Fulltekst Loven gjelder når oppdragsgivere som nevnt i annet ledd inngår vare-, tjeneste- eller bygge- og anleggskontrakter 1 , herunder konsesjonskontrakter, eller gjennomfører plan- og designkonkurranser 2 , med en anslått verdi som er lik eller overstiger 3 100 000 kroner ekskl. merverdiavgift.
Loven gjelder for følgende oppdragsgivere 4 :
a. statlige myndigheter,5 ,6 og
Loven gjelder ikke for anskaffelser som kan unntas etter EØS-avtalen artikkel 123 7 . Departementet kan i forskrift fastsette ytterligere unntak fra lovens virkeområde.
Departementet kan i forskrift fastsette at loven skal gjelde for bygge- og anleggskontrakter og tilknyttede tjenestekontrakter som oppdragsgivere som nevnt i annet ledd bokstav a til d ikke selv inngår, men yter direkte tilskudd til med mer enn 50 prosent 8 .
Departementet kan i forskrift fastsette at loven skal gjelde for Svalbard, og fastsette særlige regler av hensyn til de stedlige forholdene.
Noter
Note 1: Kontraktsbegrepet – gjensidig bebyrdende avtale Kontraktsbegrepet – gjensidig bebyrdende avtale
Uttrykket «inngår vare-, tjeneste- eller bygge- og anleggskontrakter» oppstiller to kumulative inngangsvilkår: det må foreligge en kontrakt i anskaffelsesrettslig forstand, og det må være oppdragsgiveren som reelt har inngått den.
Kontraktsbegrepet er autonomt og EØS-rettslig. Det avgjørende er om det reelt foreligger et gjensidig bebyrdende avtaleforhold der en leverandør påtar seg en identifiserbar ytelse mot en motytelse med økonomisk verdi fra oppdragsgiveren. Faller forholdet utenfor kontraktsbegrepet, kommer § 2 ikke til anvendelse.
Den praktisk viktigste grensedragningen gjelder skillet mellom kontrakt og tilskudd. I KOFA 2020/0238 (Flybåten) hadde fylkeskommunen tildelt et tilskudd til en båtoperatør for transport i skjærgården. Nemnda fant at det ikke forelå en anskaffelsesrettslig kontrakt, fordi fylkeskommunen ikke mottok noen direkte økonomisk fordel, det ikke var spesifisert en ytelse som skulle leveres til oppdragsgiveren, ordningen manglet kontraktsmessige misligholdsbeføyelser, og mottakeren hadde betydelig frihet til å innrette tilbudet. I KOFA 2023/193 (Bergen Dansesenter) ble derimot en «Aktivitetskort»-ordning – der kommunen betalte private aktører for fritidsaktiviteter levert til barn og unge – ansett som en tjenestekontrakt. Avgjørende var at kommunen betalte for faktisk levert aktivitet, at leverandørene var bundet av innholdskrav, og at det forelå reell leverandørutvelgelse. Sammenstilt viser avgjørelsene at de sentrale momentene er om oppdragsgiveren mottar en direkte eller indirekte økonomisk fordel, om det er spesifisert en identifiserbar ytelse leverandøren er forpliktet til å levere, om det foreligger kontraktsmessige misligholdsbeføyelser, og graden av frihet mottakeren har.
Formfrihet. Kontraktsbegrepet er formfritt. I KOFA 2024/0331 (Fjordcharter Norway) ble en muntlig megleravtale med provisjonsbasert vederlag ansett som en tjenestekontrakt. Nemnda la til grunn at forskriftens skriftlighetskrav ikke fungerer som en selvstendig materiell avgrensning som innsnevrer lovens virkeområde. Objektive holdepunkter som e-postkorrespondanse og fakturering fikk bevismessig betydning.
