Norsk dom

Borgarting: Bring måtte betale tilleggsvederlag til transportører

Borgarting lagmannsrett behandlet en tvist mellom Bring Courier & Express AS og seks underleverandører om korrekt vederlag for transportoppdrag etter rammeavtaler fra 2014 og 2022. Retten kom, som tingretten, til at leverandørene hadde krav på tilleggsvederlag fordi provisjonen skulle beregnes av den delen av kundeprisen som gjaldt transportoppdraget, ikke av en ensidig fastsatt intern pris. Utmålingen ble justert noe på grunn av feil renteberegning.

Hovedspørsmål

Hovedspørsmålet var hvordan vederlagsbestemmelsene i to rammeavtaler mellom Bring og underleverandører skulle tolkes. Saken gjaldt særlig om leverandørenes provisjon skulle beregnes av kundens pris for transportoppdraget eller av Brings interne "unit price"/"lokal pris".

Saksdata: 25-006170ASD-BORG, 2025-12-01, Borgarting lagmannsrett, ikke spesifisert, kontraktsrettslig tvist.

Faktum

Bring Courier & Express AS benyttet en rekke mindre transportforetak som underleverandører til bud- og hjemleveringstjenester, blant annet for IKEA og Bohus. Forholdet var regulert gjennom en leverandøravtale fra 2014 og en ny avtale fra 2022. Tvisten omfattet om lag 300 000 fraktoppdrag utført i perioden 2014–2024. Etter avtalene mottok leverandørene vederlag for faktisk utførte oppdrag, og vederlagsmodellene bygget på at leverandøren skulle ha 70 prosent provisjon av et nærmere angitt beregningsgrunnlag. Bring brukte i sitt interne system to prisstørrelser: c-pris, som tilsvarte prisen kunden betalte, og u-pris/unit price, som Bring brukte som grunnlag for utbetaling til leverandørene. Leverandørene fikk ikke innsyn i kundeprisen før oppdragene var gjennomført. Sommeren 2023 oppstod tvist om avtaleforståelsen, og leverandørene tok ut søksmål. Oslo tingrett ga leverandørene medhold og tilkjente betydelige beløp i tilleggsvederlag og forsinkelsesrenter. Bring anket til Borgarting lagmannsrett og gjorde blant annet gjeldende at vederlaget var korrekt beregnet, at kravene var foreldet, og at hvert enkelt oppdrag måtte anses som en selvstendig avtale.

Rettens vurdering

Lagmannsretten tok utgangspunkt i alminnelige prinsipper for tolkning av næringskontrakter mellom profesjonelle parter, med særlig vekt på objektiv tolkning av ordlyden. Retten viste til Rt-2002-1155 Hansa Borg og la til grunn at kontraktens ordlyd var sentral, men at etterfølgende opptreden og eventuell felles partsforståelse kunne få betydning.

Ved tolkningen av 2014-avtalen og 2022-avtalen fant lagmannsretten at uttrykkene "lokal pris" og "unit price" ikke naturlig kunne forstås som et beløp Bring ensidig og fritt kunne fastsette i egne systemer. Bruken av begrepene "pris" og "provisjon" tilsa etter rettens syn en kobling til et reelt vederlag betalt for transporttjenesten. Særlig viste retten til at 2022-avtalen beskrev leverandørgrunnlaget som den delen av kundeoppdraget leverandøren utførte, og at 2014-avtalens punkt C uttrykkelig knyttet beregningsgrunnlaget til den delen av kundeprisen som gjaldt tjenester levert av leverandøren. Retten mente derfor at provisjonen skulle beregnes av den delen av kundeprisen som knyttet seg til transportoppdraget, fratrukket betaling for andre tjenester.

Lagmannsretten la også vekt på tidligere avtaler fra 2009, hvor sammenhengen mellom kundepris og transportøroppdragspris var tydeligere formulert. Dette støttet leverandørenes forståelse. Videre fremhevet retten at flere av Brings egne ansatte og kontraktsansvarlige hadde forklart at de oppfattet avtalene slik leverandørene gjorde, og at dette også ble kommunisert i kontraktsmøter. Det var ikke ført bevis for at Bring hadde informert leverandørene om at selskapet praktiserte modellen annerledes.

Retten avviste Brings subsidiære anførsel om at hvert enkelt oppdrag etablerte en avvikende betalingsavtale. Rammeavtalene fastsatte vilkårene for senere oppdrag, herunder prisgrunnlaget, selv om de ikke garanterte oppdragsvolum. At partene i enkelte tilfeller særskilt kunne avtale avvikende vederlag, endret ikke dette. Leverandørene hadde heller ikke hatt reell mulighet til å kontrollere om utbetalt vederlag samsvarte med avtalene, fordi de manglet innsyn i kundeprisene.

Når det gjaldt innsigelsen om for sen reklamasjon etter syvdagersfristen i avregningsbestemmelsene, fant lagmannsretten at kravene uansett ikke var tapt. Leverandørene kunne ikke kontrollere avregningen mot riktige tall når bare Bring satt med opplysningene.

Foreldelsesinnsigelsen førte heller ikke frem. Retten la til grunn at foreldelsesfristen var avbrutt ved stevning 2023-10-27, og at leverandørene ikke hadde nødvendig kunnskap om kravet tidligere enn februar 2023. Det var heller ikke bevist at de burde ha skaffet seg slik kunnskap før 2022-10-27. Mistanker og rykter var ikke tilstrekkelig til å utløse friststart når Bring samtidig hadde avkreftet at det ble operert med ulike priser.

Konklusjon

Lagmannsretten kom til samme hovedresultat som tingretten: Bring hadde beregnet leverandørenes vederlag for lavt og måtte betale tilleggsvederlag. Avtalene fra 2014 og 2022 ble tolket slik at leverandørene hadde krav på 70 prosent av den delen av kundeprisen som gjaldt transportoppdraget, med fradrag for andre tjenester og avtalte justeringer. Innsigelser om reklamasjonsfrist, aksept av enkeltoppdrag og foreldelse førte ikke frem. Utmålingen ble justert noe fordi tingrettens renteberegning var feil.

Praktisk betydning

Dommen illustrerer betydningen av klar og presis regulering av prismodeller i rammeavtaler og underleverandørforhold. Der oppdragsgiver bruker interne beregningsstørrelser, må sammenhengen mellom disse og kundens prisgrunnlag komme tydelig frem i kontrakten. Retten la også vekt på hvem som hadde utformet avtalen og den faktiske styrkeforskjellen mellom partene. For kontraktsforvaltning generelt viser avgjørelsen at reklamasjonsfrister og løpende avregninger får begrenset betydning når den ene parten sitter alene med informasjonen som er nødvendig for kontroll. Selv om dommen ikke gjelder offentlige anskaffelser som hovedtema, inneholder den en generell omtale av rammeavtalebegrepet.

Refererte rettskilder

Rt-2002-1155 — vist til for objektiv tolkning av næringskontrakter og betydningen av ordlyden
Rt-2002-1110 — vist til for at hver part bærer risikoen for egne forutsetninger
Rt-1997-1070 — vist til ved tolkningen av kunnskapskravet etter foreldelsesloven
HR-2023-585-A — vist til om når nødvendige kunnskaper foreligger for friststart
HR-2016-1209-U — vist til om tidspunktet for når undersøkelsesplikt utløser foreldelsesfrist
vegfraktloven § 41 — anvendt for foreldelsesfrist for kravene
foreldelsesloven § 10 nr. 1 — anvendt for tilleggsfrist ved manglende kunnskap om kravet
forskrift om offentlige anskaffelser § 4-1 bokstav i — brukt illustrativt for å beskrive hva en rammeavtale er
tvisteloven § 9-6 tredje ledd — nevnt i forbindelse med spørsmål om avskjæring av nytt påstandsgrunnlag
kjøpsloven §§ 45 til 47 — vist til for alminnelig språklig forståelse av begrepet pris

Hele dommen

BORGARTING LAGMANNSRETT

Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse

*Erstatter tidligere forkynt avgjørelse, 19.02.26 Lagdommer Irene Sogn

DOM

Avsagt: 01.12.2025

Saksnr.: 25-006170ASD-BORG/02

Dommere: Lagdommer Irene Sogn Lagdommer Petter Ringnes Tingrettsdommer Linda Stenersen

Ankende part Bring Courier & Express AS Advokat Kaja Regine Kroknes Harms Advokat Ole Rasmus Asbjørnsen

Ankemotpart Joma Chamran Advokat Nanette Christine Flatby Arvesen Ankemotpart Raza Transport AS Advokat Nanette Christine Flatby Arvesen Ankemotpart Uthayamanogaran Tharmalingam Advokat Nanette Christine Flatby Arvesen Ankemotpart Abbas Turkemani Advokat Nanette Christine Flatby Arvesen Ankemotpart Trygg Leveranse AS Advokat Nanette Christine Flatby Arvesen Ankemotpart Yasar Raza Khizar Advokat Nanette Christine Flatby Arvesen

1 Hva saken gjelder Saken gjelder krav på vederlag for utførte transportoppdrag. Den gjelder særlig spørsmålet om hvordan rammeavtaler inngått mellom et transportselskap og deres underleverandører skal forstås.

2 Sakens bakgrunn Partene er enige om at tingrettens beskrivelse av sakens bakgrunn kan legges til grunn. I tingrettens dom på side 3 til 8 heter det blant annet:

1. Kort oversikt over partene, forholdet mellom dem og sakens hovedspørsmål Saksøkte, Bring Courier & Express AS (heretter benevnt Bring) utfører den delen av Posten Bring-konsernets virksomhet som tilbyr bud- og ekspressleveranser dør til dør fra avsender til sluttmottaker. Brings kunder er avsender av den aktuelle sendingen, mens denne kundens kunde igjen er mottaker av sendingen. Bring benytter underleverandører som utførende transportører for gjennomføringen av selve transportoppdragene for Brings kunder. Underleverandørene er egne foretak (enkeltpersonforetak og små aksjeselskaper) som enten selv utfører oppdragene eller har ansatt sjåfører og hjelpemenn som utfører transportoppdragene.

Saksøkerne, Trygg Leveranse AS, Yasar Raza Khizar, Raza Transport AS, Joma Chamran, Abbas Turkemani og Uthayamanagoran Tharmalingam, i det videre omtalt med samlebetegnelsen «Leverandørene», har i lang tid utført slike transportoppdrag på vegne av Bring. Partenes rettigheter og plikter knyttet til transportoppdragene har vært regulert av en samarbeidsavtale i to versjoner (hver for seg «2014-avtalen» og «2022-avtalen» og samlet «Leverandøravtalene»). Leverandøravtalene er nå avsluttet mellom Bring og Leverandørene. Leverandørene skal i den perioden saken gjelder for det meste ha levert varer for Bohus og IKEA, men også for enkelte andre av Brings kunder. Retten oppfatter det som ubestridt at sakskomplekset omfatter om lag 300.000 enkeltstående fraktoppdrag som de seks saksøkerne har utført i perioden 2014-2024.

Hovedspørsmålet i saken er om Leverandørene har fått korrekt oppgjør for de utførte transportoppdragene, eller om vederlaget er beregnet for lavt sammenholdt med vederlagsbestemmelsene i Leverandøravtalene. Leverandørene krever utbetalt tilleggsvederlag, fordi de mener at grunnlaget for vederlagsberegningen har vært feil.

(…)

2. Beskrivelse av et typisk leverandøroppdrag for IKEA – «systemsatt oppdrag» Gangen i et typisk leverandøroppdrag for IKEA, som befinner seg innenfor segmentet «systemsatte oppdrag» (i motsetning til enkeltstående budoppdrag), var at IKEAs sluttkunde bestilte varer i butikk eller på nett. IKEA håndterte bestillingene og leverte ordren til Bring i et system som var skreddersydd for kundeavtalen mellom IKEA og Bring. Brings ansatte (transportleder) utarbeidet deretter kjørelister basert på ordrene og tilbød en Leverandør kjøreoppdrag gjennom en digital plattform. Kjørelistene var basert på geografi, volum og vekt for leveransene. Leverandøren aksepterte oppdraget. Kjørelisten inneholdt tidsrom for når hver enkelt leveranse skulle skje, navn og adresse og kontaktinformasjon til mottaker, størrelse

og vekt på forsendelsen, «worknr.» og ordrenummer. Verken forespørselen om kjøreoppdrag eller kjørelisten inneholdt opplysninger om hvilken betaling Leverandørene skulle få for oppdraget/oppdragene.

