Noter
Note 1: Reservasjonsadgangen og virksomhetsbegrepet Reservasjonsadgangen og virksomhetsbegrepet
Reservasjonsadgangen – en valgfri kompetanse
Ordlyden «kan begrense konkurransen» etablerer en valgfri kompetanse, ikke en plikt. Oppdragsgiveren gis hjemmel til å avgrense hvem som kan delta, ved å reservere deltakelsen for bestemte virksomheter eller programmer. Reservasjonen retter seg mot leverandørkretsen, ikke kontraktsinnholdet.
DFØ veileder 23.1 beskriver bestemmelsen nettopp slik: den gir oppdragsgiver mulighet til å sikre virksomheter som normalt ikke når opp i ordinær konkurranse, en likestilt konkurranseplass. Formålet er å bidra til økt deltakelse i arbeidslivet for utsatte grupper.
Virksomhetsbegrepet – ikke krav om formell status
Ordlyden «virksomheter» tilsier ikke at bare en formelt godkjent kategori kan delta. DFØ veileder 23.1 fremhever at organisasjonsformen ikke er avgjørende – det utslagsgivende er om virksomheten har arbeidslivsintegrering som hovedformål. KOFA 2012/87 trekker i samme retning: nemnda la til grunn at den eldre reservasjonsregelen (FOA 2006 § 3-12) ikke krevde formell status som «skjermet virksomhet» etter arbeidsmarkedslovgivningen. Avgjørelsen gjaldt eldre regelverk og har begrenset direkte overføringsverdi til dagens vilkår, men det avgrensede poenget – at «virksomheter» tolkes funksjonelt, ikke formelt – støttes også av gjeldende veiledning.
Også KOFA 2017/133 illustrerer en pragmatisk tilnærming: nemnda aksepterte tilbyderen A2G Logistikk AS som kvalifisert virksomhet etter parallellbestemmelsen § 8-8, basert på vedtektsfestet formål, NAV-godkjenning og egenerklæring. Nemnda knyttet ikke vurderingen til noen bestemt organisasjonsrettslig merkelapp (avsnitt 34–37).
Programbegrepet
Bestemmelsen åpner også for at «programmer» kan kvalifisere. DFØ veileder 23.4 presiserer, med henvisning til direktivets språkversjoner, at «programmer» sikter til programmer for beskyttet sysselsetting (sheltered employment programmes ). Det er altså ikke et frittstående, ubestemt kategoriuttrykk, men en funksjonell parallell til virksomheter som driver integrering gjennom skjermede eller tilrettelagte arbeidsopplegg. Eksempler fra veilederen inkluderer varig tilrettelagt arbeid og tiltak for unge arbeidsledige.
I KOFA 2017/133 anførte valgte leverandør at samarbeidsavtalen mellom A2G og Matvarehuset AS utgjorde et «program» etter § 8-8. Nemnda tok ikke direkte stilling til programanførselen, men løste saken ved å konstatere at valgte leverandør (A2G Logistikk AS) selv oppfylte vilkårene som «virksomhet» (avsnitt 37–39). Programbegrepets rekkevidde i grensetilfeller er derfor ikke avklart i praksis.
Adgang til nærmere avgrensning
Oppdragsgiver kan foreta saklige avgrensninger av hvilke grupper funksjonsnedsettelse eller vanskeligstilte personer reservasjonen skal gjelde for (DFØ veileder 23.4, jf. C-598/19). Forutsetningen er at avgrensningene ikke strider mot diskrimineringsforbudet og at kravet til konkurranse er oppfylt.
