Anskaffelsesloven bygger klima- og miljøarbeidet på to ulike reguleringsteknikker. Den ene er velkjent fra tidligere kapitler: oppdragsgiver skal selv vurdere klima- og miljøhensyn i den enkelte anskaffelse og vekte dem med minst tretti prosent, jf. LOA § 5b. Den andre teknikken er ny, og det er den dette kapitlet handler om. I stedet for at hver oppdragsgiver skal finne opp sine egne miljøkrav og kriterier, åpner loven for at departementet sentralt fastsetter standardiserte krav og kriterier som gjelder likt for alle oppdragsgivere innenfor en gitt anskaffelseskategori. Denne teknikken er hjemlet i LOA § 5c, og den representerer en dreining fra skjønnsbasert til regelstyrt miljøregulering på utvalgte områder.
Bestemmelsen er ny, og det foreligger ennå ikke forskrifter som fyller den med konkret innhold på det tidspunkt denne fremstillingen skrives. Kapitlet vil derfor nødvendigvis bære preg av at vi beskriver en mekanisme som er vedtatt, men som langt på vei ennå ikke er tatt i bruk. Det er likevel god grunn til å gå grundig inn i strukturen nå, fordi den bygger på en lovteknikk som skiller seg vesentlig fra den øvrige klima- og miljøreguleringen i loven, og fordi forståelsen av § 5c er en forutsetning for å forstå rekkevidden av § 5b.
Fremstillingen har fire hoveddeler. Først behandles hjemmelen og formålet bak standardiserte minimumskrav (punkt 4.1). Deretter drøftes hvilke krav og kriterier som er eller kan bli fastsatt (punkt 4.2), forholdet mellom standardiserte krav og oppdragsgivers skjønnsfrihet (punkt 4.3), og til slutt forholdet til 30-prosentregelen i LOA § 5b (punkt 4.4). Gjennomgående vil vi trekke inn praksis som belyser de kravene til klarhet og forutberegnelighet som gjelder uavhengig av om miljøkriteriet er sentralt fastsatt eller egenutformet — fordi dette klarhetskravet er det spørsmålet som i praksis oftest skaper problemer når miljøkriterier skal brukes i tildelingsevalueringen.
Utgangspunktet må tas i selve ordlyden. LOA § 5c lyder:
«Forpliktelsene etter § 5b gjelder ikke dersom oppdragsgiver i lov eller forskrift fastsatt med hjemmel i denne loven er pålagt å stille standardiserte minimumskrav eller -kriterier til klimaavtrykk eller miljøbelastning. Kravene eller kriteriene må gjelde hovedytelsen som anskaffes.
Departementet kan gi forskrift om standardiserte minimumskrav og -kriterier om klimaavtrykk og miljøbelastning.» [veileder: DFØ Veileder til anskaffelsesloven – 6.4.3 St]
Ordlyden viser at bestemmelsen består av to atskilte deler med ulike funksjoner.
Første ledd er en unntaksregel. Den bestemmer at forpliktelsene etter § 5b — altså plikten til å vekte klima- og miljøhensyn med minst tretti prosent, eventuelt prioritere dem blant de tre høyeste, og den generelle plikten til å ta hensyn til klima og miljø «i alle anskaffelser» — ikke gjelder når oppdragsgiver «i lov eller forskrift fastsatt med hjemmel i denne loven er pålagt» å stille standardiserte minimumskrav eller -kriterier til klimaavtrykk eller miljøbelastning. To kumulative vilkår må være oppfylt: det må foreligge et rettslig bindende pålegg forankret i lov eller forskrift, og kravene eller kriteriene må gjelde hovedytelsen som anskaffes.
Andre ledd er en fullmaktsbestemmelse. Den gir departementet hjemmel til å gi forskrift om nettopp slike standardiserte minimumskrav og -kriterier. Det er denne bestemmelsen som gjør at det i det hele tatt kan oppstå «pålagte» standardiserte krav — det er her selve fullmakten ligger.
Det er viktig å se rekkefølgen riktig. Andre ledd er den bestemmelsen som gjør det mulig å skape bindende standardiserte krav. Første ledd er konsekvensen: når departementet har brukt denne fullmakten og fastsatt krav for en bestemt kategori, er virkningen at oppdragsgiveren i den kategorien går ut av den alminnelige ordningen i § 5b og inn i en ordning der de sentralt fastsatte kravene eller kriteriene gjelder i stedet. [veileder: DFØ Veileder til anskaffelsesloven – 6.4.3 St]
Lovvedtaket bak dagens § 5c bekrefter at bestemmelsen er ny i lovteksten, og at den uttrykkelig lar forpliktelsene etter § 5b falle bort når vilkårene er oppfylt. Dette er en lovgivningsteknisk nyskapning sammenlignet med den øvrige oppbyggingen av klima- og miljøkapitlet i loven, der § 5a etablerer en strategiplikt og § 5b etablerer en plikt til å vurdere og vekte klima- og miljøhensyn i den enkelte anskaffelse. [Lovvedtak 26 (2025-2026)]
§ 5c bryter ikke med denne strukturen, men den etablerer en tredje vei: der lovgiver mener at ensartede, sentralt fastsatte krav gir bedre klima- og miljøeffekt enn at hver oppdragsgiver skal finne opp sine egne kriterier, kan departementet erstatte det individuelle skjønnet med et standardisert regelverk.
Det første vilkåret i § 5c første ledd er at kravene eller kriteriene må være «pålagt» oppdragsgiver «i lov eller forskrift fastsatt med hjemmel i denne loven». Ordlyden «pålagt» trekker klart i retning av at det kreves en rettslig bindende norm — ikke bare en anbefaling, en veileder eller et sett med frivillige kriterier publisert av en offentlig etat. Et veiledende kriteriesett eller en anbefalt terskelverdi som departementet eller et direktorat publiserer uten formell forskriftshjemmel, oppfyller ikke vilkåret. [veileder: DFØ Veileder til anskaffelsesloven – 6.4.3 St]
Vilkåret innebærer samtidig at pålegget må ha forankring nettopp i anskaffelsesloven eller forskrifter gitt med hjemmel i den. Krav som følger av annet regelverk — for eksempel produktforskrifter, forurensningslovgivning eller EU-forordninger om energimerking — utløser ikke unntaket i § 5c, selv om de i praksis også stiller miljøkrav som oppdragsgiver må forholde seg til. Slike krav vil være en del av det alminnelige regelverkslandskapet oppdragsgiver opererer innenfor, men de fritar ikke fra § 5b-plikten.
Sondringen kan illustreres med et eksempel. En forordning om energimerking som gjelder i norsk rett gjennom EØS-avtalen, kan i praksis innebære at visse produkter bare leveres i bestemte energiklasser. Oppdragsgiver som kjøper slike produkter, vil da kunne motta tilbud som allerede oppfyller et visst miljønivå. Men dette er ikke det samme som at oppdragsgiver er «pålagt å stille standardiserte minimumskrav» med hjemmel i anskaffelsesloven. Vilkåret i § 5c er med andre ord snevrere enn det som kan følge av det allmenne regelverkslandskapet.
Det andre kumulative vilkåret — at kravene eller kriteriene «må gjelde hovedytelsen som anskaffes» — er trolig det vilkåret som vil skape størst usikkerhet i praksis. Hva som utgjør «hovedytelsen» i en sammensatt anskaffelse, er en vurdering som vil måtte gjøres konkret for den enkelte kontrakt.