Samme dag som kjøreoppdraget skulle utføres hentet Leverandøren varene hos IKEA og kjørte varene ut til sluttkundene. Et slikt leverandøroppdrag kunne, i tillegg til selve frakten, også bestå av f.eks. innbæring av varene, montering og retur av avfall. Slik retten har forstått det, krevde oppdrag for IKEA at det var to personer i bilen, en sjåfør og en hjelpemann, siden det ofte var snakk om store og tunge kolli. Sluttkunden skulle signere på kjørelisten/fraktbrevet, og eventuelle feil ved leveransen eller skader på varene skulle markeres der. I løpet av en dag var det som regel mange leveranser til ulike sluttkunder, og leveransen til hver av sluttkundene er definert som enkeltstående fraktoppdrag etter vegfraktloven.

Varebilene som ble brukt av Leverandøren var foliert med grønn Bring-logo, og både sjåføren og hjelpemannen hadde Bring-uniformer og Bring ID-kort.

På slutten av hver dag ble det generert en dagsrapport for hver bil, der Leverandørens vederlag for det enkelte fraktoppdraget fremkom. Ved månedsslutt utarbeidet Bring en fullstendig avregning av den enkelte Leverandørs samlede vederlag for den aktuelle måneden. Eventuelle skader på varene eller lignende som Leverandøren var ansvarlig for, skulle etter Leverandøravtalene trekkes fra vederlaget for transportoppdragene. Det følger av Leverandøravtalene at Leverandørene måtte melde om mulige feil ved avregningen innen syv dager etter at den var mottatt. Utbetaling skjedde normalt 30 dager etter månedsavslutning.

3. Nærmere om innholdet i 2014- og 2022-avtalene Alle saksøkerne har utført transportoppdrag for Bring i en årrekke. Retten legger til grunn som uomtvistet at alle saksøkerne har undertegnet på de to Leverandøravtalene som omtales som «2014-avtalen» og «2022-avtalen», og at avtaleteksten er likelydende for alle Leverandørene. Forut for Leverandøravtalene i 2014 eksisterte det tilsvarende avtaler fra henholdsvis 2009 og 2013, men der vederlagsmodellen var utformet noe annerledes. Tidspunktet for inngåelsen av «2014-avtalen» varierer noe. For en av saksøkerne, Yasir Khizar Raza var det hans enkeltpersonforetak som hadde avtale med Bring i perioden 2016-2022. I 2022 opprettet han et aksjeselskap, Raza Transport AS, som inngikk «2022-avtalen». Noen av Leverandørene har utført transportoppdrag siden 2009. For Tharmalingams del er kravene knyttet til flere ulike enkeltpersonforetak som hadde kontrakt med Bring. Foretakene var eid av ham eller andre personer i hans nærstående krets. Kravene mot Bring i denne saken er overdratt til Tharmalingam og behandles samlet i saken her.

Leverandøravtalene inneholder en lang rekke bestemmelser. De fleste har ikke betydning for saken her, og retten nøyer seg med å redegjøre for/gjengi de mest sentrale bestemmelsene i selve avtaleteksten.

(…)

«2014-avtalen» -avtaleteksten:

Det fremgår av avtalens § 1-1 at Bring Express Norge AS betegnes som «Franchisegiveren» og den enkelte Leverandør som «Franchisetaker». Konseptet er nærmere beskrevet i avtalens § 1-2.

Avtalens § 3 gir bestemmelser om Brings grunnleggende forpliktelser etter avtalen. I §§ 3-1 og 3-2 heter det:

§ 3-1 Generelt Franchisegiveren er forpliktet til å:

drive et IKT-system for mottak, registrering og tildeling av kjøreoppdrag til Franchisetakeren ved kontakt over lukket radionett, mobilnett og / eller eget PDA system
drive et IKT system for kundebase ordre- og fakturahåndtering
markedsføre, profilere og forvalte konseptet og således styrke Franchisetakerens inntektsmuligheter
sørge for videreutvikling av konseptet
inngå avtaler med aktuelle leverandører og samarbeidspartnere for å drive og utvikle konseptet

§ 3-2 Tildeling av oppdrag m.v. Franchisegiveren skal stille med nødvendige medarbeidere og for øvrig sørge for at den daglige drift til enhver tid utføres slik at tildeling av oppdrag til Franchisetakeren kan skje så effektivt som mulig.

Tildeling av oppdrag skjer på grunnlag av de til enhver tid innkomne oppdrag fra Franchisegivers kunder til Franchisetaker. Franchisetaker er innforstått med at Franchisegiver ikke kan garantere et bestemt antall oppdrag. Franchisegivers ansvar er begrenset til å tildele innkomne oppdrag under hensyntagen til hvilken Franchisetaker som til enhver tid mest effektivt kan utføre oppdraget.

Avtalens § 4 gir uttrykk for Leverandørenes grunnleggende forpliktelser. I § 4-3 er det gitt bestemmelser om tilgjengelighet. Det heter her:

§ 4-3 Tilgjengelighet. Plikt til å stille reservetransportør. Franchisetakeren plikter å stille virksomhetens avtalte driftskapasitet til rådighet for Franchisegiveren innenfor den tid Franchisegiver driver sin virksomhet.

Franchisegiveren har behov for å kunne planlegge fremtidig transportkapasitet i sin virksomhet. Franchisetakeren plikter derfor å varsle Franchisegiveren om all redusert kapasitet og/eller annen utilgjengelighet straks Franchisetakeren blir kjent med dette. Ved slik utilgjengelighet plikter Franchisetakeren å stille med reservetransportør(er) dersom ikke annet avtales i det enkelte tilfellet.

Plikten til å stille reservetransportør gjelder ikke dersom Franchisetakeren varsler Franchisegiveren minimum 3 måneder i forveien.

I § 4-6 er det gitt bestemmelser om blant annet avrapportering fra Leverandøren, blant annet hvordan tilleggsbelastninger ved oppdraget skal dokumenteres. Det

fremgår at utførte oppdrag ikke vil bli godskrevet Leverandørene dersom rutinene for føring og godkjenning av tilleggsbelastninger ikke er fulgt.

I § 4-13 er det gitt bestemmelser om uniformering og dekor m.v. Det fremgår her blant annet at Bring stiller profileringsutstyr til rådighet, inkludert foliering for bilene, uniform og id-kort. Leverandørene dekker utgifter knyttet til opprettholdelse av uniformeringen. Det er et vilkår for å motta oppdrag at Leverandøren blant annet har korrekt profilert bil, og får profileringen godkjent av Bring.

I avtalens § 5 er det gitt generelle bestemmelser om økonomiske forhold. Det heter bl.a:

§ 5-1 Franchisetakerens godtgjørelse. Franchiseavgift På bakgrunn av de ytelser og goder som partene utveksler etter Avtalen mottar Franchisetakeren et vederlag for faktisk utførte oppdrag i henhold til den til enhver tid gjeldende vederlagsmodell. Gjeldende vederlagsmodell ved signering er vedlagt Avtalen som bilag 5. Vederlaget utgjør fullt oppgjør for Franchisetakers tjenester og forpliktelser etter denne Avtalen [rettens utheving].

Hvis Franchisegiveren vil innføre endringer i vederlagsmodellen beskrevet i bilag 5 skal Franchisegiver gi Franchisetaker skriftlig varsel. Endringen får i så fall ikke virking før fra første dag i den andre kalendermåned etter at varselet ble gitt. Gis f.eks. varsel i midten av august, gjelder endringen fra 1. oktober. Franchisetakeren aksepterer at Franchisegiveren har rett til - når som helst og uten varsel - å foreta enhver endring mht. priser, tjenestespekter o.a. kundebetingelser, og at dette indirekte kan få betydning for hans godtgjørelse.

5-2 Avregning og utbetaling av oppgjøret til Franchisetakeren I avregningen inngår Franchisetakerens godtgjørelse (§ 5-1) og de fradrag Franchisegiveren kan foreta (§ 5-3). … Avregningen av oppgjøret til Franchisetakeren skjer månedsvis. …

Franchisetakeren skal straks avregningen er mottatt kontrollere om innholdet i avregningen er korrekt. Franchisetakeren skal varsle Franchisegiveren om mulige feil innen 7 - syv - dager etter at avregningen er mottatt.

Dersom Franchisetaker ikke har innsigelser mot avregningen skal Franchisegiveren foreta utbetaling iht. avregningen 30 - tretti - dager etter opptjeningsmånedens avslutning. … ..

§ 5-3 Franchisegiveren motregningsrett. Justeringer av feil I den godtgjørelse som Franchisetakeren skal få etter § 5-1 kan Franchisegiveren trekke fra alle de utgifter som Franchisetakeren skal bære etter Avtalen, og som Franchisegiveren enten har lagt ut, er utad forpliktet til, eller av andre grunner kommer til å legge ut. Franchisegiveren kan også trekke fra alle erstatningskrav som springer ut av Avtalen. …

Franchisegiveren har også rett og plikt til å foreta reduksjoner i - eller tillegg til

oppgjøret som ledd i justering av enhver feil som måtte være begått ved tidligere avregninger. Slik feil anses bl.a. å foreligge hvor Franchisetakeren uriktig er godskrevet oppdrag hvor kjørelistene ikke er ført i samsvar med Avtalens § 4-6, samt når uriktig fakturering av kunde medfører at ny faktura og/eller kreditnota må utstedes.

I § 6 er det gitt bestemmelser om beskyttelse av franchisen, bl.a. § 6-2 første avsnitt, der det fremgår at Leverandørene står fritt til å utføre oppdrag for andre enn Bring, men at det blant annet ikke er tillatt å benytte biler som er foliert med Bring-logoen uten skriftlig samtykke fra Bring.

I § 9-1 fremgår det at avtalen er inngått på ubestemt tid, men at hver av partene kan si opp avtalen med tre måneders varsel.

«2022-avtalen» Bestemmelsene i 2022-avtalen er utformet litt annerledes, men inneholder ikke vesentlige forskjeller som har betydning for saken her. Partene i 2022-avtalen er nå kalt Oppdragsgiver (Bring) og Leverandør (underleverandørene). Også denne avtalen består av en avtaletekst og en rekke vedlegg (bl.a. vedlegg 7 om vederlagsmodell). Det fremgår at vedleggene til avtalen har høyere rang enn avtaleteksten ved eventuell motstrid.

I avtalens punkt 2 er det vist til at Bring er en etablert aktør innen utvikling av kundeløsninger og formidling av transport- og logistikktjenester, og at selskapet opererer et fullstendig system for ruteplanlegging og fakturering/avregning av Kundeoppdrag og plattform. Videre fremgår det at Leverandøren er spesialisert innen transport- og logistikktjenester. Det er tatt inn bestemmelser om at partene skal møtes når det anses nødvendig. Om tildeling av kundeoppdrag (punkt 5) heter det at Bring står fritt til å velge hvordan Kundeoppdraget skal løses, herunder valg av Leverandør, effektivitet og hensiktsmessighet er et utvelgelseskriterium. Bring garanterer ikke et minimumsvolum/beløp.

I avtalens punkt 6 er det stilt krav til Leverandørenes tjenester. Det er bestemmelser om kvalitet, og på samme måte som i 2014-avtalen må alle tilleggsbelastninger utover prisen for Kundeoppdraget være dokumentert og godkjent av kunden og/eller Oppdragsgiver. I punkt 7 fremgår det at Leverandøren er underlagt gjeldende retningslinjer for profilering, og det er inntatt et eget vedlegg om dette. Bestemmelsene om profilering er tilsvarende de som gjaldt tidligere.

Brings forpliktelser fremgår av avtalens punkt 8. Det fremgår bl.a. at Bring skal drive og videreutvikle konseptet, utvikle og administrere IKT-systemer, og markedsføring og forvalte konseptet. Bring skal også håndtere reklamasjoner.

