårene i bokstav b–e er oppfylt.
DFØs veileder (punkt 21.3.1) lister de fem vilkårene og fremhever at oppdragsgiver selv må vurdere om de er oppfylt. Det er ikke nok å konstatere at en merkeordning er anerkjent eller vanlig i markedet.
Praktisk betyr dette at oppdragsgiveren bør dokumentere en forutgående kontroll av ordningens kriterier, prosedyre, tilgjengelighet og uavhengighet. Mangler slike avklaringer, øker risikoen for at kravet angripes som ulovlig konkurransebegrensning.
Relaterte rettskilder dfo-veileder-21.3.1-1 - DFØ Veileder – 21.3.1 Innledning - DFØ - 2026-04-26 Forskrift om offentlige anskaffelser (anskaffelsesforskriften) - Regjeringen - 2026-04-05 Note 4: Tilknytning til leveransen og egnethet Tilknytning til leveransen og egnethet
Vilkåret retter seg mot hvert enkelt merkekrav , ikke mot merkeordningen på et overordnet nivå. Dersom ett merkekrav mangler tilknytning til leveransen, kan merkeordningen som helhet ikke kreves etter første ledd – men tredje ledd kan åpne for bruk av de relevante delkravene.
Tilknytningskravet innebærer at merkekravene må relatere seg til den konkrete leveransen – varene, tjenestene eller bygge- og anleggsarbeidene. Annet punktum utvider rekkevidden til å omfatte livssyklusfaktorer etter § 15-1 annet ledd, også når disse ikke påvirker leveransens egenskaper direkte.
Egnethetskravet er et selvstendig vilkår: Merkekravene må faktisk si noe om egenskapene ved leveransen. KOFA 2022/277 (Harstad) fremhevet at sertifisering i seg selv ikke gir opplysninger om kvaliteten ved ytelsen – først når kriteriet legger opp til vurdering av underliggende egenskaper, er det lovlig. KOFA 2024/1373 (Kongsvinger) underkjente underkriterier som bare premierte sertifiseringsstatus uten kobling til den konkrete ytelsen.
DFØs veileder (punkt 21.3.2) presiserer at vurderingen må skje konkret ut fra den aktuelle anskaffelsen og merkeordningen, og at det ikke er adgang til å vektlegge generelle sider ved leverandøren – for eksempel overordnet innkjøpspolicy. KOFA 2021/60 (Bedriftssystemer) avviste tildelingskriterier som gjaldt leverandørens generelle kapasitetsbygging og brede samarbeid i leverandørkjeden.
Grensen mellom leveranseegenskap og leverandørstatus er særlig praktisk ved bruk av merker som kombinerer produktnære krav med organisasjons- eller policykrav. Er de siste ikke koblet til den aktuelle kontrakten, kan hele merket ikke kreves.
Relaterte rettskilder dfo-veileder-21.3.2-1 - DFØ Veileder – 21.3.2 Særlig om krav om tilknytning og egnethet (del 1/2) - DFØ - 2026-04-26 Forskrift om offentlige anskaffelser (anskaffelsesforskriften) - Regjeringen - 2026-04-05 Case C-368/10 - EU C-368/10 - EU-domstolen - 2012-05-10 2024/1373 - KOFA 2024/1373 – Arkitektbedriftene i Norge - KOFA - 2025-01-07 2022/277 - KOFA 2022/277: Ulovlig miljøkriterium – Harstad kommune Note 6: Etterprøvbare og ikke-diskriminerende kriterier Etterprøvbare og ikke-diskriminerende kriterier
De to kumulative kravene retter seg mot utformingen av merkekravene , ikke mot oppdragsgiverens bruk i konkurransen:
Etterprøvbarhet innebærer at det må være mulig å kontrollere om kravene er oppfylt. Rent skjønnsmessige eller løst formulerte krav som ikke lar seg verifisere, er problematiske. Kravet er særlig viktig fordi annet ledd forutsetter at oppdragsgiveren skal kunne sammenligne tilsvarende merkeordninger og alternativ dokumentasjon.