Hvem som reelt «inngår» kontrakten. Det er oppdragsgiveren som må være reell kontraktspart. I KOFA 2005/194 (Askøy kommune) ble en hovedleverandørs kjøp fra underleverandør ikke ansett som oppdragsgiverens anskaffelse, fordi det var hovedleverandøren som stod i direkte kontraktsforhold. Avgjørelsen er avsagt under tidligere regelverk, men slutningen om at den reelle avtaleposisjonen er avgjørende harmonerer med gjeldende § 2.
Klassifisering av kontraktstype har betydning for terskelverdier, prosedyreregler og avgrensningen mot unntak. Et praktisk viktig grensetilfelle er avtaler om kjøp av bygg som ennå ikke er oppført. I KOFA 2025/1433 (EiNy/Arendal kommune) la nemnda til grunn at det avgjørende er om oppdragsgiveren har hatt avgjørende innflytelse på arbeidets art eller planlegging. Kommunens krav om TEK17 og Husbankens veileder var ikke tilstrekkelig; avtalen ble ikke klassifisert som bygge- og anleggskontrakt. Nærmere regler om kontraktsdefinisjoner og blandede kontrakter finnes i anskaffelsesforskriften kapittel 4 og 6.
Relaterte rettskilder 2024/0331 - KOFA 2024/0331 – Fjordcharter Norway AS - KOFA - 2024-12-17 2023/193 - KOFA 2023/193 – Stiftelsen Bergen Dansesenter - KOFA - 2023-09-21 2020/0238 - KOFA 2020/0238 – Flybåten AS - KOFA - 2020-03-10 2005/194 - 2005/194 Askøy kommune - KOFA - 2005-08-29 2025/1433 - KOFA 2025/1433 – EiNy AS - KOFA - 2025-12-16 Note 2: Konsesjonskontrakter og plan- og designkonkurranser Konsesjonskontrakter og plan- og designkonkurranser
Formuleringen «herunder konsesjonskontrakter» innebærer at konsesjonskontrakter ikke utgjør en selvstendig kontraktskategori ved siden av de tre hovedtypene, men er en underkategori som kan forekomme innenfor hver av dem. Det som skiller en konsesjonskontrakt fra en ordinær anskaffelseskontrakt, er vederlags- og risikomodellen: leverandøren mottar ikke bare betaling fra oppdragsgiveren, men får rett til å utnytte tjenesten eller bygge- og anleggsarbeidet, og bærer den vesentlige driftsrisikoen. Denne grensedragningen har ikke betydning for om loven kommer til anvendelse, men for hvilket forskriftsregime kontrakten skal følge – typisk forskrift om konsesjonskontrakter.
Oslo tingretts kjennelse 6. februar 2026 (25-198508TVI-TOSL) illustrerer den praktiske anvendelsen. En kommunal konkurranse om etablering og drift av badstutilbud ble lagt til grunn å være en tjenestekonsesjon innenfor lovens virkeområde. Kontrakten hadde de typiske trekkene: leverandøren skulle selv etablere og drive tilbudet for egen regning og risiko, og vederlaget bestod i retten til kommersiell utnyttelse. Avgjørelsen har begrenset prinsipiell verdi som tingrettsavgjørelse der klassifiseringen ikke var omtvistet, men bekrefter den etablerte forståelsen.
Plan- og designkonkurranser er nevnt som en egen kategori. Ordlyden «gjennomfører» – i motsetning til «inngår» – gjenspeiler at plan- og designkonkurranser har en annen karakter enn ordinære anskaffelser: de er prosedyrer der oppdragsgiver inviterer til innlevering av plan- eller designforslag, typisk bedømt av en jury, og der resultatet ikke nødvendigvis er en kontraktsinngåelse, men en premie eller en invitasjon til videre forhandlinger. Anskaffelsesforskriften del V inneholder egne regler om slike konkurranser.
