Lov om offentlige anskaffelser
Lov om offentlige anskaffelser av 27. november 1992 er først og fremst en fullmaktslov som gir Kongen myndighet til å gi nærmere regler innenfor rammen av de internasjonale forpliktelser Norge har påtatt seg.
Med hjemmel i loven er det gitt forskrifter henholdsvis om offentlige varekjøp, tjenestekjøp, bygge- og anleggskontrakter og for oppdragsgivere som driver virksomhet innen sektorene vann- og energiforsyning, transport og telekommunikasjon (forsyningsforskriften).
Loven inneholder videre regler om klage vedrørende den enkelte oppdragsgivers etterlevelse av regelverket for offentlige anskaffelser.
Alminnelige grunnprinsipper som kan utledes av regelverket
Gjeldende lov og regelverk for offentlige anskaffelser inneholder ingen formålsbestemmelse og angir heller ikke de mer grunnleggende prinsippene som bl a følger av EØS-avtalen.
Reglene i loven og forskriftene, som kort skal omtales her, er imidlertid gjennomgående utslag av grunnleggende prinsipper som ivaretar hensynet til rettssikkerhet, og som må anses å følge allerede av alminnelige prinsipper om forsvarlig saksbehandling, anbudsrettslige prinsipper og prinsipper som følger av EØS-avtalen.
Prinsippet om likebehandling av leverandørene er et av grunnprinsippene i anbudsretten, men gjelder også ved andre konkurranseformer. Avvik fra formell likebehandling bør bare unntaksvis forekomme og bare når det er saklig begrunnet. Prinsippet er også nedfelt i forskriftene.
Et overordnet prinsipp er at offentlige anskaffelser skal skje på grunnlag av konkurranse, og uten hensyn til hvilken anskaffelsesprosedyre som blir benyttet. Ved offentlige anskaffelser er det, både ut fra samfunnsøkonomiske og forretningsmessige hensyn samt forvaltningsrettslige likhetsbetraktninger, ønskelig at disse skjer etter konkurranse mellom potensielle leverandører.
For at leverandørene skal stole på at reglene som gjelder for konkurransen blir fulgt av alle som medvirker, er forutberegnelighet i anskaffelsesprosessen viktig. Dette gjelder først og fremst i forholdet mellom oppdragsgiver og leverandørene, men også leverandørene seg i mellom må respektere reglene som ligger til grunn for konkurransen.
At hensynet til etterprøvbarhet skal sikres betyr at deltakerne i en konkurranse i ettertid skal ha mulighet til å forvisse seg om anskaffelsesprosessen har skjedd i henhold til anskaffelsesprosedyrene i regelverket. Dette vil si at det i størst mulig grad bør tas referat fra møter og at alle innstillinger og vurderinger bør foreligge skriftlig. Det må antas at en slik praksis vil være tvisteforebyggende.
Utvelgelsen av kvalifiserte leverandører og tildeling av kontrakter skal skje på grunnlag av objektive og ikke-diskriminerende kriterier. Av EØS- avtalen og WTO-avtalen følger det at en ikke kan diskriminere mellom leverandører på grunnlag av nasjonalitet. Det skal heller ikke tas i bruk virkemidler som har til hensikt å utelukke leverandører fra andre nasjoner i å konkurrere med lokale leverandører.
Fellesregler for vare-, tjeneste-, bygge- og anleggsforskriften (de klassiske sektorene) og forsyningsforskriften
Forskriftene kommer til anvendelse når verdien på kontrakten overstiger de såkalte terskelverdiene. Terskelverdiene er satt til et såvidt høyt beløp at man skal slippe å benytte prosedyrene ved mindre anskaffelser. Det er uttrykkelig sagt i forskriftene at anskaffelser ikke må deles opp i den hensikt å unngå at forskriftene kommer til anvendelse.
Alle offentlige organer er omfattet av regelverket. Det vil si alle kommuner, fylkeskommuner og statlige myndigheter. I tillegg omfattes såkalte offentligrettslige organer. Dette er definert i forskriftene som selvstendige rettssubjekter hvor formålet med virksomheten er å imøtekomme allmennhetens behov. I tillegg er det et krav at offentlige myndigheter eller andre offentligrettslige organer må ha en posisjon som gjør at de kan øve innflytelse på organet. Bakgrunnen for at offentligrettslige organer er omfattet av forskriftene, er en forventning om at disse er mer tilbøyelige til å ta ikke-forretningsmessige hensyn i sin anskaffelsesvirksomhet enn organer som er av mer forretningsmessig karakter.
Felles for alle forskriftene er at de bare gjelder gjensidig bebyrdende kontrakter. Egenregiarbeider (dvs at oppdragsgiveren velger å utføre oppdraget selv istedenfor å sette det bort) er dermed i utgangspunktet ikke omfattet av forskriftene.
Prosedyrene for anskaffelser er i store trekk like i de tre forskriftene for de klassiske sektorene. Konkurransen om offentlige oppdrag skal som hovedregel foregå i form av åpen eller begrenset anbudskonkurranse. Under anbudsprosedyren gjelder et forhandlingsforbud. For forsyningsektorene er imidlertid kjøp etter forhandling likestilt med anbudskonkurranse slik at forhandling tillates hvis denne konkurranseformen er valgt.
Hensynet til leverandørene er ivaretatt ved at fremgangsmåten ved avvisning av anbud, kvalifikasjon og utvelgelse av anbyder, tildeling av kontrakt og begrunnelsesplikt for refuserte anbydere er regulert. Rapporter om alle anskaffelser skal utarbeides og ved behov utleveres til EFTAs overvåkingsorgan (ESA). Alle anbydere som mener det foreligger et brudd på regelverket har klagerett forutsatt at de er rettighetshavere etter forskriftene. Klage kan skje ved å benytte den nasjonale klageadgangen, som er saksanlegg ved domstolene etter lov om offentlige anskaffelser. Videre kan leverandører ta opp saker med EFTAs overvåkningsorgan (ESA), som i henhold til EØS-avtalen kan forfølge saken overfor norske myndigheter.
Felles for alle forskriftene er at de unntar anskaffelser som må utføres under særlige sikkerhetstiltak i henhold til lov eller instruks, samt anskaffelser som er uunnværlige til forsvarsformål.