Ordlyden «hovedytelsen» peker på det sentrale og dominerende elementet i det som anskaffes. Et standardisert minimumskrav til for eksempel utslipp fra kjøretøy vil åpenbart gjelde hovedytelsen dersom anskaffelsen gjelder kjøp eller leie av kjøretøy. Men i en sammensatt anskaffelse — der kjøretøy bare er én komponent i en større kontrakt om eksempelvis transporttjenester eller renovasjonstjenester — er det mer tvilsomt om et standardisert krav til selve kjøretøyet er tilstrekkelig til at hele anskaffelsens hovedytelse anses dekket. [veileder: DFØ Veileder til anskaffelsesloven – 6.4.3 St]
Dersom de standardiserte kravene bare treffer en del av det som anskaffes, men ikke hovedytelsen, er vilkårene i § 5c ikke oppfylt, og oppdragsgiver faller tilbake på den alminnelige ordningen i § 5b. Konsekvensen er praktisk viktig: oppdragsgiver må da fortsatt vekte klima- og miljøhensyn med minst tretti prosent etter § 5b, selv om enkelte deler av anskaffelsen allerede er dekket av standardiserte krav.
Formålet med bestemmelsen må forstås i lys av de kjente svakhetene ved en rent skjønnsbasert ordning. Når hver oppdragsgiver selv skal utforme sine miljøkriterier, oppstår det uunngåelig variasjon i ambisjonsnivå, presisjon og etterprøvbarhet. Noen oppdragsgivere har kompetanse og kapasitet til å stille avanserte og treffsikre krav, andre har ikke det. Resultatet er at det samlede klima- og miljøbidraget fra offentlige anskaffelser kan bli lavere og mer uforutsigbart enn det lovgiver sikter mot. [Lovvedtak 26 (2025-2026)]
Standardiserte minimumskrav er ment å løfte gulvet for alle, uavhengig av den enkelte oppdragsgivers ressurser, og samtidig gi leverandørene forutsigbarhet ved at de samme kravene går igjen på tvers av oppdragsgivere innenfor samme kategori. For leverandørene betyr det at de kan investere i løsninger som tilfredsstiller det standardiserte kravet, vel vitende om at investeringen vil komme til nytte i en lang rekke konkurranser — ikke bare hos den ene oppdragsgiveren som tilfeldigvis stilte et bestemt krav.
Denne forutsigbarhetseffekten er kanskje det sterkeste argumentet for standardiserte krav. Markedets vilje til å investere i klimavennlige løsninger avhenger i stor grad av at aktørene kan forutse etterspørselen. Når kravene er like på tvers av oppdragsgivere, kan leverandørene planlegge produktutvikling, innkjøp og produksjon med en trygghet som ikke er mulig i et system der hvert konkurransegrunnlag stiller ulike og potensielt innbyrdes motstridende miljøkrav.
Spørsmålet om hvilke konkrete anskaffelseskategorier departementet vil fastsette standardiserte minimumskrav for, og når disse forskriftene vil foreligge, kan ikke besvares på grunnlag av de kildene som er tilgjengelige. Dette er et åpent spørsmål som avhenger av forskriftsarbeid som ennå ikke er sluttført. Praktikeren må derfor følge med på forskriftsarbeidet fortløpende; denne fremstillingen kan bare beskrive den rettslige rammen, ikke det materielle innholdet i krav som ennå ikke finnes. [veileder: DFØ Veileder til anskaffelsesloven – 6.4.3 St]
Situasjonen er med andre ord at lovgiveren har vedtatt et verktøy — fullmaktshjemmelen i § 5c andre ledd — men ennå ikke tatt det i bruk. Rettslig sett betyr dette at samtlige anskaffelser per i dag faller inn under den alminnelige ordningen i § 5b, og at ingen oppdragsgiver foreløpig kan påberope seg unntaket i § 5c for å slippe unna 30-prosentkravet.
Det som derimot kan sies noe om, er hva slags virkemidler departementet har til rådighet innenfor rammen av § 5c, og hvordan disse forholder seg til de øvrige verktøyene i anskaffelsesprosessen. Ordlyden i § 5c bruker samlebegrepet «minimumskrav eller -kriterier», uten å begrense dette til et bestemt stadium av anskaffelsesprosessen. Begrepet er med andre ord vidt nok til å omfatte ulike kategorier av reguleringsverktøy. [veileder: DFØ Veileder til anskaffelsesloven – 6.4.3 St]
For det første kan det omfatte krav i kravspesifikasjonen — for eksempel et minstekrav til utslippsnivå som leverandørens ytelse må tilfredsstille for overhodet å bli vurdert. Slike krav fungerer som en terskel: tilbud som ikke oppfyller kravet, avvises.
For det andre kan det omfatte tildelingskriterier — for eksempel et standardisert klimakriterium med angitt evalueringsmodell som brukes til å rangere tilbudene i tildelingsfasen. Slike kriterier skiller mellom tilbud på grunnlag av graden av klimaprestasjon.
For det tredje kan det omfatte kontraktsvilkår — for eksempel krav om rapportering av klimaavtrykk i kontraktsperioden, som først blir aktuelle etter at kontrakten er inngått.
Denne bredden i virkemiddelbruk gjør det nødvendig å presisere et viktig poeng: den konkrete rettsvirkningen av et standardisert krav — altså om det fungerer som et absolutt minstekrav, som et tildelingskriterium med vekt, eller som et kontraktsvilkår — vil avhenge av hva den enkelte forskriftsbestemmelsen sier, ikke av lovteksten i § 5c alene. Loven gir fullmakten; forskriften fyller den med innhold. [Lovvedtak 26 (2025-2026)]
For anskaffelser der departementet ennå ikke har fastsatt noen standardiserte krav, er situasjonen rettslig enkel: oppdragsgiver faller da tilbake på den alminnelige ordningen etter LOA § 5b og må selv utforme sine miljøkrav og -kriterier innenfor rammen av anskaffelsesforskriften.
DFØ anbefaler i denne situasjonen at oppdragsgiver vurderer å ta utgangspunkt i allerede utviklede europeiske kriteriesett — de såkalte GPP-kriteriene (Green Public Procurement) utarbeidet av EU-kommisjonen for ulike produkt- og tjenestekategorier. [veileder: DFØ Veileder til anskaffelsesloven – 6.4.3 St] Dette er ikke en rettslig plikt, men en praktisk mulighet: i påvente av norske standardiserte krav kan oppdragsgiver bygge sine egne kriterier på et faglig gjennomarbeidet grunnlag fremfor å starte fra blanke ark.
En slik fremgangsmåte kan også gi en viss faktisk standardisering i praksis, selv om den formelt sett er frivillig. Dersom flere oppdragsgivere tar utgangspunkt i de samme GPP-kriteriene for en bestemt produktkategori, vil leverandørene møte lignende krav i konkurranse etter konkurranse, og noe av den forutsigbarhetseffekten som ligger i § 5c-modellen, kan oppnås allerede før de norske forskriftene foreligger.