Relaterte rettskilder dfo-veileder-23.1-1 - DFØ Veileder – 23.1 Innledning - DFØ - 2026-04-26 dfo-veileder-23.4-1 - DFØ Veileder – 23.4 Muligheter for nærmere avgrensninger - DFØ - 2026-04-26 dfo-veileder-44.8-1 - DFØ Veileder – 44.8 Reserverte kontrakter for virksomheter med funksjonshemmede eller vanskeligstilte personer - DFØ - 2026-04-26 Case C-598/19 - EU C-598/19 - EU-domstolen - 2021-10-06 2017/133 - 2017/133 Kvam herad - KOFA - 2017-11-22 Note 2: Hovedformålsvilkåret Hovedformålsvilkåret
Et selvstendig kvalitativt vilkår
Ordlyden «hovedformål» tilsier at arbeidslivsintegrering må være et bærende og reelt formål for virksomheten eller programmet, ikke bare en sideaktivitet. Samtidig kreves det ikke at dette er det eneste formålet – det sentrale er om integreringen fremstår som en av virksomhetens dominerende målsettinger.
Vilkåret virker kumulativt med 30-prosentkravet i annet punktum: det er ikke tilstrekkelig at prosentandelen er oppfylt dersom arbeidslivsintegrering ikke er et reelt hovedformål.
Vurderingen er materiell og funksjonell
DFØ veileder 23.1 fremhever at organisasjonsformen ikke er avgjørende: virksomheten kan være organisert som vernet bedrift, men det utslagsgivende er om virksomheten faktisk har arbeidslivsintegrering som hovedformål. Vurderingen må knyttes til virksomhetens innhold og innretning, ikke til etikett eller organisasjonsmodell.
EU-domstolens dom i C-598/19 bekrefter en formålsorientert forståelse. Domstolen la til grunn at artikkel 20 ikke uttømmende regulerer deltakerkretsen, men at alle avgrensninger må fremme bestemmelsens sosial- og sysselsettingspolitiske formål. Dommen understreker at hovedformålsvilkåret har selvstendig betydning ved siden av prosentvilkåret.
Praktiske holdepunkter fra KOFA 2017/133
KOFA 2017/133 (parallellbestemmelsen § 8-8) gir den nærmeste praktiske veiledningen. Nemnda godtok oppdragsgivers vurdering av at valgte leverandør (A2G Logistikk AS) oppfylte reservasjonsvilkårene, basert på en samlet bedømmelse av:
vedtektsfestet formål om «sysselsetting og kompetanseutvikling av yrkeshemmede og andre med behov for opplæring» (avsnitt 10),NAV-godkjenning som tiltaksarrangør for arbeidsmarkedstiltak (avsnitt 9),egenerklæring om at virksomheten falt inn under § 8-8 (avsnitt 9, 35), ogetterfølgende bekreftelser om at over 30 prosent av de ansatte var funksjonshemmede eller vanskeligstilte (avsnitt 19, 21).Forskriften oppstiller ikke selv detaljerte dokumentasjonskrav. Nemnda la til grunn at det var opp til oppdragsgiver å konkretisere hvordan kravet skulle dokumenteres (avsnitt 34). Det taler for oppfyllelse når integreringsformålet er uttrykkelig nedfelt i vedtektene og understøttes av faktisk drift. Motsatt vil det være tvilsomt dersom integrering bare fremstår som en begrenset sidegevinst ved ordinær kommersiell virksomhet.
Relaterte rettskilder dfo-veileder-23.1-1 - DFØ Veileder – 23.1 Innledning - DFØ - 2026-04-26 Case C-598/19 - EU C-598/19 - EU-domstolen - 2021-10-06 2017/133 - 2017/133 Kvam herad - KOFA - 2017-11-22 Note 3: Personkretsen – funksjonshemmede og vanskeligstilte Personkretsen – funksjonshemmede og vanskeligstilte
To personkategorier med arbeidslivsforankring
Bestemmelsen opererer med to personkategorier: «funksjonshemmede» og «vanskeligstilte personer». Ingen av uttrykkene er definert i forskriften, men begge må leses i lys av bestemmelsens arbeidslivsformål: det avgjørende er ikke sosial utsatthet i alminnelighet, men barrierer mot deltakelse i arbeidslivet.