Relaterte rettskilder 25-198508TVI-TOSL - Oslo Tingrett – 25-198508TVI-TOSL – dom - Oslo Tingrett - 2026-02-06 2025/1052 - KOFA 2025/1052 – Mio BPA AS - KOFA - 2025-09-02 Note 3: Anslått verdi – beløpsgrense og beregning Anslått verdi – beløpsgrense og beregning
Beløpsgrensen på 100 000 kroner ekskl. mva. angir lovens nedre virkeområde. Anskaffelser med lavere anslått verdi faller utenfor loven i sin helhet, og oppdragsgiver er da ikke bundet av lovens krav, heller ikke de grunnleggende prinsippene i § 4. At grensen overstiges innebærer imidlertid ikke i seg selv at det foreligger kunngjøringsplikt – kunngjøringsplikten beror på forskriftens terskelverdier, som ligger vesentlig høyere.
Dette skillet er klargjort i KOFA 2021/768. Saken gjaldt en klage over påstått ulovlig direkte anskaffelse av rådgivningstjenester. Nemnda stadfestet avvisningen med den begrunnelse at kontraktene lå under de nasjonale terskelverdiene og dermed ikke var kunngjøringspliktige, selv om de oversteg 100 000 kroner og var innenfor lovens virkeområde. I KOFA 2021/2103 (Bodø kommune) illustreres dobbeltfunksjonen: en direkteanskaffelse av en faktaundersøkelse til 450 000 kroner lå over lovens minstegrense men under nasjonal terskelverdi. Nemnda konstaterte brudd på § 4 fordi kommunen ikke hadde sørget for konkurranse – prinsippkravene slår inn fullt ut også for anskaffelser i dette sjiktet.
Ex ante-perspektivet. Ordlyden «anslått verdi» innebærer at vurderingen er fremoverskuende: det er opplysningene oppdragsgiver har eller burde ha på tidspunktet anskaffelsesprosessen innledes, som er avgjørende. Etterfølgende utvikling endrer ikke vurderingen. KOFA 2024/0331 (Fjordcharter Norway) fastslår at oppdragsgiver ved usikkerhet om prisnivå må legge den øvre realistiske rammen til grunn, ikke det laveste anslaget. Meglerhonoraret var provisjonsbasert – ti prosent av kjøpesummen – og med forventet salgspris i intervallet 12–14 millioner kroner var anslått verdi opp mot 1,4 millioner kroner. At den faktiske kjøpesummen ble lavere, var uten betydning.
Beregningsgrunnlaget. Det er vederlaget for den anskaffede ytelsen som er relevant, ikke verdien av det underliggende prosjektet. I KOFA 2021/768 avviste nemndsleder en anførsel om at verdien av en rådgivningskontrakt om kapitalforhøyelse måtte knyttes til størrelsen på de likvide midlene som ble søkt innhentet.
Nærmere beregningsregler, herunder medregning av opsjoner og behandling av rammeavtaler, finnes i anskaffelsesforskriften kapittel 5.
Relaterte rettskilder 2024/0331 - KOFA 2024/0331 – Fjordcharter Norway AS - KOFA - 2024-12-17 2021/768 - KOFA 2021/768 Applied Autonomy AS 2021/2103 - KOFA 2021/2103 Bodø kommune dfo-veileder-7.1.3-1 - DFØ Veileder – 7.1.3 Ved hvilke anskaffelser gjelder de grunnleggende prinsippene? - DFØ - 2026-04-26 Note 4: Oppdragsgiverkretsen – statlige, kommunale og fylkeskommunale myndigheter, offentligrettslige organer og sammenslutninger Oppdragsgiverkretsen – statlige, kommunale og fylkeskommunale myndigheter, offentligrettslige organer og sammenslutninger
Annet ledd angir uttømmende hvilke oppdragsgivertyper som er underlagt loven. Kategoriene gjenspeiler EU/EØS-rettens subjektdefinisjoner og skal tolkes funksjonelt og autonomt.