Det er likevel viktig å understreke at bruk av GPP-kriterier ikke utløser unntaket i § 5c. Det er bare krav som er «pålagt» i lov eller forskrift med hjemmel i anskaffelsesloven, som gjør at forpliktelsene etter § 5b faller bort. Frivillig bruk av GPP-kriterier er en del av den alminnelige § 5b-ordningen, ikke et alternativ til den.
Flere spørsmål om forholdet mellom norske standardiserte krav og europeiske GPP-kriterier er ikke avklart. Hva som skjer dersom et fremtidig norsk minimumskrav skulle komme i motstrid med et EU-basert kriteriesett oppdragsgiver allerede har lagt til grunn, er ikke drøftet i de tilgjengelige kildene. I hvilken grad departementet kan eller vil bygge standardiserte minimumskrav direkte på EU-standarder, gjenstår å se.
Det er nærliggende å anta at departementet vil se hen til de europeiske GPP-kriteriene ved utformingen av norske standardiserte krav, blant annet fordi dette kan lette harmoniseringen mellom norske og europeiske anskaffelser og fordi GPP-kriteriene bygger på et omfattende faglig grunnlag. Men dette er en antakelse om den politiske prosessen, ikke en rettslig nødvendighet — loven gir departementet vide fullmakter til å utforme kravene slik det finner hensiktsmessig.
Et beslektet åpent spørsmål er om standardiserte minimumskrav kan utformes dynamisk — for eksempel som utslippsgrenser som strammes inn år for år — eller om hvert krav må fastsettes som en statisk størrelse som eventuelt må erstattes ved ny forskriftsendring. Ordlyden i § 5c gir ikke noe svar på dette; den angir bare at departementet kan gi forskrift om slike krav, uten å stille formkrav til kravenes indre struktur. [veileder: DFØ Veileder til anskaffelsesloven – 6.4.3 St]
Et dynamisk krav — der for eksempel utslippsgrensen skjerpes automatisk etter en forhåndsfastsatt tidsplan — ville gi leverandørene insentiv til løpende forbedring. Samtidig ville det reise spørsmål om forutsigbarhet for kontrakter som allerede er inngått, og om forholdet til eksisterende rammekontrakter. Spørsmålet vil trolig måtte avklares i de konkrete forskriftene som eventuelt vedtas. Inntil videre kan det bare konstateres at loven ikke stenger for dynamiske krav, men heller ikke krever dem.
Et sentralt praktisk spørsmål er hvor mye handlefrihet oppdragsgiveren har når departementet har fastsatt standardiserte minimumskrav eller -kriterier for en anskaffelseskategori. Er oppdragsgiveren fullt ut bundet, slik at kravene må tas inn ordrett og uten justering? Eller er det rom for lokal tilpasning innenfor rammen av det som er fastsatt?
Her må vi erkjenne at loven selv ikke gir et klart svar. Ordlyden i § 5c nevner «minimumskrav eller -kriterier» uten å skille dem fra hverandre med ulik rettsvirkning. Språklig sett trekker ordet «minimumskrav» i retning av noe bindende og ufravikelig — et minstenivå som ikke kan underskrides. Ordet «kriterier» er mer åpent og kunne tenkes å romme også standardløsninger som oppdragsgiveren har en viss frihet til å bruke eller fravike, eller til å tilpasse til den konkrete anskaffelsens art. [veileder: DFØ Veileder til anskaffelsesloven – 6.4.3 St]
En slik lesning er imidlertid et tolkningsresultat, ikke noe kildene eksplisitt bekrefter. Rettstilstanden på dette punktet må betegnes som uavklart: det er usikkert hvordan departementet vil markere et eventuelt skille mellom bindende minimumskrav og mer fleksible standardkriterier i de konkrete forskriftsfastsettelsene.
Praktikeren må, når de første forskriftene etter § 5c foreligger, lese den enkelte forskriftsbestemmelsen nøye for å avklare om det aktuelle kravet er ment som en ufravikelig terskel eller som en anbefalt standardløsning med et visst spillerom. Loven gir ikke noe generelt svar som kan anvendes uavhengig av den konkrete forskriftsteksten.
Et beslektet og praktisk viktig spørsmål er om oppdragsgiveren kan stille strengere krav enn det som følger av standardiserte minimumskrav. Ordlyden peker i retning av at minimumskravet er ment som et gulv — et minste akseptable nivå — og at oppdragsgiveren dermed kan legge seg over dette gulvet dersom eget behov og markedets modenhet tilsier det. En slik forståelse harmonerer med lovens system for øvrig, der § 5b oppfordrer til et høyt ambisjonsnivå innenfor rammen av forholdsmessighet. [veileder: DFØ Veileder til anskaffelsesloven – 6.4.3 St] [FOR-2016-08-12-974]
Det finnes ingen kilde i det tilgjengelige materialet som eksplisitt drøfter yttergrensene for denne adgangen. Det som kan sies med rimelig sikkerhet, er at strengere krav enn de standardiserte uansett må stå seg mot de alminnelige anskaffelsesrettslige kravene til forholdsmessighet, likebehandling og forutberegnelighet som gjelder for enhver kravutforming.
Anskaffelsesretten setter grenser for hvor langt en oppdragsgiver kan gå i å stille krav som innsnevrer konkurransen, og disse grensene gjelder enten kravet bygger på standardiserte minimumskrav eller på oppdragsgiverens eget skjønn. En eventuell adgang til å gå lenger enn minimumskravet er med andre ord ikke en fribillett; den strenge kravutformingen må fortsatt kunne forsvares som forholdsmessig i lys av anskaffelsens art og verdi, og den må ikke innebære usaklig forskjellsbehandling mellom leverandører.
Motsatsen — at oppdragsgiveren ignorerer fastsatte standardiserte minimumskrav og stiller lavere miljøkrav enn det departementet har fastsatt — er etter ordlyden klart utenfor det loven tillater. Kravene er «pålagt» i forskrift, og et pålegg kan ikke fravikes nedad av den enkelte oppdragsgiveren. En oppdragsgiver som legger seg under det fastsatte minstenivået, bryter med andre ord den aktuelle forskriften, og dermed med § 5c. [veileder: DFØ Veileder til anskaffelsesloven – 6.4.3 St] [Lovvedtak 26 (2025-2026)]
Konsekvensen av et slikt brudd vil i prinsippet være den samme som for brudd på andre deler av anskaffelsesregelverket: det kan gi grunnlag for klage til KOFA, erstatningssøksmål fra forbigåtte leverandører og eventuelt avlysningsplikt dersom feilen har påvirket utfallet av konkurransen. Selv om det ennå ikke foreligger praksis som illustrerer dette scenariet, følger det av lovens system at standardiserte minimumskrav fastsatt i forskrift har samme bindende virkning som andre forskriftsbestemte krav.
Et spørsmål som ligger i forlengelsen av skjønnsfriheten, er hvordan standardiserte minimumskrav forholder seg til reglene om merkeordninger og tekniske spesifikasjoner i anskaffelsesforskriften, herunder FOA § 15-3 om krav til bestemte merker. Kan et standardisert minimumskrav påby bruk av en bestemt merkeordning — for eksempel at produktet skal ha et bestemt miljømerke — eller må det alltid tillates likeverdige løsninger i tråd med de alminnelige reglene i FOA?