Ikke-diskriminering innebærer at kriteriene ikke kan favorisere bestemte leverandører, produsenter, opprinnelser eller tekniske løsninger uten saklig grunn. EU-domstolen uttalte i C-413/17 (Roche Lietuva ) at oppdragsgivers skjønn ved utforming av krav begrenses av likebehandling og forbudet mot uberettigede konkurransehindringer, selv om saken gjaldt tekniske spesifikasjoner.
DFØs veileder (punkt 21.3.1) eksemplifiserer at det ikke kan stilles krav om medlemskap i en bestemt bransjeorganisasjon for å oppnå sertifisering.
Relaterte rettskilder dfo-veileder-21.3.1-1 - DFØ Veileder – 21.3.1 Innledning - DFØ - 2026-04-26 Forskrift om offentlige anskaffelser (anskaffelsesforskriften) - Regjeringen - 2026-04-05 Note 7: Institusjonelle krav: åpen prosess, tilgjengelighet og tredjepart (bokstav c–e) Institusjonelle krav: åpen prosess, tilgjengelighet og tredjepart (bokstav c–e)
Bokstav c–e stiller krav til selve merkeordningens institusjonelle kvalitet , til forskjell fra bokstav a og b som gjelder merkekravenes innhold og utforming:
Bokstav c krever at ordningen er utviklet i en åpen og gjennomsiktig prosedyre der alle relevante interessenter kan delta – oppdragsgiversiden, leverandørsiden og andre aktuelle aktører.Bokstav d krever at ordningen er tilgjengelig for alle interesserte parter. DFØ legger til grunn at vilkåret typisk er oppfylt dersom merkekravene er tilgjengelige på internett eller gjøres tilgjengelig etter forespørsel.Bokstav e krever at merkekravene er fastsatt av en tredjepart som leverandøren ikke utøver bestemmende innflytelse over. Fortalen til direktivet presiserer at dette også kan være nasjonale eller statlige institusjoner.Rene egenerklæringer eller leverandørens egne symboler oppfyller ikke bokstav e. De kan etter omstendighetene godtas som «annen dokumentasjon» etter annet ledd bokstav b.
I TOIN-2025-70990 la retten vekt på at SINTEF som tredjepartsorgan overvåker intern produksjonskontroll og tester produktene, noe som understøtter at ordningen oppfyller kravene til uavhengig tredjepart.
Relaterte rettskilder dfo-veileder-21.3.1-1 - DFØ Veileder – 21.3.1 Innledning - DFØ - 2026-04-26 Forskrift om offentlige anskaffelser (anskaffelsesforskriften) - Regjeringen - 2026-04-05 TOIN-2025-70990 – Østre Innlandet tingrett – Kjennelse - Hedmarken og Østerdal tingrett - 2025-05-23 Note 8: Presiseringsplikt ved delvis bruk av merkeordning Presiseringsplikt ved delvis bruk av merkeordning
Når oppdragsgiveren ikke krever at alle kravene i merkeordningen skal være oppfylt, skal de aktuelle merkekravene angis i anskaffelsesdokumentene. Bestemmelsen er en klarhetsregel: Leverandørene må kunne se hvilke krav som gjelder, og oppdragsgiveren må kunne evaluere tilbudene og vurdere alternative merkeordninger eller annen dokumentasjon etter annet ledd.
KOFA 2013/135 (Stavanger m.fl.) er en viktig historisk forløper. Nemnda slo fast, med støtte i C-368/10 (Max Havelaar ), at oppdragsgiveren ikke kunne bruke Svanemerket som teknisk spesifikasjon uten å angi de underliggende kravene. Saken gjaldt FOA 2006, men kodifiserer det samme grunnsynet som siste punktum nå uttrykker.
DFØs veileder (punkt 21.2.5) beskriver at oppdragsgiveren kan ta utgangspunkt i enkelte merkekrav og utforme selvstendige kravspesifikasjonskrav eller tildelingskriterier. Veilederen åpner også for at oppdragsgiveren kan akseptere dokumentasjon både ved merkeordning og annen form – slik som testrapporter, egenerklæringer eller samsvarserklæringer.
