Utvalget peker på at de innvendingene som ofte reises mot dagens kontraktørbestemmelse bl a går ut på at enmannsforetak og mindre bedrifter som opptrer fullt lovlig, kan få vanskeligheter med å få offentlige byggeoppdrag. I henhold til eksisterende klausul må enmannsforetak godkjennes skriftlig av byggherren, uten at godkjenningsvilkår er klart fastlagt. Antall oppdrag for offentlige oppdragsgivere som enmannsbedrifter får, vil være avhengig av oppdragsgivers innstilling til enmannsbedrifter og kan således føre til subjektive vurderinger. Klausulen gir på denne måten byggherrer og private entreprenører en myndighetsfunksjon som kan være uheldig vis à vis andre private aktører. Utvalget anser en slik situasjon som lite ønskelig. Statlige byggherrer og private entreprenører blir dessuten pålagt ekstraarbeid som vil medføre økt ressursbruk. Dette vil fordyre byggeprosjektene. Utvalget peker også på den ulempe det vil være for enmannsbedrifter at de ikke får offentlige oppdrag og dermed må betjene kun det private markedet som er mer konjunkturutsatt. Disse bedriftene vil nødvendigvis bli mer konjunkturfølsomme, noe som kan vanskeliggjøre vekst. Dette vil igjen kunne bidra til en tilstivning i bygge- og anleggsbransjen, og svekke bransjens konkurranseevne. Utvalget viser til at det er innhentet en ekstern vurdering av den eksisterende antikontraktørklausulen om hvorvidt den er i overensstemmelse med Norges internasjonale forpliktelser, herunder EØS-avtalen. I konklusjonen vises det til EF-domstolens avgjørelse i Beentjes-saken og Kommisjonens foreløpige oppfølging av denne, som taler for at hovedtrekkene i den eksisterende klausulen kan opprettholdes. I utredningen blir det påpekt at klausulen bør presiseres og begrenses på enkelte punkter dersom det er ønskelig å videreføre den i det offentlige anskaffelsesregelverket. Basert på uklarhetene i rettstilstanden slik de fremstilles i betenkningen, mener utvalget at selv en justert antikontraktørklausul ikke vil gi noen garanti for at klausulen er i overensstemmelse med EØS-retten. På bakgrunn av at andre virkemidler som allerede er satt i verk synes å være mer hensiktsmessige, konkluderer utvalget med at antikontraktørklausulen ikke bør videreføres i regelverket for offentlige anskaffelser. Utvalget har lagt vekt på at mange av de hensyn som er søkt dekket ved antikontraktørklausulen ivaretas gjennom andre virkemidler. I tillegg vil videreføringen av kravet til fremleggelse av skatteattest og HMS-dokumentasjon bidra til at statlige oppdragsgivere unngår useriøse leverandører. Utvalget anser at disse tiltakene er mer målrettede enn antikontraktørklausulen ved at de krever at aktuelle entreprenører kan dokumentere overholdelse av klare krav fastsatt i sentrale lover og regler for arbeidslivet.
Forarbeid