Statlige myndigheter (bokstav a) kan ikke avgrenses utelukkende etter nasjonal forvaltningsrettslig organisering. I KOFA 2018/165 (Det kongelige hoff) la nemnda til grunn at statsbegrepet har et autonomt EU/EØS-rettslig innhold og at vurderingen må være funksjonsbestemt. Hoffet – som anførte å være «Kongens eget organ» utenfor statsforvaltningen – ble likevel ansett som statlig myndighet. Avgjørende var en samlet vurdering av registrering under sektorkode «Statsforvaltning», finansiering over statsbudsjettet, rapportering til Stortingets presidentskap og Riksrevisjonen, og oppgavenes karakter. Avgjørelsen viser at den funksjonelle tilnærmingen kan fange opp organer som faller utenfor den tradisjonelle statsforvaltningen.
Fylkeskommunale og kommunale myndigheter (bokstav b) omfatter den tradisjonelle lokalforvaltningen. Kategorien reiser sjelden tolkningstvil i seg selv, men spørsmålet om hvem som er reell oppdragsgiver kan oppstå der anskaffelsen formelt knyttes til et annet rettssubjekt. I KOFA 2010/1 (Grimstad kommune) hadde kommunen engasjert et konsulentselskap og anført at den opptrådte på vegne av et planlagt, men ikke stiftet aksjeselskap. Nemnda konstaterte at kommunen var reell oppdragsgiver. Rettssetningen om at oppdragsgiveridentifikasjonen er materiell, har overføringsverdi til gjeldende lov: et planlagt, men ikke-stiftet rettssubjekt kan ikke overta oppdragsgiverposisjonen.
Offentligrettslige organer (bokstav c) er den mest komplekse kategorien og behandles i egen note nedenfor.
Sammenslutninger (bokstav d) fanger opp enheter der én eller flere oppdragsgivere etter bokstav a–c inngår i en organisatorisk sammenslutning, typisk interkommunale samarbeid.
Relaterte rettskilder 2018/165 - KOFA 2018/165 Det kongelige hoff 2010/1 - 2010/1 Grimstad kommune - KOFA - 2010-08-25 Note 5: Offentligrettslige organer Offentligrettslige organer
Begrepet «offentligrettslige organer» gjennomfører det EU/EØS-rettslige «body governed by public law» (anskaffelsesdirektivet 2014/24/EU artikkel 2 nr. 1 (4)) og skal tolkes funksjonelt. Det avgjørende er ikke organisasjonsform, men om enheten materielt oppfyller tre kumulative vilkår:
Selvstendig rettssubjekt – aksjeselskap, forening, stiftelse eller lignende.Allmennhetens behov, ikke av industriell eller forretningsmessig karakter – enheten må være opprettet for å ivareta behov i allmennhetens interesse, og disse behovene må ikke være av industriell eller forretningsmessig karakter.Kvalifisert offentlig tilknytning – gjennom minst ett av tre alternative grunnlag: (a) i hovedsak offentlig finansiert, (b) forvaltningen underlagt offentlig kontroll, eller (c) det offentlige oppnevner mer enn halvparten av medlemmene i administrasjons-, ledelses- eller kontrollorganet.Vilkårsstrukturen er konsekvent lagt til grunn i KOFA-praksis og favner vidt på tvers av organisasjonsformer.
Avgrensningen mot industriell eller forretningsmessig karakter reiser de vanskeligste spørsmålene. Kjernen er om virksomheten er eksponert for markedets vanlige lønnsomhets- og tapsrisiko, eller om det offentlige bærer risikoen fordi virksomheten skal ivareta et offentlig formål. I KOFA 2006/12 (Helgeland Industrier) ble en attføringsbedrift – 90 prosent offentlig eid – holdt utenfor fordi den opererte i konkurranse, hadde resultatansvar og bar reell kommersiell risiko. Offentlig eierskap og tilskudd innebar ikke generell skjerming mot markedsrisiko. Tilsvarende resultat i KOFA 2012/49 (Kvaleberg Industri) der vedtektsfestet utbytteforbud og sosialt formål ikke oppveide at virksomheten drev produksjon og salg i konkurranse.
