Det har vært diskutert om gjeldende lov åpner for at bindende kontrakter kan settes til side av domstolene.
Spørsmålet er drøftet i merknadene til lovforslaget i NOU 1997: 21 i forbindelse med § 7. Departementet slutter seg til konklusjonen der, som også er i overensstemmelse med Regjeringsadvokatens standpunkt, nemlig at det avgjørende for om det foreligger en bindende kontrakt i lovens forstand, er om oppdragsgiver er avtalerettslig bundet i forhold til leverandøren. Det følger av norsk avtalerett at en muntlig avtale er like bindende som en skriftlig. Det vil derfor være uheldig dersom «inntil kontrakt er inngått» i §§ 7 og 8 ble forstått som et ubetinget krav om skriftlighet. En slik løsning ville kunne medføre at en domstol omgjør en anskaffelsesbeslutning med den følge av anskafferen blir bundet til å oppfylle to kontrakter.
Det har vært hevdet at det er grunn til å frykte en økning i antall søksmål etter lov om offentlige anskaffelser tiden fremover. Spørsmålet er behandlet i NOU 1997: 21 i forbindelse med at man foreslår å fjerne varslingsreglene i gjeldende lovs § 4. Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at varslingsregelen neppe har hatt særlig prosesshindrende effekt. Ved de fleste tvister er det kontakt mellom partene før det tas ut stevning. Når det gjelder faren for en økning i antall søksmål i fremtiden vises det til behandlingen i kapittel 8.3.
For ytterligere merknader til den foreslåtte bestemmelsen, se utvalgets merknader i NOU 1997: 21 s 116-117.
til § 8 Begjæring om midlertidig forføyning og mulkt
Etter § 8 i forslaget kan det inntil kontrakt er inngått besluttes midlertidig forføyning eller idømmes mulkt ved overtredelser av loven eller forskriften. Bestemmelsen tilsvarer § 5 første og annet ledd i gjeldende lov, og det er bare foretatt redaksjonelle endringer i forhold til gjeldende regler. Utgangspunktet etter bestemmelsen er at reglene i tvangsfullbyrdelsesloven kommer til anvendelse dersom ikke annet er særskilt bestemt. Når det gjelder betydningen av «inntil kontrakt er inngått» vises det til merknadene til § 7.
Ordet «kan» innebærer at domstolenes har diskresjonær myndighet å vurdere om midlertidig forføyning skal besluttes. Det må foretas en helhetsvurdering der partenes og offentlighetens interesser må vurderes.
For ytterligere merknader til forslaget til lovbestemmelse, se utvalgets merknader i NOU 1997: 21 s 117.
til § 9 Underretningsplikt for domstolene
Bestemmelsen tilsvarer § 4 tredje ledd og § 5 tredje ledd i gjeldende lov, og er inntatt som følge av at EØS-direktivet om håndhevelse av anskaffelsesreglene krever at medlemsstatene én gang i året skal informere EFTAs overvåkningsorgan om saker som har vært behandlet for de nasjonale klageorganene.
til § 10 Erstatning
Bestemmelsen opplyser om at det ved brudd på reglene kan søkes erstatning for lidt tap. Bestemmelsen tilsvarer utvalgets forslag og er ny i forhold til gjeldende lov. Bestemmelsen innebærer imidlertid ikke materielt sett noe nytt da det også etter gjeldende ulovfestede erstatningsrettslige prinsipper er klart at det kan søkes erstatning for lidt tap.
Det kan reises spørsmål ved om ethvert brudd på reglene skal gi grunnlag for erstatning.
Departementet vil bemerke at det må antas at man etter gjeldende rett ikke kan få erstatning ved helt bagatellmessige brudd på regelverket, men at det kreves vesentlige feil. Det heller ikke ønskelig at enhver feil skal pådra oppdragsgiver et erstatningsansvar. Uansett er man avhengig av å ha lidt et tap for å få erstatning, og dette tapet må stå i årsakssammenheng med den begåtte feilen. Dersom det er lidt et tap, vil det ofte innebære at feilen ikke kan sies å være av bagatellmessig karakter. Etter departementets oppfatning er dette likevel noe domstolene må vurdere i den enkelte sak og i tråd med gjeldende prinsipper i erstatningsretten.
Regjeringsadvokaten har uttalt om utmåling av erstatning:
«Etter Regjeringsadvokatens mening er det i dag ikke grunnlag i gjeldende rett for å tilkjenne erstatning til en forbigått anbyder for oppfyllelsesinteressen; dvs den positive kontraktsinteresse. Videre taler etter vårt syn ikke reelle grunner samlet sett for en endring i den retningen.»
Departementet vil også her vise til at utvalgets forslag ikke er ment å innebære noe nytt i forhold til gjeldende rett. Spørsmålet om positiv kontraktsinteresse har relevans på en rekke områder. Det vil derfor ikke være riktig her å gi føringer i retning av å utvikle en særlig erstatningsrettspraksis knyttet til offentlige anskaffelser. Dersom det kun idømmes erstatning for negativ kontraktsinteresse, kan det imidlertid resultere i at få leverandører vil se seg tjent med å gå til sak med mindre bruddene på regelverket er helt klare og utgiftene til utarbeidelse av anbud eller tilbud svært høye.
For ytterligere merknader til forslaget til bestemmelse, se utvalgets merknader i NOU 1997: 21 s 118.
til § 11 Forskrifter og enkeltvedtak
Bestemmelsen gir Kongen myndighet til å gi forskrifter og til å treffe enkeltvedtak. Enkeltvedtak vil bl a være aktuelt for å iverksette tiltak som er nødvendige for å oppfylle Norges forpliktelser som følger av internasjonale avtaler. Myndigheten til å gi forskrifter og treffe enkeltvedtak er begrenset til å gjelde det som følger av Norges forpliktelser i henhold til internasjonale avtaler. Et unntak gjelder likevel for forskrifter og enkeltvedtak som retter seg mot statlige organer og rettssubjekter som nevnt i lovens § 2 første ledd bokstav b, og som er kontrollert av statlig organer.
Det forutsettes at delegasjon kan skje etter alminnelige regler.
Kongen kan gi bestemmelser om tvunget verneting. Det er en tilsvarende adgang etter gjeldende lov. Særlig innen enkelte områder kan det være behov for å peke ut ett verneting for å sikre nødvendig kompetanse. Behovet for særlig faglig kompetanse vil være spesielt for energi- og telekommunikasjonssektorene. I dag er det i forskrift om innkjøpsregler innen sektorene vann- og energiforsyning, transport og telekommunikasjon, fastsatt ved kgl res 16. desember 1994, gitt bestemmelse om at søksmål som gjelder anskaffelser som foretas av oppdragsgivere innen oljesektoren skal reises for Stavanger byrett.