«Funksjonshemmede»
DFØ veileder 23.2 definerer «funksjonshemmede» som personer som på grunn av arten eller omfanget av funksjonsnedsettelsen ikke kan utføre arbeid på normale vilkår. Typiske eksempler er langvarig fysisk eller psykisk funksjonsnedsettelse. At veilederen nevner «langvarig» som eksempel, kan ikke opphøyes til et absolutt varighetskrav – ordlyden stiller ikke et slikt krav. Det sentrale vurderingstemaet er om funksjonsnedsettelsen etter art eller omfang virker inn på arbeidsevnen.
Samme forståelse av «funksjonshemming» skal legges til grunn både for hovedformålsvilkåret i første punktum og for 30-prosentberegningen i annet punktum.
«Vanskeligstilte personer»
«Vanskeligstilte» er en videre krets som supplerer «funksjonshemmede» med andre barrierer mot arbeidslivet. DFØ veileder 23.2 nevner blant annet arbeidsledige, sosialt marginaliserte, personer med rusproblemer, tidligere straffedømte, personer uten fullført videregående utdanning, langvarig arbeidsledige, og visse etniske minoriteter med behov for kvalifisering. Eksemplene er ikke uttømmende, men illustrerer det bærende vurderingstemaet: om personen har dokumenterbare kvalifikasjons- eller integreringsbarrierer som vanskeliggjør arbeidsdeltakelse.
Formuleringen «i arbeidslivet» fungerer som et reelt avgrensende element. Bestemmelsen retter seg mot arbeidslivsintegrering, ikke mot enhver form for sosial utsatthet. En leverandør som retter seg mot personer med sammensatte problemer, faller bare inn under bestemmelsen dersom problemene gjør gruppen vanskeligstilt i arbeidslivssammenheng.
Presensformen – tidspunkt for vurderingen
Ordlyden «er vanskeligstilte» – presensformen – taler for at statusen må foreligge på tidspunktet virksomheten vurderes opp mot 30-prosentkravet. Personer som tidligere har vært vanskeligstilte, men ikke lenger har en slik tilknytning, kan ikke uten videre medregnes. KOFA 2017/133 gir ikke direkte avklaring om beregningstidspunktet – avgjørelsen drøfter ikke dette spørsmålet eksplisitt, selv om den viser at oppdragsgiver aksepterte dokumentasjon innhentet på ulike tidspunkter i prosessen (avsnitt 18–21, 35–37).
Relaterte rettskilder dfo-veileder-23.1-1 - DFØ Veileder – 23.1 Innledning - DFØ - 2026-04-26 dfo-veileder-23.2-1 - DFØ Veileder – 23.2 Hvilke grupper omfattes av unntaket - DFØ - 2026-04-26 2017/133 - 2017/133 Kvam herad - KOFA - 2017-11-22 Note 4: 30-prosentkravet – beregning og dokumentasjon 30-prosentkravet – beregning og dokumentasjon
Absolutt terskel, ikke skjønnsmessig moment
Formuleringen «gjelder bare når minst 30 prosent» markerer en ufravikelig nedre terskel. Nøyaktig 30 prosent er tilstrekkelig. Vilkåret er nødvendig, men ikke tilstrekkelig alene – det virker kumulativt med hovedformålsvilkåret.
C-598/19 bekrefter at 30-prosentkravet er et reelt og selvstendig vilkår som fungerer som minimumsterskel. Medlemsstatene kan stille strengere krav, men kan ikke fravike terskelen nedover.
Beregningsgrunnlag: antall ansatte, ikke årsverk
DFØ veileder 23.3 legger til grunn at prosentandelen beregnes ut fra antall ansatte (hoder) , ikke stillingsprosenter eller årsverk. Veilederen presiserer at det ikke er avgjørende om personen er heltids- eller deltidsansatt, og illustrerer med at to av fem ansatte er nok (40 prosent).