I punkt 10 er det inntatt bestemmelser om hvem som er ansvarlig for skade/tap av gods og for oversittelse av leveringsfrister. Av punkt 10.3 fremgår det bl.a.:

I samsvar med alminnelige kontraktsrettslige regler kan hver av partene kreve erstattet det tap parten er blitt påført som følge av den annen parts mislighold av Avtalen med vedlegg. …

Når det gjelder vederlag og fakturering heter det i punkt 13.1:

«Leverandøren mottar vederlag for faktisk utførte Kundeoppdrag i henhold til den til enhver tid gjeldende vederlagsmodell, se Vedlegg 7: Vederlagsmodell».

Det er gitt tilsvarende bestemmelser om oppdrag for andre som i 2014-avtalen.

Om adgangen til å gjøre endringer i avtalen heter det i punkt 19.1:

Med mindre annet fremgår i Avtalen, har Oppdragsgiver rett til å foreta og utføre endringer og korrigeringer av Avtalen og vedleggene dersom forutsetninger, rammebetingelser eller annet endrer seg. Det samme gjelder om det etter Oppdragsgivers vurdering finnes nødvendig som følge av endringer i Oppdragsgivers konsepter for tjenestene. Leverandøren aksepterer også at Oppdragsgiver har rett til å foreta enhver endring mht. priser, tjenestespekter, kundebetingelser og annet som gjelder for Kundeoppdragene, og at dette indirekte vil kunne få betydning for Leverandørens vederlag beregnet iht. Vedlegg 7: Vederlagsmodell.

Endringer skal skje med en måneds skriftlig varsel. Fristen for oppsigelse av avtalen er imidlertid redusert til 2 måneder i 2022-avtalen sammenlignet med 2014-avtalen.

4. Nærmere om vederlagsmodellene Tvistens sentrale spørsmål er knyttet til vederlagsmodellene, inntatt som vedlegg 5 til 2014-avtalen og som vedlegg 7 til 2022-avtalen.

Lagmannsretten kommer nærmere tilbake til disse vederlagsmodellene i punkt 4.2.

Om bakgrunnen for tvisten og kontakten mellom partene før leverandørene tok ut stevning heter det i tingrettens dom på side 11 blant annet:

I Brings digitale transportledelsessystem, Alystra, ble det gjennomført et skille mellom to prisstørrelser. Den ene prisstørrelsen – c-pris (customer-price), tilsvarte det vederlaget Bring mottok fra sine kunder for transportoppdraget. Den andre prisstørrelsen i Brings interne system, kalt u-pris (lokal pris/unit-price), var den prisstørrelsen som Leverandørenes godtgjørelse (70 %) ble beregnet ut fra. U-pris ble for de systemsatte oppdragene ensidig fastsatt av Bring og det ble ikke opplyst eksplisitt til Leverandørene hva grunnlaget for provisjonsberegningen var før oppdraget var gjennomført. Leverandørene hadde heller ikke innsyn i størrelsen på c- pris.

(…) Sommeren 2023 ble det utvekslet brev mellom partene om avtaleforståelsen. Leverandørene v/advokat Raanes, sendte 11. august 2023 et søksmålsvarsel til Bring, som ble besvart 11. september. Partene var uenige om avtaletolkningen og Leverandørene tok ut søksmål for Oslo tingrett 27. oktober 2023. Tilsvar ble inngitt fra Bring 12. desember 2023.

I forbindelse med saksforberedelsen krevde Leverandørene at Bring skulle fremlegge bl.a. kundeavtalene mm. for IKEA og Bohus. Bring anførte at dokumentene dels ikke var relevante for tolkningsspørsmålet, dels at dokumentene inneholdt forretningshemmeligheter. Gjennom en bevistvist for tingretten og lagmannsretten ble Bring pålagt å fremlegge de etterspurte dokumentene på vilkår om lukkede dører under gjennomgangen av bevisene. Bring anket avgjørelsen til Høyesterett, som nektet anken fremmet. Bring fremla de etterspurte dokumentene i prosesskriv 7., 14. og 16. august 2024.

Oslo tingrett avsa 6. november 2024 dom med følgende slutning:

Trygg Leveranse AS:

Bring Courier & Express AS dømmes til innen 14 – fjorten dager - å betale Trygg Leveranse AS kr. 6.390.437,25 med tillegg av lovens forsinkelsesrenter fra forfall til betaling skjer.
Bring Courier & Express AS dømmes til innen 14 dager å betale sakskostnader til Trygg Leveranse AS med kr. 283.099,66 eks. mva.

Yasir Khizar Raza:

Bring Courier & Express AS dømmes til innen 14 – fjorten dager - å betale Yasir Khizar Raza kr. 2.335.753,11 med tillegg av lovens forsinkelsesrenter fra forfall til betaling skjer.
Bring Courier & Express AS dømmes til innen 14 dager å betale sakskostnader til Yasir Khizar Raza med kr. 353.304,86 inkl. mva.

Raza Transport AS:

Bring Courier & Express AS dømmes til innen 14 – fjorten dager å betale Raza Transport AS kr. 424.808,68 med tillegg av lovens forsinkelsesrenter fra forfall til betaling skjer.
Bring Courier & Express AS dømmes til innen 14 dager å betale sakskostnader til Raza Transport AS med kr. 353.304,86 inkl. mva.

Joma Chamran:

Bring Courier & Express AS dømmes til innen 14 – fjorten dager å betale Joma Chamran kr. 901.609,28 med tillegg av lovens forsinkelsesrenter fra forfall til betaling skjer.
Bring Courier & Express AS dømmes til innen 14 dager å betale sakskostnader til Joma Chamran med kr. 353.304,86 inkl. mva.

Abbas Turkemani:

Bring Courier & Express AS dømmes til innen 14 – fjorten dager å betale Abbas Turkemani kr. 2.026.446,11 med tillegg av lovens forsinkelsesrenter fra forfall til betaling skjer.
Bring Courier & Express AS dømmes til innen 14 dager å betale sakskostnader til Abbas Turkemani med kr. 353.304,86 inkl. mva.

Uthayamanogaran Tharmalingam:

Bring Courier & Express AS dømmes til innen 14 – fjorten dager å betale Uthayamanogaran Tharmalingam kr. 2.471.089,95 med tillegg lovens forsinkelsesrenter fra forfall til betaling skjer.
Bring Courier & Express AS dømmes til innen 14 dager å betale sakskostnader til Uthayamanogaran Tharmalingam med kr. 353.304,86 inkl. mva.

Bring Courier & Express har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 11. til 14. november 2025 i Borgarting lagmannsretts hus. Styreleder i Bring Courier & Express og to av leverandørene ga forklaring. I tillegg ga elleve vitner forklaring.

Leverandørene har for lagmannsretten opplyst at de mener at de har krav på et høyere tilleggsvederlag enn det tingretten tilkjente dem. De har likevel valgt å ikke anke tingrettens dom og har lagt ned prinsipal påstand om at anken forkastes. De har videre opplyst at de mener at tingretten har utmålt forsinkelsesrentene feil ved at disse er beregnet fra 1. januar det året kravene fortløpende oppsto istedenfor fra 1. januar året etter. Samtidig mener leverandørene at de har krav på forsinkelsesrenter etter hvert som kravene oppstår gjennom hele året. Som en forenkling har leverandørene derfor, for lagmannsretten, beregnet forsinkelsesrenter for et halvt år av gangen slik at halvparten av avregningssummen for ett år forrentes det inneværende året og den resterende halvparten året etter.

3 Hovedtrekkene i partenes syn 3.1 Bring Courier & Express sitt syn Verken 2014-avtalen eller 2022-avtalen gir leverandørene rett til å få betalt 70 prosent av det Bring har fakturert sine kunder ved systemsatte løsninger. Det følger verken av disse avtalene eller av de 300 000 konkrete fraktavtalene.

Dersom leverandørene har trodd at deres vederlag skulle beregnes slik, må de selv bære risikoen for sin egen forutsetning. Det er dessuten ingen holdepunkter for at en slik forståelse har hatt betydning for leverandørenes valg om verken å inngå rammeavtalene eller å påta seg de enkelte oppdragene. Når en slik forståelse av avtalen ikke har hatt betydning for avtaleinngåelsen, kan den heller ikke legges til grunn for tolkningen av avtalen.

Bring Courier & Ekspress ville gått med underskudd dersom leverandørenes tolkning av avtalen hadde vært lagt til grunn. Bring Courier & Express ville derfor sagt opp avtalen dersom selskapet hadde fått vite om leverandørenes tolkning på et tidligere tidspunkt. Forutsetningene for leverandørenes krav er at de unnlot å gjøre Bring Courier & Express oppmerksom på sitt syn på et tidligere tidspunkt. Dersom leverandørenes søksmål fører fram, innebærer det at de får en tilfeldig fordel, i strid med erstatningsrettslige prinsipper om at man skal stilles som om avtalebruddet ikke hadde skjedd.

Oppgjørs- og innrettelseshensynet tilsier at leverandørene ikke kan få medhold i et krav om etterbetaling for oppdrag som har vært utført over en såpass lang tidsperiode.

Leverandørene har uansett fått korrekt oppgjør i tråd med avtalen. Leverandørene hadde krav på 70 prosent av transportørgrunnlaget, det vil si «lokal pris», eller leverandørgrunnlaget, som vil si «unit price». Disse begrepene har ikke et allment akseptert meningsinnhold. En objektiv fortolkning av leverandøravtalene tilsier ikke at «lokal pris» eller «unit price» er det samme som fakturapris, slik leverandørene anfører. Dette følger av at avtalene skiller mellom fakturapris og «lokal pris»/»unit price». Det følger dessuten av avtalenes ordlyd at leverandørenes vederlag ikke har en direkte kobling til fakturaprisen siden det framgår av henholdsvis § 5-1 i 2014-avtalen og punkt 19.1 2022- avtalen at endringer i priser ut mot kunden, bare vil kunne få indirekte betydning for leverandørene.

Leverandørenes anførsel om at begrepet «fakturapris» ikke er brukt om transportørgrunnlaget skyldes behovet for å trekke ut andre tjenester som leverandøren ikke skal få betaling for, kan ikke føre fram fordi vederlagsbestemmelsen bokstav C i 2014-avtalen og punkt 1.3 i 2022-avtalen løser nettopp dette behovet.

Leverandørenes tolkning av avtalen, som innebærer at de ser bort fra skillet i 2014-avtalen mellom ad-hoc-oppdrag i bokstav A og systemsatte løsninger i bokstav B, er i strid med prinsippene for avtaletolkning.

Avtalen bygger på Bring Courier & Express sitt grunnleggende formål med en todelt vederlagsmodell. Systemsatte løsninger innebærer noe helt annet enn de tradisjonelle ad hoc-oppdragene som kun var et enkelt oppdrag der en vare skal transporteres fra et sted til et annet. De systemsatte løsningene innebærer helt andre driftskostnader uten direkte kobling til det enkelte transportoppdraget. Det var derfor behov for større fleksibilitet ved prisingen av systemsatte løsninger. Direkte kobling mellom kundeprisen og leverandørprisen ville vært til hinder for taktisk sammensetning av elementene i tilbudet til kundene og at leverandørgrunnlaget ble oppjustert ved behov. Leverandørene har selv forutsatt at det ikke skal være noen kobling mellom kundeprisen og deres vederlag i sin beregning av kravene ved at de mener at det ikke skal korrigeres for de tilfellene der det var inngått særavtaler med høyere vederlag.

Det foreligger ingen bransjepraksis for systemsatte løsninger. Praksis fra ad hoc-oppdrag er ikke relevant.

Det finnes ingen annen objektiv tolkning av begrepene «lokal pris» og «unit price» enn at de er faktiske størrelser som finnes i Bring Courier & Express sine systemer, slik avtalen har vært praktisert og akseptert av leverandørene siden 2014.