Motsatt utfall i KOFA 2011/149 (Ørskogfjell skisenter), der et kommunalt eid skisenter ble ansett som offentligrettslig organ fordi vedtektene fastslo utbytteforbud, kommunen systematisk dekket underskudd, og virksomheten dermed ikke bar reell markedsrisiko. Ikke-fortjenesteformål og utbyttebegrensninger får altså avgjørende vekt først når det offentlige faktisk bærer den økonomiske risikoen .
Kulturformidling (KOFA 2017/33 – Drammen Scener AS), naturformidling (KOFA 2025/1574 – Hardangervidda Nasjonalparksenter AS), friluftslivsoppgaver (KOFA 2021/861), forsvarsberedskap (KOFA 2003/21 – Det Frivillige Skyttervesen) og kommunal næringsutvikling (KOFA 2007/45 – Vestby Næringsselskap AS) er alle blitt ansett som allmennhetens behov.
Tilknytningsvilkåret er alternativt – ett grunnlag er tilstrekkelig. KOFA 2009/229 (Tilsynsrådet for advokatvirksomhet) viser at vilkåret kan oppfylles utelukkende ved at offentlige myndigheter oppnevner flertallet i det ledende organet, uten krav om offentlig finansiering i tillegg. Tilsynsrådet ble ilagt overtredelsesgebyr på 400 000 kroner for ulovlig direkte anskaffelse.
Relaterte rettskilder 2012/49 - 2012/49 Kvaleberg Industri AS - KOFA - 2014-01-21 2011/149 - 2011/149 Ørskogfjell skisenter - KOFA - 2012-01-16 2009/229 - 2009/229 Tilsynsrådet for advokatvirksomhet - KOFA - 2010-02-23 2007/45 - 2007/45 Vestby Næringsselskap AS - KOFA - 2007-09-03 2006/12 - 2006/12 Helgeland Industrier AS - KOFA - 2007-01-15 2003/21 - 2003/21 Det Frivillige Skyttervesen - KOFA - 2003-03-24 Note 6: Offentlige foretak og andre virksomheter i forsyningssektorene Offentlige foretak og andre virksomheter i forsyningssektorene
Bokstav e og f utvider oppdragsgiverkretsen til forsyningssektorene – henholdsvis offentlige foretak og private virksomheter med enerett eller særrett. For bokstav e stilles to kumulative vilkår: foretaket må være offentlig i den forstand at det er kontrollert av oppdragsgivere etter bokstav a–c, og det må faktisk utøve en forsyningsaktivitet slik denne er definert i EØS-avtalens forsyningsdirektiv (direktiv 2014/25/EU) – i praksis vann, energi, transport og posttjenester.
Begrepet «offentlig foretak» knytter seg til kontrollkriteriet: det avgjørende er om offentlige myndigheter direkte eller indirekte kan utøve bestemmende innflytelse, typisk gjennom eierskap, finansiell deltakelse eller vedtektsbestemmelser. Aktivitetsvilkåret er funksjonelt, og innholdet fastlegges ikke autonomt i norsk rett, men følger av direktivets sektordefinisjoner slik de er gjennomført i norsk forskrift.
KOFAs praksis illustrerer anvendelsen. KOFA 2003/23 (Bømlo Vatn og Avløpsselskap AS) gjaldt et aksjeselskap heleid av kommunen med ansvar for vann- og avløpsanlegg – selskapet var omfattet av sektorregelverket. KOFA 2003/130 (Avinor) konkretiserer at også støttefunksjoner med reell tilknytning til forsyningsaktiviteten kan omfattes: drift av parkeringsanlegg ved flyplasser ble ansett som del av terminalvirksomhet for lufttransport. LB-2025-5921 (Sporveien AS) bekrefter at kommunalt heleide kollektivtransportselskaper er et kjernetilfelle under bokstav e.
Bokstav f fanger opp private virksomheter som utøver forsyningsaktivitet på grunnlag av enerett eller særrett tildelt av kompetent myndighet. Heller ikke disse defineres autonomt; innholdet følger av direktivets definisjoner.
