3. Hovedregelen om klima- og miljøhensyn og 30-prosentregelen (LOA § 5b)
Anskaffelsesloven § 5b er den bestemmelsen praktikeren møter oftest når klima- og miljøhensyn skal operasjonaliseres i en konkret konkurranse. Bestemmelsen er kort, men tett: den slår fast en generell plikt, den gir denne plikten et tallfestet innhold gjennom 30-prosentregelen, og den åpner for to unntak som begge krever begrunnelse. Dette kapittelet går gjennom bestemmelsen ledd for ledd, viser hvordan KOFA har trukket grensene i praksis, og vurderer hvor rettstilstanden fortsatt er åpen.
3.1 LOA § 5b som overordnet pliktbestemmelse — hovedregelen
Figur: Prosess for å erstatte 30-prosentvekting med kravspesifikasjon.
Bestemmelsens første ledd lyder:
«Oppdragsgiver skal ta hensyn til klima og miljø i alle anskaffelser for å redusere anskaffelsens samlede klimaavtrykk og miljøbelastning.»
Ordlyden er generell på to måter som det er verdt å stanse ved.
For det første gjelder plikten «alle anskaffelser». Ordlyden er ikke begrenset til kunngjøringspliktige anskaffelser eller til anskaffelser over en bestemt terskelverdi. Det betyr at også anskaffelser under den nasjonale terskelverdien, herunder direkteanskaffelser, i utgangspunktet omfattes av den generelle plikten i første ledd, selv om det tallfestede kravet i andre ledd — 30-prosentregelen — har et snevrere virkeområde som behandles i punkt 3.2.
Skillet mellom en vid generell plikt og en snevrere tallfestet plikt er sentralt for å forstå hvordan bestemmelsen er bygget opp. Første ledd fanger opp alle anskaffelser; andre ledd gir et presist innhold for de kunngjøringspliktige; tredje ledd åpner for unntak som krever begrunnelse.
For det andre er plikten formålsbestemt: den skal «redusere anskaffelsens samlede klimaavtrykk og miljøbelastning». Ordlyden krever dermed ikke bare at oppdragsgiver tenker på miljø som ett blant mange hensyn — den stiller opp et retningsgivende mål for anskaffelsesvirksomheten. Samtidig er ordlyden i første ledd ikke egnet til å angi noe presist nivå for hvor mye hensyn som skal tas i den enkelte anskaffelse. Det presise innholdet følger av andre og tredje ledd, og av de mer detaljerte reglene i forskriften.
Hvor langt rekker denne generelle plikten alene, uavhengig av 30-prosentregelen? KOFA tok stilling til et beslektet spørsmål i sak 2019/90 (Acrylicon Industrigulv AS), som ble avgjort etter den eldre bestemmelsen i anskaffelsesloven 2016 § 5, men der rettssetningen er relevant også for plikten i gjeldende § 5b første ledd. Nemnda la til grunn at plikten til å ivareta miljøhensyn etter anskaffelsesregelverket retter seg mot oppdragsgivers samlede anskaffelsespraksis, og ikke nødvendigvis mot hvert enkelt anskaffelsesgrep isolert sett [KOFA 2019/90]. Nemnda fant videre at det ikke kan oppstilles noen generell plikt til å bruke miljø som eget tildelingskriterium i enhver anskaffelse, utover det som følger av de mer spesifikke reglene [KOFA 2019/90].
Rettssetningen innebærer at domstolskontrollen og nemndskontrollen med hvordan den enkelte oppdragsgiver konkret har innrettet seg, er tilbakeholden så lenge de spesifikke pliktene i andre og tredje ledd er oppfylt. Første ledd fungerer med andre ord mer som en formålsbestemmelse og et bakgrunnsteppe enn som en selvstendig, presist håndhevbar norm i den enkelte sak.
Dette harmonerer godt med lovens system for øvrig: det er 30-prosentregelen og unntaksbestemmelsene som gir første ledds formål et konkret, etterprøvbart innhold i den enkelte konkurranse. Praktikeren bør derfor ikke lese første ledd som en fribillett til skjønnsmessige, uspesifiserte miljøtiltak, men heller som en tolkningsfaktor når de mer presise reglene i andre og tredje ledd skal anvendes — og som den bestemmelsen som fanger opp anskaffelser utenfor 30-prosentregelens formelle virkeområde, typisk del I-anskaffelser.
Tidlig integrering og retning mot lavutslippssamfunnet
DFØ anbefaler at oppdragsgiver bør ha oversikt over hvilke klima- og miljøbelastninger den aktuelle anskaffelsen faktisk kan medføre, og bruke denne oversikten som grunnlag for valg av krav, kriterier og kontraktsvilkår. Forarbeidene støtter dette og fremhever at miljøhensyn bør trekkes inn allerede i behovsverifiserings- og spesifikasjonsfasen, altså før konkurransen kunngjøres og valgene låses. Dette er en anbefaling, ikke et rettskrav utover det som følger av § 5b selv, men den er godt forankret i bestemmelsens formål om å redusere anskaffelsens samlede klimaavtrykk.
DFØ understreker videre at tiltakene som velges, må ha reell effekt og stå i rimelig forhold til anskaffelsen. Denne anbefalingen speiler det generelle forholdsmessighetsprinsippet som i gjeldende rett er lovfestet i LOA § 4: klima- og miljøtiltakene oppdragsgiver stiller opp, må stå i et forsvarlig forhold til hva anskaffelsen gjelder, hva den koster, og hvilken effekt tiltakene realistisk sett kan ha. Et minstekrav om null klimautslipp fra transporten i en anskaffelse av konsulenttjenester som utføres digitalt, ville for eksempel mangle reell effekt og kunne ramme konkurransen unødvendig.
Forarbeidene går videre og anbefaler at oppdragsgiver bør se hen til de utslippskutt som er forankret i klimaloven, og på generelt grunnlag prioritere å innrette anskaffelsen slik at valgt leverandør leverer en vare eller tjeneste som er forenlig med lavutslippssamfunnet. Konkret anbefaler forarbeidene en prioriteringsrekkefølge for ulike typer klimautslipp: først direkte utslipp fra norsk territorium som ikke er omfattet av EUs kvotesystem, deretter utslipp omfattet av kvotesystemet og klimalovens bestemmelse om felles gjennomføring, og til sist utslipp utenfor klimaloven.
Denne prioriteringsnøkkelen kan være nyttig når oppdragsgiver skal velge hvilke klima- og miljøaspekter som bør vektlegges tyngst i en konkret anskaffelse. Den er imidlertid ikke i seg selv en rettslig bindende norm — den er en faglig anbefaling fra lovgiver som gir veiledning om hvordan det skjønnet første ledd åpner for, bør utøves.
3.2 30-prosentregelen: innhold, beregning og virkeområde
Andre ledd i § 5b gir den generelle plikten et tallfestet innhold. Ordlyden lyder:
«I anskaffelser som er kunngjøringspliktige etter forskrifter fastsatt med hjemmel i denne loven, skal oppdragsgiver som vekter tildelingskriteriene, vekte klima- og miljøhensyn med minimum tretti prosent. Hvis oppdragsgiver angir tildelingskriteriene i prioritert rekkefølge, skal klima- og miljøhensyn være blant de tre høyest prioriterte. Tildelingskriterier etter første og andre punktum kan erstattes eller kombineres med klima- og miljøkrav i kravspesifikasjonen dersom dette gir en bedre klima- eller miljøeffekt. Dette skal begrunnes i anskaffelsesdokumentene.»
Ordlyden stiller opp tre vilkår som må leses i sammenheng.
For det første må anskaffelsen være kunngjøringspliktig. Det avgrenser bort anskaffelser under den nasjonale terskelverdien (del I), noe som drøftes særskilt nedenfor.
For det andre er plikten til å vekte med minst 30 prosent betinget av at oppdragsgiver «vekter tildelingskriteriene» i utgangspunktet. Formuleringen «som vekter» viser at bestemmelsen ikke pålegger vekting der oppdragsgiver etter det øvrige regelverket ikke skal oppgi relativ vekt, men der vekting ikke benyttes, trer regelen om prioritert rekkefølge inn i stedet.
For det tredje er 30 prosent et gulv, ikke et tak. Ordlyden sier «minimum», og ingenting om noen øvre grense. At regelen er en minimumsregel, er også bekreftet av KOFA. I sak 2024/912 (Statens vegvesen) kom nemnda til at en evalueringsmodell ikke ga grunnlag for å lese inn noe makstak på 30 prosent for miljøkriteriet [KOFA 2024/912; KOFA 2024/912]. Oppdragsgiver kan dermed fritt gi klima- og miljøhensyn høyere vekt enn 30 prosent, og en slik praksis er ikke i strid med bestemmelsen — tvert imot ligger den godt innenfor formålet i første ledd.
Hvilke anskaffelser og kriterier omfattes
Regelen gjelder for anskaffelser etter anskaffelsesforskriften del II og del III, og en tilsvarende regel gjelder etter forsyningsforskriften del II. DFØs veileder til anskaffelsesforskriften angir at når tildeling skjer etter beste forhold mellom pris eller kostnad og kvalitet i del III, skal relative vekter angis. I del II angis tildelingskriterier som utgangspunkt i prioritert rekkefølge, men dersom oppdragsgiver likevel oppgir relativ vekt, må reglene om minimum 30 prosent vekting følges.
KOFA har lagt til grunn at forsyningsforskriften § 7-9 skal tolkes på samme måte som anskaffelsesforskriften § 7-9, slik at praksis om den ene bestemmelsen er direkte relevant for den andre [KOFA 2025/0666].
Ordlyden bruker det vide uttrykket «klima- og miljøhensyn» uten å presisere innholdet nærmere. Dette er bevisst — begrepet skal fange opp et bredt spekter av miljøpåvirkninger, fra klimagassutslipp til naturmangfold, ressursbruk og avfall. Vidde i begrepet betyr likevel ikke at ethvert kriterium som har en indirekte miljøeffekt, automatisk kan telles med i 30-prosentandelen.
Kravet til miljørelevant innhold i tildelingskriteriet
Selv om «klima- og miljøhensyn» er et vidt begrep, har KOFA stilt tydelige krav til hva som faktisk kan regnes med i den lovbestemte andelen. En sentral avklaring kom i KOFA-sak 2025/0999 (Gran kommune). Saken gjaldt en konkurranse om tømming av næringsavfall til en estimert verdi på 82 millioner kroner. Gran kommune, som vertskommune for Innkjøpssamarbeidet for Hadeland, hadde operert med tildelingskriteriene «pris» (60 prosent) og «kvalitet og miljø» (40 prosent). Det sistnevnte kriteriet bestod av fem underkriterier med innbyrdes vektfordeling: kildesortering (30 prosent av kriteriet, tilsvarende 12 prosent av totalen), smitteavfall (10 prosent / 4 prosent), implementering og gjennomføring (30 prosent / 12 prosent), miljøsertifisering (10 prosent / 4 prosent) og miljøvennlige kjøretøy (20 prosent / 8 prosent) [KOFA 2025/0999].
KOFA foretok en realitetsvurdering av hvert enkelt underkriterium. Nemnda konstaterte at kildesortering og miljøvennlige kjøretøy utvilsomt ivaretok klima- og miljøhensyn — samlet 20 prosent av totalen. Derimot rettet underkriteriet «implementering og gjennomføring» seg etter sin ordlyd mot en vurdering av kapasitet og gjennomføringsplan, uten å nevne klima eller miljø. Og underkriteriet «smitteavfall» ivaretok primært arbeidsmiljøhensyn, ikke klima- og miljøhensyn. Ingen av disse to kunne bidra til oppfyllelse av 30-prosentkravet. Nemnda konkluderte med at innklagede ikke hadde vektet klima- og miljøhensyn med mer enn 24 prosent, og at dette utgjorde brudd på FOA § 7-9 andre ledd [KOFA 2025/0999].
Saken viser et viktig poeng: tildelingskriterier som uttrykkelig skal angi klima- og miljøhensyn som en relevant evalueringsdimensjon, kan ikke implisitt antas å oppfylle dette kravet bare fordi de inngår i et bredere «kvalitet og miljø»-kriterium. Det er ikke tilstrekkelig at slike hensyn kan tenkes å følge av leverandørens besvarelse. Underkriterier som primært måler kapasitet, arbeidsmiljø eller generelle leverandøregenskaper, kan ikke regnes med i den andelen som skal utgjøre minst 30 prosent [KOFA 2025/0999].
