til § 4 Rettighetshavere
Bestemmelsen angir hvilke leverandører som har rettigheter etter loven og forskrifter gitt i medhold av loven. Alle virksomheter som er gitt rettigheter etter internasjonale avtaler som Norge har på området, har rettigheter etter loven. Ved siden av EØS-avtalen og GPA-avtalen gjelder dette EFTAs tredjelandsavtaler.
Forslaget tilsvarer utvalgets forslag, som er samsvarende med gjeldende lov. Det er ikke kommet kommentarer til bestemmelsen fra høringsinstansene. For ytterligere merknader til loven, se utvalgets merknader i NOU 1997: 21 s 115.
til § 5 Grunnleggende krav
Bestemmelsen oppstiller visse grunnleggene krav til gjennomføringen av en anskaffelse. Bestemmelsen tilsvarer utvalgets forslag og er ny i forhold til gjeldende rett. Som utvalget påpeker må imidlertid disse prinsippene kunne sies å følge allerede av alminnelige prinsipper om forsvarlig saksbehandling, anbudsrettslige prinsipper og prinsipper som følger av EØS-avtalen.
De fleste høringsinstanser er positive til forslaget om å nedfelle enkelte grunnleggende krav i loven. Kommunenes Sentralforbund er imidlertid negativ til forslaget og uttaler:
«På et generelt grunnlag vil vi advare mot at man innarbeider bestemmelser fra annen lovgivning, da dette vil måtte innebære en serie redaksjonelle oppgraderinger hver gang den andre lovgivningen eventuelt endres.»
Departementet kan ikke se at dette vil bli noe stort problem. De rettsprinsipper som er nedfelt i forslaget er av grunnleggende karakter og ikke gjenstand for stadige endringer. Departementet vil videre vise til merknadene til § 2 hvor det fremkommer at departementet støtter utvalgets vurdering om at kommunene ikke vil bli pålagt noen ytterligere plikter gjennom forslaget til lov. For ytterligere merknader til loven, se kap 5.6 og 6.3 foran, samt utvalgets merknader i NOU 1997: 21 s 115-116.
til § 6 Ressurs og miljøbevisste anskaffelser
Bestemmelsen innebærer at statlige oppdragsgivere er forpliktet til å ta hensyn til livssykluskostnader og miljømessige konsekvenser ved planleggingen av en anskaffelse. Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende rett. Departementet støtter utvalgets forutsetning om at dette er en bestemmelse som ikke er egnet for sanksjonering. Når det gjelder anvendelsen av bestemmelsen for øvrig, vises det til behandlingen av dette i kapitel 9.
til § 7 Søksmål
Bestemmelsen gjør rede for søksmålsadgangen etter loven. Forslaget tilsvarer utvalgets forslag. Forskjellen i forhold til gjeldende lov er at søksmålsadgangen er foreslått gjort generell. Den er således ikke begrenset til å gjelde EØS-avtalen og GPA-avtalens regler om offentlige anskaffelser. Dette vil si at søksmålsadgangen gjelder både over og under terskelverdiene både for statlige og kommunale anskaffelser.
Kommunenes Sentralforbund har følgende innvendinger mot forslaget:
«Det må komme fram, ikke minst av hensyn til leverandørene, at loven ikke gir grunnlag for søksmål for brudd på bestemmelser omhandlende innkjøp under terskelverdien i kommunesektoren, såfremt det ikke foreligger brudd på EØS-avtalens bestemmelser.»
En saksøker kan bare få prøvet en beslutning i en anskaffelsesprosess dersom han har rettslig interesse, jf tvistemålslovens §§ 53 og 54. I dette ligger bl a at saksøkeren må ha aktuell interesse, hvilket innebærer at det vil ha rettsvirkninger for saksøkeren dersom han får medhold i sitt krav.