Nærmere regler om forsyningsanskaffelser finnes i forsyningsforskriften.
Relaterte rettskilder LB-2025-5921 – Borgarting lagmannsrett – Dom - 2025-11-07 2003/130 - 2003/130 Avinor - KOFA - 2003-08-14 2003/23 - 2003/23 Bømlo Vatn og Avløpsselskap AS - KOFA - 2003-03-24 Note 7: Unntaket for EØS-avtalen artikkel 123 Unntaket for EØS-avtalen artikkel 123
Tredje ledd første punktum unntar fra lovens virkeområde anskaffelser som «kan unntas etter EØS-avtalen artikkel 123». Bestemmelsen gjennomfører den folkerettslige adgangen til å holde visse forsvars- og sikkerhetsrelaterte anskaffelser utenfor de alminnelige anskaffelsesreglene.
Ordlyden «kan unntas» markerer at det ikke dreier seg om en automatisk eller generell unntaksadgang. Det kreves at det i den konkrete anskaffelsen foreligger et reelt rettslig grunnlag for at artikkel 123 faktisk er anvendelig.
KOFA 2025/0315 (NSSL Global AS mot Forsvarsmateriell) illustrerer terskelen. Saken gjaldt kjøp av satellittkommunikasjonstjenester. Innklagede hadde vist til artikkel 123 bokstav a og «significant security interests» som grunnlag for å unnta anskaffelsen, og gjennomførte konkurransen etter Forsvarssektorens interne anskaffelsesregelverk. Nemnda kom til at artikkel 123 ikke ga grunnlag for å unnta anskaffelsen, og ila overtredelsesgebyr på 1 985 000 kroner for ulovlig direkte anskaffelse. Avgjørelsen viser at oppdragsgiver bærer risikoen for at vilkårene faktisk er oppfylt. Generelle henvisninger til forsvars- eller sikkerhetshensyn er ikke tilstrekkelig.
For blandede kontrakter der en del av ytelsene kan unntas etter artikkel 123 og en del ellers ville vært underlagt regelverket, gir DFØs veileder punkt 6.6.2.2 et tosporet utgangspunkt: Ytelser som objektivt kan skilles, skal vurderes separat, slik at unntaket bare gjelder den delen som faktisk er omfattet. Ytelser som ikke kan skilles objektivt, fører til at kontrakten som helhet faller utenfor lovens virkeområde. Veilederen presiserer videre at den særskilte kollisjonsregelen i anskaffelsesforskriften § 6-5 gjelder i stedet for den alminnelige blandingsregelen i § 6-2. Veilederen er ikke rettslig bindende, men det foreligger ikke rettspraksis som direkte avklarer blandingsspørsmålet under norsk rett.
Relaterte rettskilder dfo-veileder-6.6.2.2-1 - DFØ Veileder – 6.6.2.2 Når ytelsene ikke kan skilles fra hverandre på en objektiv måte - DFØ - 2026-04-26 2025/0315 - KOFA 2025/0315 – NSSL Global AS - KOFA - 2025-09-12 dfo-veileder-6.3-1 - DFØ Veileder – 6.3 Blandede anskaffelser som delvis er omfattet av forskriften og delvis er unntatt anskaffelsesregelverket - DFØ - 2026-04-26 Note 8: Forskriftshjemmel for subsidierte bygge- og anleggskontrakter Forskriftshjemmel for subsidierte bygge- og anleggskontrakter
Fjerde ledd gir departementet hjemmel til i forskrift å utvide lovens virkeområde til bygge- og anleggskontrakter og tilknyttede tjenestekontrakter som oppdragsgivere etter bokstav a–d ikke selv inngår, men yter direkte tilskudd til med mer enn 50 prosent. Bestemmelsen er en ren forskriftshjemmel og har ikke selvstendig rettsvirkning uten gjennomføring i forskrift.