Grensesonen er praktisk viktig: en oppdragsgiver som blander miljøkriteriet sammen med andre hensyn i ett og samme underkriterium, risikerer at bare en del av vektingen reelt sett teller som klima- og miljøvekting. I så fall kan den effektive miljøvektingen falle under 30 prosent, selv om det formelt ser ut som om kravet er oppfylt. Det er et åpent spørsmål nøyaktig hvor stor andel av et sammensatt kriterium som kan regnes som klima- og miljøvekting i beregningen av 30 prosent — KOFA har foreløpig ikke gitt noen generell brøk, men Gran kommune-saken viser at nemnda foretar en realitetsvurdering av hva kriteriet faktisk måler.
I samme sak behandlet nemnda også spørsmålet om miljøsertifisering som tildelingskriterium. Underkriteriet krevde fremvisning av gyldig sertifikat — Miljøfyrtårn, ISO 14001 eller EMAS — for å oppnå ti poeng, men leverandørene ble ikke bedt om å beskrive hvordan sertifiseringen ville få konkret betydning for kontraktsgjennomføringen. KOFA fant at kriteriet dermed gjaldt egenskaper ved leverandøren, ikke ved den tilbudte ytelsen, og var ulovlig etter FOA § 18-1 fjerde ledd [KOFA 2025/0999]. Saken illustrerer at det er den konkrete koblingen mellom miljøegenskapen og selve leveransen som er avgjørende — ikke bare om det foreligger en miljørelatert egenskap i abstrakt forstand.
Gran kommune hadde heller ikke begrunnet at noe unntak fra 30-prosentregelen var aktuelt i anskaffelsesdokumentene. Nemnda konstaterte at unntaket i § 7-9 fjerde ledd ikke var påberopt på kunngjøringstidspunktet, og at en etterfølgende begrunnelse gitt overfor nemnda ikke var tilstrekkelig. Feilen utløste avlysningsplikt [KOFA 2025/0999].
Evalueringsmetode og innkjøpsfaglig skjønn
Når det gjelder valg av evalueringsmetode for miljøkriteriet, har KOFA lagt til grunn at oppdragsgiver har et relativt vidt innkjøpsfaglig skjønn. KOFA-sak 2024/1042 (Vesar) er den sentrale avgjørelsen om dette spørsmålet. Saken gjaldt en konkurranse om transport og behandling av restavfall, der tildelingskriteriene var pris (60 prosent), oppdragsforståelse og kvalitet (10 prosent) og klima og miljø (30 prosent). Klimakriteriet skulle vurderes ut fra garantert energiutnyttelse ved energigjenvinning utover et minimumskrav på 80 prosent (R1-verdi). Ved den første tildelingen benyttet oppdragsgiver en proporsjonal metode basert på hele skalaen 0–100 prosent energiutnyttelse. Den opprinnelige vinneren, Geminor AS, fikk høyest samlet poengsum. Den nest beste leverandøren påklaget tildelingen og anførte at skalaen skulle ha gått fra 80 til 100 prosent. Oppdragsgiver omgjorde tildelingsbeslutningen og foretok ny evaluering med justert skala, noe som endret rekkefølgen [KOFA 2024/1042].
KOFA fant at den opprinnelige evalueringsmetoden — bruk av hele skalaen — var forenlig med konkurransegrunnlaget. Nemnda la vekt på at konkurransegrunnlaget ikke spesifiserte noen bestemt matematisk modell, og uttalte, med henvisning til lagmannsrettens dom i LB-2020-84478, at det «ikke er avgjørende hvilken metode som er mest nærliggende ordlyden» [KOFA 2024/1042]. Den benyttede proporsjonale metoden var egnet til å premiere relevante forskjeller: en poengforskjell på 0,09 vektede poeng tilsvarte at den ene leverandørens fortrinn på klimakriteriet utlignet en prisforskjell på drøyt én million kroner. Nemnda fant dette verken vilkårlig eller sterkt urimelig [KOFA 2024/1042].
Oppdragsgiver hadde anført at bruk av hele skalaen reelt sett reduserte klimakriteriets vekt under den lovpålagte minstegrensen på 30 prosent. KOFA avviste dette. Nemnda viste til at forholdet mellom kriteriene var det samme i begge evalueringene: ett uvektet poeng på klimakriteriet utlignet i begge tilfeller en prisforskjell på 3 587 900 kroner. Skalavalget endret altså ikke kriteriets reelle vekt i konkurransen [KOFA 2024/1042].
Konsekvensen var at den opprinnelige tildelingsbeslutningen hadde vært lovlig, og at omgjøringen — som bare var motivert av at en annen metode fremstod som «mer nærliggende» — var ulovlig. Saken illustrerer et viktig prinsipp: skjønnsmessige metodevalg innenfor rammene av konkurransegrunnlaget kan ikke omgjøres i ettertid bare fordi en alternativ metode virker bedre. For at omgjøring skal være lovlig, må den opprinnelige beslutningen ha vært i strid med regelverket — det er ikke nok at oppdragsgiver angrer på valget [KOFA 2024/1042].
Denne skjønnsfriheten er likevel ikke ubegrenset. Dersom oppdragsgiver har angitt en bestemt evalueringsmetode i konkurransegrunnlaget, må denne metoden følges gjennom hele konkurransen. KOFA uttalte i sak 2020/607 at evalueringsmetoden for tildelingskriteriet «Miljø» skal fastsettes før tilbudsåpning — en endring av metoden etter at tilbudene er mottatt, vil stride mot prinsippet om forutberegnelighet [KOFA 2024/1042; KOFA 2024/912].
Forutberegnelighetsprinsippet er i gjeldende rett lovfestet i LOA § 4. Ved lov 6. mars 2026 nr. 8 er § 4 vedtatt opphevet, men opphevelsen har ennå ikke trådt i kraft. Inntil ikrafttredelsen gjelder bestemmelsen fullt ut, og den er en sentral rettskilde for spørsmål om når og hvordan evalueringsmetoden kan fastsettes og endres. Tilsvarende følger det av kravet til likebehandling at evalueringen av tildelingskriteriet «miljø» må sikre at alle tilbud vurderes etter de samme målene, som presisert av KOFA i sak 2021/2113 [KOFA 2024/1042].
Del I-anskaffelser: en grensesone
Et sentralt spørsmål er hvor langt 30-prosentregelen rekker inn i anskaffelser under EØS-terskelverdien (del I). Ordlyden knytter plikten til «anskaffelser som er kunngjøringspliktige», og del I-anskaffelser er i utgangspunktet ikke kunngjøringspliktige på samme måte som del II- og del III-anskaffelser.
KOFA tok stilling til spørsmålet i KOFA-sak 2024/1935 (Kirkelig fellesråd i Trondheim). Konkurransen gjaldt kjøp av en gravemaskin. Kravspesifikasjonen stilte krav om at motoren måtte tilfredsstille stage 5 utslippskrav og være egnet for HVO 100 biodiesel. Tildelingskriteriene pris, kvalitet og miljø ble angitt i prioritert rekkefølge i konkurransegrunnlaget, uten prosentvis vekting. Fem leverandører leverte tilbud. Først i forbindelse med den interne evalueringen etter tilbudsfristen ble kriteriene vektet med henholdsvis 70, 20 og 10 prosent. Miljø fikk altså bare 10 prosent vekt. Kontrakt ble tildelt Hesselberg AS [KOFA 2024/1935].
Klager NASTA AS, som ble rangert som nummer to med 87,71 poeng mot vinnerens 87,80 poeng, anførte at miljøkriteriet skulle vært vektet minst 30 prosent i tråd med § 7-9 andre ledd. Nemnda konstaterte at anskaffelsen falt inn under del I, og at del I ikke oppstiller noe krav om at tildelingskriteriene vektes overhodet. Det avgjørende var at oppdragsgiver i konkurransegrunnlaget hadde valgt å angi kriteriene i prioritert rekkefølge uten vekting — vektingen var først fastsatt internt under evalueringen [KOFA 2024/1935].
Nemnda viste til høringsnotatet til § 7-9, der det uttrykkelig fremgår at kravet om minimum 30 prosent vekting er avgrenset til anskaffelser der oppdragsgiver «etter regelverket for øvrig er forpliktet til å angi tildelingskriterienes relative vekt» — noe som gjelder del III og forsyningsforskriften del II, ikke del I. KOFA slo deretter fast at 30-prosentkravet i § 7-9 andre ledd ikke gjelder i et tilfelle der oppdragsgiver i en del I-anskaffelse har angitt tildelingskriteriene i prioritert rekkefølge og deretter vekter kriteriene internt under evalueringen [KOFA 2024/1935].
Nemnda konstaterte videre at oppdragsgiver hadde plassert miljø blant de tre høyest prioriterte kriteriene, og dermed oppfylte «bør»-kravet i § 7-9 tredje ledd. Konklusjonen ble at Kirkelig fellesråd ikke hadde brutt regelverket [KOFA 2024/1935].
Saken gir praktikeren en klar hovedregel for del I-anskaffelser: dersom tildelingskriteriene oppgis i prioritert rekkefølge uten vekting, er det tilstrekkelig at klima- og miljøhensyn er blant de tre høyest prioriterte. Men grensen forskyves dersom oppdragsgiver faktisk angir prosentvis vekting allerede i konkurransegrunnlaget — da er vilkåret «som vekter tildelingskriteriene» oppfylt, og det er nærliggende at 30-prosentregelen får anvendelse. Dette spørsmålet er bare delvis avklart i praksis. KOFA viste i sak 2024/1935 til en tidligere avgjørelse i KOFA-sak 2024/639 (Landbruksdirektoratet), der 30-prosentkravet ble lagt til grunn for en del II-anskaffelse der oppdragsgiver faktisk hadde vektet kriteriene i konkurransegrunnlaget [KOFA 2024/1935; KOFA 2024/639].
DFØ legger til grunn at oppdragsgiver for del I-anskaffelser ikke er forpliktet til å vekte klima- og miljøhensyn med 30 prosent eller til å plassere slike hensyn blant de tre høyest prioriterte kriteriene etter § 7-9 andre og tredje ledd. Dette er i tråd med utfallet i sak 2024/1935, men rådet bør ikke oppfattes som en ubetinget frihet: grensen forskyves dersom oppdragsgiver faktisk fastsetter og kunngjør en prosentvis vekting i konkurransegrunnlaget. DFØ understreker samtidig at den generelle plikten i § 5b første ledd gjelder også for del I-anskaffelser — oppdragsgiver har uansett en plikt til å ta hensyn til klima og miljø, selv om den presise formen dette skal ta, ikke er regulert gjennom 30-prosentregelen i del I.
30-prosentregelen gjelder også for del II
I KOFA-sak 2024/639 (Landbruksdirektoratet) tok nemnda stilling til et spørsmål som til da ikke var uttrykkelig avklart: om kravet om minimum 30 prosent vekting gjelder for del II-anskaffelser der tildelingskriteriene faktisk vektes. Saken gjaldt en åpen anbudskonkurranse for riving av eksisterende reingjerde og bygging av nytt gjerde langs en strekning ved riksgrensen mot Russland, estimert til 2 millioner kroner. Tildelingskriteriene var pris (65 prosent), kvalitet (20 prosent) og miljø (15 prosent). Ti leverandører leverte tilbud [KOFA 2024/639].
Nemnda la til grunn at FOA § 7-9 er plassert i forskriftens del I og etter ordlyden gjelder for alle anskaffelser som er omfattet av forskriften. Kravet om minimum 30 prosent vekting gjelder etter ordlyden for «enhver offentlig oppdragsgiver som vekter tildelingskriteriene». Nemnda konkluderte med at kravet dermed gjelder for del II-anskaffelser der tildelingskriteriene faktisk vektes [KOFA 2024/639].
For spørsmålet om unntaket — som behandles nedenfor i punkt 3.3 — fant nemnda at de materielle vilkårene for unntaket i § 7-9 fjerde ledd var oppfylt, men at begrunnelsesplikten ikke var overholdt. Denne del av avgjørelsen kommer vi tilbake til.
Praktisk veiledning om evalueringsmetodikk
DFØs vedlegg om evalueringsmetodikk gir veiledning om hva det i praksis innebærer å vekte med 30 prosent. DFØ anbefaler blant annet at oppdragsgiver skriver ned hvordan ulike nivåer av oppfyllelse på miljøkriteriet gir uttelling i poeng, og at denne sammenhengen illustreres grafisk — for eksempel som en poengkurve — i konkurransegrunnlaget. Formålet med en slik fremstilling er å gjøre evalueringen forutsigbar og etterprøvbar for leverandørene.