Regjeringsadvokaten har kommet med en omfattende uttalelse, bl a til § 7. For det første reises det spørsmål i hvilken grad domstolen kan overprøve skjønnsmessige beslutninger i anskaffelsesprosessen. Han uttaler bl a:
«De rettstvister som kan oppstå i forbindelse med en anskaffelse kan bero på kompliserte og sammensatte vurderinger hos oppdragsgiveren, og vil derfor ikke alltid være like godt egnet for overprøving ved domstolene. Dette er f eks tilfellet hvor tildeling av kontrakten skal skje på basis av «hvilket tilbud som er det økonomisk mest fordelaktige», jf utkast til forskrifter § 11-1 og § 22-2. Så lenge anskafferen kun tar lovlige hensyn når han treffer sitt valg, må valget etter vårt syn legges til grunn av domstolene ved overprøvingen. Det er ikke domstolens oppgave å sette seg i anskafferens sted og spørre hva domstolene ville ha valgt om den selv var anskaffer. Domstolenes kompetanse må på dette feltet være begrenset på samme måte som ved overprøvelsen av skjønnsmessige forvaltningsvedtak»
Departementet er enig i regjeringsadvokatens merknader på dette punkt. Det er på det rene at det ved enhver anskaffelsesprosess vil være en kjerne av skjønn som en domstol ikke kan overprøve. Vurderingen av de ulike tilbud basert på tildelingskriteriene vil til en viss grad være skjønnsmessig. Et slikt skjønn kan ikke overprøves av domstolene.
Regjeringsadvokaten har reist spørsmål ved om enhver beslutning skal kunne gi grunnlag for søksmål.
Departementet vil bemerke at domstolene i prinsippet kan overprøve om alle prosedyrereglene er blitt fulgt. Begrensingen i overprøvingsadgangen vil følge av det frie skjønn og kravet om rettslig interesse. Dersom ikke resultatet av domstolsbehandlingen vil ha betydning for leverandøren, vil han ikke kunne sies å ha aktuell rettslig interesse. I praksis må det for øvrig antas at leverandører sjelden vil gå til sak dersom de påståtte feil ikke har hatt betydning for utfallet.
Regjeringsadvokaten uttaler videre at:
«Med den foreslåtte, utvidete inngrepsmyndighet synes det viktigere enn tidligere å ta standpunkt til når retten forutsettes å gripe inn og (f eks) beordre ny anbudsrunde. Etter Regjeringsadvokatens syn kan man ikke stille opp en regel om at inngrep automatisk skal bli utfallet. For at inngrep skal være berettiget må det i alle fall kreves at den feil som (forutsetningsvis) er begått, kan få virkning for utfallet i relasjon til saksøkeren»
Departementet vil bemerke at denne delen av bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov og sier at retten «kan» gripe inn. Dette innebærer at det er opp til retten om de finner at tilstrekkelig sterke grunner foreligger. Tilsvarende gjelder ved krav om midlertidig forføyning. Retten må vurdere saksøkerens interesser opp mot de ulemper dette vil medføre for oppdragsgiver og samfunnet for øvrig. Ved mindre, bagatellmessige overtredelser som ikke har fått innvirkning på utfallet av konkurransen, bør det ikke beordres ny anbudsrunde. Det fremkommer av bestemmelsen at retten kan sette til side ulovlig beslutninger truffet under anskaffelsesprosessen. Som en hovedregel må det antas at inngrep bare gjøres dersom det har betydning i forhold til saksøkeren. Den kan imidlertid tenkes at det er på det rene at det er begått feil, men at saken er så kompleks, f eks ved teknisk kompliserte anskaffelser, at det ikke er mulig for retten å avgjøre hvordan konkurransen ville utviklet seg dersom reglene hadde blitt fulgt. Dersom feilene er av alvorlig karakter bør retten kunne gripe inn til tross for at man ikke kjenner betydningen for utfallet av konkurransen.
Det har vært diskutert om gjeldende lov åpner for at bindende kontrakter kan settes til side av domstolene.