En ren formulering som «Svanemerkede relevante krav» vil normalt ikke oppfylle ordlyden. Oppdragsgiveren bør identifisere kriteriedokument, versjon og konkrete delkrav.
Relaterte rettskilder dfo-veileder-21.2.5-1 - DFØ Veileder – 21.2.5 Alternativ bruk av merkekrav - DFØ - 2026-04-26 Forskrift om offentlige anskaffelser (anskaffelsesforskriften) - Regjeringen - 2026-04-05 2013/135 - 2013/135 Stavanger kommune, Sandnes kommune, Sola kommune, Randaberg kommune - KOFA - 2014-12-15 Note 9: Plikt til å godta tilsvarende merkeordninger og annen dokumentasjon Plikt til å godta tilsvarende merkeordninger og annen dokumentasjon
Ordlyden «skal også godta» markerer en pliktregel : Den bestemte merkeordningen kan ikke gjøres til eneste akseptable bevismiddel. Annet ledd er todelt: Bokstav a gjelder andre merkeordninger med tilsvarende merkekrav; bokstav b gjelder annen dokumentasjon på nærmere vilkår.
KOFA 2024/888 (Innkjøpssirkelen) uttalte uttrykkelig at plikten etter bokstav b gjelder uavhengig av om konkurransegrunnlaget gjentar den . Retten til alternativ dokumentasjon følger direkte av forskriften.
KOFA 2008/119 (Rana kommune) og KOFA 2016/111 (Bærum kommune) gir eldre, men fortsatt treffende støtte for hovedprinsippet: Et krav som i praksis bare premierer formell merketildeling er ulovlig.
I TOIN-2025-70990 anvendte tingretten nettopp annet ledd etter å ha konstatert at ingen av leverandørene hadde SINTEF-typegodkjenning. Retten vurderte først om leverandøren hadde oppfylt kravet til «annen dokumentasjon» etter bokstav b, og deretter om en konkurrent hadde en «annen merkeordning» (ETA) etter bokstav a. Dette bekrefter at annet ledd gjelder som en integrert del av merkeordningsregimet, også der kravet er stilt i kravspesifikasjonen.
Oppdragsgiveren bør innrette konkurransegrunnlaget slik at det er praktisk mulig å foreta ekvivalensvurderingen etter bokstav a og dokumentasjonsvurderingen etter bokstav b.
Relaterte rettskilder Forskrift om offentlige anskaffelser (anskaffelsesforskriften) - Regjeringen - 2026-04-05 TOIN-2025-70990 – Østre Innlandet tingrett – Kjennelse - Hedmarken og Østerdal tingrett - 2025-05-23 2024/888 - KOFA 2024/888 – Helseservice Engros AS - KOFA - 2024-08-08 2016/111 - 2016/111 Bærum kommune - KOFA - 2017-02-22 2008/119 - 2008/119 Rana kommune - KOFA - 2008-09-22 Note 10: «Tilsvarende merkekrav» – ekvivalensvurderingen «Tilsvarende merkekrav» – ekvivalensvurderingen
Vurderingen er materiell og konkret : Det avgjørende er om den alternative merkeordningen bekrefter oppfyllelse av de samme eller likeverdige underliggende kravene , ikke om ordningene har lik oppbygning, samme navn eller like stor utbredelse.
KOFA 2022/545 (Bergen kommune) er den klareste avgjørelsen. Saken gjaldt om SA8000-sertifisering var tilsvarende Fairtrade-merket ved anskaffelse av idrettsutstyr. Nemnda svarte nei og begrunnet dette med at de to ordningene traff ulike objekter og stilte ulike krav : SA8000 er en sertifisering på bedriftsnivå, mens Fairtrade er en produktbasert merkeordning. Nemnda fremhevet også at de innholdsmessige kravene var forskjellige – Fairtrade stilte blant annet krav til miljø og hadde strengere krav til arbeidstakerrettigheter og velferdsfremmende tiltak. Nemnda uttalte videre at tildelingskriteriet la opp til en «konkret sammenligning av tilbudt merkeordning, opp mot kravene som stilles for å oppnå Fairtrade-merket», og at det var leverandøren som måtte vise at ordningen var tilsvarende. Avgjørelsen viser at sammenligningen må gjelde både kravsinnhold og hva ordningen knytter seg til – en virksomhetssertifisering er ikke nødvendigvis tilsvarende en produktmerkeordning.