Dette spørsmålet er ikke behandlet i de tilgjengelige kildene. Etter FOA § 15-3 kan oppdragsgiver kreve et bestemt merke som dokumentasjon, men må akseptere likeverdige merker og annen passende dokumentasjon. Det er nærliggende å legge til grunn at denne regelen også setter rammene for standardiserte minimumskrav fastsatt etter § 5c, slik at et standardisert krav ikke kan utformes smalere enn det FOA tillater uten at dette uttrykkelig er hjemlet.
Rettstilstanden er imidlertid ikke avklart, og spørsmålet vil trolig måtte løses i forbindelse med de konkrete forskriftsarbeidene. Det som kan sies med rimelig sikkerhet, er at departementet ved utformingen av standardiserte krav vil måtte forholde seg til de EU-rettslige rammene for tekniske spesifikasjoner — herunder forbudet mot å stille krav som virker diskriminerende eller uforholdsmessig begrensende på konkurransen.
Det er avgjørende å forstå riktig hvordan § 5c forholder seg til § 5b. Ordlyden i § 5c første ledd er entydig på dette punktet: «Forpliktelsene etter § 5b gjelder ikke dersom» de to vilkårene — pålegg og tilknytning til hovedytelsen — er oppfylt. [veileder: DFØ Veileder til anskaffelsesloven – 6.4.3 St]
Dette er språklig sett en unntaksregel. Når departementet har fastsatt standardiserte minimumskrav eller -kriterier for en kategori, og disse kravene gjelder hovedytelsen som anskaffes, faller den alminnelige plikten etter § 5b bort for den aktuelle anskaffelsen. Oppdragsgiveren skal med andre ord ikke i tillegg vekte klima- og miljøhensyn med minst tretti prosent etter § 5b, dersom vilkårene for unntaket i § 5c er oppfylt.
Regelen er altså en avlastningsmekanisme for oppdragsgiveren i de tilfellene lovgiver mener at det sentralt fastsatte kravsettet i seg selv gir en tilstrekkelig og ensartet klima- og miljøeffekt, slik at den individuelle vurderings- og vektingsplikten etter § 5b blir overflødig. [Lovvedtak 26 (2025-2026)]
Det er verdt å fremheve at dette er noe annet enn å si at de to mekanismene virker sammen, slik at oppdragsgiveren må oppfylle både standardiserte minimumskrav og samtidig vekte klima- og miljøhensyn med minst tretti prosent etter § 5b. En slik kumulativ forståelse har ikke støtte i lovteksten; tvert imot er lovens system at det ene trer i stedet for det andre når vilkårene for unntaket er oppfylt.
Praktikeren bør derfor være varsom med å legge til grunn at standardiserte minimumskrav bare er «en av flere ingredienser» som skal kombineres med den alminnelige § 5b-vurderingen. Ordlyden peker i motsatt retning: der de to vilkårene i § 5c er oppfylt, er § 5b-plikten borte for den aktuelle anskaffelsen. [veileder: DFØ Veileder til anskaffelsesloven – 6.4.3 St]
En presisering er likevel nødvendig: det er bare forpliktelsene etter § 5b som faller bort. Andre plikter som følger av anskaffelsesregelverket for øvrig — for eksempel kravene til tekniske spesifikasjoner, dokumentasjon og alminnelig god innkjøpspraksis — berøres ikke av unntaket i § 5c. Oppdragsgiver er fortsatt bundet av anskaffelsesforskriftens øvrige bestemmelser om hvordan kravspesifikasjoner skal utformes, hvordan tildelingskriterier skal formuleres og kommuniseres, og hvordan evalueringen skal gjennomføres.
Samvirket mellom standardiserte krav og 30-prosentregelen reiser et mer nyansert spørsmål der de standardiserte kravene er utformet som kravspesifikasjoner — altså som absolutte minstekrav leverandøren må oppfylle — snarere enn som tildelingskriterier som brukes til å rangere tilbudene.
Dersom departementet fastsetter standardiserte minimumskrav som rene kravspesifikasjoner, fungerer de som en terskel: alle leverandører som ikke oppfyller kravet, avvises, og de som oppfyller det, går videre til evaluering. Et slikt krav skiller ikke mellom tilbud i tildelingsfasen; det bidrar til miljøeffekt ved å sette et minstenivå, men det vekter ikke forskjeller i klima- og miljøprestasjon mellom de kvalifiserte tilbudene.
Dersom departementet i stedet fastsetter standardiserte kriterier som tildelingskriterier, fungerer de som et verktøy for rangering: tilbud med bedre klima- og miljøprestasjon scorer høyere enn tilbud som bare så vidt passerer terskelen. Her er det en gradert vurdering som skiller mellom tilbudene.
Denne sondringen er viktig å forstå, men den har ikke betydning for spørsmålet om når unntaket i § 5c kommer til anvendelse. Ordlyden i § 5c er klar: unntaket fra § 5b gjelder der oppdragsgiver «er pålagt å stille standardiserte minimumskrav eller -kriterier». Ordlyden skiller ikke mellom kravspesifikasjonsbaserte og tildelingsbaserte standardkrav — begge deler utløser unntaket, forutsatt at vilkårene for øvrig er oppfylt. [veileder: DFØ Veileder til anskaffelsesloven – 6.4.3 St]
Spørsmålet om standardkravenes form — som kravspesifikasjon eller tildelingskriterium — er derfor primært et spørsmål som oppstår i utformingen av forskriftene, ikke i tolkningen av unntaksvilkårene i § 5c. Departementet kan velge den reguleringsformen som best fremmer klima- og miljøeffekten for den aktuelle produktkategorien.
Det kan også pekes på en interessant sammenheng mellom § 5c og mekanismen i § 5b andre ledd fjerde punktum. Etter § 5b kan tildelingskriterier «erstattes eller kombineres med klima- og miljøkrav i kravspesifikasjonen dersom dette gir en bedre klima- eller miljøeffekt», og dette skal begrunnes i anskaffelsesdokumentene. Også § 5b åpner altså for at kravspesifikasjonsbaserte miljøkrav kan tre i stedet for tildelingskriteriebasert vekting. [Lovvedtak 26 (2025-2026)]
Forskjellen mellom de to mekanismene er viktig å ha klart for seg. § 5b-mekanismen bygger på oppdragsgivers eget skjønn: oppdragsgiver vurderer selv om kravspesifikasjon gir bedre effekt enn tildelingskriterier, og må begrunne vurderingen i anskaffelsesdokumentene. § 5c-mekanismen bygger derimot på et sentralt fastsatt pålegg der departementet allerede har gjort denne vurderingen for oppdragsgiveren.
Denne strukturelle forskjellen har praktiske konsekvenser. Under § 5b må oppdragsgiver dokumentere og begrunne valget mellom kravspesifikasjon og tildelingskriterium. Under § 5c er denne vurderingen løftet ut av den enkelte anskaffelsesprosessen og lagt til departementet. Oppdragsgiver trenger ikke selv å argumentere for at standardiserte kravspesifikasjoner er mer effektive enn tildelingskriterier — det er allerede avgjort gjennom forskriften.
Som drøftet i punkt 4.1, er vilkåret om at kravene må gjelde «hovedytelsen som anskaffes» trolig det vilkåret som vil skape mest tvil i praksis. Utfordringen oppstår særlig i sammensatte anskaffelser der standardiserte krav finnes for én del av ytelsen, men ikke for andre deler.
