Rettsområdet for statlige anskaffelser av varer og tjenester har vært regulert siden 1899, mens kommunene ikke har vært pålagt noe eget regelverk. Mange kommuner har imidlertid på frivillig basis fulgt prinsippene som er lagt til grunn i regelverket for statlige anskaffelser. Bakgrunnen for den første formelle statlige reguleringen var et ønske om å sikre konkurranse ved offentlige anskaffelser, samt føre en proteksjonistisk linje overfor utenlandske leverandører. For å stimulere til størst mulig konkurranse ble offentlig anbudsinnbydelse gjort til hovedregel, men regelverket åpnet også for å benytte andre anskaffelsesmetoder som begrenset anbudskonkurranse og direkte kjøp. Regelverket har vært endret flere ganger etter sin tilblivelse første reguleringen, bl a i 1923 og 1927, men disse endringene innebar ingen gjennomgripende revisjon. Utviklingen utover på 1900-tallet medførte imidlertid mer spesialiserte innkjøpsorganisasjoner, endret struktur på leverandørsiden og ikke minst et utvidet omfang og et større spekter av varer og tjenester. Økt internasjonalt samarbeid innebar videre at adgangen til å favorisere norske leverandører ble begrenset. Det fremstod derfor som nødvendig å foreta en fullstendig revisjon av det statlige regelverket, og det ble på denne bakgrunn nedsatt et utvalg i 1967. Utvalgets arbeid resulterte i Regelverk for Statens anskaffelsesvirksomhet m v (REFSA), vedtatt ved kgl res 16. desember 1978. Ikrafttredelsen av EØS-avtalen i 1994 gjorde det nødvendig å implementere en rekke direktiver om offentlige anskaffelser. Dette resulterte i et nytt regelverk for offentlige anskaffelser. Det ble samtidig vedtatt en endring av REFSA som innebar at den skulle ha utfyllende anvendelse på anskaffelser som er omfattet av EØS-regelverket.
Forarbeid