KOFA 2018/109 (Trondheim) presiserte at samsvarserklæringer fra virksomheter som ikke selv utsteder miljømerker, ikke er «andre merkeordninger» etter bokstav a, men eventuelt må vurderes under bokstav b.
DFØs veileder (punkt 21.4.2) antar at bestemmelsen gir en viss fleksibilitet – det er tilstrekkelig at merkekravene «i all hovedsak er tilsvarende». Veilederen presiserer også at den alternative ordningen selv må oppfylle vilkårene i bokstav a–e; en ren egenerklæring er ikke tilstrekkelig.
KOFA 2025/1126 (Optimera) illustrerer den praktiske tilnærmingen: Nemnda vurderte om FSC/PEFC-produkter levert via underleverandør kunne anses miljømerkede, og la en produktbasert tolkning til grunn.
Relaterte rettskilder dfo-veileder-21.4.2-1 - DFØ Veileder – 21.4.2 Godkjennelse av andre merkeordninger - DFØ - 2026-04-26 Forskrift om offentlige anskaffelser (anskaffelsesforskriften) - Regjeringen - 2026-04-05 2025/1126 - KOFA 2025/1126 – Optimera AS - KOFA - 2025-11-04 2018/109 - KOFA KOFA-2018/109: Trondheim kommune - KOFA - 2019-05-28 2022/545 - KOFA 2022/545 Bergen kommune Note 11: Annen dokumentasjon – vilkår og krav til innhold Annen dokumentasjon – vilkår og krav til innhold
Bokstav b er en subsidiær sikkerhetsventil : Oppdragsgiveren skal godta annen dokumentasjon når to kumulative vilkår er oppfylt: (i) leverandøren ikke har mulighet til å delta i den etterspurte eller en tilsvarende merkeordning innen fristen, og (ii) dette ikke skyldes leverandøren selv.
DFØs veileder (punkt 21.4.3) angir som typetilfelle at tilbudsfristen er kortere enn sertifiseringstiden. Ved kontraktsvilkår kan den relevante fristen være en annen frist fastsatt av oppdragsgiveren. Leverandøren har bevisbyrden for at hindringen er reell og ikke selvforskyldt.
KOFA 2018/109 (Trondheim) er den sentrale avgjørelsen om innholdskravet . Nemnda uttalte at samsvarserklæringer «etter sitt innhold kan være egnet som 'annen dokumentasjon'», men underkjente de konkrete erklæringene fordi de ikke ga begrunnelse for at kravene var oppfylt og ikke inneholdt teknisk dokumentasjon eller annen informasjon om vurderingsgrunnlaget.
KOFA 2023/834 (Strand) bekrefter at bokstav b ikke kan brukes til å omgå merkekravet: Selvdeklarert ISO 14021-dokumentasjon ble avvist fordi leverandøren verken hadde dokumentert at ordningen oppfylte tilsvarende krav (bokstav a), eller at leverandøren manglet mulighet til å delta innen fristen (bokstav b).
TOIN-2025-70990 anvendte bokstav b konkret. Retten aksepterte at produsentdokumentasjon i prinsippet kan oppfylle kravet, men fant at den fremlagte dokumentasjonen – samsvarserklæringer og tekniske beskrivelser basert på svenske forskrifter – ikke var fremlagt «på en slik måte at det er praktisk mulig for oppdragsgiveren å gjennomgå dokumentasjonen uten uforholdsmessig stor ressursbruk». Retten la avgjørende vekt på at leverandøren ikke hadde fremlagt uavhengig tredjepartssertifisering , som etter byggevareforskriften er påkrevd for prefabrikkerte bygningsmoduler.
Forskriftsteksten nevner «teknisk dokumentasjon fra produsenten» som eksempel, men oppregningen er ikke uttømmende. Det gjelder ikke formkrav, men dokumentasjonen må være praktisk mulig å gjennomgå og konkret nok til å vise oppfyllelse av de aktuelle merkekravene.
