Det er etter utvalgets oppfatning ønskelig å ha et effektivt håndhevelsessystem ved brudd på statlige anskaffelser også under terskelverdiene, da denne del av anskaffelsene utgjør den største delen av statens anskaffelser i volum. Ved å la forskriftene omfatte anskaffelser under terskelverdien vil leverandørene kunne påberope seg brudd på regelverket. Brudd på regelverket for statlige anskaffelser under terskelverdiene vil da ikke lenger være et statlig internt anliggende, men et spørsmål som vil kunne bli belyst i sin fulle bredde av en domstol. Flertallet av høringsinstansene er svært positive til forslaget og mener forslaget vil bedre anskaffelserutinene generelt, skape bedre notoritet og rettsikkerhet. Flertallet av høringsinstansene påpeker også at det ikke er noen avgjørende grunner som tilsier at det bør gjøres forskjell mellom anskaffelser over og under terskelverdiene.
Enkelte høringsinstanser er negative til forslaget. Bergen kommune mener at:
«... ved å ha en instruks for anskaffelser under terskelverdien er leverandørene godt nok sikret innenfor de forvaltningsmessige retningslinjer, både med hensyn til klageadgang og innsynsrett.»
Oppland fylkeskommune viser til at:
«Innføring av forskrifter under terskelverdien, vil bidra til økte kostnader til saksbehandling og byråkratisering. Erfaringer fra Sverige som har innført en lov for offentlige anskaffelser over og under terskelverdiene, viser at det brukes utrolig mye tid og penger fra begge parter på behandling av klager. Ofte er det foretak i økonomiske vanskeligheter som utnytter dette som en siste mulighet for å unngå konkurs, men i mange av sakene er nettopp konkurs resultatet før en lang krangel i rettsapparatet er endelig avgjort. Slike forhold kan ikke være ønskelig, hverken for næringslivet, myndighetene eller domstolen.»
Norsk Eksportråd og EURO-info setter spørsmålstegn ved nytten av å utforme regelverket som forskrift da de betviler at domstolens økte tilgang til å prøve etterlevelsen av reglene vil utgjøre noen særlig forskjell. Dette blir begrunnet ut fra flere forhold, deriblant at terskelen for å gå til rettssak er høy i Norge:
«... fordi det koster mye tid og penger. Det koster med andre ord ofte mer enn det smaker når leverandøren etter lengre tid endelig ville kunne få kontrakten likevel. Dette vil gjelde i enda større grad ved kontrakter under terskelverdiene. Kostnadene vil da ofte ikke oppveies av fortjenestene man vil få ved å få kontrakten tildelt. I tillegg har vi ofte merket stor tilbakeholdenhet fra bedriftenes side for å gå i direkte konfrontasjon med innkjøperen. Forholdene i Norge er relativt små og dette stiller spesielt de mindre bedriftene mer eller mindre i en avhengighetsposisjon. Å søke konfrontasjon og å stå åpent frem med sine klager skjer derfor meget sjelden. Etter vår erfaring står det beskjedne antallet saker som føres for norske domstoler på dette området på ingen måte i forhold til de reelle problemer mindre bedrifter møter i anbudsprosedyrer.»
Regjeringsadvokaten peker på en potensiell fare for en sterk økning i ugrunnede søksmål ved utvidelse av klageadgangen. Regjeringsadvokaten viser til at loven av 1992 kun har virket i kort tid, og at det ikke er uvanlig at denne typen prosessuelle bestemmelser med prosessuelle rettigheter mv først får praktisk virkning etter forholdsvis lang tid. Videre pekes det på at:
«de rettstvister som kan oppstå i forbindelse med en anskaffelse kan bero på kompliserte og sammensatte vurderinger hos oppdragsgiveren, og vil ikke alltid være like godt egnet for overprøving ved domstolene. Dette gjelder f eks tilfellet hvor tildeling av kontrakten skal skje på basis av «hvilket tilbud som er det økonomisk mest fordelaktige», jf utkast til forskrifter § 11-1 og 22-2.»
Departementet slutter seg til utvalgets forslag og går inn for at leverandørene også bør gis klageadgang for statlige anskaffelser under terskelverdiene. Samlet sett er over 75 prosent av totalanskaffelsene til det offentlige i gruppen under terskelverdiene. Omfanget av anskaffelser under terskelverdiene understreker viktigheten av at regelverket blir fulgt både av hensyn til de private og det offentliges samlede kostnader ved anskaffelser. Det legges vekt på at det offentlige er en svært viktig kunde for de private, og at det legges ned mye ressurser i å vinne offentlige kontrakter, også under terskelverdiene. For leverandørene vil en lovregulering av området bety at de gis samme mulighet til å beregne sin rettsstilling såvel under som over terskelverdiene. Lovreguleringen vil gi leverandørene rettslig beskyttede forventninger om likebehandling av leverandørene og at reglene blir overholdt.
For det offentlige vil det at leverandører faktisk har en mulighet til å påberope seg feil bety at leverandørene får en funksjon som kan stimulere statlige innkjøpere til å øke sin kompetanse innenfor regelverket. Det antas at denne «kontroll»- funksjonen totalt sett vil være gunstig for staten. Et av hovedformålene med regelverket er at det offentlige skal gjøre best mulige anskaffelser sett i forhold til pris og kvalitet, og kompetanse er en viktig forutsetning for å oppnå dette. Brudd på regelverket vil ofte bety at anskaffelsen blir dyrere enn nødvendig, eller at produktet er dårligere enn det som finnes tilgjengelig på markedet som følge av at konkurranseaspektet ikke blir utnyttet fullt ut.
Enkelte av høringsinstansene er av den oppfatning at forskriftsformen vil «byråkratisere» anskaffelseprosessen og skape merarbeid. Dette er etter departementets oppfatning ikke et spørsmål om hvilken form regelverket har. Det er for statens anskaffere i utgangspunktet ikke mer arbeidskrevende å følge en instruks enn å overholde en forskrift. Det må dog påregnes at flere leverandører vil benytte seg av klageadgangen som en naturlig konsekvens av at det i realiteten gis en klageadgang for anskaffelser under terskelverdiene. Det er likevel liten grunn til å frykte at leverandørene skal benytte enhver mulighet til å reise sak for domstolene. Erfaring med hensyn til søksmål over terskelverdiene har vist at terskelen for å gå til sak er relativt høy i Norge. I tillegg vil kontraktsverdiene under terskelverdiene være lavere, noe som skulle tilsi at motivasjonen til å gå til sak er mindre enn ved tilfeller over terskelverdien så sant det ikke foreligger klare brudd på lovverket og at dette har resultert i større tap for leverandøren.