Tenk for eksempel på en anskaffelse av renovasjonstjenester. Dersom departementet har fastsatt standardiserte utslippskrav for renovasjonskjøretøy, men det ikke finnes noen standardiserte krav til de øvrige delene av renovasjonstjenesten (logistikk, sortering, rapportering), oppstår spørsmålet: gjelder kjøretøykravene «hovedytelsen» i denne anskaffelsen? Hvis hovedytelsen er renovasjonstjenesten som helhet, og kjøretøyene bare er én innsatsfaktor i leveransen, er det ikke uten videre gitt at vilkåret i § 5c er oppfylt. [veileder: DFØ Veileder til anskaffelsesloven – 6.4.3 St]
Konsekvensen kan bli at oppdragsgiver i slike sammensatte anskaffelser må forholde seg til begge regelsett: de standardiserte kravene inntas i kravspesifikasjonen for den delen av ytelsen de dekker (for eksempel kjøretøyene), men § 5b-plikten består for anskaffelsen som helhet fordi hovedytelses-vilkåret ikke er oppfylt. Det betyr at oppdragsgiver fortsatt må vekte klima- og miljøhensyn med minst tretti prosent i tildelingsevalueringen, i tillegg til å overholde de standardiserte minstekravene for delytelsen.
Loven gir ikke en generell fasit for denne grensedragningen, og den må vurderes konkret i den enkelte anskaffelse. Det som kan sies, er at en snever forståelse av «hovedytelsen» — der begrepet tolkes strengt og bare omfatter det helt sentrale elementet i anskaffelsen — vil medføre at unntaket i § 5c sjeldnere kommer til anvendelse, mens en videre forståelse vil gi § 5c et bredere nedslagsfelt. Hvordan denne grensen trekkes, vil trolig avklares gjennom praksis etter hvert som forskrifter vedtas og de første sakene oppstår.
Et gjennomgående krav som gjelder uavhengig av om et miljøkriterium er standardisert av departementet eller utformet av oppdragsgiveren selv, er kravet om at kriteriet må være tilstrekkelig klart og forutberegnelig til at leverandørene kan forstå hva som kreves, og hvordan tilbudene vil bli evaluert. Dette er ikke en regel som følger av § 5c spesifikt, men et alminnelig krav til utforming av tildelingskriterier som har full gyldighet også for miljørelaterte kriterier.
Rekkevidden av klarhetskravet følger av de grunnleggende prinsippene om forutberegnelighet og likebehandling som gjelder i anskaffelsesretten. En leverandør som skal utforme et tilbud, må kunne forstå hva oppdragsgiver etterspør, og hvordan klima- og miljøprestasjon vil bli målt og vurdert. Et kriterium som er så vagt at det i realiteten overlater hele vurderingen til oppdragsgivers frie skjønn — uten forankring i forhåndsfastsatte holdepunkter — er ikke forenlig med dette kravet.
Disse prinsippene var tidligere lovfestet i LOA § 4, som er vedtatt opphevet ved lov 6. mars 2026 nr. 8. Ikrafttredelsen av opphevelsen avhenger av kongelig resolusjon. Uavhengig av den formelle statusen til § 4 er prinsippene en integrert del av anskaffelsesretten, forankret i EU-retten og forskriftsverket for øvrig. Rettspraksis som bygger på disse prinsippene, har dermed fortsatt gyldighet.
For standardiserte miljøkriterier etter § 5c innebærer dette at selve kriteriet kan være sentralt fastsatt og innholdsmessig presist, men at ansvaret for å kommunisere evalueringsmetoden likevel påhviler den oppdragsgiver som gjennomfører konkurransen. Et standardisert kriterium som sier «klimautslipp per enhet» gir for eksempel ikke i seg selv leverandørene tilstrekkelig informasjon dersom oppdragsgiver ikke også forklarer hvordan ulike utslippsnivåer vil bli poengsatt, hvilken skala som brukes, og om evalueringen er endogen (normalisert mot beste tilbud) eller eksogen (målt mot en fast målestokk).
KOFA-sak 2022/1678 (Innlandet fylkeskommune) gir en god illustrasjon av at en utradisjonell evalueringsmetode for et produktrelatert kriterium kan være lovlig, forutsatt at metoden er tilstrekkelig kommunisert til leverandørene på forhånd. [KOFA 2022/1678]
Saken gjaldt en åpen anbudskonkurranse om rammeavtale for levering av næringsmidler, kunngjort 1. juli 2022. Den aktuelle kategorien var «Kolonialvarer», med en estimert årlig omsetning på 12 480 000 kroner. Tildeling skulle skje etter beste forhold mellom pris og kvalitet, med fire tildelingskriterier: Pris (40 prosent), Krav til tjenesten (15 prosent), Krav til produktene (30 prosent) og Krav til miljø (15 prosent). Konkurransegrunnlaget opplyste at den såkalte «GRIP-modellen» — en endogen, forholdsmessig evalueringsmodell — ville bli benyttet, og at modellen var tilgjengelig via en Excel-lenke.
Tvisten oppsto rundt kriteriet «Krav til produktene», som var vektet 30 prosent. I tilleggsinformasjon publisert 16. og 17. august 2022 presiserte fylkeskommunen at dette kriteriet ville bli evaluert etter prosentandel nøkkelhullmerkede og/eller økologiske produkter av total etterspurt varemengde. Metoden innebar at 100 prosent merkede produkter ga full score — et tenkt idealtilbud som ingen leverandør realistisk kunne oppnå. Klager — Servicegrossistene AS — anførte at evalueringsmetoden ikke fremgikk tilstrekkelig klart av konkurransegrunnlaget, og at bruk av et urealistisk idealtilbud uten normalisering reelt sett reduserte kriteriets vekt i strid med forutberegnelighetsprinsippet.
Klagenemnda tok utgangspunkt i den alminnelige tolkningsregelen for konkurransegrunnlag: hvordan en «rimelig opplyst og normalt påpasselig leverandør» ville forstå dokumentene, tolket objektivt i lys av ordlyd, formål og reelle hensyn, jf. Rt-2012-1729 avsnitt 66 og 67. Nemnda fant at beskrivelsen av GRIP-modellen som «endogen (forholdsmessig)» og formuleringen om at beste svar «vanligvis» får toppscore, eksplisitt åpnet for at normalisering ikke alltid ville skje. Avgjørende var at tilleggsinformasjonen av 16. og 17. august uttrykkelig presiserte at kriteriet ville bli evaluert mot et tenkt idealtilbud der alle produkter er merkede. Excel-skjemaet for GRIP-modellen viste det samme ved simulering. Etter nemndas syn ville en normalt påpasselig leverandør dermed forstå at tildelingskriteriet ble evaluert etter en absolutt — ikke endogen — metode, og at score ble fastsatt etter prosentmessig oppfyllelse av et idealkrav på 100 prosent. [KOFA 2022/1678]
Til anførselen om at den absolutte metoden reelt sett endret kriteriets vekt, viste nemnda til EU-domstolens avgjørelse i sak C-6/15 (Dimarso), der det ble slått fast at tildelingskriterienes relative vekt skal være klart fastsatt fra starten av anbudsprosedyren og ikke kan endres i løpet av konkurransen. Nemnda la til grunn at en urealistisk målestokk ikke i seg selv er ulovlig, så lenge den er kommunisert tilstrekkelig klart. Valg av evalueringsmodell tilhører oppdragsgivers skjønn og kan bare prøves rettslig i begrenset grad; det avgjørende er om modellen er lovlig og reflekterer relevante forskjeller mellom tilbudene. Nemnda fant at ulik andel merkede produkter faktisk ga ulik score, og at evalueringsmetoden derfor ikke medførte at tildelingskriteriet fikk lavere vekt enn de 30 prosentene som var kunngjort. [KOFA 2022/1678]
Nemnda konkluderte enstemmig med at Innlandet fylkeskommune ikke hadde brutt regelverket.
