Norge har i tråd med EØS-avtalen (Rdir 89/665/EØF og Rdir 92/13/EØF), lovfestet en adgang til å påklage brudd på anskaffelsesdirektivene for domstolen. Klageadgangen følger av lov om offentlige anskaffelser og tvistemålsloven. Leverandører eller andre med rettslig interesse kan reise sak for herreds- eller byretten dersom oppdragsgiver overtrer EØS-avtalens regler for offentlige anskaffelser. Det rettslige grunnlaget for å klage vil primært være brudd på EØS-direktivene slik de er gjennomført i de norske anskaffelsesforskriftene, men også brudd på de bestemmelser i EØS-loven som har betydning for offentlige anskaffelser. Tilsvarende klageadgang finnes ved brudd på WTO-avtalen om offentlig innkjøp. Leverandørenes rettigheter er i hovedsak sammenfallende med klageretten etter EØS-avtalen. Ved å klage kan en leverandør oppnå at retten, ved bruk av midlertidig forføyning, forbyr oppdragsgiver å inngå kontrakt med en tredjepart inntil rettsforholdet er avklart. Retten kan kun gripe inn på denne måten før det er inngått kontrakt med en tredjepart. For forsyningssektorene er det ingen adgang til midlertidig forføyning. Bakgrunnen er at selv mindre forsinkelser i denne sektoren ofte vil føre til uforholdsmessige store tap. Isteden har retten kompetanse til å pålegge oppdragsgiveren løpende mulkt som varer så lenge det ulovlige forholdet pågår. Klager kan videre begjære dom for at oppdragsgiver har brutt reglene og be retten sette til side oppdragsgivers beslutninger, eventuelt pålegge oppdragsgiver å rette opp feilen. Hvis forholdet ikke lar seg rette opp eller klager ikke begjærer dette, kan domstolen dømme oppdragsgiver til å betale erstatning for det tap som leverandøren er blitt påført ved brudd på reglene. Reglene for erstatningens omfang er ulovfestet og følger av rettspraksis. Når det gjelder offentlige anskaffelser under terskelverdiene, dvs anskaffelser hvor Norge ikke er internasjonalt forpliktet til å følge en viss fremgangsmåte, er klagemulighetene for leverandører mer begrensede. I tillegg til klage ved brudd på anskaffelsesreglene, kan leverandøren gå til sak mot det offentlige på grunnlag av brudd på alminnelige regler for avtaleinngåelse. Denne muligheten benyttes imidlertid sjelden til tross for at antallet anskaffelser er betydelig, da leverandørene er gitt få rettigheter når det gjelder hvordan en prekontraktuell situasjon skal forløpe. I hovedsak er leverandørene henvist til å påberope seg brudd på ulovfestede regler som f eks brudd på «god anbudskikk», hvilket gjør det vanskelig for leverandøren å påvise at det er skjedd brudd på reglene. For statlige innkjøp under terskelverdiene gjelder foruten nevnte regler Statens regelverk for offentlig anskaffelse. Statens regelverk for offentlig anskaffelse (REFSA) er en statlig instruks til de tjenestemenn som forestår innkjøp for statens regning, og regnes kun for å ha virkning på linje med interne retningslinjer. Private har dermed ikke anledning til å få etterlevelsen av regelverket prøvd av domstolen. Brudd på instruksen, f eks ved at en anbudskonkurranse ikke holdes, vil derfor i seg selv ikke gi grunnlag for erstatning. At REFSA som hovedregel ikke kan påberopes av private ved statlige anskaffelser betyr likevel ikke at et hvilket som helst brudd på REFSA er helt uten virkninger. Riksrevisjonen har uttalt at en unnlatelse av å følge REFSA kan være «en tjenesteforsømmelse». Riksrevisjonen kan sikre at oppdragsgiverene følger retningslinjene ved å utøve en aktiv kontroll. Hvis brudd på instruksen skyldes myndighetsmisbruk vil det være anledning til å påklage dette etter generelle forvaltningsrettslige regler. Læren om myndighetsmisbruk er ikke avgrenset til de avgjørelser som i forvaltningsloven betegnes som enkeltvedtak eller vedtak, dvs offentlig myndighetsavgjørelse. Det må i denne sammenheng også betegnes som forvaltningsvirksomhet å treffe avgjørelse om å unnlate og sette iverk en anskaffelsesprosedyre. For kommunesektoren eksisterer det en Normalinstruks for anskaffelser under terskelverdiene som er utarbeidet av Kommunenes Sentralforbund. Denne er det ikke obligatorisk å bruke, men mange fylkeskommuner og kommuner har ved offentlige anskaffelser vedtatt å benytte instruksen eller egne versjoner som er bygget på den. Normalinstruksen og REFSA har i hovedtrekk like retningslinjer for de prosedyrene som skal anvendes ved anskaffelser.
Forarbeid