Det følger av dagens instruks at anskaffelser mellom 150.000 kroner og terskelverdiene etter EØS-forskriftene som hovedregel skal skje etter anbudskonkurranse eller kjøp etter forhandling. Anskaffelser som oppdragsgiver antar vil koste under 150 000 kroner eks mva er ikke regulert, bortsett av det generelle prinsippet om at enhver anskaffelse så langt det er mulig skal baseres på konkurranse. Bakgrunnen for at det ved mindre anskaffelser ikke legges opp til formalisert konkurranse er at det ikke anses kostnadseffektivt hverken for det offentlige eller for leverandørene. Også i utkastet til nytt regelverket foreslås det en nedre grense for når de to konkurranseformene skal benyttes og hvor anskaffelsen kan skje ved direkte kjøp. Utvalget foreslår, på bakgrunn av inflasjonen fra 1985 til 1997, at beløpsgrensen for direkte kjøp justeres fra 150.000 kroner til 250.000 kroner eks mva. Utvalget foreslår likevel at departementet ser nærmere på hvor grensen bør settes. Utvalget viser imidlertid til at forenklingshensynet tilsier at det vil være fornuftig med en og samme beløpsgrense for direkte anskaffelser, krav til skatteattest (se pkt 11.2) og grensen for HMS-egenerklæring (se pkt 11.3). Flertallet av de høringsinstansene som har berørt spørsmålet slutter seg til utvalgets forslag om at beløpsgrensen bør inflasjonjusteres til 250.000 kroner. Kommunal og arbeidsdepartementet er enig i å oppjustere beløpet, men mener at beløpet kunne vært hevet ytterligere. Bakgrunnen for dette er at et høyere beløp vil ivareta interessene til næringslivet i distriktene ved at det offentlige har mulighet til å gi oppdrag direkte til det lokale næringsliv. Dette vil støtte de små og mellomstore bedriftene og gjøre dem mindre konjunkturutsatte og mer stabile. Statsbygg mener at beløpene bør heves til 500.000 kroner for direkte kjøp av varer og tjenester, og til 1.000.000 kroner for bygge- og anleggskontrakter, eventuelt at det gis adgang til forenklet forhandling lik de regler som eksisterer i dag for bygge- og anleggskontrakter på beløp mellom 500.000 og 1.000.000 kroner. Statsbygg anfører at dette særlig gjelder for bygge- og anleggskontrakter fordi det også ved forhandlet prosedyre må utarbeides et tilbudsgrunnlag som er like omfattende som et anbudsgrunnlag. Dette vil medføre uforholdsmessige prosjekteringskostnader, kunngjøringskostnader samt kopieringskostnader. Landsorganisasjonen i Norge (LO) og Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) foreslår at beløpsgrensen på 150.000 kroner opprettholdes. NHO begrunner dette med at en 250.000 kroners kontrakt er en forholdsvis stor jobb og at dette får betydning for småbedriftene. Landsforeningen for bygg og anlegg (LBA) sier seg enig i at beløpsgrensen på 250.000 kroner er for høy og legger til at når anbyderen står fritt å velge mellom anbudskonkurranse og forhandlet prosedyre, bør det ikke tillegges særlig vekt at det ved mindre anskaffelser ikke vil være kostnadseffektivt å gjennomføre formalisert konkurranse om kontrakten. Forsvarsdepartementet og Rikshospitalet foreslår at beløpsgrensen indeksreguleres i takt med den generelle prisstigningen slik at en unngår at det går for lenge mellom hver gang beløpet reguleres. Departementet er enig med utvalget og flertallet av høringsinstansene om å inflasjonsjustere beløpet fra 150.000 til 250.000 kroner eks mva. Det er departementets oppfatning at utvalgets forslag til beløp vil ligge i grenseland for når det vil være kostnadsbesparende å pålegge en formalisert prosedyre og når det vil virke mot sin hensikt. Departementet legger også vekt på at 150.000 kroner (fastsatt i 1985) var et beløp som i praksis syntes å være på et riktig nivå. Det var først når beløpet over lengre tid ikke ble justert i tråd med inflasjonen at departementet mottok henvendelser på at beløpet syntes for lavt. Det har heller ikke kommet frem økonomiske argumenter som tilsier at beløpet bør heves vesentlig høyere enn 250.000 kroner og at dette vil bidra til rimeligere innkjøp for staten. Kommunaldepartementet foreslår som nevnt et høyere beløp, slik at det offentlige i større grad kan gi oppdrag direkte til det lokale næringsliv. Departementet vil påpeke at årsaken til at direkte kjøp tillates, er først og fremst at det er tids- og kostnadsbesparende i forhold til det som skal kjøpes inn eller bygges. Å prioritere lokale eller nasjonale leverandører i kraft av geografisk tilknytning vil stride mot likebehandlingsprinsippet og ikke-diskrimineringsprinsippet i EØS-avtalen. Prinsippene gjelder således uansett beløp. For enkelte oppdragsgivere, som f eks Statsbygg, kan beløpsgrensen virke noe lav da anskaffelser på størrelsesorden 250.000 kroner er å betrakte som svært små anskaffelser sett opp mot slike organers normalanskaffelser. På den annen side vil slike oppdragsgivere ofte ha god kunnskap om regelverket og god innkjøpskompetanse. Dette gjør at de rutiner og det arbeid som legges ned når anskaffelsen skjer via konkurranseprosedyrene kan gjøres effektivt og uten uforholdsmessig tidsbruk. Det vil også i realiteten kreves mindre forberedelser ved anvendelse av konkurranseprosedyrene ved anskaffelser ned mot 250.000 kroner, da kjøpene ofte er mindre kompliserte og ikke krever like mye forundersøkelser. I tillegg åpner den foreslåtte bestemmelsen for direkte anskaffelser i visse situasjoner som f eks ved tidsnød og uforutsette situasjoner som krever raske avgjørelser. Dette vil avhjelpe mot de tilfellene hvor konkurranseprosedyrene vil virke mot sin hensikt. Departementet vil også peke på at det for mange mindre bedrifter vil være viktig å få en anledning til å delta i konkurranse om oppdrag av størrelsesorden 250 000 kroner, samt å få den informasjon om slike konkurranser som den pålagte kunngjøringsordningen krever. Det har fra enkelte høringsinstanser vært anført at beløpsgrensen bør være forskjellig for anskaffelser av henholdsvis varer og tjenester og ved bygg- og anleggsarbeid. Departementet har sett det som viktig at det ikke blir flere beløpsgrenser enn nødvendig. Departementet går derfor inn for å følge utvalgets forslag om å ikke skille mellom ulike anskaffelser på dette punkt. Når det gjelder spørsmålet om beløpsgrensen bør være gjenstand for automatisk indeksregulering, er departementet enig i at beløpet bør justeres hyppigere enn det som tidligere har vært tilfellet. Departementet mener imidlertid at anskaffelsesregelverket opererer med mange beløpsgrenser som kan gjøre regelverket uoversiktlig. Det er derfor ønskelig å operere med faste og runde verdier. Departementet må hvert andre år vurdere valuta- og prisutvikling i forhold til terskelverdiene i EØS-regelverket. Det anses derfor som hensiktsmessig at departementet på samme tid tar stilling til hvordan prisutviklingen har vært i forhold til beløpsgrensen.
Forarbeid