Et spørsmål som foreløpig mangler rettslig avklaring, er hvordan 30 prosent skal beregnes i tildelingskriteriene når det brukes poengmodeller med ulike skalaer for ulike kriterier, for eksempel relative modeller der poengene avhenger av spredningen mellom tilbudene, sammenlignet med absolutte modeller der poengene settes uavhengig av de andre tilbudene. DFØs veiledere gir metodisk støtte, men det foreligger ingen nemnds- eller domstolspraksis som trekker opp klare grenser for hvilke beregningsmodeller som oppfyller kravet til 30 prosent, og hvilke som ikke gjør det. Vesar-saken viser imidlertid at nemnda vurderer den reelle virkningen av metoden — altså om metoden faktisk gir miljøkriteriet den vekten som er oppgitt — og at det sentrale vurderingsmomentet er om forholdstallet mellom kriteriene er det samme uavhengig av skalautformingen [KOFA 2024/1042].
3.3 Unntaksbestemmelsene — når gjelder ikke 30-prosentregelen?
Tredje ledd i § 5b lyder:
«Forpliktelsene etter første og andre ledd gjelder ikke dersom anskaffelsen etter sin art har et uvesentlig klimaavtrykk og miljøbelastning, eller dersom forpliktelsene går på bekostning av vesentlige interesser innenfor helse, sikkerhet eller beredskap. Dette skal begrunnes i anskaffelsesdokumentene.»
I tillegg åpner andre ledds tredje og fjerde punktum for det som i det følgende omtales som kravspesifikasjonsunntaket — adgangen til å erstatte eller kombinere tildelingskriterier med klima- og miljøkrav i kravspesifikasjonen.
Det er nyttig å holde disse unntaksmekanismene fra hverandre, fordi de har ulik funksjon og ulike vilkår. Kravspesifikasjonsunntaket forutsetter at klima- og miljøhensyn likevel ivaretas — bare gjennom et annet virkemiddel enn vekting. Uvesentlighetsunntaket innebærer derimot at klima- og miljøhensyn ikke trenger å ivaretas i det hele tatt i den aktuelle anskaffelsen, fordi anskaffelsens art tilsier at det ikke er noe klimaavtrykk eller miljøbelastning av betydning å ta hensyn til. Unntaket for helse, sikkerhet og beredskap er en tredje kategori, der plikten faller bort ikke fordi behovet for miljøhensyn er uvesentlig, men fordi andre tungtveiende hensyn går foran.
Kravspesifikasjonsunntaket: krav som gir bedre klima- og miljøeffekt
Etter ordlyden kan tildelingskriteriene «erstattes eller kombineres med klima- og miljøkrav i kravspesifikasjonen dersom dette gir en bedre klima- eller miljøeffekt. Dette skal begrunnes i anskaffelsesdokumentene.»
Ordlyden stiller to vilkår: det må være klart at kravspesifikasjon gir bedre effekt enn vekting, og dette må begrunnes. KOFAs praksis om den tilsvarende forskriftsbestemmelsen — FOA § 7-9 fjerde ledd — er omfattende og gir et godt bilde av hvor grensene går. På drøye to år med § 7-9 har nemnda behandlet et betydelig antall saker om denne problemstillingen, og rettstilstanden er nå vesentlig klarere enn den var da bestemmelsen trådte i kraft.
Terskelen «klart»
KOFA har i flere saker presisert hva som ligger i kravet om at det må være «klart» at kravspesifikasjon gir bedre effekt enn vekting. I KOFA-sak 2025/0910 (Sykehusinnkjøp HF — rør og VVS) la nemnda til grunn at ordlyden «klart» krever en objektivt bedre klima- og miljøeffekt av kravene i kravspesifikasjonen enn ved 30 prosent vekting, men at det er tilstrekkelig at effekten er marginalt bedre [KOFA 2025/0910]. Det kreves altså ikke en vesentlig eller stor forbedring. Nemnda presiserte imidlertid at terskelen fastsettes konkret ut fra anskaffelsens verdi og størrelsen på klima- og miljøbelastningen, og at den forutsetter at oppdragsgiver har sikret et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag og kartlagt de sentrale klima- og miljøaspektene [KOFA 2025/0910].
Dette er en praktisk viktig avklaring, men spørsmålet er bare delvis avklart. Det er ikke avgjort om terskelen for «marginalt bedre» gjelder likt i alle typer anskaffelser, eller om det kan stilles strengere krav til dokumentert effekt i anskaffelser med høy verdi eller særlig stor miljørelevans. Praktikeren bør derfor ikke lese formuleringen om at «marginalt bedre er nok» som en universell frihet, men som et utgangspunkt som må underbygges konkret i den enkelte sak.
Kunnskapsgrunnlaget
Selv om terskelen for selve effekten kan være lav, stiller KOFA klare krav til hvilket grunnlag oppdragsgiver må ha for å konkludere med at unntaket er anvendelig.
I KOFA-sak 2025/0666 (Hafslund Celsio AS) la nemnda til grunn at et tilstrekkelig og saklig kunnskapsgrunnlag er en forutsetning for å kunne fastslå at kravspesifikasjonen «klart» gir bedre effekt [KOFA 2025/0666]. I KOFA-sak 2025/0910 (Sykehusinnkjøp HF — rør og VVS) presiserte nemnda at oppdragsgiver må kartlegge samtlige vesentlige klima- og miljøaspekter ved anskaffelsen — ikke bare de aspektene det faktisk stilles krav til [KOFA 2025/0910].
Sykehusinnkjøp-saken om rør og VVS er illustrerende for denne plikten. Anskaffelsen gjaldt en rammeavtale for installasjons- og vedlikeholdsarbeid for Helse Stavanger HF, med en estimert verdi på maksimalt 45 millioner kroner. Innklagede oppstilte ikke noe tildelingskriterium om klima og miljø, men stilte i stedet minstekrav om tredjepartssertifisering for miljøledelse (EMAS, ISO 14001 eller Miljøfyrtårn) og kildesortering av avfall. Innklagede begrunnet dette med at minstekravene ville gi bedre klima- og miljøeffekt enn et tildelingskriterium vektet 30 prosent [KOFA 2025/0910].
Nemnda vurderte begrunnelsen og fant at den bare omtalte de to minstekravene som var stilt, uten noen konkret redegjørelse for kravenes forventede effekt. Viktigere var det at innklagede hadde unnlatt å kartlegge det nemnda anså som en sentral miljøbelastning: anskaffelsen forutsatte daglig transport for et personell tilsvarende seks til tolv årsverk, uten geografiske begrensninger for leverandørenes reisetid. Transport måtte derfor anses som en av anskaffelsens sentrale klima- og miljøbelastninger. Innklagede hadde verken undersøkt markedets investeringer i miljøvennlig bilpark eller vurdert effekten av krav eller tildelingskriterier om nullutslippskjøretøy [KOFA 2025/0910].
KOFA konkluderte med at innklagede ikke hadde sannsynliggjort at det var «klart» at minstekravene om miljøledelse og avfallshåndtering ga bedre effekt enn et tildelingskriterium vektet 30 prosent, og påla oppdragsgiver å avlyse konkurransen. Saken viser at det ikke er nok å stille noen miljøkrav i kravspesifikasjonen — oppdragsgiver må ha identifisert og vurdert alle de sentrale klima- og miljøaspektene ved anskaffelsen. Krav som retter seg mot ett aspekt (avfallshåndtering), kan ikke uten videre kompensere for manglende vurdering av et annet, potensielt viktigere aspekt (transport) [KOFA 2025/0910].
Det kreves ikke vitenskapelig dokumentasjon for kunnskapsgrunnlaget, men det kreves noe: kartlegging, sammenligninger med tidligere kontrakter eller annen relevant informasjon kan være tilstrekkelig. En ren påstand uten noen form for underbygging er det ikke. Formell markedsdialog er heller ikke et absolutt vilkår, men grunnlaget må være saklig [KOFA 2025/0356].
Begrunnelsens innhold og tidspunkt
Flere saker illustrerer at selve begrunnelsesplikten håndheves strengt, uavhengig av om det materielle vilkåret faktisk kunne vært oppfylt.
I KOFA-sak 2025/0726 (Statens vegvesen — fanggjerde) slo nemnda fast at begrunnelsen for å fravike hovedregelen om 30 prosent miljøvekting må fremgå av anskaffelsesdokumentene på kunngjøringstidspunktet [KOFA 2025/0726]. Saken gjaldt en rammeavtale for kjøp av fanggjerde til beredskapsbruk, med en estimert verdi på 3 millioner kroner. Pris var eneste tildelingskriterium (100 prosent), og innklagede hadde til hensikt å begrunne fravikelsen av miljøvekting i anskaffelsesdokumentene, men begrunnelsen ble aldri tatt inn — ifølge innklagede på grunn av en intern kommunikasjonssvikt. Nemnda konstaterte brudd på begrunnelsesplikten. Innklagedes innkjøpsstrategi, som inneholdt den planlagte begrunnelsen, ble ikke ansett å oppfylle kravet fordi den ikke var inntatt i selve anskaffelsesdokumentene [KOFA 2025/0726].
Interessant nok vurderte nemnda likevel de etterfølgende forklaringene og fant at det materielle vilkåret i seg selv var oppfylt: Statens vegvesen hadde et reelt kunnskapsgrunnlag basert på tre sammenlignbare anskaffelser gjennomført i 2025, krav om 25 års levetid og høy korrosivitetsklasse, og et modent marked med begrenset mulighet for differensiering på miljøområdet. Bruddet på begrunnelsesplikten utløste derfor ikke avlysningsplikt — nemnda fant at det verken hadde påvirket deltakerinteressen eller utfallet, fordi leverandørene uansett hadde kunnet inngi konkurrerende tilbud uavhengig av om begrunnelsen fremgikk formelt [KOFA 2025/0726].
Saken viser det viktige skillet mellom den formelle begrunnelsesplikten og det materielle vilkåret. Oppdragsgivere bør merke seg at begrunnelsesplikten er et selvstendig krav som det konstateres brudd på selv der de underliggende vurderingene er forsvarlige — men konsekvensen i form av avlysningsplikt beror på en innvirkningsvurdering. Det sikreste er selvsagt å sikre at begrunnelsen finnes i anskaffelsesdokumentene fra starten av.
KOFA-sak 2025/0666 (Hafslund Celsio AS) illustrerer at heller ikke muntlige forklaringer oppfyller begrunnelsesplikten. Saken gjaldt en rammeavtale for industrirengjøring, industriservice og sugebiltjenester med en estimert totalverdi på 192 millioner kroner. Innklagede hadde gjennomført markedsdialog og kartlagt markedssituasjonen grundig — blant annet konstatert at tilgangen på sugebiler med miljøvennlig drivstoff var begrenset, mens det var større modenhet for elektriske tjenestebiler. Åtte klima- og miljøkrav ble stilt i kravspesifikasjonen, herunder krav om euroklasse 6, gradvis overgang til mer miljøvennlig drivstoff for sugebiler og full elektrisk kjøring med tjenestebiler innen to år. Begrunnelsen i konkurransegrunnlaget var imidlertid begrenset til en kortfattet generell tekst med en oppramsing av kravene, uten noen forklaring av hvorfor disse kravene ga bedre effekt enn et tildelingskriterium vektet 30 prosent [KOFA 2025/0666].
Nemnda konstaterte enstemmig brudd på begrunnelsesplikten. At begrunnelsen var gjennomgått på tilbudskonferansen, endret ikke dette — § 7-9 fjerde ledd krever at begrunnelsen fremgår av «anskaffelsesdokumentene», ikke av muntlige presentasjoner [KOFA 2025/0666].
Når det gjaldt det materielle spørsmålet — om kravene faktisk ga bedre effekt — delte nemnda seg. Flertallet (to av tre medlemmer) la vekt på at kravene rettet seg direkte mot kjøretøyenes egenskaper, stilte gradvis strengere forpliktelser tilpasset markedsmodenheten, og ga garanterte utslippsreduksjoner. Mindretallet mente at ingen sammenlignende vurdering var foretatt av hva som kunne oppnås ved tildelingskriterium. Det materielle vilkåret ble dermed ansett oppfylt av flertallet. Nemnda konkluderte enstemmig med at bruddet på begrunnelsesplikten ikke utløste avlysningsplikt, fordi konkurransen var gjennomført via prekvalifisering med kun to inviterte leverandører, og feilen verken hadde påvirket deltakerinteressen eller utfallet [KOFA 2025/0666].
Saken viser at en grundig forberedelse — markedsdialog, kartlegging, målrettede krav — ikke fritar fra den formelle begrunnelsesplikten. Praktikeren bør sørge for at den skriftlige begrunnelsen i anskaffelsesdokumentene speiler den faktiske vurderingen som er gjort. En tom formalfeil kan gå upåaktet hen i konkrete tilfeller der innvirkningen er begrenset, men det er ingen trygg strategi å planlegge med dette.