Beregningsenheten er «virksomheten eller programmet» – ordlyden gir ikke støtte for beregning på konsernnivå eller på tvers av organisatoriske enheter. I KOFA 2017/133 hadde A2G Logistikk AS fire ordinært ansatte og 18 personer på ulike tiltak (avsnitt 21, 27). Innklagede og nemnda knyttet vurderingen til tilbyderen selv (A2G Logistikk AS), ikke til konsernet (A2G Gruppen AS med ca. 810 ansatte). Oppdragsgiver bør presisere i konkurransegrunnlaget hvilken enhet leverandøren skal dokumentere forholdene for.
Dokumentasjon
Forskriften oppstiller ikke detaljerte dokumentasjonskrav. KOFA 2017/133 uttalte at det er «eventuelt opp til oppdragsgiver å konkretisere ytterligere» (avsnitt 34). Nemnda godtok at oppdragsgiver bygget på egenerklæring (avsnitt 9, 35), NAV-godkjenning (avsnitt 9), vedtektsfestet formål (avsnitt 10) og etterfølgende bekreftelser om andelen ansatte innhentet etter tilbudsfristens utløp (avsnitt 18–19, 21). Oppdragsgiver bør likevel angi i konkurransegrunnlaget hvilken dokumentasjon som kreves og hvilket tidspunkt beregningen skal knyttes til.
Underleverandører
KOFA 2017/133 er også relevant for forholdet til underleverandører. Nemnda la til grunn at det ikke var grunnlag for avvisning av valgte leverandør selv om underleverandøren (Matvarehuset AS) ikke oppfylte § 8-8-vilkårene, fordi konkurransegrunnlaget «ikke [inneholdt] noe forbud mot bruk av underleverandører» og ikke stilte krav om at underleverandørene selv oppfylte reservasjonsvilkårene (avsnitt 39). Poenget er at vurderingen av 30-prosentkravet knyttes til tilbyderen , ikke til underleverandøren, med mindre oppdragsgiver har stilt særskilte krav. Tolkningsverdien er begrenset til tilfeller der konkurransegrunnlaget ikke uttrykkelig regulerer spørsmålet.
Relaterte rettskilder dfo-veileder-23.3-1 - DFØ Veileder – 23.3 Krav til andel funksjonshemmede/vanskeligstilte personer - DFØ - 2026-04-26 Case C-598/19 - EU C-598/19 - EU-domstolen - 2021-10-06 dfo-veileder-25.6.3-1 - DFØ Veileder – 25.6.3 Utfylling av del II: Opplysninger om leverandør (del 1/2) - DFØ - 2026-04-26 2017/133 - 2017/133 Kvam herad - KOFA - 2017-11-22 Note 5: Kunngjøringskravet Kunngjøringskravet
Obligatorisk informasjon i kunngjøringen
Reservasjonen avgrenser hvem som kan delta i konkurransen. Tredje punktum krever at oppdragsgiver angir i kunngjøringen at denne muligheten er brukt. Kravet gjelder en uttrykkelig opplysning om at den konkrete konkurransen er forbeholdt den aktuelle leverandørkretsen, ikke bare en generell orientering om bestemmelsens eksistens.
DFØ veileder 23.1 knytter kravet direkte til hensynet til forutberegnelighet : virksomheter utenfor den reserverte kretsen skal slippe å bruke ressurser på en konkurranse de ikke kan delta i, og virksomheter innenfor kretsen skal forstå at reservasjonsadgangen faktisk er brukt.
Kunngjøringen som primært informasjonssted
Opplysninger i konkurransegrunnlaget kan supplere kunngjøringen, men kan ikke uten videre erstatte at reservasjonen fremgår av selve kunngjøringen. Bestemmelsen oppstiller ikke nærmere formkrav til ordlyd eller plassering, men ut fra formålet bør opplysningen være så tydelig at leverandører kan innrette seg.