Hjemmelen har tre kumulative avgrensninger. For det første er den saklig begrenset til bygge- og anleggskontrakter og «tilknyttede tjenestekontrakter» – rene vare- eller tjenestekontrakter uten slik tilknytning faller utenfor. For det andre er den subjektivt avgrenset til kontrakter som inngås av andre aktører enn oppdragsgiverne selv, typisk private utbyggere. For det tredje kreves direkte tilskudd med mer enn 50 prosent – generelle overføringer eller indirekte støtte som skattefordeler og garantier faller utenfor ordlyden.
Formålet er å hindre omgåelse i tilfeller der det offentlige finansierer hoveddelen av et bygge- og anleggsprosjekt, men lar en privat aktør stå som kontraktspart. Bestemmelsen gjenspeiler en reguleringsteknikk kjent fra EU-direktivene. Anskaffelsesforskriften § 1-3 inneholder en tilsvarende regel om subsidierte kontrakter.
Relaterte rettskilder dfo-veileder-8.4.3-1 - DFØ Veileder – 8.4.3 Oppdragsgivere som ikke er omfattet av offentleglova (del 1/3) - DFØ - 2026-04-26
Paragrafkommentar
Kommentar til anskaffelsesloven § 2 - Virkeområde
§ 2 fastlegger lovens virkeområde gjennom tre kumulative inngangsvilkår: Anskaffelsen må foretas av en oppdragsgiver som faller inn under en av kategoriene i annet ledd (bokstav a–f), den må gjelde en kontraktstype som er omfattet – vare-, tjeneste- eller bygge- og anleggskontrakter, konsesjonskontrakter eller plan- og designkonkurranser – og den anslåtte verdien må være lik eller overstige 100 000 kroner ekskl. mva.
Bestemmelsen har en dobbelt funksjon. For det første avgrenser den anskaffelsesregelverkets ytre rekkevidde: anskaffelser som faller utenfor, er ikke underlagt loven i det hele tatt, heller ikke de grunnleggende prinsippene i § 4. For det andre danner den utgangspunktet for den videre forskriftsstyringen: Når virkeområdet er fastslått, beror det på anskaffelsesforskriftens terskelverdier og prosedyreregler (del I–III), forsyningsforskriften eller konsesjonskontraktforskriften hvilke krav som gjelder for den konkrete anskaffelsen.
Oppdragsgiverkretsen i annet ledd gjenspeiler EU/EØS-rettens subjektkategorier og skal tolkes funksjonelt og autonomt: det er de reelle forholdene – finansiering, kontroll, oppgavens karakter – som er avgjørende, ikke formell organisering. Kategoriene statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter (bokstav a–b) dekker den tradisjonelle forvaltningen, mens «offentligrettslige organer» (bokstav c) utvider kretsen til selvstendige rettssubjekter som ivaretar allmennhetens behov uten industriell eller forretningsmessig karakter og har kvalifisert offentlig tilknytning. Bokstav e og f fanger opp forsyningssektorenes aktører.
Tredje ledd inneholder to elementer: et lovfestet unntak for anskaffelser som kan unntas etter EØS-avtalen artikkel 123 (forsvars- og sikkerhetshensyn), og en forskriftshjemmel for ytterligere unntak. Fjerde ledd gir hjemmel til å utvide loven til subsidierte bygge- og anleggskontrakter, og femte ledd hjemler forskriftsregulering for Svalbard.
Bestemmelsen endres 1. juli 2026. Viktigste endringer er at beløpsgrensen heves til 500 000 kroner ekskl. mva., og at det innføres nye unntak fra samfunnshensynsbestemmelsene (§§ 5a–5p) for forsvars- og sikkerhetsanskaffelser og for forsynings- og konsesjonskontrakter. Kommentarene nedenfor gjelder gjeldende ordlyd.
Klar for publisering 2026-06-22. Generert og redaksjonelt implementert fra claude-opus-4-6 (loa_full_opus46_klar_2026-06-22_anchorfix).