I KOFA-sak 2024/639 (Landbruksdirektoratet) — som gjaldt riving og bygging av reingjerde ved riksgrensen mot Russland — fant nemnda at det materielle vilkåret for unntaket var oppfylt, men at begrunnelsesplikten likevel var brutt. Oppdragsgiver hadde stilt to absolutte krav som formelt var plassert som kvalifikasjonskrav, men som etter sitt innhold rettet seg mot kontraktsgjennomføringen: krav om helikoptertransport av materiell for å beskytte sårbar arktisk natur, og krav om korrekt håndtering og deklarering av spesialavfall. Nemnda la til grunn at kravenes innhold var avgjørende, ikke betegnelsen, og behandlet dem som tekniske krav til ytelsen [KOFA 2024/639].
For helikopterkravet konstaterte nemnda at frakt med ATV eller snøscooter ville innebære vesentlig miljøbelastning i sårbar arktisk natur, og at et minstekrav om helikopter — i motsetning til et tildelingskriterium — var nødvendig for å sikre at alle leverandører faktisk benyttet helikopter. Et tildelingskriterium ville ikke hindre at lavprisanbud uten helikopterfrakt nådde opp i konkurransen, nettopp fordi helikoptertransport er vesentlig mer prisdrivende. Det var dermed «klart» at kombinasjonen av minstekrav og et tildelingskriterium for miljø vektet 15 prosent ga en bedre samlet effekt enn 30 prosent vekting alene [KOFA 2024/639].
Begrunnelsesplikten var derimot ikke oppfylt. Nemnda uttalte at en begrunnelse avgitt i svar på spørsmål før tilbudsfristens utløp, som ikke knyttet seg til vurderingen av om unntaket var oppfylt i den konkrete anskaffelsen, ikke oppfylte kravet. Bruddet kunne heller ikke rettes i ettertid [KOFA 2024/639]. Fordi det materielle vilkåret var oppfylt og feilen ikke hadde påvirket konkurransen, utløste bruddet likevel ikke avlysningsplikt.
Saken illustrerer at unntaket kan ha et berettiget anvendelsesområde også for del II-anskaffelser med lav verdi, og at en gjennomtenkt vurdering av minstekravenes reelle effekt kan være tilstrekkelig — men at begrunnelsesplikten alltid må oppfylles skriftlig i selve anskaffelsesdokumentene.
Kravet til begrunnelsens innhold er også presisert i KOFA-sak 2025/0322 (Sykehusinnkjøp HF — passiv sporing). Saken gjaldt en konkurransepreget dialog om utstyr for passiv sporing, lokalisering og omgivelsesmålinger for helseforetak i Helse Sør-Øst, med en estimert verdi på 114,5 millioner kroner. Innklagede hadde varslet i konkurransegrunnlaget at det under dialogen ville bli avklart om klima og miljø skulle vektes med 30 prosent, eller om et unntak ville bli benyttet. I invitasjonen til endelig tilbud begrunnet innklagede at en kombinasjon av kontraktsbestemmelser, minimumskrav og evalueringskrav var «den beste tilnærmingen» [KOFA 2025/0322].
Nemnda fant at denne begrunnelsen ikke var tilstrekkelig. Den angav bare en konklusjon uten å forklare hvorfor den valgte kombinasjonen ga bedre effekt enn et tildelingskriterium. Nemnda vurderte deretter de konkrete kravene og fant at de ikke oppfylte terskelen for «klart bedre effekt». Særlig problematisk var et minimumskrav til batterilevetid for trådløse temperatursensorer som var satt til fem år, mens klagers tilbudte sensorer hadde estimert levetid på ti år og valgte leverandørs sensorer femten år. Nemnda uttalte at den hadde «vanskelig for å se at et slikt krav, i større grad enn et tildelingskriterium, sikrer den ønskede miljøeffekten» [KOFA 2025/0322]. Et krav om samsvar med EUs batteriforordning — som gradvis innføres over tid — ble heller ikke ansett å gi bedre effekt enn et tildelingskriterium, særlig når det var uklart om oppfyllelse ble krevd før de fastsatte ikrafttredelsestidspunktene [KOFA 2025/0322].
Saken bekrefter at minimumskrav som ligger vesentlig lavere enn det markedet faktisk tilbyr, vanskelig kan anses å gi bedre effekt enn en vekting. Et krav som i praksis alle leverandørene allerede oppfyller med god margin, gir ingen selvstendig miljøgevinst og kan ikke begrunne et unntak fra 30-prosentvektingen. Tilsvarende kan ikke krav om samsvar med lovgivning som uansett gjelder, i seg selv begrunne unntaket, ettersom det da ikke gir noen selvstendig miljøgevinst utover det som allerede følger av lov [KOFA 2025/0322].
Konsekvensen av disse avgjørelsene er at begrunnelsesplikten fungerer som en selvstendig skranke, uavhengig av det materielle spørsmålet om «klart bedre effekt». En oppdragsgiver som har et solid faglig grunnlag for å bruke unntaket, kan likevel bli funnet å ha brutt regelverket dersom begrunnelsen ikke er skriftlig, ikke er tatt inn i anskaffelsesdokumentene, eller ikke er konkret nok til at leverandørene kan etterprøve vurderingen.
Etterfølgende forklaringer
Samspillet mellom begrunnelsesplikten og det materielle vilkåret reiser et spørsmål om etterfølgende forklaringer noen gang kan reparere en mangel. KOFA har lagt til grunn at etterfølgende forklaringer — for eksempel gitt i forbindelse med en klage — kan ha betydning for vurderingen av om det materielle vilkåret om klart bedre effekt faktisk var oppfylt, men at de ikke kan reparere en formell mangel ved begrunnelsesplikten slik den forelå på kunngjøringstidspunktet [KOFA 2025/0726; KOFA 2025/0819; KOFA 2025/0910]. Skillet er altså mellom den formelle plikten (som ikke kan rettes) og den materielle vurderingen (som kan belyses).
Dette fremgår tydelig av Statens vegvesen-saken om fanggjerde, der bruddet på begrunnelsesplikten ble konstatert selv om de etterfølgende forklaringene var tilstrekkelige til å vise at det materielle vilkåret var oppfylt, og av Hafslund Celsio-saken, der det samme mønsteret gjentok seg. I begge tilfeller ble bruddet på begrunnelsesplikten konstatert som en selvstendig overtredelse, men uten at det utløste avlysningsplikt.
Reelt forpliktende krav
Unntaket forutsetter at kravene som stilles i kravspesifikasjonen, faktisk er bindende og etterprøvbare. KOFA har lagt til grunn at generelle formuleringer som «fortrinnsvis» miljøvennlig, eller rene oppfordringer uten reell kontraktsforpliktelse, ikke er tilstrekkelig til å oppfylle vilkåret om at kravspesifikasjonen gir bedre effekt enn en vekting ville gjort.
KOFA-sak 2025/0992 (Rogaland fylkeskommune — ventilasjon og kulde) er den klareste illustrasjonen. Rogaland fylkeskommune kunngjorde en åpen anbudskonkurranse for rammeavtaler om ventilasjon- og kuldetjenester, estimert til 110 millioner kroner. Pris var eneste tildelingskriterium (100 prosent). Fylkeskommunen begrunnet fravikelsen av miljøvekting med at den hadde stilt strenge klima- og miljøkrav i kravspesifikasjonen — herunder krav om gjenbruk, resirkulering, miljøvennlige produkter og bruk av el-biler — og viste til at samtlige leverandører i en tidligere avlyst konkurranse hadde oppnådd full score på et klima- og miljøkriterium, noe som ble tatt til inntekt for at markedet var «modent» for krav fremfor kriterier [KOFA 2025/0992; KOFA 2025/0992].
Nemnda aksepterte at erfaringene fra den avlyste konkurransen i prinsippet kunne utgjøre et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag om markedets leveranseevne. Problemet var imidlertid kravspesifikasjonens utforming. Da nemnda gjennomgikk de konkrete formuleringene, fant den at sentrale miljøkrav ikke oppstilte reelle forpliktelser. Kravet om el-biler var formulert som «fortrinnsvis», og omtalen av miljøvennlige og miljømerkede produkter var utformet som oppfordringer uten kvantitative mål eller kontrollmekanismer. KOFA fremhevet at det faktum at leverandørene hadde vist seg i stand til å tilby nullutslippskjøretøy i den avlyste konkurransen, ikke innebar at de ville benytte slike kjøretøy uten å være kontraktuelt forpliktet til det. De kravene som faktisk var stilt, «forplikter ikke leverandørene til å levere på det nivået innklagede hadde kunnskap om at markedet kunne levere på» [KOFA 2025/0992; KOFA 2025/0992].
Nemnda konstaterte brudd på § 7-9 og påla fylkeskommunen å avlyse konkurransen. Begrunnelsen var at tildelingskriterienes innhold og vekt er avgjørende for leverandørenes valg om å delta og for utformingen av tilbudene — et tildelingskriterium om klima og miljø vektet minimum 30 prosent ville ha påvirket disse valgene [KOFA 2025/0992; KOFA 2025/0992].
Saken er lærerik på flere nivåer. Den viser at et modent marked — der leverandørene faktisk kan levere gode miljøløsninger — ikke i seg selv rettferdiggjør å erstatte tildelingskriterium med kravspesifikasjon. Tvert imot: jo mer modent markedet er, desto viktigere er det at kravene faktisk binder leverandørene på det nivået markedet kan levere. Ellers forsvinner hele poenget med kravspesifikasjonsunntaket. Saken viser videre at resultater fra en avlyst konkurranse kan gi et relevant kunnskapsgrunnlag, men at kunnskap om hva markedet kan levere, ikke erstatter behovet for kontraktuelt bindende krav.
Sammensatte løsninger: kombinasjon av krav og kriterium
Regelverket åpner for at absolutte krav i kravspesifikasjonen kombineres med et miljørelatert underkriterium, og en slik kombinasjon kan telles med i den samlede vurderingen av om unntaket er oppfylt.
KOFA-sak 2025/0978 (Kristiansand og Vennesla kommune) gir et eksempel på lovlig bruk av en slik kombinasjon. Saken gjaldt en åpen anbudskonkurranse for rammeavtale om rørtjenester (kamerainspeksjon, trykkprøving/desinfisering og andre rørtjenester), estimert til 85 millioner kroner. I stedet for å oppstille et tildelingskriterium om klima og miljø vektet 30 prosent, stilte oppdragsgiver absolutte klima- og miljøkrav i kravspesifikasjonen — herunder krav om euroklasse 6 for alle kjøretøy — og lot miljø og HMS inngå som et underkriterium vektet 20 prosent av tildelingskriteriet «Løsningsforslag». Oppdragsgiver begrunnet dette i konkurransegrunnlaget med at kravene dekket «mange av de mest sentrale forholdene» og lå «på et høyt nivå sammenlignet med hva som er rasjonelt mulig å oppnå». Markedssituasjonen — der alle kamerabiler var fossilbiler — var dokumentert, og oppdragsgiver angav at elektriske kjøretøy ville vektlegges positivt [KOFA 2025/0978].
Nemnda fant at unntaksvilkårene i § 7-9 fjerde ledd var oppfylt. Den samlede effekten av absolutte krav og tildelingskriterium ble vurdert som klart bedre enn et rent tildelingskriterium alene. Det var avgjørende at oppdragsgiver hadde kartlagt anskaffelsens klimaavtrykk, stilte krav som var tilpasset markedets reelle leveranseevne, og dokumenterte begrunnelsen i anskaffelsesdokumentene [KOFA 2025/0978].
Saken kontrasterer tydelig mot de tilfellene der oppdragsgiver har brukt generelle formuleringer uten reell bindingseffekt. I Kristiansand-saken var kravene absolutte og kontraktsbindende, og den supplerende evalueringen ga leverandørene incentiv til å strekke seg utover minimumsnivået. Denne kombinasjonsmodellen fremstår som den mest robuste måten å bruke unntaket på i praksis: absolutte krav sikrer et visst minimumsnivå for alle, mens et supplerende tildelingskriterium premierer de som leverer bedre enn gulvet.
KOFA har imidlertid krevd at oppdragsgiver synliggjør nettopp fordelingen mellom tildelingskriteriet og minstekravet — det er ikke tilstrekkelig med en generell henvisning til at «krav og kriterium kombineres» uten en konkret vurdering av hvordan de to virkemidlene sammen gir bedre effekt enn et rent tildelingskriterium ville ha gjort.