Overført til standardiserte miljøkriterier fastsatt etter § 5c, viser saken to viktige poenger. For det første: en absolutt evalueringsmodell — der score beregnes mot en fast målestokk, for eksempel en ideell klimaprestasjon som ingen leverandør realistisk oppnår — er en lovlig fremgangsmåte. Slike modeller kan være særlig aktuelle for standardiserte kriterier, fordi departementet nettopp kan ønske å definere en absolutt skala som gjør evalueringen sammenlignbar på tvers av konkurranser. For det andre: uansett hvor faglig gjennomarbeidet det standardiserte kriteriet er, og uansett om evalueringsmodellen fremgår av forskriften, påhviler det oppdragsgiver å sikre at leverandørene faktisk forstår hvordan modellen virker i den konkrete konkurransen. Tilleggsinformasjon, spørsmål-og-svar-runder og eventuelt tilgjengeliggjøring av beregningsverktøy kan være nødvendig for å oppfylle klarhetskravet.
Kontrasten til KOFA-sak 2022/1678 finner vi i avgjørelsen fra Oslo byfogdembete i sak 14-081776TVI-OBYF, som gjaldt en åpen anbudskonkurranse om rammeavtaler for service og vedlikehold av heiser, kunngjort av Omsorgsbygg Oslo KF 11. desember 2013. [14-081776TVI-OBYF]
Saken ble avgjort under den tidligere anskaffelsesforskriften av 2006, men den rettssetningen avgjørelsen bygger på — at tildelingskriterier må være tilstrekkelig klare og forutberegnelige, og at de ikke kan gi oppdragsgiver ubegrenset skjønnsfrihet ved evalueringen — har generell overføringsverdi til dagens regelverk. Kravet om klarhet og forutberegnelighet er forankret i EU-retten og er gjennomført i gjeldende forskrift og rettspraksis; det er ikke knyttet til den opphevede § 4 alene.
Tildelingskriteriene i konkurransen var pris (40 prosent), oppdragsforståelse (30 prosent) og nøkkelpersonells kompetanse og personlig egnethet (30 prosent). Dokumentasjonen for sistnevnte kriterium skulle bestå av CV og intervju av formann eller oppdragsansvarlig. Etter tilbudsfristens utløp gjennomførte oppdragsgiver intervjuer for å evaluere personlig egnethet. Tilbudsgiveren Euro Heis AS ble tildelt én av fire rammeavtaler, men mente at evalueringen var vilkårlig og begjærte midlertidig forføyning for å stanse kontraktsinngåelse med de øvrige tilbyderne. [14-081776TVI-OBYF]
Retten tok utgangspunkt i de alminnelige vilkårene for lovlige tildelingskriterier, med henvisning til EU-domstolens avgjørelse i sak C-368/10, og oppstilte fem krav: tildelingskriterier må være i samsvar med de grunnleggende prinsippene, ha tilknytning til kontraktsgjenstanden, ikke gi ubegrenset skjønnsfrihet, være tilstrekkelig klare og være oppgitt i kunngjøring eller konkurransegrunnlag.
Den sentrale vurderingen gjaldt klarhet og forutberegnelighet for kriteriet «nøkkelpersonells kompetanse og personlig egnethet». Retten pekte på at uttrykket «nøkkelpersonell» ikke gjorde det klart hvilke personer som skulle vurderes. Ordlyden kunne omfatte personer i administrasjon, ledelse, ansatte generelt eller de som faktisk skulle utføre arbeidet. Kommunen hadde i ettertid forklart at man mente «tilbudt personell», men retten mente dette burde vært angitt tydeligere i konkurransegrunnlaget. Anskaffelsesprotokollen og kommunens eget klagesvar viste at tilbyderne i stor grad hadde misforstått hva som ble etterspurt. [14-081776TVI-OBYF]
Enda mer problematisk var uttrykket «personlig egnethet». Retten fant at kriteriet ikke var beskrevet eller forklart i konkurransegrunnlaget. Det var ikke angitt hvilke egenskaper som skulle tillegges vekt, eller hvordan vurderingen skulle foretas. Det var uklart om vurderingen tok utgangspunkt i CV-opplysninger, intervju, arbeidsmåte eller personlige egenskaper. Retten la også vekt på at kommunen i en senere konkurranse for den femte heisfabrikatgruppen hadde konkretisert «personlig egnethet» gjennom underkriteriene lederskap, selvstendighet, samarbeidsevne og gjennomføringsevne — noe som etter rettens syn underbygget at den opprinnelige utformingen ikke var tilstrekkelig klar.
Retten uttalte at det ved et så skjønnsmessig kriterium måtte kunne forventes klare underkriterier og opplysninger om vekting av disse, særlig når kriteriet var nytt i bransjen og vektet så høyt som 30 prosent. Det fremsto sannsynlig at Euro Heis kunne ha utformet tilbudet annerledes dersom kriteriet hadde vært presisert. Retten konkluderte med at tildelingskriteriet var for uklart og ga utilstrekkelig forutberegnelighet, i strid med anskaffelsesregelverket. Bruk av et ulovlig tildelingskriterium utløste etter rettens vurdering plikt til å avlyse konkurransen, og vilkårene for midlertidig forføyning var dermed oppfylt. Oslo kommune ble forbudt å inngå kontrakt inntil hovedsaken var avgjort. [14-081776TVI-OBYF]
Sett i sammenheng tegner de to avgjørelsene opp en tydelig grense — en grense som har direkte relevans for praktikere som skal bruke miljø- og klimakriterier, enten kriteriene er standardiserte etter § 5c eller egenutformet etter § 5b.
Den ene siden av grensen illustreres av KOFA-sak 2022/1678 (Innlandet fylkeskommune): en absolutt evalueringsmetode med et tenkt idealtilbud er lovlig, fordi metoden ble klart kommunisert på forhånd gjennom tilleggsinformasjon og beregningsverktøy. Leverandørene kunne forutse hvordan tilbudene ville bli vurdert, og evalueringsmetoden reflekterte faktiske forskjeller mellom tilbudene. Det avgjørende var ikke om metoden var konvensjonell, men om den var transparent.
Den andre siden av grensen illustreres av avgjørelsen fra Oslo byfogdembete i sak 14-081776TVI-OBYF: et høyt vektet og skjønnsmessig kriterium som ikke er tilstrekkelig beskrevet, og som gir evaluatorene fritt spillerom uten forankring i forhåndsfastsatte holdepunkter, er ulovlig og kan utløse avlysningsplikt. Mangelen besto ikke i at kriteriet var kvalitativt — kvalitative kriterier er i utgangspunktet tillatt — men i at det ikke var mulig for leverandørene å forstå hva som ville bli tillagt vekt.