Relaterte rettskilder dfo-veileder-21.4.3-1 - DFØ Veileder – 21.4.3 Godkjennelse av annen dokumentasjon (del 1/2) - DFØ - 2026-04-26 Forskrift om offentlige anskaffelser (anskaffelsesforskriften) - Regjeringen - 2026-04-05 TOIN-2025-70990 – Østre Innlandet tingrett – Kjennelse - Hedmarken og Østerdal tingrett - 2025-05-23 2018/109 - KOFA KOFA-2018/109: Trondheim kommune - KOFA - 2019-05-28 2023/834 - KOFA 2023/834 Strand kommune Note 12: Alternativ bruk av merkekrav (tredje ledd) Alternativ bruk av merkekrav (tredje ledd)
Tredje ledd gir en sikkerhetsventil for situasjonen der merkeordningen som helhet ikke oppfyller bokstav a (tilknytning og egnethet for samtlige merkekrav), men oppfyller bokstav b–e. Oppdragsgiveren kan da utforme kravspesifikasjonene ved henvisning til de konkrete merkekravene som faktisk har tilknytning til leveransen.
Bestemmelsen er etter ordlyden begrenset til kravspesifikasjoner – i motsetning til første ledd, som også nevner tildelingskriterier og kontraktsvilkår. Det taler for at tredje ledd ikke uten videre kan brukes som selvstendig hjemmel for merkehenvisninger i tildelingskriterier.
DFØs veileder (punkt 21.3.2 del 2) legger til grunn at merkeordningen i slike tilfeller kan brukes til å dokumentere de utvalgte kravene, men at oppdragsgiveren også må åpne for annen form for dokumentasjon. Denne dokumentasjonskonsekvensen følger ikke uttrykkelig av tredje ledd alene, men støttes av systematikken i annet ledd og likebehandlingsprinsippet.
KOFA 2013/135 (Stavanger m.fl.) illustrerer grunnsynet: Oppdragsgiveren må identifisere de konkrete kravene som gjøres gjeldende – en generell merkehenvisning er ikke tilstrekkelig.
Relaterte rettskilder dfo-veileder-21.3.2-2 - DFØ Veileder – 21.3.2 Særlig om krav om tilknytning og egnethet (del 2/2) - DFØ - 2026-04-26 Forskrift om offentlige anskaffelser (anskaffelsesforskriften) - Regjeringen - 2026-04-05 2013/135 - 2013/135 Stavanger kommune, Sandnes kommune, Sola kommune, Randaberg kommune - KOFA - 2014-12-15
Paragrafkommentar
Kommentar til FOA § 15-3 - Merkeordninger
§ 15-3 regulerer oppdragsgiverens adgang til å bruke merkeordninger som dokumentasjon i offentlige anskaffelser. Bestemmelsen gjennomfører direktiv 2014/24/EU artikkel 43 og bygger på EU-domstolens avgjørelse i C-368/10 (Max Havelaar), som trakk opp rammene for bruk av merker i anskaffelsesprosessen. Direktivbestemmelsen kodifiserer et skille mellom å bruke et merke som bevismiddel for underliggende krav, og å gjøre selve merket til et konkurransebegrensende vilkår.
Bestemmelsen har tre ledd med ulike funksjoner:
Et gjennomgående poeng er skillet mellom merkeordningen som dokumentasjonsmekanisme og de underliggende merkekravene som beskriver leveransens egenskaper. Merkeordningen er et bevismiddel, ikke et selvstendig anskaffelsesobjekt. De sentrale rettskildene er forskriftsteksten, DFØs veiledere til kapittel 21, EU-domstolens avgjørelse i C-368/10, KOFA-avgjørelsene 2018/109, 2022/545, 2023/834, 2024/888 og 2025/1126, samt TOIN-2025-70990 som er den eneste norske domstolsavgjørelsen som eksplisitt anvender § 15-3.
Klar for publisering 2026-06-20. Generert og redaksjonelt implementert fra claude-opus-4-6 (foa_kap13_32_opus46_v2_pass2_kap13_16_klar_2026-06-20).