KOFA-sak 2025/0819 (Åsnes kommune) illustrerer hvordan det går galt. Åsnes kommune kunngjorde en åpen anbudskonkurranse for sommervedlikehold av kommunale veier, grøntområder og plasser, estimert til 12 millioner kroner. Tildelingskriteriene var pris (60 prosent), kvalitet (20 prosent) og klima og miljø (20 prosent). Kommunen begrunnet reduksjonen fra den lovpålagte 30 prosent med at det var stilt et kvalifikasjonskrav om at maskiner og utstyr minimum måtte oppfylle Euroklasse 5 / Steg 4, og at dette var å anse som et «relativt strengt miljøkrav» [KOFA 2025/0819].
Nemnda konstaterte at et kvalifikasjonskrav etter sin karakter kan anses som et «klima- og miljøkrav» i bestemmelsens forstand, uavhengig av dokumentplassering, forutsatt at kravet retter seg mot egenskapene ved tjenesten. Spørsmålet var altså ikke om et kvalifikasjonskrav i prinsippet kan brukes, men om vilkårene for unntaket var oppfylt.
Nemnda fant at de ikke var det. For det første hadde innklagede ikke dokumentert noe kunnskapsgrunnlag — det ble ikke redegjort for hva som gjorde minstekravet «relativt strengt» i markedet, eller hvilke undersøkelser som lå til grunn. For det andre var begrunnelsen i konkurransegrunnlaget «svært knapp», og innklagedes etterfølgende forklaring tilførte «ingenting» om den konkrete vurderingen av forholdet mellom krav og kriterium. Nemnda uttalte at oppdragsgiver måtte ha synliggjort «sine vurderinger med hensyn til fordelingen mellom tildelingskriteriet vektet 20 prosent og minstekravet» — altså hvorfor nettopp denne kombinasjonen ga en klart bedre samlet effekt enn en ren vekting på 30 prosent [KOFA 2025/0819].
Kontrasten til Kristiansand-saken er instruktiv: der den ene oppdragsgiveren kartla markedet, stilte absolutte og dokumenterte krav, og forklarte fordelingen i anskaffelsesdokumentene, nøyde den andre seg med en generell påstand uten underbygging. Resultatet ble tilsvarende ulikt — lovlig bruk i den ene saken, brudd i den andre.
KOFA-sak 2024/1339 (Lyngen kommune) er et enda tydeligere eksempel på hva som faller utenfor. Lyngen kommune kunngjorde en konkurranse for vintervedlikehold av kommunale veier, estimert til 22 millioner kroner. Tildelingskriteriene var pris (80 prosent) og «Kvalitet — klima og miljøkrav» (20 prosent). Konkurransegrunnlaget var internt motstridende: skjemaet fastsatte 20 prosent vekting, mens teksten under tabellen angav at klima- og miljøkrav var stilt i kravspesifikasjonen og ikke som tildelingskriterier. Kravspesifikasjonen stilte dessuten i det vesentlige identiske krav som kvalifikasjonskravet og tildelingskriteriet [KOFA 2024/1339].
Nemnda konstaterte at tildelingskriteriet var delvis sammenfallende med et kvalifikasjonskrav om at leverandøren skulle ha avtale med miljøstasjon eller avfallsselskap. Evalueringen var binær — avtale ga 5 poeng, ingen avtale ga 0 poeng — noe som var identisk med vurderingen under kvalifikasjonskravet. Et slikt kriterium var ikke egnet til å skille tilbudene fra hverandre og dermed i strid med tilknytningskravet i FOA § 18-1 fjerde ledd og EU-domstolens dom i sak C-532/06 (Lianakis) [KOFA 2024/1339].
Kombinert med den lave vektingen (20 prosent), manglende begrunnelse for unntaket, og de motstridende opplysningene i konkurransedokumentene, konstaterte nemnda avlysningsplikt. Saken viser at en sammenblanding av kvalifikasjonskrav og tildelingskriterium — der samme egenskap vurderes to ganger uten å skille tilbudene — forsterker den allerede eksisterende feilen ved for lav vekting [KOFA 2024/1339].
Et eksempel på lovlig bruk med driftskontrakt og teknologimodenhet
KOFA-sak 2025/0356 (Vestland fylkeskommune) gir et godt eksempel på lovlig bruk av kravspesifikasjonsunntaket, der begrunnelsen og kunnskapsgrunnlaget var tilstrekkelig dokumentert. Saken gjaldt en driftskontrakt for elektriske anlegg for veilys i Bergen og omland, med kontraktsperiode 2025–2030 og en estimert verdi mellom 155 og 225 millioner kroner. I stedet for å vekte klima- og miljøhensyn med 30 prosent, stilte fylkeskommunen et minstekrav om at 50 prosent av leverandørens bilpark skulle bestå av nullutslippskjøretøy [KOFA 2025/0356].
Nemnda la vekt på flere forhold. For det første hadde innklagede dokumentert at leverandørene på eksisterende, sammenlignbare kontrakter bare benyttet 8,7 prosent nullutslippskjøretøy (4 av 46), noe som lå vesentlig under minstekravet på 50 prosent. For det andre hadde innklagede vurdert el-liftbilers egnethet og konkludert med at teknologien ikke var tilstrekkelig moden for kontraktens krav — herunder kravet om å håndtere minimum 10 graders stigning. Beredskaps- og ladenettverk-hensyn begrunnet at kravet ikke ble satt enda høyere [KOFA 2025/0356].
Nemnda fant at vilkåret «klart bedre effekt» og begrunnelsesplikten var oppfylt, og konkluderte med at ingen av klagers fire anførsler førte frem. Saken illustrerer hvordan en driftskontrakt med fysisk bilbruk kan bruke unntaket lovlig: oppdragsgiver bygger på historiske kontraktsdata (som viser stort gap mellom dagens praksis og kravet), gjør en teknologimodenhetsvurdering (som forklarer hvorfor kravet er satt akkurat der det er), og begrunner alt i anskaffelsesdokumentene. Et krav om 50 prosent nullutslippskjøretøy gir en konkret, målbar og kontraktsbindende forpliktelse som et tildelingskriterium ikke nødvendigvis ville oppnådd — leverandøren er forpliktet til å levere, ikke bare til å skåre høyt i en evaluering [KOFA 2025/0356].
Pris som eneste tildelingskriterium
Et spørsmål som har stått sentralt i flere av sakene, er om en ren priskonkurranse — med laveste pris som eneste tildelingskriterium — kan forenes med 30-prosentregelen. Rogaland fylkeskommune-saken om ventilasjon og kulde er den tydeligste illustrasjonen: pris var vektet 100 prosent, og unntaket ble ikke ansett oppfylt. Tilsvarende var pris eneste kriterium i Statens vegvesen-saken om fanggjerde, men der ble det materielle vilkåret ansett oppfylt — bruddet gjaldt bare den formelle begrunnelsesplikten.
Mønsteret fra praksis er at en ren priskonkurranse i seg selv ikke er ulovlig etter § 5b, men at den forutsetter at kravspesifikasjonsunntakets vilkår er oppfylt — med klart bedre effekt, tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag og fyllestgjørende begrunnelse. En ren priskonkurranse uten en slik dokumentert begrunnelse vil klart være i strid med hovedregelen. Oppdragsgivere bør være varsomme med å bruke laveste pris som eneste kriterium uten at denne vurderingen er gjort og nedfelt skriftlig.
Uvesentlighetsunntaket: anskaffelser som etter sin art har uvesentlig klimaavtrykk
Det andre unntaket gjelder anskaffelser som «etter sin art» har et uvesentlig klimaavtrykk og en uvesentlig miljøbelastning. Ordlyden stiller to kumulative vilkår — både klimaavtrykket og miljøbelastningen må være uvesentlig — og unntaket må begrunnes i anskaffelsesdokumentene.
Hva ligger i «etter sin art»?
Det sentrale tolkningsspørsmålet er hva som ligger i formuleringen «etter sin art».
KOFA-sak 2024/1422 (Universitetet i Bergen) er den grunnleggende avgjørelsen. Saken gjaldt en konkurranse med forhandling for anskaffelse av tjenesteavtale for porteføljeforvaltning og leveranse av elektrisk energi, med en estimert verdi på 420–450 millioner kroner over en periode på inntil åtte år. Fjordkraft AS, som ble invitert til å levere tilbud men valgte å ikke gjøre det, klaget og anførte at anskaffelsen reelt sett gjaldt innkjøp av omtrent 50 millioner kWh strøm per år, og at anskaffelsens klimaavtrykk dermed ikke var uvesentlig [KOFA 2024/1422].
Nemnda foretok en grundig avgrensning av hva anskaffelsen rent faktisk bestod i. Selve kraftkjøpet gjøres på varebørs og er unntatt kunngjøringsplikt etter FOA § 13-4 bokstav e — det ville derfor være «unaturlig» å pålegge klima- og miljøforpliktelser for denne delen av leveransen. Det tilbyderne konkurrerte om, var kun administrasjonspåslaget per kWh og en månedlig avgift per anlegg. Selve kraftkjøpet fulgte børspriser, og betalingsmekanismen — at valgt leverandør dekker strømforbruket frem til fakturering — forandret ikke anskaffelsens karakter [KOFA 2024/1422].
Nemnda vurderte deretter om porteføljeforvaltningstjenesten etter sin art hadde et uvesentlig klimaavtrykk. Samtlige oppgaver under avtalen — vurdering av kraftkjøp, gjennomføring av handler, administrative oppgaver — utføres av ansatte på fast kontor med elektroniske verktøy. Nemnda konstaterte at «utførelsen av disse oppgavene gir liten klima- og miljøbelastning», og at innklagedes begrunnelse i konkurransegrunnlaget var «saklig og etterprøvbar». Alle vilkår i § 7-9 femte ledd var oppfylt [KOFA 2024/1422].
Saken er et godt eksempel på et tilfelle som klart faller innenfor unntaket: den underliggende tjenestens karakter — ikke bare dens økonomiske omfang — tilsa at klimaavtrykket etter sin art var uvesentlig. Klagers argument om at den høye kontraktsverdien (420–450 millioner kroner) måtte tillegges vekt, ble dermed avvist — det er arten, ikke volumet, som er avgjørende.
Arrangørtjenester og menneskelig arbeidskraft
KOFA-sak 2025/1530 (Anskaffelser i Akershus, Buskerud og Østfold KO) gir et eksempel fra en annen grensesone. Saken gjaldt en konkurranse for anskaffelse av teknisk arrangør til den årlige konferansen Jernbaneforum. Leverandøren skulle ha totalansvar for teknisk produksjon, deltakerhåndtering, markedsføring og økonomi. Innklagede begrunnet fravalget av miljøkrav med at anskaffelsen etter sin art hadde uvesentlig klimaavtrykk [KOFA 2025/1530].
Nemnda aksepterte begrunnelsen. Den la vekt på at leveransens kjerne var menneskelig arbeidskraft med faglig kompetanse, at reisevirksomheten var begrenset og klart ikke «betydelig» i DFØ-veilederens forstand, og at leverandørens rådgivende rolle — uten reell beslutningsmyndighet over klimapåvirkende valg — var et relevant moment. Begrunnelsen i konkurransegrunnlaget ble ansett som saklig og etterprøvbar [KOFA 2025/1530].
Saken viser at unntaket kan være tilgjengelig for tjenestekontrakter der leveransens kjerne er menneskelig arbeidskraft og faglig rådgivning, og der den fysiske påvirkningen er begrenset. Samtidig gikk oppdragsgiver fri på miljøspørsmålet, men ble felt på et annet grunnlag — en ulovlig lang kontraktsperiode på totalt ti år, som nemnda fant stred mot konkurranseprinsippet i LOA § 4 for en ukompleks og ikke-investeringskrevende tjeneste [KOFA 2025/1530]. Denne delen av avgjørelsen har ikke direkte sammenheng med miljøspørsmålet, men minner om at en ellers vel begrunnet miljøvurdering ikke fritar oppdragsgiver fra de øvrige kravene i regelverket.
Grensedragningen mellom art og volum
Avgjørelsene gir en nyttig grensedragning for praktikeren. En oppdragsgiver som ønsker å bruke uvesentlighetsunntaket, må identifisere og begrunne to ting: for det første hvilken art anskaffelsen tilhører, og for det andre hvorfor anskaffelser av denne arten generelt sett har uvesentlig klima- og miljøbelastning.
Det er ikke nok å vise til at den aktuelle kontrakten er liten i kroner og øre, eller at leverandøren i praksis vil bruke lite ressurser i akkurat dette oppdraget. Dette er nettopp den type volum- og enkelttilfellebetraktning som Universitetet i Bergen-saken og Jernbaneforum-saken skiller fra den lovlige art-vurderingen.
