Bring betalte transportørene 70 prosent av en intern pris som selskapet satte selv. Transportørene trodde de fikk 70 prosent av det kunden betalte. Borgarting lagmannsrett ga transportørene rett, og Bring må betale tilleggsvederlag.
Bring Courier & Express brukte små transportfirmaer til å kjøre ut møbler for blant annet IKEA og Bohus. Sjåførene kjørte biler med Bring-logo og gikk i Bring-uniform. Men firmaene var egne foretak, enkeltpersonforetak og små aksjeselskaper.
Samarbeidet var regulert i rammeavtaler fra 2014 og 2022. En rammeavtale fastsetter vilkårene for oppdragene som kommer senere, særlig prisen. Avtalene sa at transportørene skulle få 70 prosent provisjon, altså 70 prosent av et bestemt beløp. Beløpet ble kalt «lokal pris» i den ene avtalen og «unit price» i den andre.
Spørsmålet var: Hvilket beløp var dette egentlig?
To priser i systemet
Bring hadde to priser i systemet sitt. Den ene var det kunden betalte. Den andre var en intern pris som Bring selv satte, og som var lavere. Transportørene fikk 70 prosent av den interne prisen.
Transportørene trodde de fikk 70 prosent av det kunden betalte for transporten. De kunne ikke sjekke dette, fordi de aldri fikk se kundeprisen.
Seks transportører gikk til sak. Saken gjaldt om lag 300 000 oppdrag fra 2014 til 2024.
Retten: En pris må være en ekte pris
Oslo tingrett ga transportørene medhold. I Borgarting lagmannsretts dom i saken kom retten til samme resultat.
Lagmannsretten tok utgangspunkt i ordene i avtalen. Med «pris» mener vi vanligvis det en kunde betaler for en vare eller tjeneste. En provisjon er en andel av et bestemt beløp. Retten skrev: «Det framstår som meningsløst å beregne 70 prosent av et tall som ikke har noe bestemt innhold, men som kan fastsettes fritt av den ene parten.»
2014-avtalen sa også at grunnlaget skulle beregnes ut fra den delen av kundeprisen som gjaldt tjenestene transportøren leverte. Bring kunne altså trekke fra betaling for andre tjenester, for eksempel lagring og montering. Men grunnlaget måtte henge sammen med det kunden faktisk betalte.
Transportørene hadde derfor krav på tilleggsbetaling. Lagmannsretten justerte beløpene noe, fordi tingretten hadde regnet ut rentene feil.
Den som skriver avtalen, bærer risikoen
To forhold trakk i samme retning.
For det første forklarte flere av Brings egne kontraktsansvarlige at de forsto avtalen slik transportørene gjorde. De hadde også sagt dette til transportørene da avtalene ble inngått. Ingenting tydet på at noen i Bring hadde fortalt transportørene at selskapet regnet annerledes.
For det andre var det Bring som hadde skrevet avtalen, og Bring var den klart sterkeste parten. Da må uklarheter gå ut over Bring.
Bring mente også at transportørene hadde godtatt betalingen ved å ta hvert enkelt oppdrag. Selskapet viste dessuten til at avtalen ga transportørene sju dager til å si fra om feil i hver avregning. Retten var ikke enig. Transportørene kunne ikke protestere mot noe de ikke hadde mulighet til å kontrollere.
Hva betyr dette for deg?
Saken handler ikke om anskaffelsesregelverket. Den handler om hvordan en kontrakt skal forstås. Men lærdommen passer godt for alle som lager rammeavtaler med en prismodell.
Tenk deg at kontrakten din sier at leverandøren skal få en andel av et beløp som dere selv fastsetter. Still deg to spørsmål: Kan leverandøren lese i kontrakten hvor tallet kommer fra? Og kan leverandøren selv sjekke at det stemmer?
Er svaret nei, kan uklarheten gå ut over deg, særlig når det er du som har skrevet avtalen. Sjekk også at det dere sier til leverandøren i møter, stemmer med hvordan dere faktisk regner.
Et tall som bare du kontrollerer, er ingen pris. Skriv tydelig hva betalingen regnes av, slik at leverandøren kan kontrollere den selv.
Vil du lære mer? Kurset «Rammeavtaler og dynamiske innkjøpsordninger» går 28.10. Se kurskalenderen.