Det forelå ingen felles subjektiv forståelse mellom partene om at vederlaget skulle beregnes ut fra fakturapris. Bring Courier & Express har aldri hatt en slik forståelse, og de ansatte i selskapet som tok opp spørsmålet, fikk klar beskjed om at det ikke var slik. Det er uansett ingen holdepunkter for at noen av leverandørene i vår sak er blitt fortalt dette av ansatte i Bring Courier & Express.

Det er heller ingen holdepunkter for at Bring Courier & Express har forsøkte å holde sin forståelse av avtalen skjult for leverandørene.

For det tilfellet lagmannsretten skulle komme til et annet resultat ved tolkningen av 2014- og 2022-avtalen, kan leverandørene likevel ikke få medhold i sine krav. Avtalene etablerer ingen betalingsforpliktelse for Bring Courier & Express. Hvert enkelt oppdrag er en selvstendig avtale, der leverandørene har fått et tilbud om et oppdrag som de har akseptert. Vilkårene for de enkelte oppdragene er den vederlagsmodellen som selskapet har etablert og praktisert.

Retten kan ikke avskjære dette som et selvstendig påstandsgrunnlag. Bring Courier & Express har framsatt dette som et selvstendig påstandsgrunnlag allerede for tingretten og deretter for lagmannsretten.

Leverandørenes krav er uansett foreldet. Leverandørene hadde eller burde skaffet seg kunnskap om selskapets vederlagsbetalinger tidligere enn ett år før søksmålet ble tatt ut. At vederlaget ikke ble beregnet ut fra fakturapris var kjent blant flere leverandører sommeren

2022. Forut for dette hadde det også versert rykter. Ansatte i Bring Courier & Express kjente til dette, og de hadde sosial kontakt med leverandørene.

Abbas Turkemani og Wasim Ullah har hatt særlig oppfordring til å undersøke dette nærmere tidligere enn ett år forut for stevningen ble tatt ut. Turkemani fikk vite dette tidlig på 2010-tallet, mens Ullah sannsynligvis har fått høre dette fra Waqas Amin, blant annet fordi Ullahs uttalelser til PWC i 2022 er svært lik Amins beskrivelse. Ullah fikk dessuten tilsendt e-poster der u-pris og c-pris framkom. Ullah har også forklart at han hørte rykter om ulike priser.

Dersom lagmannsretten kommer til at leverandørene har krav på tilleggsbetaling, må Bring Express & Couriers beregning legges til grunn siden den beregningen tar utgangspunkt i faktiske tall. Det er ikke riktig å korrigere beregningen for særlig avtalte avvikende vederlag dersom leverandørene skal få medhold i at vederlaget skal beregnes ut fra hva kunden har betalt.

Når det gjelder renteberegningen, har leverandørene akseptert at forsinkelsesrenter begynner å løpe fra året etter tilleggsvederlagene oppsto, og det er derfor ikke prosessuell adgang til å endre renteberegningen for lagmannsretten.

Bring Courier & Express har lagt ned slik påstand

Bring Courier & Express AS frifinnes.
Bring Courier & Express AS tilkjennes sakskostnadene.

3.2 Trygg Leveranse AS, Raza Transport AS, Joma Chamran, Uthayamanogaran Tharmalingam, Abbas Turkemani og Yasar Raza Khizars syn Det følger av både 2014-avtalen og 2022-avtalen at leverandørene har krav på 70 prosent av prisen som Bring Courier & Express har avtalt med sine kunder. Dette følger av en objektiv tolkning av hva som er en rimelig og fornuftig forståelse av kontraktens ordlyd. Denne tolkningen har også støtte i avtaleteksten i tidligere avtaler mellom partene, der «lokal pris» refererte til priser innenfor ulike geografiske områder. Punkt C i avtalen underbygger også at transportørgrunnlaget har en kobling til prisen kundene betaler. Det har en naturlig forklaring at «fakturapris» ikke brukes om systemsatte løsninger, siden fakturaprisen i slike tilfeller kan omfatte flere tjenester enn transportoppdraget.

Bruken av begrepet «provisjon» underbygger at det er en kobling mellom transportørenes vederlag og den prisen kunden betaler. Det samme gjelder bestemmelsen som gir Bring Courier & Express rett til å foreta endringer i sine kundebetingelser selv om de får indirekte betydning for leverandørenes vederlag.

Dersom Bring Courier & Express hadde en annen forståelse av ordlyden, var selskapet nærmest til å presisere dette overfor leverandørene. I stedet fortalte selskapets representanter i kontraktsmøtene med leverandørene at vederlaget var en prosentandel av den prisen Bring Courier & Express hadde avtalt med kunden. Selskapet er uansett bundet av det som ble sagt til leverandørene i kontraktsmøtene.

For leverandørene var det umulig å forstå at selskapet hadde en annen forståelse. Leverandørenes forutsetninger for å forstå avtaleteksten, som var skrevet på et vanskelig tilgjengelig språk som flere av leverandørene ikke har som morsmål, var begrenset.

Kontrakten er ensidig utformet av Bring Courier & Express, en mye sterkere part enn leverandørene. Selskapet må derfor bære risikoen for uklarheter i kontrakten. Avtalen er dessuten svært ubalansert i favør av selskapet. Bring Courier & Express er et stort statlig selskap, mens leverandørene er enkeltpersonforetak eller små aksjeselskaper, som sto i et avhengighetsforhold til Bring Courier & Express. Dersom selskapet mente å endre vederlagsmodellen ved innføringen av den nye avtalen fra 2014, burde selskapet gitt leverandørene beskjed om det. I stedet lot selskapet være å informere leverandørene, til tross for at selskapet ble gjort oppmerksomme på hvilken forståelse leverandørene hadde.

Bring Courier & Express hadde tidligere den samme forståelsen som leverandørene, ifølge brevet fra selskapets konsernadvokater i 2023. Den gangen bestred Bring Courier & Express kravet fra leverandørene fordi selskapet mente det var utført tilleggstjenester som det skulle gjøres fradrag for.

Bring Courier & Express sin begrunnelse for å bestride leverandørenes krav, er for det første at systemsatte løsninger er langt mer kostnadskrevende for selskapet. Denne kostnaden blir imidlertid dekket inn ved at selskapet får 30 prosent av den prisen kunden betaler. Selskapet får dessuten betalt et betydelig fast beløp fra IKEA i administrasjonsvederlag.

Den andre begrunnelsen er at leverandørenes forståelse av vederlagsmodellen forhindrer en strategisk og praktisk fastsettelse av kundeprisen fordi kunden ikke kan betale fullt vederlag for alle transportoppdrag. Det er imidlertid ingenting i veien for at Bring Courier & Express avtaler avvikende vederlag for enkelte transportoppdrag dersom det er behov for det, slik det også er gjort i en rekke tilfeller.

Det subsidiære påstandsgrunnlaget fra Bring Courier & Express om at hvert transportoppdrag er en egen avtale, der partene har akseptert et avvikende vederlag, må avskjæres som for sent framsatt. Uansett kan dette påstandsgrunnlaget ikke føre frem. Hvert oppdrag er en egen avtale, men hvilket vederlag som skal betales for oppdraget går fram av vederlagsmodellene i rammeavtalene.

Kravene om tilleggsvederlag er ikke bortfalt på grunn av bestemmelsen i kontrakten om plikten til å kontrollere avregningen innen sju dager. Denne fristen er ikke preklusiv. Kravene er heller ikke bortfalt på grunn av passivitet. Terskelen for en slik virkning er høy, og leverandørene kan ikke klandres for at de ikke har reagert tidligere.

Kravene er ikke foreldet, jf. foreldelsesloven § 10 nr. 1. Ingen av leverandørene hadde kunnskap om Bring Courier & Express sin avtalestridige vederlagspraksis før i februar 2023, som er innenfor ett års-fristen. Leverandørene hadde ingen foranledning til å foreta nærmere undersøkelser på et tidligere tidspunkt. Ullah tok opp med Bring & Courier Express at han hadde hørt rykter om at selskapet opererte med ulike priser, men fikk det avkreftet.

Subsidiært anfører leverandørene at foreldelsesfristen er tre år fordi Bring Courier & Express har opptrådt forsettlig eller grovt klanderverdig, jf. vegfraktloven § 41 første ledd bokstav c.

Bring Courier & Express sin beregning av kravene kan ikke legges til grunn siden det ikke er tatt hensyn til avvikende avtaler der leverandørene har krav på høyere vederlag eller andre avtalte tilleggsbetalinger. Når disse oppdragene holdes utenfor selskapets beregning,

er selskapets beregning ganske lik leverandørenes beregning. Dette underbygger at leverandørenes beregning basert på stikkprøver er ganske riktig.

Leverandørene har valgt å ikke anke tingrettens dom, selv om de mener at tingretten har utmålt tilleggsvederlagene for lavt. Dette bør hensyntas ved beregningen av forsinkelsesrentene. Leverandørene krevde opprinnelig forsinkelsesrenter fra året etter at kravene oppsto, for å forenkle beregningen. De har videre tatt i betraktning at tingretten har utmålt for høye forsinkelsesrenter. Det er derfor rimelig at lagmannsretten legger til grunn leverandørenes beregningsmetode for forsinkelsesrenter hvert halvår siden dette gir en riktigere beregning.

Det foreligger tungtveiende grunner til å frita leverandørenes for sakskostnadsansvaret dersom de taper saken.

Leverandørene har lagt ned lik påstand:

Prinsipalt

Anken forkastes
Trygg Leveranse AS, Raza Transport AS, Yasir Khizar Raza, Joma Chamran, Abbas Turkemani, Uthayamanogaran Tharmalingam tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten

Subsidiært

1. Bring Courier & Express AS dømmes til innen 14 dager å betale tilleggsvederlag til

Trygg Leveranse AS oppad begrenset til NOK 6 283 591;

Raza Transport AS oppad begrenset til NOK 414 867;

Yasir Raza Khizar oppad begrenset til NOK 2 300 653;

Joma Chamran oppad begrenset til NOK 887 047

Abbas Turkemani oppad begrenset til NOK 1 997 254;

Uthayamanogaran Tharmalingam oppad begrenset til NOK 2 454 786;

for alle med tillegg av forsinkelsesrenter fra forfall til betaling skjer.

Leverandørene tilkjennes sakskostnader for tingretten, inkludert forsinkelsesrenter beregnet fra 14 dager etter 6. november 2024
Trygg Leveranse AS, Raza Transport AS, Yasir Khizar Raza, Joma Chamran, Abbas Turkemani, Uthayamanogaran Tharmalingam tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten

4 Lagmannsrettens vurdering 4.1 Konklusjon Lagmannsretten har kommet til det samme resultatet som tingretten, nemlig av leverandørene har krav på tilleggsvederlag. Når det gjelder utmålingen av tilleggsvederlaget har lagmannsretten kommet til at dette må justeres noe i forhold til tingrettenes utmåling siden partene er enig om at tingrettens renteberegning er feil.

4.2 Spørsmålet om leverandørene har krav på tilleggsbetaling Hovedspørsmålet i saken er hvordan vederlagsbestemmelsen i 2014-avtalen og 2022- avtalen skal forstås. Selv om ordlyden er noe forskjellig i de to avtalene, er partene enige om at de skal forstås på samme måte når det gjelder vederlagsberegningen for systemsatte løsninger.

Partene er videre enige om at avtalene har fått en uheldig utforming, og at det derfor ikke er åpenbart hvordan de avgjørende begrepene skal tolkes. De er også enige om at bruken av begrepene «Franchisegiver» og «Franhisetaker» om henholdsvis Bring Courier & Express og leverandørene i 2014-avtalen er misvisende.

Partene er videre enige om at avtalen må tolkes ut fra en objektiv forståelse av ordlyden. Dette følger også av Høyesteretts praksis, blant annet Rt-2002-1155 Hansa Borg, der Høyesterett om dette uttalte:

Saken gjelder tolkning av en kontrakt i næring inngått mellom profesjonelle parter. Det finnes støtte så vel i teori som i rettspraksis for at slike kontrakter som utgangspunkt bør fortolkes objektivt, og at kontraktens ordlyd må tillegges stor vekt.