DFØs veileder presiserer at oppdragsgiver først må begrunne hvilken art anskaffelsen tilhører, og deretter begrunne hvorfor anskaffelser av denne arten på generelt grunnlag har uvesentlig klima- og miljøbelastning. Det er ikke tilstrekkelig bare å konstatere uvesentlighet uten nærmere underbygging, men det kan heller ikke kreves vitenskapelig dokumentasjon — kartlegging, sammenligninger og øvrig relevant informasjon kan være tilstrekkelig.
Grensen mellom art og volum er likevel fortsatt bare delvis avklart, særlig for tjenester som ligger i grenseland. Eksempler kan være tjenester med begrenset reisevirksomhet og hovedsakelig menneskelig arbeidskraft, hvor det kan være uklart om selve tjenestetypen etter sin art har uvesentlig klimaavtrykk, eller om dette avhenger av konkrete omstendigheter ved den enkelte leveransen. Jernbaneforum-saken kom riktignok ut på oppdragsgivers side, men saksforholdet var nokså klart — leveransen bestod i det vesentlige av faglig rådgivning med begrenset fysisk aktivitet. For tjenester med større innslag av reise, transport eller fysisk produksjon blir vurderingen vanskeligere, og oppdragsgiver bør være varsom med å bruke unntaket uten en selvstendig, artsbasert begrunnelse.
Hvilke anskaffelseskategorier faller innenfor?
Det foreliggende kildematerialet gir bare begrenset veiledning om hvilke kategorier av anskaffelser som typisk vil oppfylle vilkårene for uvesentlighetsunntaket. Porteføljeforvaltning av elektrisk energi er det klareste tilfellet, og arrangørtjenester basert på menneskelig arbeidskraft uten vesentlig reisevirksomhet er også bekreftet. Utover dette må grensedragningen skje kategori for kategori, med utgangspunkt i den artsbaserte vurderingen som er beskrevet ovenfor. DFØs klima- og miljørisikoliste kan være et nyttig hjelpemiddel for å identifisere anskaffelseskategorier som typisk har et lavt klimaavtrykk, men listen er et faglig verktøy og ikke en rettslig bindende avgrensning av unntakets virkeområde.
Unntaket for helse, sikkerhet og beredskap
Tredje ledds andre alternative unntaksgrunn gjelder situasjoner der forpliktelsene «går på bekostning av vesentlige interesser innenfor helse, sikkerhet eller beredskap».
Ordlyden tilsier at dette er en snever unntaksregel. Det dreier seg ikke om enhver anskaffelse med et sikkerhetselement, men om tilfeller der selve gjennomføringen av klima- og miljøkravene reelt sett ville komme i konflikt med tungtveiende hensyn til liv, helse eller samfunnssikkerhet. Eksempler kan tenkes der krav om nullutslippskjøretøy ville gjøre det umulig å oppfylle en beredskapsforpliktelse, eller der miljøkrav til materialer ville kompromittere kravene til pasientsikkerhet i helsesektoren. Men dette er skjønnsvurderinger der det må foreligge en konkret og reell motsetning mellom miljøkravet og de aktuelle sikkerhetshensynene.
I det foreliggende kildematerialet er denne unntaksgrunnen ikke belyst gjennom konkret KOFA-praksis. Rettstilstanden må dermed anses som lite avklart utover det som følger direkte av ordlyden, og oppdragsgiver bør være forsiktig med en for vid anvendelse. Unntaket krever, som de øvrige unntakene, begrunnelse i anskaffelsesdokumentene.
Typetilfeller: innenfor og utenfor
Samlet viser praksis et relativt klart mønster som kan oppsummeres i følgende typetilfeller.
Følgende typetilfeller faller innenfor unntaksadgangen:
Bruk av absolutte, kontraktsbindende miljøkrav med dokumentert begrunnelse og tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag som viser klart bedre effekt — som i KOFA-sak 2025/0356 (Vestland fylkeskommune) og KOFA-sak 2025/0978 (Kristiansand og Vennesla kommune). Bruk av uvesentlighetsunntaket for tjenester som etter sin art ikke har noe nevneverdig klimaavtrykk — som porteføljeforvaltning av elektrisk energi i KOFA-sak 2024/1422 (Universitetet i Bergen) og arrangørtjenester basert på menneskelig arbeidskraft i KOFA-sak 2025/1530 (Jernbaneforum). Driftskontrakter der 30-prosentvekting erstattes med minstekrav om nullutslippskjøretøy, bygd på historiske kontraktsdata og teknologimodenhetsvurdering — som i Vestland fylkeskommune-saken. Kombinasjoner av absolutte minstekrav og tildelingskriterium der oppdragsgiver dokumenterer klart bedre samlet effekt i et marked med begrenset tilgang på nullutslippsløsninger — som i Kristiansand-saken. Anskaffelser der minstekrav i kravspesifikasjonen er nødvendig for å sikre at miljøhensynet faktisk gjennomføres (og ikke bare premieres), typisk der et tildelingskriterium ville blitt utkonkurrert av lavere pris — som i KOFA-sak 2024/639 (Landbruksdirektoratet) med helikopterkravet.
Følgende typetilfeller faller utenfor:
Miljøvekting satt under 30 prosent uten forsvarlig begrunnelse — som i KOFA-sak 2024/1339 (Lyngen kommune) og KOFA-sak 2025/0819 (Åsnes kommune). Generelle, ikke-bindende formuleringer i kravspesifikasjonen brukt som erstatning for vekting — som i KOFA-sak 2025/0992 (Rogaland fylkeskommune). Minimumskrav som ligger vesentlig under markedsnivå, brukt som begrunnelse for å fravike 30-prosentvekting — som i KOFA-sak 2025/0322 (Sykehusinnkjøp HF — passiv sporing). Pris som eneste tildelingskriterium uten begrunnelse for fravikelse av miljøvekting i anskaffelsesdokumentene — som i KOFA-sak 2025/0726 (Statens vegvesen — fanggjerde), der bruddet riktignok bare gjaldt den formelle begrunnelsesplikten. Begrunnelse for unntak fra 30-prosentregelen som kun finnes i interne strategidokumenter og ikke i anskaffelsesdokumentene — som i samme Statens vegvesen-sak. Begrunnelse avgitt muntlig på tilbudskonferanse i stedet for skriftlig i anskaffelsesdokumentene — som i KOFA-sak 2025/0666 (Hafslund Celsio AS). Underkriterier som primært måler kapasitet, arbeidsmiljø eller leverandøregenskaper, regnet med i 30-prosentandelen for klima og miljø — som i KOFA-sak 2025/0999 (Gran kommune). Miljøsertifisering brukt som tildelingskriterium uten kobling til konkret leveranse — som i samme Gran kommune-sak. Tidligere full score på miljøkriterium i en avlyst konkurranse brukt som eneste begrunnelse for at kravspesifikasjon er bedre enn vekting — som i KOFA-sak 2025/0992 (Rogaland fylkeskommune). Generell henvisning til «kombinasjon av krav og vilkår» som begrunnelse for unntak, uten konkret vurdering av hvorfor krav gir bedre effekt enn kriterium — som i KOFA-sak 2025/0322 (Sykehusinnkjøp HF — passiv sporing) og KOFA-sak 2024/639 (Landbruksdirektoratet) hva gjelder begrunnelsesplikten.
Noen typetilfeller befinner seg i en grensesone der utfallet er usikkert: tjenesteanskaffelser med betydelig daglig transport der oppdragsgiver erstatter miljøvekting med minstekrav om miljøledelse og avfallshåndtering uten reell kartlegging av alle vesentlige aspekter — KOFA-sak 2025/0910 (Sykehusinnkjøp HF — rør og VVS) ble riktignok avgjort som brudd, men illustrerer at terskelen avhenger av om alle sentrale aspekter er kartlagt. Særlige tjenester med begrenset reisevirksomhet og hovedsakelig menneskelig arbeidskraft — der det kan være tvilsomt om klimaavtrykket er uvesentlig «etter sin art» — reiser et spørsmål som er bare delvis avklart.
Kravspesifikasjonsunntaket: det faglige lagets forbehold
DFØ og forarbeidene fremhever at tildelingskriterier kan erstattes med klima- og miljøkrav i kravspesifikasjonen dersom det er klart at dette gir bedre effekt, og at dette begrunnes i anskaffelsesdokumentene. Denne anbefalingen er riktig som rettslig utgangspunkt, men den må suppleres med de presiseringene KOFA-praksisen viser: begrunnelsen må være konkret, skriftlig og tilgjengelig i anskaffelsesdokumentene på kunngjøringstidspunktet, og den må bygge på et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag. Uten disse elementene vil unntaket i praksis være ulovlig selv om det materielle vilkåret isolert sett kunne vært oppfylt. Oppdragsgivere som vurderer å bruke unntaket, bør derfor ikke nøye seg med DFØs overordnede anbefaling, men sikre at de konkrete elementene fra nemndspraksisen er på plass.
Tilsvarende gjelder for uvesentlighetsunntaket: oppdragsgiver må være oppmerksom på at vurderingen knytter seg til anskaffelsens art, ikke til volum eller faktiske forhold i den konkrete anskaffelsen, og at en for lettvint bruk av unntaket vil være ulovlig.
3.4 Forholdet mellom 30-prosentregelen og de ulike virkemidlene
Klima- og miljøhensyn kan i praksis ivaretas gjennom flere ulike virkemidler i en anskaffelsesprosess: kravspesifikasjonen, tildelingskriteriene, kontraktsvilkårene, og i noen grad kvalifikasjonskravene. Bestemmelsen i § 5b regulerer først og fremst forholdet mellom kravspesifikasjon og tildelingskriterier, men det er nyttig å se alle virkemidlene i sammenheng.
Kravspesifikasjon
Kravspesifikasjonen er stedet der oppdragsgiver stiller bindende minstekrav som alle tilbud må oppfylle for å bli ansett som et kvalifisert tilbud. Slike krav kan brukes som selvstendig virkemiddel for å ivareta klima- og miljøhensyn, og — som vist i punkt 3.3 — kan de også tre i stedet for tildelingskriterier når vilkårene for unntaket er oppfylt.
Kravene må uansett ha tilknytning til leveransen og stå i forhold til anskaffelsens formål og verdi. DFØ anbefaler at kravspesifikasjonen kan brukes som virkemiddel for klima- og miljøkrav innenfor de grunnleggende prinsippene.
Forarbeidene anbefaler at funksjons- eller ytelsesorientert spesifisering bør benyttes der det er mulig, nettopp for at leverandørene skal kunne utnytte ny teknologi og nye løsninger for å oppfylle kravene, i stedet for at oppdragsgiver på forhånd låser seg til en bestemt teknisk løsning. Denne tilnærmingen legger til rette for innovasjon og gir markedet rom til å konkurrere på den beste løsningen, ikke bare på den rimeligste varianten av en fastsatt løsning.
Forarbeidene peker videre på at valget mellom minstekrav og tildelingskriterier bør avhenge av markedets modenhet. I et modent marked, der de fleste tilbydere allerede kan levere gode miljøløsninger, vil minstekrav ofte være det mest effektive virkemiddelet, fordi da sikres et visst minimumsnivå hos alle leverandører uten at konkurransen kompliseres unødig. I et mindre modent marked, der det er stor variasjon i leverandørenes evne og vilje til å levere miljøvennlige løsninger, anbefaler forarbeidene i stedet bruk av tildelingskriterier — eventuelt i kombinasjon med minstekrav — for å premiere de leverandørene som ønsker å strekke seg lenger enn minimumsnivået.
Denne anbefalingen harmonerer godt med det mønsteret som fremkommer i nemndspraksisen. I Vestland fylkeskommune-saken (driftskontrakt for veilys) var markedet ennå ikke modent for elektriske liftbiler, og oppdragsgiver kombinerte minstekrav om 50 prosent nullutslippskjøretøy med en bevisst aksept av at kravet ikke kunne settes høyere. I Rogaland-saken (ventilasjon og kulde) konkluderte oppdragsgiver med at markedet var modent basert på erfaringer fra en avlyst konkurranse — men unnlot å stille bindende krav på det nivået markedet faktisk kunne levere. Forskjellen mellom de to sakene illustrerer nettopp forarbeidenes poeng: modenhetsvurderingen må materialisere seg i krav som faktisk binder leverandørene, ikke i en antakelse om at de vil levere frivillig.
Tildelingskriterier
Tildelingskriteriet «miljø» eller «klima og miljø» er hovedregelens primære virkemiddel, og skal som vist i punkt 3.2 som utgangspunkt vektes med minst 30 prosent.
