§ 1-1 – Hvilke anskaffelser som er omfattet av forskriften
Fulltekst
Forskriften gjelder når oppdragsgivere som nevnt i § 1-2 inngår vare-, tjeneste- eller bygge- og anleggskontrakter , eller gjennomfører plan- og designkonkurranser , med en anslått verdi som er lik eller overstiger 100 000 kroner ekskl. mva.
Paragrafkommentar
Kommentar til FOA § 1-1 - Hvilke anskaffelser som er omfattet av forskriften
Bestemmelsens funksjon og struktur
§ 1-1 er forskriftens grunnleggende inngangsbestemmelse – portbestemmelsen som avgjør om anskaffelsesforskriften overhodet kommer til anvendelse. Bestemmelsen samler tre kumulative vilkår:
Subjektvilkåret: Innkjøperen må være en oppdragsgiver etter § 1-2 – statlig, fylkeskommunal eller kommunal myndighet, offentligrettslig organ eller sammenslutning av slike.
Kontraktsvilkåret: Disposisjonen må gjelde en vare-, tjeneste- eller bygge- og anleggskontrakt, eller oppdragsgiver må gjennomføre en plan- og designkonkurranse.
Verdivilkåret: Den anslåtte verdien må være lik eller overstige 100 000 kroner ekskl. mva.
Bestemmelsen er en forskriftsmessig konkretisering av anskaffelsesloven § 2, som har samme grunnstruktur. Forskjellene er likevel opplysende: loven nevner konsesjonskontrakter, mens FOA § 1-1 ikke gjør det, fordi slike kontrakter reguleres av konsesjonskontraktforskriften. FOA § 1-1 nevner derimot uttrykkelig plan- og designkonkurranser. Prop. 51 L (2015–2016) underbygger at dette er en bevisst virkeområdestruktur fra 2016-reformen.
Forutsetning: Det må foreligge en anskaffelsesrettslig kontrakt
Før verdi og terskel vurderes, må det avklares om det overhodet foreligger en gjensidig bebyrdende avtale i anskaffelsesrettslig forstand. Typiske grensetilfeller er tilskudd (KOFA 2024/804), intern transaksjon mellom enheter i samme juridiske person (KOFA 2012/188), offentlig-offentlig samarbeid (KOFA 2017/18, KOFA 2019/382) og lovpålagte ytelser (KOFA 2011/293). EU-domstolens sak C-159/11 (Ordine degli Ingegneri) har prinsipiell støtteverdi: også avtaler mellom offentlige organer er i utgangspunktet offentlige kontrakter når det foreligger gjensidig bebyrdende tjenesteyting.
Kontraktsklassifisering og samspill med andre regler
§ 1-1 må leses sammen med definisjonene i § 4-1 og unntakene i kapittel 2. Klassifiseringen av kontraktstypen beror på en realitetsvurdering av kontraktens innhold, ikke på partenes benevnelse. Feil klassifisering kan føre til at oppdragsgiver uriktig legger til grunn at anskaffelsen faller utenfor forskriften, eller at feil terskelverdi og prosedyreregime anvendes.
Det må også avklares om anskaffelsen hører under anskaffelsesforskriften, forsyningsforskriften eller konsesjonskontraktforskriften. Det er anskaffelsens reelle formål og funksjon som er avgjørende for regelverksvalget (KOFA 2025/1698, KOFA 2024/1828).
Verdigrensen og samspillet med § 5-4
Verdigrensen på 100 000 kroner ekskl. mva. markerer den absolutte nedre grensen for forskriftens virkeområde. Den er ikke en kunngjøringsterskel (KOFA 2021/768). Systematisk innebærer dette at det å falle inn under § 1-1 utløser del I – herunder dokumentasjonsplikt og krav om overholdelse av de grunnleggende prinsippene – men ikke nødvendigvis kunngjøringsplikt eller detaljerte prosedyreregler.
Det mest praktiske vurderingstemaet er ofte ikke ordlyden i § 1-1 selv, men samspillet med verdiberegningsreglene i § 5-4. Spørsmålet om forskriften gjelder, kan ikke avgjøres kontrakt for kontrakt dersom flere kontrakter i realiteten er deler av samme anskaffelse eller er liknende kontrakter som skal aggregeres. Verdianslaget må være forsvarlig og foretatt ex ante.
