Offentlig anskaffelsesvirksomhet er underlagt et nokså uoversiktlig og komplisert regelverk. For det første må det ved alle offentlige anskaffelser tas hensyn til EØS-avtalens hoveddel som er gjort til en del av norsk rett. Videre er alle offentlige anskaffelser over visse terskelverdier omfattet av EØS-avtalens vedlegg XVI. Vedlegget er gjennomført i norsk rett ved lov om offentlige anskaffelser samt fire forskrifter. Disse forskriftene gjennomfører også egne WTO-regler for offentlige oppdragsgivere. Terskelverdiene er for tiden kr 1,0 millioner for statlige etaters kontrakter om varer og tjenester og kr 1,6 millioner for andre oppdragsgiveres kjøp av varer og tjenester. For bygg- og anleggskontrakter er terskelverdien kr 40,0 millioner. I tillegg til Norges forpliktelser etter EØS-avtalen og WTO-avtalen kommer Regelverk for Statens anskaffelsesvirksomhet m v (REFSA). REFSA gjelder for alle statlige oppdragsgivere. Regelverket er gitt i form av én instruks for kjøp av varer og tjenester til staten og én instruks for kontrahering av bygg- og anleggsarbeider. Bygg- og anleggsinstruksen i REFSA henviser bl a til kontraktsstandarden NS 3400. Dette medfører at også standarder utgjør en del av det statlige regelverket. Bestemmelser vedrørende samfunnsmessige krav er i liten utstrekning tatt med i selve regelverket. Unntaksvis har imidlertid departementet i form av rundskriv o l oppfordret og/eller pålagt statlige oppdragsgivere å innta egne klausuler, f eks om bruk av lærlinger, i konkurransegrunnlaget. De ulike aktører i en statlig anskaffelsesprosess må på denne bakgrunn forholde seg både til REFSA, lov om offentlige anskaffelser med forskrifter, aktuelle rundskriv, samt hovedprinsippene som er nedfelt i EØS-avtalen og WTO-avtalen om offentlige anskaffelser. Innen kommunal sektor ble det i kjølvannet av vedtagelsen av REFSA utformet en normalinstruks av Kommunenes Sentralforbund som langt på vei inneholder tilsvarende regler som regelverket for statlige anskaffelser. Kun omlag halvparten av kommunene har vedtatt å følge instruksen, og mange kommuner opererer med egne tilpasninger til instruksen. Som en konsekvens av at instruksen ikke er obligatorisk for fylkeskommunene og kommunene, gjelder det således ikke noe ensartet regelverk for kommunale anskaffelser under terskelverdiene. Kommunal sektor er for øvrig bundet av EØS-regelverket for anskaffelser over terskelverdiene og må følge prinsippene nedfelt i hoveddelen av EØS-avtalen. Det er et betydelig problem at regelverksstrukturen er såvidt fragmentarisk at statlige og kommunale oppdragsgivere oppfatter dagens regelverk som lite tilgjengelig. Også for leverandørsiden innebærer regelverkets kompleksitet problemer. Regelverket kan bl a medføre at anskaffelsesprosessen blir lite forutsigbar for leverandøren. Det er derfor behov for en revisjon av regelverket med det formål å la regelverket få en mer pedagogisk og tilgjengelig form, og å tilpasse regelverket til profesjonelle innkjøpsrutiner basert på ensartede grunnleggende hensyn. Videre må regelverket fremstå som forutsigbart for næringslivet. Et regelverk utformet i tråd med disse prinsippene vil bidra til å styrke effektiviteten i den offentlige anskaffelsesprosessen til beste for samfunnsøkonomien og skattytere, samtidig som konkurranseevnen og rettssikkerheten styrkes for næringslivet. Behovet for en regelverksrevisjon med sikte på å øke tilgjengeligheten, sikre at regelverket etterleves og å unngå unødig ressursbruk hos myndighetene og i næringslivet, gjør seg etter departementets oppfatning gjeldende også for kommunal og fylkeskommunal sektor. Man har imidlertid valgt å fremme en proposisjon hvor forslaget til nytt regelverk ikke omfatter kommunal og fylkeskommunal sektor. Dette som en konsekvens av at utvalgets mandat var begrenset til statlig sektor og at høringsrunden og det videre arbeid har vært basert på denne avgrensningen.
Forarbeid