Lov om offentlige anskaffelser ble vedtatt i forbindelse med gjennomføringen av EØS-avtalen. I mars 1996 ble loven endret slik at den også gjennomfører de forpliktelser som følger av WTO-avtalens regler om offentlige anskaffelser (GPA - Agreement on Government Procurement).
Gjeldende lov inneholder bestemmelser om anvendelsesområdet, bestemmelser om håndhevelse samt en vedtaks- og forskriftshjemmel.
Anvendelsesområdet er begrenset til rekkevidden av ovennevnte internasjonale avtaler. Dette innebærer f eks at loven ikke kommer til anvendelse for anskaffelser under de internasjonale terskelverdiene, at det ikke er gitt håndhevelsesmuligheter for andre anskaffelser enn de som er omfattet av disse avtalene og at det heller ikke kan gis forskrifter utover det som måtte være nødvendig for å følge opp de internasjonale avtalene.
Utvalget har pekt på behovet for en noe mer retningsgivende lov om offentlige anskaffelser enn det som er tilfellet i dag og foreslår som nevnt under kap 5.6 å oppstille visse grunnleggende krav til anskaffelsesprosedyren i selve loven. I tillegg har utvalget vurdert om hele anskaffelsesregelverket bør gis i lovs form, slik tilfelle er i Sverige (se kap 4.4.1).
Utvalget har til dette pekt på at dersom hele regelverket inntas i lovs form vil alle endringer måtte forelegges Stortinget, uavhengig av om de er av materiell eller teknisk karakter. En slik løsning kan lett føre til at regelverket blir tungrodd og lite oppdatert, i det det er et generelt hensyn at Stortinget ikke bør belastets med detaljerte spørsmål uten særlige store realitetsendringer.
På bakgrunn av disse synspunktene konkluderte utvalget med at det ikke ville være hensiktsmessig dersom regelverket som helhet skulle gis i lovs form.
Forsvarets Bygningstjeneste (FBT) bemerker at:
«FBT's hovedinnvending mot lov- og forskriftsformen er forsåvidt revisjonsmulighetene. Dette hensyn kan etter FBTs syn, særlig på bakgrunn av det antall revisjoner som var nødvendig ifm «REFSA, ikke oppveie de betydelige fordeler som antas å ligge i utvalgets forslag. Det er herunder hensett til at forskriftsformen hovedsaklig er valgt.»
Departementet er enig i disse synspunktene. Alle forhold tatt i betraktning synes det mest formålstjenlig dersom de mer detaljerte prosedyrereglene for gjennomføring av konkurranser om offentlige kontrakter nedfelles i forskriftsform. Dette vil gi den nødvendige fleksibilitet samtidig som det ivaretar grunnleggende krav til leverandørenes rettssikkerhet. Dersom det i fremtiden skulle være nødvendig med mer omfattende endringer i forskriften, vil Regjeringen kunne orientere Stortinget om dette gjennom ordinære Stortingsmeldinger.
Departementet er ellers av den oppfatning at det, etter at en nå foretar en totalrevisjon av regelverket basert på profesjonelle anskaffelsesfaglige prinsipper, ikke bør være nødvendig med hyppige endringer av prosedyreregelverket i fremtiden. Det er imidlertid grunn til å understreke at en ikke kan utelukke fremtidige endringer som følge av at overordnet internasjonalt regelverk innføres eller endres.
NHO uttaler:
«At strukturen bygger på en generell lov med overordnede prinsipielle bestemmelser og en forskrift som gir detaljbestemmelser, fremstår som en forenkling av regelverket. NHO vil understreke viktigheten av at de generelle prinsippene som gjelder for offentlige anskaffelser, uavhengig av anskaffelsens størrelse, er synliggjort i lovbestemmelser.»
Utenriksdepartementet uttaler at:
«Den foreslåtte regelverksstruktur anses som hensiktsmessig og innebærer en redaksjonell opprydding og klargjøring i forhold til gjeldende regelverk. En lov som foruten å være en fullmaktslov også fastlegger grunnleggende krav for offentlige anskaffelser, supplert med en forskrift til erstatning for flere gjeldende forskrifter, instrukser og rundskriv, er mer brukervennlig enn dagens regelverk.»
Departementet sier seg enig med utvalget og høringsinstansene i at de grunnleggende kravene bør løftes opp i loven. På denne måten vil det bli lettere for brukerne av regelverket å få oversikt over grunntrekkene i det offentlige anskaffelsesregelverket, samtidig som disse også kommer klarere frem og slik at også Stortinget kan sette fokus på regelverkets grunnleggende krav.
Som angitt i kapittel 8 finnes det i dag ikke klare muligheter for håndhevelse av brudd på prosedyreregleverkene ved anskaffelser under terskelverdiene. Utvalget har reist spørsmål ved hensiktsmessigheten ved denne ordningen, særlig når disse anskaffelsene i volum utgjør en ikke ubetydelig del av statens anskaffelser.
Utvalget la avgjørende vekt på å minimalisere denne forskjellen ved å gi klage- og håndhevelsesadgang også for anskaffelser under terskelverdiene. Dette innebærer at hele regelverket må forankres i lov og/eller forskrift, og at man løfter regelverket opp fra instruksnivå, slik situasjonen er i dag.
På bakgrunn av ønsket om å bedre rettssikkerheten for leverandører som ønsker å delta i offentlige anskaffelseskonkurranser, slutter departementet seg til utvalgets synspunkter angående utvidelse av klage- og håndhevelsesadgangen og ser derfor nødvendigheten av å endre lov om offentlige anskaffelser for å oppnå dette. For en nærmere drøftelse av forslaget om utvidelse av klage- og håndhevelsesadgangen og de materielle regler knyttet til dette, vises det til kapittel 8.