(…)

Utgangspunktet om en objektiv fortolkning med basis i kontrakten kan også uttrykkes slik at den som hevder en forståelse i strid med kontraktens ord, har bevisbyrden for at dette var partenes felles forståelse på avtaletiden, jf. Haaskjold: Kontraktsforpliktelser, Oslo 2002 side 102.

Utgangspunktet er altså en objektiv fortolkning av avtalen med vekt på ordlyden, uavhengig hva som er partenes subjektive forståelse. Subjektive oppfatninger kan likevel tillegges vekt, ifølge samme avgjørelse, der det heter:

Kan det påvises at kontraktspartene har hatt en felles forståelse som avviker fra kontraktens ordlyd, må dette legges til grunn i rettsforholdet mellom dem. Det generelle utgangspunkt jeg har angitt kan likevel ha betydning for den bevisstyrke som i slike tilfeller må kreves

Lagmannsretten vil derfor først ta stilling til hva som er en objektiv tolkning av avtalen med vekt på ordlyden.

Vederlagsmodellen i 2014-avtalen er nærmere beskrevet i bilag 5 til avtalen § 5-1, som lyder slik:

Vederlagsmodell | Standard Vederlagsmodellen baserer seg på at Franchisetaker mottar en andel av transportørgrunnlaget for de utførte oppdrag (provisjon). Fordi Franchisegiver er en virksomhet som driver innen flere forretningsområder, med et kundetilbud som i tillegg til rene transporttjenester inneholder tjenester som lagring, terminalhåndtering, flyfrakt, utvidet administrasjon med mer, er honoreringsmetodene tilpasset i tråd med dette. Transportørgrunnlaget beregnes derfor som følger for ulike oppdragskategorier:

A: Systemsatte og/eller regulære oppdrag (eksempelvis distribusjon, hjemlevering, QuickPack) Ved utførelse av oppdrag som definert over er transportørgrunnlaget lik den til enhver tid gjeldende lokal pris for transportoppdraget etter eventuelle justeringer, se pkt. C, 1. og 2. ledd.

Der den lokale prisen baserer seg på vederlag per stopp, per pakke, per km eller annen lignende enhetspris, vil vederlaget tilsvare transportørgrunnlaget etter eventuelle justeringer.

For oppdrag hvor vederlaget skal beregnes ved provisjon, utgjør Franchisetakers provisjon ved inngåelse av denne avtalen 70 % av transportørgrunnlaget etter eventuelle justeringer.

B: Lokale ad-hoc og budservice-oppdrag (eksempelvis 1H, 2H, sykkel, VIP) Ved utførelse av oppdrag som definert over er transportørgrunnlaget lik fakturaprisen for transportoppdraget etter eventuelle justeringer, se pkt. C, 2. ledd.

Ved inngåelse av denne Avtalen utgjør Franchisetakers provisjon av transportørgrunnlaget 70 %

C: Generelt I den grad det er avtalt en totalpris med kunden for flere ulike tjenester, eksempelvis lagertjenester, servicedisker, montering, flyfrakt, linehaul, lagring med mer, skal transportørgrunnlaget beregnes på grunnlag av den delen av kundeprisen som direkte knytter seg til de tjenester som er levert av Franchisetaker.

Ved fastsettelsen av transportørgrunnlaget skal det gjøres fradrag for kunderabatter, bank- og kortavgifter og andre direkte kostnader som Franchisegiver har til for eksempel innkjøpsportaler og andre formidlere av oppdrag.

(…)

Vederlagsmodellen i 2022-avtalen er inntatt i vedlegg 7 til avtalen. I punkt 1 heter det:

1. Godtgjørelse 1.1. Vederlagsmodellene er bygd opp basert på de ulike avtalene Oppdragsgiver har gjort med kundene for å løse ulike typer servicer og tjenester for totalt sett å løse Kundeoppdraget. En fakturapris for et Kundeoppdrag kan inneholde betaling for flere typer servicer og tjenester. For den delen av Kundeoppdraget som Leverandøren utfører, og som legges til grunn som fullt vederlag for utførte oppdrag som Leverandøren har krav på en andel av, kalles for Leverandørgrunnlaget (Unit-price).

a) Eksempel: Et oppdrag basert på en flyfrakttjeneste består av flere servicer: innhenting, handling ut fra flyplass, flyfrakt, handling inn på terminal og utkjøring. Om Leverandøren henter inn oppdraget, utgjør den andelen som er beregnet for innhenting som Leverandørgrunnlaget, og av dette utbetales en avtalt andel av Leverandørgrunnlaget til Leverandøren

1.2. Leverandørens andel av Leverandørgrunnlaget er for tiden 70 % for alle motoriserte kjøretøyer og 55 % for alle oppdrag utført med sykkel, om annet ikke er særskilt skriftlig avtalt.

Annet som kan være særskilt avtalt som vederlag for oppdraget eller avtalt som Leverandørgrunnlag:

(a) Egne stoppriser for særskilte tjenester, Kundeoppdrag og dekningsområder

(b) For ekstra Kundeoppdrag, f.eks. tildelt etter at Leverandøren har fått oppdrag til et dekningsområde, kan det avtales egne stoppriser for de påfølgende Kundeoppdragene/leveringene

(d) Fast pris for et spesifikt Kundeoppdrag

(e) Andre prismodeller basert på ulike typer særskilte Kundeoppdrag og kundekrav

1.3. Ved fastsettelsen av Leverandørgrunnlaget skal det gjøres fradrag for kunderabatter, salgsprovisjoner, bank- og kortavgifter og andre direkte kostnader som Oppdragsgiver har til for eksempel innkjøpsportaler, andre leverandører og andre type formidlere av oppdrag.

1.4. Alle pristillegg som belastes i tilknytning til leverandørens utførelse av Kundeoppdraget (eks. ventetid, last/loss, bærehjelp, tillegg på utlegg, bomring, drivstoff etc.) inngår i leverandørgrunnlaget, om ikke annet er særskilt skriftlig avtalt.

1.5. Ved fastsettelse av Leverandørens andel er det tatt hensyn til Leverandørens risiko og ansvar for utføring av Kundeoppdraget i henhold til Avtalen og at

Oppdragsgiver har risiko for tap på krav relatert til Oppdragsgivers fakturering av kundene.

1.6. Leverandøren er innforstått med at Oppdragsgiver ikke kan garantere et bestemt antall oppdrag og/eller Vederlag. Leverandøren godskrives bare for de utførte oppdrag som er mottatt, akseptert og godkjent riktig levert i henhold til Avtalen.

De viktigste forskjellene mellom 2014-avtalen og 2022-avtalen er for det første at 2014- avtalen skiller mellom transportoppdrag innenfor systemsatte løsninger og ad-hoc-oppdrag. Ad hoc-oppdrag er enkeltstående oppdrag der en vare skal fraktes fra et sted til et annet. Systemsatte løsninger er transportoppdrag som inngår i et større system der Bring Courier & Express har inngått avtaler med større aktører som har omfattende behov for transport ut til forbrukere, for eksempel møbelkjeder, som IKEA og Bohus. Disse systemsatte løsningene krever en mer omfattende organisering og systemer, som omfatter andre tjenester enn selve transportoppdraget. Dette er beskrevet i innledningen til vederlagsmodellen i begge avtalene.

For det andre brukes det ulike begreper om grunnlaget for beregningen av provisjonen til leverandørene i de to avtalene. I 2014-avtalen brukes begrepet «lokal pris», mens i 2022- avtalen brukes begrepet «unit price».

Partene er enige om at disse forskjellene mellom de to avtalene ikke har noen betydning for tolkningen.

Begge avtalene fastsetter at leverandørene har krav på 70 prosent provisjon. Provisjonen skal beregnes av henholdsvis «lokal pris» og «unit price».

Leverandørene mener at avtalene må forstås slik at «lokal pris»/«unit price» er den delen av kundeprisen som gjelder transportoppdraget. Med kundeprisen siktes det til den pris Bring Courier & Express tar fra sine kunder. Det kan være noe annet enn «fakturapris» dersom fakturaprisen omfatter andre tjenester enn transportoppdraget, men har likevel en direkte forbindelse med den prisen kunden har betalt til Bring Courier & Express.

Bring Courier & Express mener at «lokal pris»/«unit price» skal tolkes som en faktisk størrelse som finnes i selskapets systemer. Slik lagmannsretten forstår selskapets anførsler, mener selskapet at begrepet ikke har noen alminnelig språklig forståelse, og at det avgjørende derfor blir det beløpet selskapet selv har satt basert på sine beregninger. Lagmannsretten forstår det slik at Bring Courier & Express mener at dette er et tall som selskapet fritt kan fastsette og endre til enhver tid. Fagansvarlig for transportinnkjøp i Posten Bring AS, Steinar Haugen, har forklart at selskapet var godt kjent med hvilke kostnader leverandørene hadde og hva de trengte i levekostnader, og at tallet ble satt på dette grunnlaget. Dersom Bring Courier & Express hadde satt tallet for lavt, ville ingen av

leverandørene ha påtatt seg transportoppdragene, ifølge Haugen. Han mente derfor at vederlaget var rimelig.

Etter lagmannsrettens syn er det vanskelig å forankre Bring Courier & Express sin tolkning i avtalens ordlyd. Dersom Bring Courier & Express skulle ha rett til ensidig å bestemme vederlaget til transportørene på et fritt grunnlag, er det vanskelig å forstå hvorfor ikke det framgår mer direkte av avtaleteksten. Bruken av begrepene «lokal pris» og «unit price» tilsier at det er tale om mer håndfaste størrelser. En vanlig språklig forståelse av begrepet «pris/price» er at det er tale om et vederlag som en kunde betaler for en vare eller en tjeneste, se for eksempel kjøpsloven §§ 45 til 47. Bruken av begrepet «pris»/ «price» støtter derfor leverandørenes forståelse av vederlagsmodellen.

Leverandørenes tolkning av avtalen underbygges også av at det i 2022-avtalen innledningsvis i punkt 1 forklares forskjellen mellom fakturapris og leverandørgrunnlaget med at fakturaprisen kan inneholde betaling for flere typer servicer og tjenester. Videre heter det at:

For den delen av Kundeoppdraget som Leverandøren utfører, og som legges til grunn som fullt vederlag for utførte oppdrag som Leverandøren har på en andel av, kalles Leverandørgrunnlaget (Unit-Price).

Her framgår det at leverandørene har krav på en andel av den delen av kundeoppdraget som leverandøren utfører. Det er vanskelig å forstå dette annerledes enn at vederlaget er koblet til den prisen kunden betaler, fratrukket betaling for andre tjenester. Dette gjelder særlig når setningen leses i sammenheng med setningen foran som tar utgangspunkt i fakturaprisen.

Bruken av begrepet «provisjon» tilsier også at leverandørene skal få en andel av et bestemt vederlag. Det framstår som meningsløst å beregne 70 prosent av et tall som ikke har noe bestemt innhold, men som kan fastsettes fritt av den ene parten.

Tidligere avtaler mellom Bring Courier & Express og leverandørene underbygger også leverandørenes forståelse av «lokal pris». I en avtale fra 2009 heter det i § 5-1 blant annet:

Franchisegiver er en virksomhet som driver innen flere forretningsområder. Dette krever at man tilbyr ulike tjenester som lagertjenester, servicedisker, montering, flyfrakt, linehaul, lagring med mer. Da markedet i mange sammenhenger krever én pris for en sammensatt tjeneste, må honoreringsmetodene tilpasses i tråd med dette. Det medfører at fakturaprisen til kundene kan inneholde betaling for flere ulike tjenester. Følgelig vil prisen for slike tjenester bli delt opp i henholdsvis transportøroppdragspriser og priser for de øvrige tjenestene. Som grunnlag for beregning av provisjon til Franchisetakeren legges da den lokale prisen for transportoppdraget til grunn. (lagmannsrettens understrekning)

I avtaler mellom Bring Courier & Express og selskapets kunder, som IKEA og Bohus, var det prislister der prisen for hjemkjøring av varer varierte avhengig av geografiske avstander.