Der oppdragsgiver i stedet angir tildelingskriteriene i prioritert rekkefølge — typisk fordi vekting ikke er praktisk mulig eller hensiktsmessig — følger det direkte av ordlyden i andre ledd at klima- og miljøhensyn «skal» være blant de tre høyest prioriterte kriteriene. Dette er et rettskrav, ikke en anbefaling: loven bruker «skal», ikke «bør». DFØ-veilederen formulerer dette som at klima- og miljøhensyn «bør» være blant de tre høyest prioriterte, men det er viktig å presisere at loven bruker det bindende «skal» for denne situasjonen. Dersom oppdragsgiver ikke plasserer klima- og miljøhensyn blant de tre høyest prioriterte, må det i stedet stilles klima- og miljøkrav i kravspesifikasjonen, og denne løsningen må begrunnes i anskaffelsesdokumentene.
At miljøegenskaper i utgangspunktet lovlig kan brukes som tildelingskriterium, er en etablert rettssetning. KOFA slo allerede i sak 2011/69 (Oslo kommune) fast at miljøegenskaper kan brukes som lovlig tildelingskriterium når kriteriet har tilknytning til kontraktsgjenstanden, og at oppdragsgiver har et relativt vidt innkjøpsfaglig skjønn ved utforming og vekting av tildelingskriterier, forutsatt at kriteriene er egnet til å identifisere det økonomisk mest fordelaktige tilbudet [KOFA 2011/69]. Saken ble avgjort etter eldre regelverk, men rettssetningen om tilknytningskravet står ved lag under dagens bestemmelser og er en del av bakgrunnen for at KOFA i nyere saker har krevd at miljøkriteriet uttrykkelig identifiserer klima- og miljøhensyn som egen evalueringsdimensjon [KOFA 2025/0999].
Selve gjennomføringen av evalueringen av miljøkriteriet må skje i samsvar med de grunnleggende prinsippene — herunder kravet til likebehandling og forutberegnelighet. Det innebærer blant annet at evalueringsmetoden for miljøkriteriet må være fastsatt og forenlig med det som fremgår av konkurransegrunnlaget, og at alle tilbud må vurderes etter samme mål.
Kontraktsvilkår
Kontraktsvilkår skiller seg fra kravspesifikasjonen og tildelingskriteriene ved at de ikke stiller krav til tilbudet på tilbudsstadiet, men regulerer hvordan kontrakten skal gjennomføres etter tildeling. Slike vilkår kan brukes for å ivareta klima- og miljøhensyn, og trenger etter alminnelige anskaffelsesrettslige prinsipper ikke å være direkte nødvendige for gjennomføringen av kontrakten, så lenge de har tilknytning til leveransen.
DFØ anbefaler at oppdragsgiver som hovedregel bør bruke fremforhandlede og balanserte kontraktsstandarder der slike finnes, fremfor å utforme særskilte klima- og miljøvilkår fra grunnen av i hver enkelt anskaffelse. Dette er en anbefaling begrunnet i effektivitet og forutsigbarhet, ikke et selvstendig rettskrav.
Det bør understrekes at kontraktsvilkår ikke kan tre i stedet for tildelingskriterier på samme måte som kravspesifikasjonsunntaket tillater — ordlyden i § 5b andre ledd tredje punktum viser til «klima- og miljøkrav i kravspesifikasjonen», ikke til kontraktsvilkår generelt. Kontraktsvilkår kan imidlertid styrke den samlede klima- og miljøprofilen i en anskaffelse og bidra til at miljøhensyn faktisk følges opp i kontraktsperioden.
Kombinasjon av virkemidlene
Krav og tildelingskriterier kan kombineres, og som vist i punkt 3.3 kan en slik kombinasjon i visse tilfeller oppfylle vilkårene for kravspesifikasjonsunntaket dersom oppdragsgiver dokumenterer at kombinasjonen samlet gir en bedre effekt enn en ren vekting.
Det er imidlertid en viktig presisering at krav i kravspesifikasjonen ikke uten videre kan kompensere for en lavere vekting enn 30 prosent. En vekting under 30 prosent er bare lovlig dersom vilkårene for unntaket i § 5b andre ledd tredje og fjerde punktum faktisk er oppfylt, med tilhørende begrunnelsesplikt [KOFA 2025/0819; KOFA 2024/1339]. Åsnes kommune-saken og Lyngen kommune-saken illustrerer nettopp dette: en lavere vekting enn 30 prosent, uten en dokumentert vurdering av at kombinasjonen med minstekrav gir bedre samlet effekt, er ulovlig.
Merkeordninger
Anskaffelsesforskriftens §§ 8-6, 11-3 og 15-3 åpner for at oppdragsgiver kan kreve en bestemt merkeordning som dokumentasjon for at en vare, tjeneste eller bygge- og anleggsarbeid oppfyller bestemte miljømessige egenskaper. Adgangen forutsetter at merkekravene er relevante for å definere egenskapene ved kontraktsgjenstanden, at de er utviklet på grunnlag av kriterier som kan verifiseres objektivt, at de er fastsatt gjennom en åpen prosess der relevante aktører har kunnet delta, og at merket er tilgjengelig for alle interesserte.
Oppdragsgiver må godta annen merkeordning eller annen egnet dokumentasjon dersom leverandøren kan vise at denne oppfyller de samme kravene som det etterspurte merket.
Et uavklart spørsmål er om et miljøsertifikat — for eksempel Miljøfyrtårn eller ISO 14001 — kan brukes som tildelingskriterium uten noen nærmere kobling til den konkrete leveransen. KOFA-sak 2025/0999 (Gran kommune) tyder på at en ren henvisning til sertifisering uten tilknytning til leveransens egenskaper ikke er tilstrekkelig [KOFA 2025/0999]. I den saken krevde underkriteriet fremvisning av gyldig sertifikat for å oppnå poeng, men leverandørene ble ikke bedt om å beskrive hvordan sertifiseringen ville påvirke kontraktsgjennomføringen. KOFA fant at kriteriet gjaldt egenskaper ved leverandøren og ikke ved den tilbudte ytelsen, og var ulovlig etter FOA § 18-1 fjerde ledd. Spørsmålet er likevel ikke uttømmende avklart for alle typer sertifiseringsordninger, og oppdragsgiver bør være varsom med å bruke sertifiseringskrav som ikke er knyttet til hva som faktisk skal leveres.
Kvalifikasjonskrav som klima- og miljøkrav
Et grensespørsmål som er delvis avklart, gjelder om et kvalifikasjonskrav — altså et krav til leverandøren, ikke til ytelsen — kan behandles som et klima- og miljøkrav i kravspesifikasjonsunntakets forstand.
KOFA har i flere saker akseptert at et kvalifikasjonskrav kan anses som et «klima- og miljøkrav» dersom det retter seg mot egenskapene ved selve tjenesten, uavhengig av dokumentplassering. I KOFA-sak 2025/0819 (Åsnes kommune) uttalte nemnda at et kvalifikasjonskrav om at maskiner og utstyr minimum måtte oppfylle Euroklasse 5 / Steg 4 kunne anses som et klima- og miljøkrav i bestemmelsens forstand, ettersom kravet rettet seg mot tjenestens egenskaper etter FOA § 15-1 første ledd [KOFA 2025/0819]. Tilsvarende ble i KOFA-sak 2024/639 (Landbruksdirektoratet) krav som formelt var betegnet som kvalifikasjonskrav, men som knyttet seg til kontraktsgjennomføringen, behandlet som tekniske krav til ytelsen [KOFA 2024/639].
Grensedragningen mellom samme miljøegenskap brukt som kvalifikasjonskrav, kravspesifikasjon og tildelingskriterium reiser også et spørsmål om ulovlig overlapp — når risikerer oppdragsgiver å evaluere samme egenskap flere ganger? Lyngen kommune-saken illustrerer problemet tydelig: tildelingskriteriet og kvalifikasjonskravet krevde begge dokumentasjon på avtale med miljøstasjon, og evalueringen var binær — identisk med kvalifikasjonsvurderingen. KOFA konstaterte at dette gjorde kriteriet uegnet til å skille tilbud fra hverandre [KOFA 2024/1339]. Praksis fra Gran kommune-saken og Lyngen kommune-saken antyder at nemnda foretar en realitetsvurdering av om det faktisk skjer en dobbelt evaluering, men spørsmålet er bare delvis avklart for alle tenkelige kombinasjoner.
3.5 Oppdragsgivers begrunnelsesplikt og dokumentasjon av valg
Gjennomgangen i punkt 3.3 har allerede vist at begrunnelsesplikten er den delen av § 5b som håndheves strengest i praksis. Både kravspesifikasjonsunntaket og uvesentlighetsunntaket krever etter ordlyden at bruken «skal begrunnes i anskaffelsesdokumentene». Dette er ikke en formalitet — det er et selvstendig materielt vilkår som kommer i tillegg til de underliggende vurderingene av om unntaket faktisk er anvendelig.
Krav til form
Kravet til begrunnelsens form er strengt. Begrunnelsen skal fremgå av anskaffelsesdokumentene, og den må være tilgjengelig for leverandørene senest ved kunngjøringstidspunktet, slik at de kan innrette sine tilbud i tillit til det som er opplyst.
KOFAs praksis viser gjennomgående at verken interne strategidokumenter, muntlige forklaringer gitt på tilbudskonferanse, eller besvarelser av spørsmål som ikke direkte knytter seg til vurderingen av unntaksvilkåret, kan erstatte en skriftlig, konkret begrunnelse i selve anskaffelsesdokumentene. KOFA-sak 2025/0726 (Statens vegvesen — fanggjerde) er den tydeligste illustrasjonen: begrunnelsen fantes i innklagedes innkjøpsstrategi, men ble aldri tatt inn i anskaffelsesdokumentene, og oppfylte derfor ikke kravet [KOFA 2025/0726]. KOFA-sak 2025/0666 (Hafslund Celsio AS) bekreftet at muntlig gjennomgang på tilbudskonferanse heller ikke er tilstrekkelig [KOFA 2025/0666]. Og KOFA-sak 2024/639 (Landbruksdirektoratet) slo fast at en begrunnelse avgitt i svar på spørsmål, som ikke knyttet seg til vurderingen av unntaksvilkåret, ikke oppfylte kravet [KOFA 2024/639].
DFØ anbefaler at begrunnelsen legges i selve kunngjøringsskjemaet, slik at den er lett tilgjengelig og synlig for alle som vurderer å delta i konkurransen. Selve plasseringen i kunngjøringsskjemaet er en anbefaling, ikke et absolutt krav — det avgjørende etter rettspraksis er at begrunnelsen finnes et sted i anskaffelsesdokumentene og er tilgjengelig på riktig tidspunkt.
Krav til innhold
Kravet til begrunnelsens innhold er også presist. Det er ikke tilstrekkelig å opplyse at en vurdering er gjort og at konklusjonen ble at krav er bedre enn kriterium. Begrunnelsen må inneholde konkrete vurderinger som gjør leverandørene i stand til å etterprøve om vilkåret faktisk er oppfylt [KOFA 2025/0322; KOFA 2024/639].
KOFA-sak 2024/639 (Landbruksdirektoratet) illustrerer dette særlig godt: selv der de materielle unntaksvilkårene i og for seg var oppfylt, ble oppdragsgiver funnet å ha brutt regelverket fordi begrunnelsesplikten ikke var overholdt. Nemnda uttalte at en begrunnelse gitt i svar på spørsmål før tilbudsfristens utløp, som ikke knyttet seg til vurderingen av om unntaket i § 7-9 fjerde ledd var oppfylt i den konkrete anskaffelsen, ikke oppfylte begrunnelsesplikten — og at bruddet heller ikke kunne rettes i ettertid, nettopp fordi begrunnelsen skulle vært inntatt i anskaffelsesdokumentene [KOFA 2024/639].
KOFA-sak 2025/0819 (Åsnes kommune) bekrefter det samme: begrunnelsen i konkurransegrunnlaget var «svært knapp», og den etterfølgende forklaringen tilførte «ingenting» om den konkrete vurderingen av forholdet mellom krav og kriterium. Oppdragsgiver måtte ha synliggjort sine vurderinger med hensyn til fordelingen mellom tildelingskriteriet og minstekravet [KOFA 2025/0819].
KOFA har i sak 2023/1017 presisert at konkurransegrunnlaget kan avklares gjennom spørsmål og svar — men dette gjelder avklaring av uklarheter i et allerede formulert konkurransegrunnlag, ikke erstatning av en manglende begrunnelse.
Begrunnelsespliktens virkeområde
Begrunnelsesplikten gjelder for begge unntakene — både kravspesifikasjonsunntaket (§ 5b andre ledd fjerde punktum) og uvesentlighetsunntaket (§ 5b tredje ledd andre punktum). Ordlyden er den samme i begge tilfeller: «Dette skal begrunnes i anskaffelsesdokumentene.»
