Håndhevelsesdirektivene, Rdir 89/665/EØF og Rdir 92/13/EØF, gir det enkelte medlemsland stor frihet mht hvilke organer som kan behandle klagesaker. I hovedsak stiller direktivene krav om at det skal være adgang til å få overprøvet beslutninger som omfattes av avtalen, klageorganet skal være uavhengig, klageorganets medlemmer må kunne oppnevnes og avsettes etter de samme regler som gjelder for dommere og det kreves at klagesaker skal avgjøres så raskt som mulig.
I Norge ble flere løsninger vurdert før det ble foreslått å legge klageadgangen til domstolene. Det ble bl a vurdert å legge klageadgangen til et overordnet organ etter forvaltningslovens regler eller til en særskilt opprettet administrativ klagenemnd. Norge valgte imidlertid å legge klageadgangen til domstolen da denne tilfredsstilte de minimumskrav som direktivene stiller til klageorgan, og ut fra at domstolen har den nødvendige kompetanse til å gripe inn med midlertidig forføyning og erstatning. En fant heller ikke andre tilstrekkelig gode grunner for å fravike normalløsningen i norsk rett.
Flere land, herunder Storbritannia, har valgt samme løsning som Norge. Andre land har lagt klageadgangen til et administrativt klageorgan (hvis avgjørelser kan overprøves av domstolen), eller som Sverige til en eksisterende forvaltningsdomstol som er opprettet spesielt for forvaltningssaker, eller delt kompetansen mellom et administrativt forvaltningsorgan og domstolen (hvor domstolen tar seg av erstatningskrav).
I Norge har det vært få saker som er blitt prøvd for retten. Ut fra en mindre undersøkelse som nylig er blitt gjennomført, og signaler ellers fra næringslivet er det imidlertid et adskillig større antall leverandører som mener det er blitt begått feil i anbudssaker, uten at dette har blitt påklaget. I Sverige, Danmark og Østerrike har det vært reist langt flere saker i hvert land enn i Norge, men også i Tyskland, Finland og Nederland har det vært reist forholdsvis flere. I de øvrige medlemslandene har det vært reist en håndfull saker.
Utvalget har i NOU 1997: 21 kapittel 8 pekt på den erfaring man synes å ha med praktisering av håndhevelsesreglene i lov om offentlige anskaffelser. De signaler som er gitt, ikke minst fra leverandørsiden, tilsier at man bør foreta en vurdering av og muligens også en styrking av konfliktsløsningsapparatet. Utvalget stiller særlig spørsmål ved hvorfor domstolene i liten grad blir benyttet som konfliktløser, mens EFTAs overvåkingsorgan har fått såvidt mange henvendelser. På denne bakgrunn foreslår utvalget at det utredes nærmere hvordan det norske håndhevelsessystemet kan utformes for å fungere ut fra intensjonen og oppfylle det behov som synes å være tilstede.
Utvalget viser også til at i Grønnboken om offentlige anskaffelser 4 1 har EU-kommisjonen også understreket behovet for adekvate sanksjoner ved brudd på regelverket. Man er også i Kommisjonen usikker på effektiviteten av eksisterende håndhevelsessystemer på nasjonalt nivå. Foreliggende signaler tyder imidlertid ikke på at EØS-regelverket vil bli endret med sikte på styrket ordning for konfliktløsning.
Flertallet av høringsinstansene kommenterer ikke forslaget. Av de høringsinstansene som har uttalt seg mener halvparten at det er behov for en nærmere utredning om behovet for et rådgivende organ og endring av gjeldende klageordning.
Planleggings- og samordningsdepartementet, Norges Forskningsråd, Den Norske Bankforening, EURO-info/Norges Eksportråd, Landsforeningen for bygg og anlegg, Statskonsult, Maskinentreprenørenes Forbund, Norges Kommunalbank, Justissektorens samordningsenhet for IT og NHO mener det er viktig å se på hvilken funksjon et eventuelt nytt rådgivende organ kan ha. Flere av instansene tror at et rådgivningsapparat kan ha en konfliktdempende funksjon ved at konflikter forebygges og at den generelle kompetansen på anskaffelsesområdet blir hevet. I tillegg vil organet kunne gi autoritative uttalelser så vel som å være en diskusjonspartner i løpet av en anskaffelsesprosess. Enkelte av høringsinstansene tror at et slikt organ vil utgjøre en markant forskjell i forhold til dagens muligheter.
Flere av høringsinstansene, herunder Den norske Bankforening, Landsforeningen for bygg og anlegg, Forsvarets Bygningstjeneste, Norsk Lastebileierforbund, Utenriksdepartementet, Fiskeridepartementet, Maskinentreprenørenes Forbund, Nærigslivets hovedorganisasjon, Teknologibedriftenes Landforening, Rådgivende ingeniørers forening, Politiets materielltjenenste, Landsorganisasjonen i Norge, Norges praktiserende arkitekter og Statens Forvaltningstjeneste er enig med utvalget i at en bør se nærmere på hele klage- og håndhevelsesapparatet innenfor området offentlige anskaffelser. De stiller seg positive til forslaget om å iverksette et utredningsarbeid på dette området. Flere av høringsinstansene mener det foreligger et behov for konfliktløsning ved en lavere instans enn domstolene. Dette begrunnes med at slik det norske klage- og overvåkingssystemet er i dag, er terskelen for å benytte domstolapparatet for høy for mange små og mellomstore bedrifter.
Justis- og politidepartementet er skeptisk til å endre domstolsordningen dersom dette innebærer at området unntas fra domstolskontroll:
«Hvis problemstillingene omkring håndhevelse og konfliktløsning skal utredes nærmere, mener Justisdepartementet at det prinsipielt sett vil være meget betenkelig å redusere domstolenes kompetanse som konfliktløsende organ. Dette vil etter vårt syn redusere borgernes tilgang til domstolen, noe som av rettssikkerhetshensyn ikke kan anbefales.»
Kommunenes Sentralforbund er på sin side sterkt uenig i utvalgets utgangspunkt, men kan likevel akseptere en åpen diskusjon om forbedringer.
«Med hensyn til utvalgets kommentarer og anbefalinger med hensyn til håndhevelsessystemet vil vi bemerke at vi også på dette punktet opplever at utvalget gir uttrykk for en politisk holdning, om enn i en akademisk språkdrakt. Det empiriske grunnlaget utvalget viser til gir etter våre begreper ikke hold for de konklusjoner som trekkes.»
Departementet er enig med utvalget i at tiden kan være moden for å vurdere hvor godt regelverket virker når EØS regelverket nå har virket siden 1994, herunder vurdere eventuelle tiltak som kan sikre etterlevelsen av anskaffelsereglene.
Departementet gjennomfører for tiden flere undersøkelser som er rettet mot bedrifter og oppdragsgivere, og som muligens kan gi noe av svaret på hvorfor domstolsapparatet så vidt sjelden blir benyttet. Før dette er klarlagt er det imidlertid ikke klart om endringer bør skje på rådgivning-/rettshjelpsiden eller kontrollsiden.