(1) Dersom oppdragsgiveren skal beregne livssykluskostnadene ved varene, tjenestene eller byggeog anleggsarbeidene, skal han angi i anskaffelsesdokumentene hvilke opplysninger leverandørene skal gi, og hvilken beregningsmetode han skal bruke . (2) I beregningen av livssykluskostnadene skal alle eller noen av de følgende kostnadene inngå så langt de er relevante : a. kostnader som oppdragsgiveren eller andre brukere dekker , for eksempel 1. kostnader knyttet til anskaffelsen 2. driftskostnader, for eksempel forbruk av energi og andre ressurser 3. vedlikeholdskostnader 4. kostnader ved livssyklusens slutt, for eksempel innsamlings- og gjenvinningskostnader; b. kostnader som skyldes miljøbelastninger knyttet til varene, tjenestene eller bygge- og anleggsarbeidene gjennom livssyklusen, inkludert kostnader ved utslipp av klimagasser og andre forurensende utslipp og andre klimatiltakskostnader. Dette gjelder bare dersom verdien kan tallfestes og etterprøves . (3) Metoden for å beregne kostnadene som er nevnt i annet ledd bokstav b skal være a. basert på objektivt etterprøvbare og ikke-diskriminerende kriterier, b. tilgjengelig for alle interesserte parter og c. basert på opplysninger som leverandørene skal kunne fremskaffe med rimelig innsats .
Paragrafkommentar
Kommentar til FOA § 18-2 - Beregning av livssykluskostnader
§ 18-2 er en metodebestemmelse som regulerer hvordan livssykluskostnader skal beregnes når oppdragsgiver velger å bruke dette som evalueringsgrunnlag. Bestemmelsen er ikke et selvstendig tildelingskriterium; det er § 18-1 som angir tildelingsgrunnlagene. § 18-2 gir rammene for den nærmere kostnadsberegningen. DFØs veileder punkt 26.2.2 beskriver beregning av livssykluskostnader etter § 18-2 som et eksempel på kostnadseffektivitetsberegning under tildelingsgrunnlaget «laveste kostnad».
Bestemmelsen har tre ledd med ulik funksjon. Første ledd oppstiller et transparenskrav: oppdragsgiver må i anskaffelsesdokumentene angi hvilke opplysninger leverandørene skal gi og hvilken beregningsmetode som skal brukes. Kravet har en dobbelt funksjon – det sikrer at leverandørene kan innrette tilbudene etter en felles ramme, og at evalueringen kan kontrolleres. Annet ledd angir hvilke kostnadstyper som kan inngå i beregningen. Bokstav a gjelder tradisjonelle bruker- og sluttfasekostnader; bokstav b gjelder kostnader ved miljøbelastninger, men bare dersom verdien kan tallfestes og etterprøves. Tredje ledd skjerper metodekravene særskilt for miljøkostnader etter bokstav b.
Bestemmelsen gjennomfører direktiv 2014/24/EU artikkel 68 om livssykluskostnader. Prop. 51 L (2015–2016) forklarer at et tidligere uttrykkelig lovkrav om å ta hensyn til livssykluskostnader ikke ble videreført i lovteksten, fordi hensynet ble ansett ivaretatt gjennom kravet til effektiv ressursbruk og den nye miljøbestemmelsen. Livssykluskostnader reguleres i stedet i forskriften som et valgfritt tildelingsspor. Det finnes lite direkte norsk praksis om § 18-2 som sådan. Tolkningen bygger derfor i stor grad på ordlyd og systematikk, forarbeidene på formålsnivå, EU-rettslig bakgrunn og KOFA-praksis om transparens og metodebinding ved tildelingsevaluering generelt.
Praktisk innebærer bestemmelsen både et handlingsrom – oppdragsgiver kan velge en bredere kostnadsforståelse enn ren anskaffelsespris – og en binding: kostnadsmodellen som er angitt i anskaffelsesdokumentene, er bindende gjennom evalueringen.
Klar for publisering 2026-06-20. Generert og redaksjonelt implementert fra claude-opus-4-6 (foa_kap13_32_opus46_v2_pass2_kap17_22_klar_2026-06-20).
Paragrafkommentar
Kommentar til FOA § 18-2 - Beregning av livssykluskostnader
§ 18-2 er en metodebestemmelse som regulerer hvordan livssykluskostnader skal beregnes når oppdragsgiver velger å bruke dette som evalueringsgrunnlag. Bestemmelsen er ikke et selvstendig tildelingskriterium; det er § 18-1 som angir tildelingsgrunnlagene. § 18-2 gir rammene for den nærmere kostnadsberegningen. DFØs veileder punkt 26.2.2 beskriver beregning av livssykluskostnader etter § 18-2 som et eksempel på kostnadseffektivitetsberegning under tildelingsgrunnlaget «laveste kostnad».
Bestemmelsen har tre ledd med ulik funksjon. Første ledd oppstiller et transparenskrav: oppdragsgiver må i anskaffelsesdokumentene angi hvilke opplysninger leverandørene skal gi og hvilken beregningsmetode som skal brukes. Kravet har en dobbelt funksjon – det sikrer at leverandørene kan innrette tilbudene etter en felles ramme, og at evalueringen kan kontrolleres. Annet ledd angir hvilke kostnadstyper som kan inngå i beregningen. Bokstav a gjelder tradisjonelle bruker- og sluttfasekostnader; bokstav b gjelder kostnader ved miljøbelastninger, men bare dersom verdien kan tallfestes og etterprøves. Tredje ledd skjerper metodekravene særskilt for miljøkostnader etter bokstav b.
Bestemmelsen gjennomfører direktiv 2014/24/EU artikkel 68 om livssykluskostnader. Prop. 51 L (2015–2016) forklarer at et tidligere uttrykkelig lovkrav om å ta hensyn til livssykluskostnader ikke ble videreført i lovteksten, fordi hensynet ble ansett ivaretatt gjennom kravet til effektiv ressursbruk og den nye miljøbestemmelsen. Livssykluskostnader reguleres i stedet i forskriften som et valgfritt tildelingsspor. Det finnes lite direkte norsk praksis om § 18-2 som sådan. Tolkningen bygger derfor i stor grad på ordlyd og systematikk, forarbeidene på formålsnivå, EU-rettslig bakgrunn og KOFA-praksis om transparens og metodebinding ved tildelingsevaluering generelt.
Praktisk innebærer bestemmelsen både et handlingsrom – oppdragsgiver kan velge en bredere kostnadsforståelse enn ren anskaffelsespris – og en binding: kostnadsmodellen som er angitt i anskaffelsesdokumentene, er bindende gjennom evalueringen.
Klar for publisering 2026-06-20. Generert og redaksjonelt implementert fra claude-opus-4-6 (foa_kap13_32_opus46_v2_pass2_kap17_22_klar_2026-06-20).