Et spørsmål som er berørt i regeltreet, er om begrunnelsesplikten for uvesentlighetsunntaket skal praktiseres på samme strenghetsnivå som for kravspesifikasjonsunntaket. Kildematerialet gir ikke grunnlag for å fastslå noen forskjell — ordlyden er identisk, og det er grunn til å anta at den samme standarden for form og innhold gjelder. Oppdragsgiver bør derfor legge til grunn at begrunnelseskravene som er utviklet i praksis om kravspesifikasjonsunntaket, gjelder tilsvarende for uvesentlighetsunntaket.
Konsekvenser av brudd: avlysningsplikt
Brudd på plikten til å oppstille miljøkrav eller miljøkriterier etter § 5b kan utgjøre en feil som utløser avlysningsplikt, dersom feilen kan ha påvirket utformingen av tilbudene eller utfallet av konkurransen. Dette gjelder særlig ved manglende vekting av klima og miljø med minst 30 prosent, der feilen kan ha ledet til at leverandører har innrettet sine tilbud annerledes enn de ville ha gjort dersom miljøkriteriet hadde hatt riktig vekt.
Mønsteret fra praksis er konsistent: i sakene der det materielle vilkåret for unntaket ikke var oppfylt — Rogaland-saken om ventilasjon og kulde, Sykehusinnkjøp-saken om rør og VVS, Gran kommune-saken, Åsnes-saken og Lyngen-saken — utløste bruddet avlysningsplikt. Begrunnelsen er den samme i alle sakene: tildelingskriterienes innhold og vekt er avgjørende for leverandørenes valg om å delta og for utformingen av tilbudene, og et tildelingskriterium om klima og miljø vektet minimum 30 prosent ville ha påvirket disse valgene.
Når det gjelder brudd på selve begrunnelsesplikten for et unntak — der det materielle vilkåret i seg selv er oppfylt — er rettstilstanden mer nyansert. I Landbruksdirektoratet-saken, Statens vegvesen-saken om fanggjerde og Hafslund Celsio-saken ble det konstatert brudd på begrunnelsesplikten, men ingen avlysningsplikt, fordi feilen verken hadde påvirket deltakerinteressen eller utfallet. Disse sakene viser at den formelle begrunnelsesmangelen i seg selv ikke nødvendigvis har innvirkning på konkurransen — men det er ingen trygg strategi å planlegge med dette.
Det foreliggende kildematerialet behandler ikke sanksjonsspørsmål ved brudd på 30-prosentregelen utover avlysningsplikt — spørsmål om erstatning eller overtredelsesgebyr er dermed ikke dekket i denne fremstillingen.
3.6 Sammenheng mellom LOA § 5b, § 5a (strategien) og § 5c (standardiserte krav)
Loven bygger opp en systematikk der § 5b er hovedregelen for den enkelte anskaffelse, mens tilstøtende bestemmelser regulerer henholdsvis den overordnede strategiske forankringen (§ 5a) og forholdet til standardiserte, forhåndsfastsatte krav (§ 5c). Kildematerialet som ligger til grunn for dette kapittelet, gir ikke grunnlag for noen fullstendig rettslig analyse av forholdet mellom § 5b og § 5c, og fremstillingen må derfor holdes på et forsiktig, overordnet nivå.
Bindende standardkrav erstatter den skjønnsmessige vurderingen
Det klareste utgangspunktet er at dersom det er fastsatt bindende, standardiserte minstekrav i lov eller forskrift for en bestemt anskaffelseskategori, erstatter disse kravene den skjønnsmessige vurderingen som ellers ville fulgt av § 5b. Et eksempel er reglene om obligatoriske klima- og miljøkrav for kjøretøy og ferjer, der egne forskrifter fastsetter standardiserte krav som oppdragsgiver skal følge, uavhengig av den generelle 30-prosentregelen og unntaksvurderingene i § 5b.
DFØ påpeker at oppdragsgiver derfor først må ha kontroll på om anskaffelsen omfattes av slike bindende standardkrav, før den øvrige, skjønnsbaserte reguleringen i § 5b overhodet kommer til anvendelse. Der standardiserte krav gjelder, er det disse kravene — ikke den generelle 30-prosentvurderingen — som styrer hvordan klima- og miljøhensyn skal ivaretas i den konkrete anskaffelsen.
For anskaffelser utenfor anskaffelsesforskriften — typisk anskaffelser som reguleres av forsynings- eller konsesjonsregelverket — må oppdragsgiver se hen til de særskilte reglene i dette regelverket.
Standardiserte minstekrav og DFØs veiledende kriterier
Forarbeidene fremhever at oppdragsgiver kan støtte seg på standardiserte minstekrav eller på veiledende kriterier utarbeidet av DFØ, og deretter vurdere om det er grunnlag for å stille ytterligere eller andre klima- og miljøkrav tilpasset den enkelte anskaffelsen.
Standardiserte minimumskrav omtales i forarbeidene som et relevant virkemiddel for å fremme tidlig bruk og spredning av løsninger som bidrar til grønn omstilling. Slike krav gir forutsigbarhet for både oppdragsgivere og leverandører og reduserer transaksjonskostnadene ved at hver enkelt oppdragsgiver ikke må gjøre den samme vurderingen fra bunnen av.
Samtidig understreker forarbeidene at oppdragsgiver må velge krav som faktisk påvirker miljøresultatet, vurdere om kostnadene ved kravet er forsvarlige sett opp mot anskaffelsens verdi og formål, og oppdatere kravsnivået etter hvert som markedet og teknologien utvikler seg. Standardiserte krav er ikke ment å være statiske — de skal følge med utviklingen i hva som er teknisk og økonomisk oppnåelig.
Åpne spørsmål
Utover dette må forholdet mellom § 5b og § 5c anses som en del av rettstilstanden som ennå ikke er fullt ut avklart. Det gjelder særlig spørsmålet om i hvilken grad standardiserte krav etter § 5c kan eller skal suppleres med ytterligere klima- og miljøhensyn etter § 5b i den enkelte anskaffelse, og om en oppdragsgiver som følger standardiserte minstekrav dermed automatisk anses å ha oppfylt sin plikt etter § 5b, eller om det likevel kan være rom for — eller plikt til — ytterligere tiltak. Dette temaet bør følges opp etter hvert som praksis og veiledning om § 5c utvikler seg, og behandles mer utførlig i senere kapitler om standardiserte krav.
3.7 Det faglige laget: veilederes anbefalinger om operasjonalisering — vurdert mot de rettslige rammene
De rettslige rammene som er gjennomgått ovenfor, setter grensene for hva oppdragsgiver har plikt til, og hva som er forbudt. Innenfor disse rammene gir fagkildene en rekke anbefalinger om hvordan arbeidet bør organiseres i praksis. Disse anbefalingene er ikke rettskrav, men de er godt egnet til å bidra til at oppdragsgiver oppfyller de rettslige kravene på en robust og etterprøvbar måte.
Markedsdialog og markedskartlegging
DFØ anbefaler gjennomgående at oppdragsgiver gjennomfører markedsdialog før klima- og miljøkrav stilles, slik at kravene er forankret i det markedet faktisk kan levere. Forarbeidene støtter dette ved å anbefale at miljøhensyn kan og bør integreres tidlig i kommunale innkjøp, særlig ved utforming av krav, vurdering av totalkostnader og utvikling av en mer forutsigbar praksis over tid.
Denne anbefalingen har direkte sammenheng med det rettslige kravet om et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag ved bruk av kravspesifikasjonsunntaket, som drøftet i punkt 3.3. Uten en viss form for markedskunnskap vil det være vanskelig å dokumentere at et krav gir «klart bedre» effekt enn en vekting. KOFA-sak 2025/0356 (Vestland fylkeskommune) viser at kunnskapsgrunnlaget kan bygges på historiske kontraktsdata og teknologimodenhetsvurderinger i stedet for formell dialog [KOFA 2025/0356]. KOFA-sak 2025/0666 (Hafslund Celsio AS) bekrefter at en grundig markedsdialog med de aktuelle leverandørene og kontakt med en miljørådgiver i annen kommune kan være tilstrekkelig [KOFA 2025/0666]. Formell markedsdialog er altså ikke et absolutt vilkår, men andre former for kartlegging, sammenligning med tidligere kontrakter eller generell bransjekunnskap kan også utgjøre et tilstrekkelig grunnlag.
Livssykluskostnader
Forarbeidene anbefaler at oppdragsgiver legger vekt på hele kostnadsbildet, inkludert driftskostnader gjennom hele levetiden (livssykluskostnader), fremfor bare anskaffelseskostnaden. Dette er særlig fremhevet for bygg, der forarbeidene peker på viktigheten av å tenke helhetlig gjennom hele livsløpet for å kunne budsjettere realistisk for kostnader til drift og vedlikehold.
Dette er en anbefaling om god økonomistyring og har ingen direkte rettslig forankring i § 5b, men den harmonerer godt med bestemmelsens formål om å redusere anskaffelsens samlede klimaavtrykk og miljøbelastning, som per definisjon strekker seg utover selve anskaffelsestidspunktet. Forholdet mellom 30-prosentregelen og livssykluskostnadsvurderinger er for øvrig ikke behandlet i noen av de foreliggende kildene og må anses som et åpent spørsmål.
EU-kommisjonens policyanbefalinger
EU-kommisjonen legger vekt på klare, verifiserbare, begrunnede og ambisiøse miljøkriterier basert på en livssyklustilnærming og vitenskapelig grunnlag. EU-kommisjonen utvikler frivillige kriterier for enkelte produktgrupper innenfor rammen av grønne offentlige anskaffelser (Green Public Procurement), og disse kan gi inspirasjon og et startpunkt for norske oppdragsgivere.
Det er verdt å presisere at dette er policyanbefalinger fra EU-kommisjonen og ikke bindende norsk rett. 30-prosentregelen er en særnorsk regel som ikke har noe direkte EU-rettslig motstykke. Skal EU-kommisjonens kriterier brukes i en norsk anskaffelse, må de tilpasses og oppfylle kravet til tilknytning til kontraktsgjenstanden og kravet til reell relevans som følger av norsk rett, slik det er redegjort for i punkt 3.2 og 3.4. EU-kommisjonens vektlegging av klare og verifiserbare kriterier er like fullt et nyttig pedagogisk utgangspunkt for hvordan gode klima- og miljøkriterier bør utformes, selv om det konkrete innholdet i kriteriene må hentes fra de relevante EU-dokumentene og tilpasses norske forhold.
Verktøy og ressurser
DFØs kriterieveiviser, klima- og miljørisikoliste og klimakalkulator er praktiske verktøy som kan bidra til å identifisere relevante klima- og miljøaspekter ved en anskaffelse, og til å underbygge det kunnskapsgrunnlaget som kreves for både 30-prosentvurderingen og de to unntakene. DFØs opplæringsressurser kan brukes til kompetansebygging i egen organisasjon, men praktikeren bør være oppmerksom på at enkelte moduler kan være utdaterte og bør kontrolleres opp mot gjeldende regelverk før de legges til grunn.
Samlet viser gjennomgangen i dette kapittelet at § 5b er bygget som en trapp: en vid, formålsbestemt hovedplikt i første ledd, et presist tallfestet krav i andre ledd for kunngjøringspliktige anskaffelser, og to snevre unntak i tredje ledd som begge er betinget av en dokumentert, konkret og tidsriktig begrunnelse. KOFAs praksis har i stor grad handlet om å håndheve nettopp begrunnelsesplikten og kunnskapsgrunnlaget strengt, samtidig som det materielle handlingsrommet — særlig terskelen for «klart bedre effekt» — har fått et visst spillerom for oppdragsgivers skjønn.
De gjennomgåtte sakene tegner opp et nokså klart landskap: oppdragsgivere som kartlegger markedet, stiller kontraktsbindende krav, og begrunner sine valg skriftlig i anskaffelsesdokumentene, har gjennomgående fått medhold — selv der de valgte en lavere miljøvekting enn 30 prosent. Oppdragsgivere som nøyer seg med generelle oppfordringer, utelater begrunnelsen eller unnlater å kartlegge sentrale miljøaspekter, blir konsekvent felt. Mønsteret gir praktikeren en klar handlingsanvisning: invester tid i forberedelsen og dokumentasjonen, ikke bare i selve kravutformingen.
De følgende kapitlene bygger videre på denne rammen ved å gå i dybden på hvert enkelt virkemiddel: kravspesifikasjonen, tildelingskriteriene og kontraktsvilkårene.