Overført til standardiserte miljøkriterier etter § 5c betyr dette at departementet ved utformingen av standardiserte kriterier bør sikre at kriteriene er tilstrekkelig presise til at oppdragsgiver kan kommunisere evalueringsmetoden klart til leverandørene. Et standardisert kriterium som bare angir «klimaprestasjon» uten nærmere presisering av hva som skal måles, hvilken skala som brukes og hvordan ulike nivåer poengsettes, vil trolig ikke tilfredsstille klarhetskravet — uavhengig av at det er fastsatt av departementet.
Samtidig viser KOFA-sakens utfall at det ikke kreves at evalueringsmetoden er konvensjonell eller at skalaens ytterpunkter faktisk benyttes av noen tilbyder. Det avgjørende er transparens: at leverandørene kan innrette sine tilbud etter hvordan evalueringen faktisk vil bli gjennomført. For standardiserte klimakriterier, der departementet kan fastsette en definert skala med absolutte terskelverdier, kan dette i praksis bety at evalueringsmetoden allerede er innebygd i selve kriteriet — noe som kan forenkle oppdragsgivers kommunikasjonsoppgave betraktelig.
Det kan nå være nyttig å sammenfatte de viktigste typetilfellene som illustrerer hvordan § 5c-reglene og de alminnelige klarhetskravene samvirker i praksis.
Standardiserte minimumskrav som absolutte kravspesifikasjoner. Der departementet har fastsatt standardiserte minimumskrav for en bestemt anskaffelseskategori, og oppdragsgiveren tar disse inn som absolutte krav i kravspesifikasjonen for en anskaffelse som nettopp gjelder denne kategorien, er dette klart innenfor regelverket. Kravene gjelder hovedytelsen direkte, unntaket i § 5c er oppfylt, og oppdragsgiver trenger ikke i tillegg å vekte klima- og miljøhensyn etter § 5b. Eksempel: departementet fastsetter et utslippskrav for kjøretøy, og oppdragsgiver kjøper inn kjøretøy med dette utslippskravet som absolutt kravspesifikasjon. [veileder: DFØ Veileder til anskaffelsesloven – 6.4.3 St] [Lovvedtak 26 (2025-2026)]
Standardiserte kriterier som tildelingskriterier. Der departementet har fastsatt standardiserte kriterier som er ment brukt som tildelingskriterier, og oppdragsgiveren bruker disse i tildelingsevalueringen — herunder eventuelt som en del av 30-prosentvektingen etter § 5b — er dette også klart innenfor regelverket. De standardiserte kriteriene erstatter den vurderingen oppdragsgiveren ellers måtte gjort etter § 5b. [veileder: DFØ Veileder til anskaffelsesloven – 6.4.3 St] [Lovvedtak 26 (2025-2026)]
Strengere krav enn de standardiserte minimumskravene. Der oppdragsgiveren velger å stille strengere krav enn minimumskravene — forutsatt at de strengere kravene er forholdsmessige og klart kommunisert — er dette i utgangspunktet innenfor, all den tid minimumskravet er ment som et gulv og ikke som en øvre grense. [veileder: DFØ Veileder til anskaffelsesloven – 6.4.3 St] [FOR-2016-08-12-974]
Oppdragsgiver ignorerer fastsatte standardiserte minimumskrav. Dersom oppdragsgiveren ganske enkelt unnlater å følge fastsatte standardiserte minimumskrav og stiller lavere miljøkrav enn det departementet har fastsatt, er dette klart utenfor regelverket. Et pålegg kan ikke fravikes nedad av den enkelte oppdragsgiveren. [veileder: DFØ Veileder til anskaffelsesloven – 6.4.3 St] [Lovvedtak 26 (2025-2026)]
Uklart kommunisert evalueringsmetode for miljøkriterium. Dersom oppdragsgiveren benytter et miljøkriterium som tildelingskriterium — standardisert eller ikke — men ikke kommuniserer evalueringsmetoden tilstrekkelig, særlig der kriteriet er høyt vektet og gir betydelig rom for skjønn, er dette utenfor regelverket. KOFA-sak 2022/1678 og avgjørelsen fra Oslo byfogdembete i sak 14-081776TVI-OBYF viser sammen at det avgjørende er om leverandørene realistisk kunne innrette sine tilbud etter den faktiske evalueringsmetoden. Der evalueringsmetoden var klart kommunisert — som i KOFA-sak 2022/1678 — var det innenfor. Der den var utilstrekkelig beskrevet — som i byfogdembetets avgjørelse — var det utenfor og utløste avlysningsplikt. [KOFA 2022/1678] [14-081776TVI-OBYF]
Ingen standardiserte krav er fastsatt for kategorien. Der det ikke er fastsatt standardiserte minimumskrav for den aktuelle anskaffelseskategorien, faller oppdragsgiver tilbake på den alminnelige ordningen etter § 5b. Oppdragsgiver utformer da egne miljøkriterier innenfor rammene av anskaffelsesforskriften. Dette er rettstilstanden for de aller fleste anskaffelseskategorier i dag. [FOR-2016-08-12-974] [Lovvedtak 26 (2025-2026)]
Absolutt evalueringsmodell med idealtilbud. Dersom oppdragsgiver bruker en absolutt evalueringsmodell med et tenkt idealtilbud som målestokk for et standardisert eller egenutformet miljøkriterium, og kommuniserer modellen tydelig på forhånd, er dette en lovlig fremgangsmåte. KOFA-sak 2022/1678 bekreftet dette uttrykkelig, og presiserte at valget av evalueringsmodell tilhører oppdragsgivers skjønn. [KOFA 2022/1678]
Standardiserte minimumskrav hevdes å fullt ut erstatte miljøvekting etter § 5b. Dette er et grensetilfelle som avhenger av om hovedytelses-vilkåret faktisk er oppfylt. Er de standardiserte kravene omfattende nok til reelt å dekke hovedytelsen som anskaffes, vil standpunktet være riktig — unntaket i § 5c kommer til anvendelse, og § 5b-plikten faller bort. Dekker de standardiserte kravene derimot bare en mindre eller perifer del av det som faktisk anskaffes, vil standpunktet være feil, og oppdragsgiveren vil fortsatt være bundet av § 5b for anskaffelsen som helhet. [veileder: DFØ Veileder til anskaffelsesloven – 6.4.3 St] [Lovvedtak 26 (2025-2026)]
Et praktisk spørsmål som melder seg for enhver oppdragsgiver som påberoper seg unntaket i § 5c, er hvordan dette skal dokumenteres i anskaffelsesdokumentene. Skal det være tilstrekkelig å vise til hjemmelen for det standardiserte kravet, eller kreves det en mer eksplisitt redegjørelse for at vilkårene i § 5c er oppfylt — herunder at de standardiserte kravene gjelder hovedytelsen?