KOFA 2017/133 – praktisk illustrasjon
KOFA 2017/133 illustrerer akseptert kunngjøringspraksis. Kvam herad angav i kunngjøringen punkt II.2.4 at «konkurransen skal gjennomførast som ein reservert kontrakt, noko som betyr at konkurransen er avgrensa til verksemder som fell inn under anskaffingsforskrifta § 8-8» (avsnitt 2). Tilsvarende formulering ble gjentatt i konkurransegrunnlaget punkt 3.2 (avsnitt 4). Tvisten gjaldt de materielle reservasjonsvilkårene, ikke kunngjøringskravet som sådant (avsnitt 31). Saken bekrefter at det er hensiktsmessig å angi både at konkurransen er reservert og hvilken bestemmelse reservasjonen bygger på, men nemnda foretok ingen prinsipiell drøftelse av hva kunngjøringen minst må inneholde.
Relaterte rettskilder dfo-veileder-23.1-1 - DFØ Veileder – 23.1 Innledning - DFØ - 2026-04-26 2017/133 - 2017/133 Kvam herad - KOFA - 2017-11-22
Paragrafkommentar
Kommentar til FOA § 30-3 - Kontrakter som reserveres for virksomheter med funksjonshemmede eller vanskeligstilte personer
Kommentar til § 30-3
Bestemmelsens funksjon og struktur
§ 30-3 gir oppdragsgiveren en fakultativ adgang til å reservere konkurransen for leverandører med en særskilt arbeidsinkluderende funksjon. Bestemmelsen inneholder tre kumulative vilkår:
Adgangen er valgfri – «kan» – men velger oppdragsgiveren å reservere, må alle tre vilkårene være oppfylt. Bestemmelsen er ikke en generell preferanseregel for sosialt orienterte leverandører, men en snever hjemmel for å avgrense deltakerkretsen som virkemiddel for arbeidslivsintegrering.
EU-rettslig bakgrunn
§ 30-3 gjennomfører direktiv 2014/24/EU artikkel 20. Den sentrale EU-rettslige avklaringen er gitt i C-598/19 (Conacee), der EU-domstolen fastslo at artikkel 20 oppstiller minimumsvilkår – herunder 30-prosentkravet – men ikke uttømmende regulerer hvilke virksomheter som kan delta. Medlemsstatene kan fastsette ytterligere avgrensninger når disse fremmer bestemmelsens sosial- og sysselsettingspolitiske formål og respekterer likebehandlings- og forholdsmessighetsprinsippet.
Forholdet til parallellbestemmelsene
Bestemmelsen har identisk ordlyd med § 16-9 (del III) og § 8-8 (del II) på de sentrale vilkårene. DFØ veileder 44.8 bekrefter uttrykkelig at reglene er «helt like» og viser til veiledningen i kapittel 23. Praksis og veiledning knyttet til parallellbestemmelsene kan derfor brukes med reell vekt ved tolkningen av § 30-3, så lenge man er oppmerksom på at del IV har sin egen kontekst for terskelverdier og prosedyreregler.
KOFA 2017/133 er den viktigste praksiskilden. Saken gjaldt parallellbestemmelsen § 8-8, men ordlyden er identisk. Avgjørelsen belyser dokumentasjonskrav, underleverandørspørsmål og den praktiske vurderingen av reservasjonsvilkårene.
Sentrale rettskilder
Det tilgjengelige rettskildegrunnlaget for § 30-3 er relativt smalt: DFØs veiledere (særlig 23.1–23.4), EU-domstolens dom i C-598/19, og KOFA-avgjørelsene 2017/133 og 2012/87 (eldre § 3-12). Det foreligger ikke norsk rettspraksis som direkte behandler § 30-3.
Klar for publisering 2026-06-20. Generert og redaksjonelt implementert fra claude-opus-4-6 (foa_kap13_32_opus46_v2_pass2_kap26_32_klar_2026-06-20).