Det er derfor nærliggende å forstå begrepet «lokal pris» som den prisen kundene til Bring Courier & Express betalte for transportoppdraget avhengig av den geografiske avstanden for oppdraget. Lagmannsretten mener det er nærliggende å forstå begrepet «unit price» på samme måte som «lokal pris». At disse begrepene har det samme innholdet, er partene dessuten enige om.

Lagmannsretten mener videre at det siterte fra 2009-avtalen gir en rimelig forklaring på vederlagsmodellen også for 2014- og 2022-avtalene, nemlig at kunden, ved systemsatte løsninger, kan betale for flere tjenester enn selve transportoppdraget, slik Bring Courier & Express også har vektlagt i sin argumentasjon. Dette er grunnen til at provisjonen til leverandørene ikke kan beregnes av hele vederlaget som kunden betaler, men må begrenses til den delen som gjelder transportoppdraget.

Dette går også fram av punkt A og C i 2014-avtalen lest i sammenheng. I punkt A går det fram at det i transportørgrunnlaget må gjøres slikt fradrag som framkommer av punkt C, før det beregnes provisjon. Etter punkt C første ledd skal det gjøres fradrag for de samme typen tjenester som er listet opp i 2009-avtalen, nemlig lagertjenester, servicedisker, montering, flyfrakt, linehaul, lagring med mer. Det går direkte fram av punkt C at transportørgrunnlaget skal beregnes på grunnlag av den delen av kundeprisen som direkte knytter seg til de tjenestene som er levert av «Franchisetakeren».

Lagmannsretten finner det derfor vanskelig å forstå anførselen fra Bring Courier & Express om at provisjonen ikke kan beregnes av kundeprisen fordi kundeprisen omfatter andre typer tjenester. Slik lagmannsretten forstår punkt A og C i 2014-avtalen, gjøres det fradrag for disse tjenestene i transportørgrunnlaget før det beregnes provisjon. At selskapet har behov for å fastsette transportørgrunnlaget enda lavere fordi selskapet har utgifter som ikke kan henføres til et bestemt oppdrag, er vanskelig å forstå tatt i betraktning at Bring Courier & Express allerede beholder 30 prosent av den delen av vederlaget fra kunden som gjelder transportoppdraget.

At det i punkt C framgår at transportørgrunnlaget skal «beregnes på grunnlag av den delen av kundeprisen» som direkte knytter seg til tjenester leverandørene utfører, viser også en kobling mellom det kunden betaler og det vederlaget leverandøren skal få betalt. Denne koblingen underbygges også av at Bring Courier & Express ifølge 2014-avtalen § 5-3 har rett og plikt til å foreta endringer i avregningen av leverandørenes vederlag blant annet dersom selskapet må utstede ny faktura eller kreditnota til sin kunde.

Bring Courier & Express har framhevet at 2014-avtalen skiller mellom «lokal pris» i punkt A», som gjelder systemsatte løsninger, og «fakturapris» i punkt B, som gjelder ad-hoc- oppdrag. Selskapet mener derfor at «lokal pris» ikke kan være det samme som «fakturapris».

Lagmannsretten er enig i at «lokal pris» ikke er det samme som «fakturapris». Det følger at vederlagsbestemmelsen at det ved beregningen av vederlaget for systemsatte løsninger, skal gjøres fradrag for de tjenestene som ikke knytter seg til transportoppdraget, jf. punkt C første ledd. Det vil si at provisjonen ikke skal beregnes av hele beløpet som faktureres kunden. At «lokal pris»/«unit price» ikke er det samme som fakturapris gir likevel ingen holdepunkter for at vederlaget til leverandørene skal beregnes uavhengig av hva kunden har betalt for det utførte transportoppdraget.

En objektiv tolkning av vederlagsbestemmelsene i de to avtalene med vekt på ordlyden tilsier etter dette at vederlaget til leverandørene skal beregnes på grunnlag av det vederlaget kunden har betalt, fratrukket betalingen for andre tjenester.

Lagmannsretten finner ingen holdepunkter for at partene har hatt en felles forståelse av vederlagsbestemmelsen som avviker fra denne tolkningen. Leverandørene har forklart at de trodde at vederlaget ble beregnet basert på kundenes betaling for transportoppdragene. Wasim Ullah har forklart at han hørte rykter om at Bring Courier & Express opererte med to ulike priser, men dette fikk han avkreftet da han spurte Geir Arne Rundholt og Sajjad Rauf, som var henholdsvis regionleder og driftsleder i Bring Courier & Express. Abbas Turkemani har forklart at han fikk mistanke om det samme en gang rundt 2012, men at det også ble avkreftet av selskapets ansatte, og at han slo seg til ro med at han hadde misforstått.

Når det gjelder de ansvarlige for kontraktene i Bring Courier & Express, synes det som om det har vært ulike oppfatninger om hvordan avtalen skal forstås. Det er på det rene at vederlagsberegningen har vært praktisert slik selskapet nå hevder at avtalen skal forstås. Det er likevel ingen tvil om at flere av de ansvarlige for kontraktene og leverandørene har oppfattet avtalen på samme måte om leverandørene.

Flere av de som hadde ansvaret for inngåelse av avtalene med leverandørene har forklart at de forsto avtalen slik at leverandørenes provisjon skulle beregnes ut fra den prisen kunden betalte for transportoppdraget. De forklarte at dette også ble sagt til leverandørene ved kontraktsinngåelsene. Det vises til forklaringer fra Cato Riis, Erlend Eidsvoll og Waqas Amin. Amin har forklart at han etter hvert ble klar over at Bring Courier & Express praktiserte dette annerledes, og at han etter det unnlot å si noe om hva «lokal pris» betydde, men heller henviste til sine overordnede hvis det kom spørsmål.

Konsernadvokatene i Posten Bring AS ga også uttrykk for det samme synet på kontrakten som leverandørene i sitt svar på kravene om tilleggsvederlag. I brev av 7. juli 2023 skrev advokat Hanne Holmedal i Posten Bring at leverandørenes vederlag «er basert på den delen av fakturaprisen for et oppdrag som gjelder transport- og logistikktjenestene som BCE kjøper av leverandørene».

Det er ingen holdepunkter i bevisførselen for at noen fra Bring Courier & Express på noe tidspunkt informerte leverandørene om at selskapet beregnet provisjonen til leverandørene på et annet grunnlag enn det kunden betalte for transportoppdraget. Til tross for at Amin har forklart at han tok dette opp med ledelsen. Lagmannsretten legger derfor til grunn at ledere i selskapet har vært klar over at leverandørene trodde at deres provisjon ble beregnet ut fra hva kundene betalte for transportoppdragene, men likevel unnlot å informere leverandørene om at selskapet eventuelt hadde en annen oppfatning.

Lagmannsretten har ikke holdepunkter for at det har vært en strategi fra Bring Courier & Express sin side å bevisst forlede leverandørene. At de ansatte i selskapet som var klar over hvordan vederlaget faktisk ble beregnet ikke informerte leverandørene, må likevel gå utover Bring Courier & Express. Det underbygger videre leverandørenes tolkning av avtalen at de ansvarlige for oppfølgingen av leverandørene trodde avtalen skulle forstås slik leverandørene forsto den.

Lagmannsretten mener på dette grunnlaget at partenes etterfølgende opptreden støtter oppunder den objektive tolkningen av avtalen med vekt på ordlyden, som lagmannsretten finner mest nærliggende. Det er i hvert fall ikke påvist noen avvikende felles forståelse av avtalen.

Lagmannsretten mener også det må legges betydelig vekt på at avtalen er utformet av Bring Courier & Express, og at selskapet derfor er nærmest til å bære risikoen for uklarheter. Den betydelige styrkeforskjellen mellom partene tilsier også at tolkningstvil må løses i favør av leverandørene. Bring Courier & Express er en stor statlig aktør med en betydelig markedsandel. Mens leverandørene er enkeltpersonforetak og små aksjeselskaper. Mange av dem har innvandrerbakgrunn, begrenset utdannelse og begrensede språkkunnskaper. Ifølge partsforklaringene fra Ullah og Turkemani, har de gjort betydelige investeringer i biler og annet utstyr, som førte til at de havnet i et avhengighetsforhold til Bring Courier & Express.

Flere av lederne i Bring Courier & Express har forklart at det innebar en stor omlegging å gå fra ad hoc-oppdrag til systemsatte løsninger. Mange av leverandørene hadde hatt avtaler med selskapet forut for denne omleggingen. Dersom Bring Courier & Express mente å endre vederlagsmodellen slik at leverandørene fikk lavere betalt, burde selskapet informert leverandørene da de ble bedt om å inngå nye avtaler. Tatt i betraktning at det var Bring

Courier & Express som utformet avtaleteksten, og styrkeforholdet mellom partene, må det gå ut over selskapet at endringene ikke ble gjort klarere for leverandørene.

Lagmannsretten har etter dette kommet til at 2014-avtalen og 2022-avtalen må tolkes slik at leverandørene hadde krav på at deres vederlag ble beregnet ut fra hva kunden betalte, fratrukket andre tjenester enn transportoppdraget.

Etter lagmannsrettens syn kan ikke Bring Courier & Express sine anførsler om behovet for en annen vederlagsmodell, at selskapet aldri ville akseptert en slik vederlagsmodell eller at selskapet ville gått med underskudd med en slik vederlagsmodell føre til noe annet resultat. Hver av partene bærer risikoen for sine egne forutsetninger, selv i tilfeller der forutsetningene var kjent for den andre avtaleparten, jf. Rt-2002-1110. I vår sak var ikke engang Bring Courier & Express sine forutsetninger kjent for leverandørene. En slik forutsetning kan derfor ikke føre til at avtalen skal tolkes i strid med ordlyden.

Lagmannsretten mener også at Bring Courier & Express må bære risikoen for selskapets uriktige praktisering av vederlagsmodellen. Konsekvensen av dette er at selskapet blir ansvarlig for å betale riktig vederlag til leverandørene. Om selskapet ville sagt opp avtalen dersom det var blitt klar over leverandørenes forståelse av avtalen, og på den måten kunne unngått å betale tilleggsvederlaget i ettertid, er uten betydning for leverandørenes krav på korrekt betaling i tråd med avtalen. Leverandørene kan ikke bebreides for at de ikke var klar over selskapets uriktige praktisering av avtalen. Da Ullah hørte rykter om at selskapet opererte med to priser, tok han det opp med selskapets representanter, som avkreftet dette. Ytterligere tiltak kunne ikke forventes fra leverandørenes side.

Bring Courier & Express har subsidiært anført at dersom avtalene tolkes slik lagmannsretten har kommet til, må hvert enkelt oppdrag tolkes som en avvikende avtale der partene har blitt enige om et annet vederlag. Selskapet har vist til at leverandørene har vært klar over hvilket vederlag de har fått utbetalt, og at de har akseptert dette. Selskapet anfører også at rammeavtalene ikke etablerer noen betalingsplikt for selskapet, og at betalingsplikten følger av det enkelte oppdraget.

Lagmannsretten ser annerledes på dette spørsmålet. Lagmannsretten er enig i at rammeavtalene ikke etablerer noen rettigheter for leverandørene til å få tildelt oppdrag. Rammeavtalene oppstiller imidlertid vilkår som gjelder mellom partene dersom leverandørene tilbys og aksepterer det konkrete oppdraget. Det innebærer at partene allerede har avtalt gjennom rammeavtalen hvilke betingelser som gjelder for oppdragene. Siden rammeavtalene inneholder en bestemmelse om hvilket vederlag som skal betales for oppdragene, er det ikke nødvendig for partene å avtale vederlaget for hvert enkelt oppdrag. Til illustrasjon vises det til forskrift om offentlige anskaffelser § 4-1 som i bokstav i definerer rammeavtaler slik:

avtale som en eller flere oppdragsgivere inngår med en eller flere leverandører, og som har til formål å fastsette kontraktsvilkårene for de kontrakter som oppdragsgiveren skal inngå i løpet av en bestemt periode, særlig om pris og mengde.

Partene kan likevel avtale avvikende vilkår, for eksempel om vederlag, slik det også er blitt gjort i en rekke tilfeller i vår sak.