Ordlyden i § 5c inneholder ikke et eksplisitt begrunnelseskrav slik § 5b tredje ledd gjør det. Etter § 5b tredje ledd skal unntak fra vektings- og prioriteringsplikten — begrunnet i uvesentlig klimaavtrykk eller hensyn til helse, sikkerhet og beredskap — begrunnes i anskaffelsesdokumentene. En tilsvarende lovfestet begrunnelsesplikt finnes ikke i § 5c. [veileder: DFØ Veileder til anskaffelsesloven – 6.4.3 St]
Det er likevel nærliggende at de alminnelige prinsippene om etterprøvbarhet tilsier at oppdragsgiver bør synliggjøre grunnlaget for at unntaket er påberopt — altså vise til hjemmelsgrunnlaget for det standardiserte kravet og redegjøre for hvorfor oppdragsgiver mener kravet dekker hovedytelsen. Inntil spørsmålet er avklart gjennom forskrift eller praksis, vil dette være en forsvarlig fremgangsmåte. DFØ anbefaler at oppdragsgiver dokumenterer sin vurdering av hovedytelses-vilkåret i anskaffelsesprotokollen, selv om det formelt sett ikke følger et lovfestet begrunnelseskrav av § 5c. [veileder: DFØ Veileder til anskaffelsesloven – 6.4.3 St]
Det er grunn til å understreke at kravet til dokumentasjon ikke forsvinner selv om man befinner seg innenfor § 5c-ordningen: de alminnelige kravene til etterprøvbarhet og dokumentasjon av anskaffelsesprosessen gjelder fullt ut, og oppdragsgiver bør alltid kunne vise til et klart grunnlag for de valgene som er gjort.
Et siste spørsmål som bør nevnes, gjelder håndhevingen av § 5c. Ettersom bestemmelsen er ny og ennå ikke har generert praksis fra verken domstolene eller Klagenemnda for offentlige anskaffelser, er det ikke avklart om et brudd på § 5c — for eksempel at oppdragsgiveren feilaktig har lagt til grunn at unntaket kommer til anvendelse, eller motsatt har unnlatt å overholde et pålagt standardisert minimumskrav — vil bli prøvd for nemnda på linje med brudd på andre bestemmelser i loven.
Etter sin ordlyd er § 5c en del av anskaffelsesloven, og brudd på loven kan som den klare hovedregel klages inn for KOFA og prøves for domstolene. Det er derfor nærliggende å anta at brudd på standardiserte minimumskrav fastsatt med hjemmel i § 5c vil kunne gi grunnlag for klage og rettslig prøving på vanlig måte. Men dette er et spørsmål som først vil kunne besvares med sikkerhet når forskrifter er fastsatt og de første sakene om anvendelsen av bestemmelsen kommer opp.
For den praktiske oppdragsgiver er det uansett viktig å innrette seg etter standardiserte minimumskrav som om de er gjenstand for den samme håndhevingen som resten av anskaffelsesregelverket. Det finnes ingen holdepunkter for at § 5c-krav skulle ha en svakere håndhevingsstatus enn andre deler av loven.
DFØ anbefaler at oppdragsgivere allerede nå forbereder seg på at standardiserte minimumskrav vil komme for utvalgte anskaffelseskategorier, og at de setter seg inn i de europeiske GPP-kriteriene som kan gi et forsprang i arbeidet med å stille gode miljøkrav. [veileder: DFØ Veileder til anskaffelsesloven – 6.4.3 St] Denne anbefalingen er faglig begrunnet, ikke rettslig bindende, men den peker på et praktisk poeng: oppdragsgivere som allerede har erfaring med strukturerte miljøkriterier, vil trolig ha lettere for å ta i bruk de standardiserte kravene når de kommer, enn oppdragsgivere som ikke har slik erfaring.
Konkret kan det anbefales at oppdragsgivere gjør følgende i påvente av forskrifter etter § 5c:
For det første bør de kartlegge hvilke anskaffelseskategorier i egen portefølje som trolig vil bli gjenstand for standardiserte minimumskrav. Kategorier som kjøretøy, byggematerialer, næringsmidler og IKT-utstyr er nærliggende kandidater ut fra erfaringene med europeiske GPP-kriterier.
For det andre bør de sørge for at egne miljøkriterier for disse kategoriene allerede nå er i tråd med de europeiske GPP-kriteriene, slik at overgangen til eventuelle norske standardkrav blir så smidig som mulig.
For det tredje bør de etablere rutiner for å følge med på forskriftsarbeidet etter § 5c, slik at de kan tilpasse sine anskaffelsesprosesser raskt når nye forskrifter trer i kraft.
KOFA-sak 2022/1678 (Innlandet fylkeskommune) viser dessuten at oppdragsgivere som tar i bruk utradisjonelle evalueringsmodeller for miljøkriterier — for eksempel absolutte modeller med idealtilbud — bør legge ekstra vekt på å kommunisere modellen klart til leverandørene. Tilleggsinformasjon, spørsmål-og-svar-runder og eventuelt tilgjengeliggjøring av beregningsverktøy som leverandørene kan simulere sine resultater i, kan være avgjørende for at metoden holder seg innenfor kravet om forutberegnelighet. [KOFA 2022/1678]
LOA § 5c introduserer en ny reguleringsteknikk i norsk anskaffelsesrett: sentralt fastsatte, standardiserte minimumskrav og -kriterier til klimaavtrykk og miljøbelastning som — når de er pålagt i lov eller forskrift og gjelder hovedytelsen som anskaffes — trer i stedet for den alminnelige vektingsplikten etter § 5b. Dette er en unntaksmekanisme, ikke en tilleggsplikt: når vilkårene er oppfylt, er oppdragsgiveren ikke lenger bundet av kravet om å vekte klima- og miljøhensyn med minst tretti prosent i den konkrete anskaffelsen.
Foreløpig er det ikke fastsatt konkrete standardiserte krav eller kriterier med hjemmel i bestemmelsen, og praktikeren må derfor følge forskriftsarbeidet fremover. I mellomtiden gjelder den alminnelige ordningen etter § 5b fullt ut, og oppdragsgiveren kan hente inspirasjon fra europeiske GPP-kriterier.
Flere sentrale grensespørsmål er ennå ikke avklart: sondringen mellom bindende minimumskrav og mer fleksible kriterier, yttergrensen for adgangen til å stille strengere krav enn det som er fastsatt, forholdet til merkeordninger og tekniske spesifikasjoner i FOA, og — kanskje viktigst i praksis — hvor grensen går for når standardiserte krav «gjelder hovedytelsen» i sammensatte anskaffelser.
Det som derimot ligger fast, uavhengig av om kriteriet er standardisert eller egenutviklet, er kravet om at miljørelaterte tildelingskriterier må være tilstrekkelig klart kommunisert til at leverandørene kan innrette sine tilbud deretter, og at den kunngjorte vektingen ikke reelt kan endres gjennom valg av evalueringsmetode. KOFA-sak 2022/1678 (Innlandet fylkeskommune) og avgjørelsen fra Oslo byfogdembete i sak 14-081776TVI-OBYF illustrerer sammen denne grensen: der evalueringsmetoden var klart kommunisert på forhånd, var den lovlig — selv om den var utradisjonell. Der den var utilstrekkelig beskrevet og ga evaluatorene ubegrenset skjønn, var den ulovlig og utløste avlysningsplikt. Denne grensen gjelder etter sin art like fullt for standardiserte kriterier fastsatt av departementet: selv om selve kriteriet er sentralt fastsatt, hviler ansvaret for at evalueringsmetoden er klart kommunisert, fortsatt på den enkelte oppdragsgiveren som gjennomfører konkurransen. [KOFA 2022/1678] [14-081776TVI-OBYF]