I forarbeidene til Regelverk for Statens Anskaffelsesvirksomhet (REFSA) (NOU 1975: 9) ble det uttalt at:
«Målet for enhver anskaffelsesvirksomhet vil være å sørge for at brukerens behov blir dekket på en mest mulig effektiv og hensiktsmessig måte, slik at brukeren får det «riktige» produkt - sett i relasjon til formålet til riktig tid og til lavest mulig pris. Forarbeidene fremhever imidlertid også følgende: «Med det store omfang som statens anskaffelser har, vil de statlige innkjøp kunne danne et viktig ledd i den økonomiske politikk, både som distriktspolitisk virkemiddel, som industripolitisk virkemiddel og i forbindelse med sysselsettingstiltak.» For å ivareta disse makroøkonomiske hensynene fastsatte det daværende Næringsdepartementet i 1979 de såkalt innkjøpspolitiske retningslinjer med hjemmel i REFSA § 5. I henhold til retningslinjene kan det bl a være aktuelt å begrense konkurransen knyttet til enkelte anskaffelser når dette må anses å være av særlig betydning for opprettholdelsen av stabil sysselsetting, distriktsutbygging eller for utviklingen av konkurransedyktig norsk industri. Gjennomføringen av EØS-avtalen og de relevante direktiver for offentlige anskaffelser innebar imidlertid at kravet til likebehandling av leverandører og de forretningsmessige aspekter ved den offentlige anskaffelsesvirksomheten kom klarere frem, samt at disse prinsippene også ble gjort gjeldene for kommunesektoren. Avtalen medførte således at mulighetene for å begrense konkurransen ble sterkt innsnevret, noe som igjen har ført til at de innkjøpspolitiske retningslinjene fra 1979 ikke har aktualitet i dag. EU- og EØS-regelverkets formål relatert til offentlige anskaffelser er oppsummert i EU-kommisjonens grønnbok 3 1 : «...the creation of the conditions of competition necessary for the non-discriminatory award of public contracts, the rational allocation of public money through the choice of the best offer presented, suppliers, access to a truly single market with significant business opportunities and the reinforcement of competition among European enterprises.» Denne formålsbetraktningen har sitt grunnlag bl a i de såkalte fortalene til anskaffelsesdirektivene, men også i EØS-avtalens hoveddel. Her står særlig kravet om ikke-diskriminering sentralt. I gjeldende lov om offentlige anskaffelser har man ikke sagt noe om formålet med regelverket. Selv om de generelle prinsippene ikke ble nedfelt i loven, kommer de imidlertid til praktisk uttrykk i norsk rett både gjennom lov 27. november 1992 nr 109 om gjennomføring av EØS-avtalens hoveddel, og de operative bestemmelsene i anskaffelsesforskriftene gitt med hjemmel i lov om offentlige anskaffelser. Den norske anskaffelsesloven mangler imidlertid en overbygning som kan sette de enkelte reglene inn i en større ramme.