NS 3400 er på flere viktige punkter heller ikke innholdsmessig overensstemmende med EØS-forskriftene. Bl a gjelder dette reglene om kvalifisering og utvelgelse av leverandører og reglene for valg av anbud. På denne bakgrunn vil NS 3400 i dag ikke alene være tilstrekkelig for at staten kan regulere forholdet til potensielle leverandører. Dette innebærer i praksis at bruk av NS 3400 forutsetter at rettsforholdet mellom oppdragsgiver og anbyder blir regulert vekselsvis i forskriften og i standarden. En bruk av NS 3400 medfører også at man må foreta relativt omfattende endringer og tillegg i standarden, både for å ta hensyn til de bestemmelser som ikke er i overensstemmelse med EØS-reglene og til de øvrige særbestemmelser som må gjelde ved statlige anskaffelser. Videre får man krysshenvisninger mellom avtalebaserte og forskriftsfestede regler, dvs at forskriften henviser til standarden og standarden henviser til forskriften. Regelverket vil også få en egen struktur ved anskaffelser av bygge- og anleggsarbeid. I sum er resultatet at det som i utgangspunktet virker som en forenkling, kan føre til at reglene blir vanskeligere tilgjengelig, noe som igjen vil stille større krav til anvenderen av regelverket. Forenkling og samling av reglene er et av hovedmålene ved revisjonen av regelverket, og hensynet til et informativt og pedagogisk regelverk bør etter departementets mening veie tungt, all den stund regelverket er ment å være praktisk rettet og skal brukes av andre enn jurister. Enkelte av høringsinstansene har imidlertid uttrykt bekymring for at en unnlatt statlig bruk av standarden vil føre til en normoppløsning innenfor anbudsretten. Landsforeningen for bygg og anlegg uttaler f eks: «LBA vil ... tilføye at forslaget om å fjerne referansen til NS 3400 medfører et brudd mellom det offentlige og private marked. I og med at NS 3400 ennå ikke er vedtatt, ligger forholdene til rette for en rendyrking av et privat anbudsregelverk. En nærliggende konsekvens av dette er en normoppløsning innenfor anbudsretten.» Departementet vil innledningsvis bemerke at man er enig i at det offentlige gjennom bruk av en standard kan gi reglene og standarden et visst autorativt løft. Når det gjelder det foreliggende forslag til forskrift, nedfeller det i stor grad regler basert på alminnelige anbudsrettslige prinsipper, og forslaget er samkjørt mot foreliggende utkast til ny NS 3400 ved at tilsvarende bestemmelser så langt som mulig er inntatt i forskriften. Med unntak av noen få detaljbemerkninger, har departementet ikke registrert konkrete innvendinger mot utvalgets forslag til alminnelige regler. Det synes følgelig å foreligge en bred enighet om hvilket innhold reglene bør ha. Departementet kan på denne bakgrunn vanskelig se at en standard, utarbeidet på grunnlag av praksis eller kutymer blant aktørene i markedet, vil inneholde regler vesensforskjellige fra utvalgets forslag. Forslaget medfører imidlertid et brudd i den forstand at leverandørenes rettigheter overfor staten blir forskriftsfestede. Det bør også sies at en standard utformet uten å ta hensyn til de særlige forpliktelsene som påhviler statlige oppdragsgivere, kan utformes enklere og klarere, noe som kan være en fordel. På denne bakgrunn, kan departementet ikke se at det skal være grunnlag for en antakelse om at forskriftsfestede regler vil føre til en større fare for normoppløsning enn tilfellet ville ha vært ved en henvisning. På bakgrunn av den til dels sterke bekymring som er uttrykt av enkelte høringsinstanser finner departementet likevel det riktig å få spørsmålene og konsekvensene nærmere klarlagt i det videre arbeidet med utformingen av forskrifter. I denne forbindelse bør også Norsk Byggstandardiseringsråds tidligere gitte signaler om muligheter for å gjøre NS 3400 til en allmen anbudsstandard avklares nærmere og sees opp mot hva som er gjort i andre EØS-land.
Forarbeid