Lagmannsretten ser det likevel ikke slik at leverandørene, for de oppdragene det ikke særskilt er avtalt avvikende vilkår, har akseptert Bring Courier & Express sin praktisering av vederlagsberegningen. Leverandørene har i disse tilfellene ikke hatt noen grunn til å tro at Bring Courier & Express utbetalte vederlag i strid med rammeavtalenes vederlagsbestemmelser. Leverandørene har ikke hatt noen innsikt i hvilke priser kundene til Bring Courier & Express har betalt. Det har derfor heller ikke hatt mulighet til å kontrollere om det vederlaget de fikk utbetalt var i tråd med rammeavtalenes bestemmelser. De har derfor ikke akseptert avvikende betaling i disse tilfellene.

Lagmannsretten er heller ikke enig med Bring Courier & Express i at leverandørenes beregning av tilleggsvederlagene bygger på en forutsetning om at hver enkelt avtale må vurderes uavhengig av rammeavtalenes bestemmelser om vederlagsberegningen. Som nevnt, kan partene avtale at det skal betales et annet vederlag enn det som følger av rammeavtalen for det enkelte oppdraget. I de tilfellene det ikke er avtalt noe annet, gjelder rammeavtalens bestemmelser om vederlagsberegningen.

Den subsidiære anførselen fra Bring Courier & Express om at leverandørene har akseptert avvikende betaling for hvert enkelt oppdrag kan ikke føre fram på materielt grunnlag. Lagmannsretten finner det derfor ikke nødvendig å ta stilling til det prosessuelle spørsmålet om hvorvidt dette er et nytt påstandsgrunnlag, som eventuelt kan avskjæres, jf. prinsippet i tvisteloven § 9-6 tredje ledd siste setning.

4.3 Spørsmålet om kravene er framsatt i tide Bring Courier & Express har anført at vederlagskravene er for sent framsatt.

For det første har selskapet vist til rammeavtalenes bestemmelser om leverandørenes plikt til å kontrollere avregningen innen sju dager etter at de har mottatt vederlaget. I 2014- avtalen § 5-2 heter det blant annet:

Dersom Franchisetaker ikke har innsigelser mot avregningen skal Franchisegiveren foreta utbetaling iht. avregningen 30 — tretti — dager etter opptjeningsmånedens avslutning.

2022-avtalen har en nesten identisk bestemmelse i punkt 4-2 bokstav c. Partene er enige om at bestemmelsene må forstås på samme måte. Lagmannsretten tar derfor utgangspunkt i ordlyden i 2014-avtalen.

Det framgår ikke av avtaleteksten at leverandøren («Franchisetakeren») taper retten til å fremme krav om korrekt oppgjør i henhold til avtalen dersom han ikke varsler Bring Courier & Express om mulige feil innen fristen på sju dager. Lagmannsretten finner det uansett ikke nødvendig å ta stilling til om fristen skal tolkes som en preklusiv frist, fordi leverandørene uansett ikke hadde noen mulighet til å kontrollere avregningen mot den prisen kunden til Bring Courier & Express hadde betalt. Leverandørene kan da heller ikke ha tapt sin rett til korrekt betaling når det bare var Bring Courier & Express som hadde innsikt i den informasjonen vederlaget skulle beregnes ut fra.

Lagmannsretten har derfor kommet til at kravene om tilleggsvederlag ikke er tapt på grunn av fristen til å kontrollere avregningene i kontraktene.

For det andre har Bring Courier & Express anført at kravene er foreldet.

Foreldelsesfristen ble avbrutt da leverandørene tok ut stevning 27. oktober 2023. Foreldelsesfristen etter vegfraktloven er ett år, jf. vegfraktloven § 41. Fjerde ledd i bestemmelsen fastsetter likevel at foreldelseslovens bestemmelser om forlengelse av fristen kommer til anvendelse.

Partene er enige om, og lagmannsretten legger til grunn, at foreldelsesloven § 10 nr. 1 gjelder i vår sak. Etter denne bestemmelsen foreldes et krav ett år etter den dagen da fordringshaveren fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om fordringen.

Høyesterett har i flere avgjørelser uttalt at «nødvendig kunnskap» skal forstås slik at foreldelsesfristen begynner å løpe fra det tidspunktet «skadelidte har, eller burde ha, slike kunnskaper om skaden og den ansvarlige at han hadde oppfordring til å gå til saksanlegg med utsikt til et positivt resultat», jf. for eksempel Rt-1997-1070 og HR-2023-585-A avsnitt 34 og 35 med videre henvisning. Disse avgjørelsene gjaldt foreldelsesloven § 9 nr. 1, men kunnskapskravet er det samme.

Leverandørene har anført at den første av leverandørene som fikk kunnskap om at Bring Courier & Express utbetalte vederlag basert på en lavere pris enn kundeprisen, var Wasim Ullah. Han har forklart at han ble kontaktet av en annen leverandør i februar 2023, som hadde tatt skjermbilder fra selskapets digitale system for tildeling av oppdrag og beregninger av vederlaget, Alystra. Ullah ble vist og forklart at Bring Courier & Express beregnet vederlaget til leverandørene basert på «unit price» som var en annen enn «customer price».

Ullah har også forklart at han har hørt rykter og mistanker knyttet til Bring Courier & Express sin beregning av vederlaget. Lagmannsretten finner det likevel ikke bevist at noen av leverandørene i vår sak, heller ikke Ullah, hadde kunnskap om selskapets vederlagsberegning før tidligst i februar 2023. Dette er innenfor ett års-fristen i foreldelsesloven § 10 nr. 1.

Spørsmålet er om noen av leverandørene burde skaffet seg slik kunnskap om vederlagspraksisen til Bring Courier & Express at de hadde oppfordring til å saksøke selskapet med utsikt til å nå fram på et tidligere tidspunkt. Tidspunktet for når foreldelsesfristen begynner å løpe i slike tilfeller er presisert av Høyesteretts ankeutvalg i HR-2016-1209-U:

Utvalget peker på at fristen ikke starter å løpe etter dette alternativ allerede fra det tidspunkt fordringshaveren burde ha iverksatt nærmere undersøkelser omkring sitt mulige krav, men først fra det tidspunkt hvor slike undersøkelser – dersom de hadde blitt iverksatt – ville gitt fordringshaveren «så vidt sikre opplysninger at de ... hadde grunn til å reise ... søksmål ... med utsikt til et positivt resultat», jf. Rt-2007-1665 avsnitt 54.

Lagmannsretten finner det ikke bevist at noen av leverandørene hadde foranledning til ytterligere undersøkelser, som hvis de hadde blitt gjennomført, ville gitt dem tilstrekkelig kunnskap til å anlegge søksmål mot Bring Courier & Express med utsikt til å vinne fram forut for 27. oktober 2022.

At det fantes andre leverandører som kan ha hatt kunnskap om vederlagspraksisen til Bring Courier & Express på et tidligere tidspunkt er ikke tilstrekkelig bevis for at også leverandørene i vår sak har hatt informasjon om dette som foranledige ytterligere undersøkelser. Lagmannsretten kan heller ikke se at den omstendighet at ansatte i Bring Courier & Express har reist på tur arrangert av en av selskapets kunder samme med noen av leverandørene eller at de har spilt fotball sammen tilsier at leverandørene har hatt informasjon om vederlagspraksisen som burde ledet til nærmere undersøkelser.

For Turkemanis del, legger lagmannsrettens hans forklaring til grunn om at han fikk se opplysninger på en dataskjerm på IKEA i 2012 som kunne tilsi at selskapet opererte c-pris og u-pris, men at han slo seg til ro med at han sikkert hadde misforstått. Turkemanis mistanke i 2012 må også ses i sammenheng med selskapets kommunikasjon til leverandørene som gikk ut på at deres provisjon ble betalt av den delen av kundeprisen som gjaldt betaling for transportoppdragene, jf. forklaringene fra flere av selskapets ansatte blant annet om hva som ble sagt på kontraktsmøtene. Lagmannsretten legger også til grunn leverandørenes forklaringer om at de hadde tillit til at Bring Courier & Express, som var kjent som en seriøs statlig aktør, opptrådte korrekt. Lagmannsretten finner derfor at det ikke kan kreves at Turkemani burde foretatt ytterligere undersøkelser av selskapets vederlagspraksis.

Når det gjelder Ullah, har Bring Courier & Express vist til at Trygg Leveranse i perioden

28. april 2022 til 10. oktober 2022 mottok fire e-poster med vedlagt skjermbilder fra Alystra der det blant annet går fram at c-pris er høyere enn u-pris. Lagmannsretten finner at disse e-postene ikke burde føre til at han foretok nærmere undersøkelser av Bring Courier & Express sin vederlagspraksis. E-postene gjaldt reklamasjon-saker med en rekke bilag. Ett av bilagene er, som nevnt, et skjermbilde fra Alystra der det blant annet går fram at c- pris er høyere enn u-pris. Ullah har forklart at han ikke så på vedleggene. Det avgjørende for han i tilknytning til e-postene var spørsmålet om skader på varer som var levert. Det kunne derfor ikke forventes at Ullah studerte vedleggene nærmere for å avdekke andre forhold. Uansett er det ikke mulig ved kun å lese skjermbildet å forstå hva c-pris og u-pris var, og hva forskjellene mellom disse besto av. Lagmannsretten kan derfor ikke se at Ullah hadde noen foranledning til å reagere på denne informasjonen.

Endelig viser lagmannsretten til Ullahs forklaring, som ikke er bestridt av Bring Courier & Express, om at han basert på rykter spurte Sajjad Rauf og Geir Arne Rundholt om Bring Courier & Express opererte med ulike priser, og at de avkreftet det. Etter lagmannsrettens syn kan det ikke forventes at Ullah burde foretatt ytterligere undersøkelser.

Bring Courier & Express har vist til referat fra en samtale PWC hadde med Ullah 10. november 2022, der Ullah sa at Bring Courier & Express opererer med «in og out price» som er helt forskjellige. Ullah har forklart at han ikke uttalte seg basert på kunnskap om hvordan Bring Courier & Express faktiske beregnet vederlaget til leverandørene, men at han var frustrert og ga uttrykk for spekulasjoner. Lagmannsretten finner det ikke avgjørende hva som var bakgrunnen for Ullahs uttalelser eller hva han nærmere mente med dem. Uttalelsen kom på et tidspunkt som er innenfor ett års-fristen, og lagmannsretten finner ikke bevismessig grunnlag for at Ullah har hatt den samme kunnskap forut for 27. oktober 2022.

Tilleggskravene er etter dette i behold på grunn av tilleggsfristen i foreldelsesloven § 10 nr. 1.

Lagmannsretten har kommet til at kravene heller ikke er bortfalt på grunn av ulovfestede passivitetsbetraktninger. Hovedregelen er at et krav som ikke er foreldet etter foreldelsesloven eller andre bestemmelser om foreldelse i særlovgivningen er i behold, jf. for eksempel Rt-1997-825. Det må derfor noe særskilt til for at et krav som ikke er foreldet likevel faller bort på grunn av kreditors passivitet eller hensynet til debitors innrettelsesbehov. Etter rettspraksis kan en slik særskilt grunn være at kreditor kan bebreides for at han ikke har tatt opp kravet overfor debitor eller at debitor hadde grunn til å tro at kreditor hadde gitt opp kravet, jf. motsetningsvis Rt-1976-210 og Rt-1990-189.

I vår sak er det ingen grunn til å bebreide leverandørene at de ikke fremmet krav om tilleggsvederlag tidligere. Bring Courier & Express hadde heller ingen grunn til å tro at leverandørene hadde gitt opp kravene om korrekt betaling i tråd med avtalen. Bring Courier & Express var klar over leverandørenes forståelse av vederlagsbestemmelsen, uten at selskapet gjorde forsøk på å korrigere denne forståelsen. Tvert imot uttalte selskapets representanter at avtalen skulle forstås slik leverandørene anfører.