Praktiske hovedspørsmål
På tvers av kildene peker det seg ut fem hovedspørsmål ved anvendelsen av § 1-1:
Foreligger det en anskaffelsesrettslig kontrakt eller konkurranse?
Riktig regelsett – FOA, forsyningsforskriften eller konsesjonskontraktforskriften?
Hvilken kontraktstype foreligger etter en realitetsvurdering?
Hva er den relevante anskaffelsen rettslig sett – én kontrakt, delkontrakter som må ses samlet, eller løpende liknende kontrakter?
Er verdianslaget forsvarlig og foretatt ex ante?
Klar for publisering 2026-06-20. Generert og redaksjonelt implementert fra claude-opus-4-6 (foa_kap1_2_opus46_v2_klar_2026-06-20).
Paragrafkommentar
Kommentar til FOA § 1-1 - Hvilke anskaffelser som er omfattet av forskriften
Bestemmelsens funksjon og struktur
§ 1-1 er forskriftens grunnleggende inngangsbestemmelse – portbestemmelsen som avgjør om anskaffelsesforskriften overhodet kommer til anvendelse. Bestemmelsen samler tre kumulative vilkår:
Bestemmelsen er en forskriftsmessig konkretisering av anskaffelsesloven § 2, som har samme grunnstruktur. Forskjellene er likevel opplysende: loven nevner konsesjonskontrakter, mens FOA § 1-1 ikke gjør det, fordi slike kontrakter reguleres av konsesjonskontraktforskriften. FOA § 1-1 nevner derimot uttrykkelig plan- og designkonkurranser. Prop. 51 L (2015–2016) underbygger at dette er en bevisst virkeområdestruktur fra 2016-reformen.
Forutsetning: Det må foreligge en anskaffelsesrettslig kontrakt
Før verdi og terskel vurderes, må det avklares om det overhodet foreligger en gjensidig bebyrdende avtale i anskaffelsesrettslig forstand. Typiske grensetilfeller er tilskudd (KOFA 2024/804), intern transaksjon mellom enheter i samme juridiske person (KOFA 2012/188), offentlig-offentlig samarbeid (KOFA 2017/18, KOFA 2019/382) og lovpålagte ytelser (KOFA 2011/293). EU-domstolens sak C-159/11 (Ordine degli Ingegneri) har prinsipiell støtteverdi: også avtaler mellom offentlige organer er i utgangspunktet offentlige kontrakter når det foreligger gjensidig bebyrdende tjenesteyting.
Kontraktsklassifisering og samspill med andre regler
§ 1-1 må leses sammen med definisjonene i § 4-1 og unntakene i kapittel 2. Klassifiseringen av kontraktstypen beror på en realitetsvurdering av kontraktens innhold, ikke på partenes benevnelse. Feil klassifisering kan føre til at oppdragsgiver uriktig legger til grunn at anskaffelsen faller utenfor forskriften, eller at feil terskelverdi og prosedyreregime anvendes.
Det må også avklares om anskaffelsen hører under anskaffelsesforskriften, forsyningsforskriften eller konsesjonskontraktforskriften. Det er anskaffelsens reelle formål og funksjon som er avgjørende for regelverksvalget (KOFA 2025/1698, KOFA 2024/1828).
Verdigrensen og samspillet med § 5-4
Verdigrensen på 100 000 kroner ekskl. mva. markerer den absolutte nedre grensen for forskriftens virkeområde. Den er ikke en kunngjøringsterskel (KOFA 2021/768). Systematisk innebærer dette at det å falle inn under § 1-1 utløser del I – herunder dokumentasjonsplikt og krav om overholdelse av de grunnleggende prinsippene – men ikke nødvendigvis kunngjøringsplikt eller detaljerte prosedyreregler.
Det mest praktiske vurderingstemaet er ofte ikke ordlyden i § 1-1 selv, men samspillet med verdiberegningsreglene i § 5-4. Spørsmålet om forskriften gjelder, kan ikke avgjøres kontrakt for kontrakt dersom flere kontrakter i realiteten er deler av samme anskaffelse eller er liknende kontrakter som skal aggregeres. Verdianslaget må være forsvarlig og foretatt ex ante.
Praktiske hovedspørsmål
På tvers av kildene peker det seg ut fem hovedspørsmål ved anvendelsen av § 1-1:
Klar for publisering 2026-06-20. Generert og redaksjonelt implementert fra claude-opus-4-6 (foa_kap1_2_opus46_v2_klar_2026-06-20).