4.4 Utmåling av tilleggsvederlagene Bring Courier & Express har anført at utmålingen av tilleggsvederlagene skal baseres på hva de ville mottatt dersom selskapets uriktige tolkning av vederlagsbestemmelsen tenkes bort. Lagmannsretten finner det noe vanskelig å forstå selskapets anførsel, men oppfatter at selskapet anfører at leverandørenes tolkning av avtalen aldri ville blitt akseptert av selskapet, og at avtalen derfor ville blitt sagt opp fra selskapets side. Det anføres at leverandørene da ville blitt tilbudt en ny avtale med en vederlagsbestemmelse i tråd med hvordan selskapet mener at avtalene skulle vært tolket. Leverandørene oppnår derfor en tilfeldig fordel, som de ikke ville hatt dersom begge partene hadde vært klar at vederlagsbestemmelsen skal tolkes slik lagmannsretten har kommet til.

Bring Courier & Express sin anførsel synes å være basert på et erstatningsrettslig grunnlag. Kravene om tilleggsvederlag fra leverandørene er imidlertid ikke et krav om erstatning, men et krav på betaling som følger direkte av avtalen. Lagmannsretten kan derfor ikke se at det er grunnlag for slike betraktninger som selskapet har tatt til orde for.

Leverandørene har etter dette krav på betaling av vederlag i tråd med riktig tolkning av vederlagsbestemmelsene i de to rammeavtalene, det vil si at leverandørene har krav på 70 prosent av den prisen Bring Courier & Express har fått betalt fra sine kunder, fratrukket betaling for andre tjenester enn transport.

Partene har lagt fram hver sine beregninger av tilleggsvederlagene. Begge parter har også tatt til orde for at det ikke er mulig å foreta en helt nøyaktig beregning, og at lagmannsrettens utmåling må basere seg på et skjønn. Leverandørene har erkjent at det ikke er mulig å beregne kravene helt presist. De har beregnet sine krav ved å forsøke å finne differansen mellom det vederlaget leverandørene har fått utbetalt, «lokal pris» eller «unit price (U-pris)» og antatt «kundepris» eller «customer price (C-pris)». For å finne fram til kundepris eller C-pris, har leverandørene tatt stikkprøver av fakturaer Bring Courier & Express har sendt til IKEA og Bohus i 2022. For hver leverandør er det tatt ut en lav, en middels høy, og en høy fakturapris for hver måned. Basert på stikkprøvene har Bring Courier & Express fakturert IKEA og Bohus 10,2 prosent mer enn beløpet som er lagt til grunn for beregningen av provisjonen til leverandørene. Leverandørenes beregning gir en samlet sum på 10 778 626,16 kroner.

Tingretten la leverandørenes beregninger til grunn, men mente at tallene var usikre og gjorde derfor et skjønnsmessig fradrag på 10 prosent i kravene.

Tingretten utmålte tilleggsvederlagene slik:

Trygg Leveranse AS kr. 6.390.437,25 (kr. 7.100.485,83 minus 10 %), Raza Transport AS kr. 424.808.68 (kr. 472.009,65 minus 10 %), Yasar Raza Khizar kr. 2.335.753,11 (kr. 2.595.281,23 minus 10 %), Joma Chamran kr. 901.609,28 (kr. 1.001.788,09 minus 10 %), Abbas Turkemani kr. 2.026.446,11 (kr. 2.251.606,79 minus 10 %) og Uthayamanagoran Tharmalingam kr. 2.471.089,95 (kr. 2.745.655,50 minus 10 %)

Tingrettens summering inkluderer forsinkelsesrenter. Lagmannsretten kommer tilbake til renteberegningen nedenfor. Uten forsinkelsesrenter gir tingrettens utmåling en samlet sum for leverandørene på 9 700 763 kroner.

For lagmannsretten har Bring Courier & Express lagt fram en beregning som er basert på faktisk differanse mellom vederlaget som er utbetalt til leverandørene sammenlignet med 70 prosent av den faktiske C-prisen. Dette gir følgende beregning:

Trygg Leveranse AS: 3 561 710 kroner Raza Transport AS: 360 675 kroner Yasir Raza Khizar: 1 109 780 kroner Joma Chamran: 724 848 kroner Abbas Turkemani: 1 342 601 kroner Uthayamanagoran Tharmalingam 1 345 323 kroner

Dette gir en samlet sum for alle leverandørene på 8 444 938 kroner.

Den vesentligste forskjellen mellom partenes beregninger er at Bring Courier & Express har sett bort fra alle særavtaler om tilleggsvederlag, som for eksempel der det er avtalt et større tillegg for å få en leverandør til å gjennomføre et ukurant transportoppdrag eller tillegg for bruk av elektrisk kjøretøy.

Lagmannsretten har kommet til at det ikke er riktig å se bort fra alle særavtaler. Selv om rammeavtalene må forstås slik at leverandørenes provisjon skal beregnes av den delen av kundeprisen som gjelder transporten, kan partene for de enkelte oppdraget avtale en annen betaling. Partene kan også avtale at det skal betales tillegg for ulike tjenester eller andre forhold, for eksempel bruk av elektrisk kjøretøy. Lagmannsretten viser til Ullahs forklaring om at det var en betydelig økonomisk investering å kjøpe elektrisk bil. Det var derfor nødvendig med økonomiske incentiver for at leverandørene skulle påta seg den investeringen.

Leverandørene har summert fradragene i beregningen fra Bring Courier & Express til 1 852 453,59 kroner. Bring Courier & Express har ikke bestridt denne beregningen. Ved å sammenligne beregningen fra selskapet med tillegg av beløpet som selskapet opprinnelig hadde trukket fra, blir summen ganske lik leverandørenes beregning. Dette underbygger at leverandørenes beregning basert på stikkprøver stemmer ganske godt med selskapets beregning. Siden tingretten har foretatt et skjønnsmessig fradrag på 10 prosent for usikkerhet knyttet til leverandørenes beregning, finner lagmannsretten at tingrettens utmåling kan legges til grunn. Dette har også leverandørene akseptert, selv om de mener at de har krav på høyere beløp.

Tingretten har inkludert forsinkelsesrenter fram til forfallstidspunktet i tingrettens dom. Etter at dommen ble anket til lagmannsretten, har leverandørene oppdaget at tingretten beregnet forsinkelsesrenter fra begynnelsen av hvert år som tilleggsvederlagene har oppstått. Partene er enige om at dette gir et for høyt forsinkelsesrentebeløp. Leverandørene har derfor beregnet forsinkelsesrentene basert på en gjennomsnittsberegning av forsinkelsesrentene ved å ta utgangspunkt i det tilleggsvederlaget som var påløpt etter første halvår hvert år. Dette gir et lavere samlet beløp for hver leverandør enn det de ble tilkjent at tingretten og ligger derfor beløpsmessig innenfor leverandørenes påstand i anketilsvaret om at anken forkastes.

Bring Courier & Express har anført at leverandørene er prosessuelt forhindret i å beregne forsinkelsesrenter fra midten av året, siden de har akseptert at forsinkelsesrenter først påløper fra 1. januar året etter at kravene om tilleggsvederlag har oppstått.

Etter lagmannsrettens syn er det nærliggende å se hen til reglene om oppfriskning for oversittelse av ankefristen siden det ikke er tale om et nytt krav, men en endring av påstanden. I HR-2018-1383-U la ankeutvalget til grunn at en utvidelse av påstanden skal behandles etter reglene om oppfriskning for oversittelse av ankefristen.

Lagmannsretten finner at vilkårene for oppfriskning er oppfylt etter tvisteloven § 16-12 tredje ledd. Det vil være urimelig å nekte leverandørene å endre forsinkelsesberegningen siden endringen innebærer en reduksjon av påstandsbeløpet. Bakgrunnen for endringen var at leverandørene på eget initiativ opplyste lagmannsretten og motparten om at tingretten hadde beregnet forsinkelsesrentene feil slik at leverandørene ble tilkjent mer enn de hadde krav på. Når leverandørene først tok initiativet til å redusere sine krav, finner lagmannsretten det urimelig at de begrenser forsinkelsesrentekravet slik at de i realiteten får mindre enn de har krav på dersom rentene hadde vært beregnet korrekt fra starten av. Etter lagmannsretten syn vil det derfor være urimelig å nekte leverandørene å endre renteberegningen. Det foreligger heller ingen hensyn av vesentlig betydning på Bring Courier & Express sin side som tilsier at oppfriskning ikke skal gis. Lagmannsretten viser særlig til at kravet fra leverandørene innebærer en reduksjon i den opprinnelige påstanden.

Leverandørene har lagt fram en beregning av sine krav inkludert forsinkelsesrenter fram til og med 6. november 2025* 30. november 2025. Beregningen er basert på at forsinkelsesrenter for hvert år beregnes ut fra det beløpet som utgjør hver leverandørs krav om tilleggsvederlag. Beløpene framgår av den subsidiære påstanden fra leverandørene. Lagmannsretten har kommet til at den subsidiære påstanden skal tas til følge.

4.5 Sakskostnader Leverandørene har vunnet saken og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på erstatning for sine sakskostnader. Selv om lagmannsretten utmåler et noe lavere beløp enn tingretten, og den prinsipale påstanden var at anken forkastes, finner lagmannsretten det klart at leverandørene har fått medhold i det vesentlige, jf. § 20-2 andre ledd. Avviket fra tingrettens resultat er lite, og skyldes utelukkende at tingretten har beregnet forsinkelsesrentene feil. Tyngdepunktet i saken har klart ligget på avtaletolkningen og på spørsmålene om bortfall av kravene, hvor leverandørene har fått fullt medhold. Det foreligger ingen tungtveiende grunner til å gjøre unntak fra hovedregelen, jf. § 20-2 tredje ledd.

For lagmannsretten har leverandørene krevd dekket til sammen 1 770 812,50 kroner. Lagmannsretten runder beløpet ned til nærmeste hele krone. Beløpet er fordelt med en lik andel på hver av leverandørene, som gir et beløp på 224 250 kroner. Med unntak av Trygg Leveranse, skal leverandørene betale merverdiavgift på salæret til prosessfullmektigene. Samlet merverdiavgift for disse fem leverandørene er på 305 312,50 kroner.

Lagmannsretten finner at kostnadene har vært nødvendige å pådra, tatt i betraktning at det er tale om seks leverandører som har benyttet den samme prosessfullmektigen og rettslige medhjelperen og sett i forhold til den samlede tvistesummen, jf. tvisteloven § 20-5. Til sammenligning har Bring Courier & Express lagt fram en kostnadsoppgave på til sammen 3 819 270 kroner.

Leverandørenes kostnadsoppgave legges derfor til grunn.

Lagmannsretten legger sitt resultat til grunn også for avgjørelsen om sakskostnader for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd. For tingretten ble leverandørene tilkjent erstatning for sakskostnader med til sammen 1 684 925 kroner, med tillegg av merverdiavgift og rettsgebyret. Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre tingrettens sakskostnadsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

DOMSSLUTNING

Bring Courier & Express AS dømmes til innen to uker fra dommen blir forkynt å betale
til Trygg Leveranse AS 6 283 591 – seksmillionersohundreogåttitretusenfemhundreognittién – kroner
til Raza Transport AS 414 867 – firehundreogfjortentusenåttehundreogsekstisju – kroner
til Yasir Raza Khizar 2 300 653 – tomillionertrehundretusensekshundreogfemtitre – kroner
til Joma Chamran 887 047 – åttehundreogåttisjutusenogførtisju – kroner
til Abbas Turkemani 1 997 254 – énmillionnihundreognittisjutusentohundreogfemtifire – kroner
til Uthayamanogaran Tharmalingam 2 454 786 – tomillionerfirehudnreogfemtifiretusensjuhundreogåttiseks – kroner med tillegg av forsinkelsesrenter fra 6. november 2025* 30. november 2025 til betaling skjer.
I sakskostnader for lagmannsretten betaler Bring Courier & Express innen to uker fra forkynnelsen av dommen
244 250 – tohundreogførtifiretusen – kroner til Trygg Leveranse AS
305 312 – trehundreogfemtusentrehundreogtolv – kroner til Raza Transport AS
305 312 – trehundreogfemtusentrehundreogtolv – kroner til Yasir Khizar Raza
305 312 – trehundreogfemtusentrehundreogtolv – kroner til Joma Chamran
305 312 – trehundreogfemtusentrehundreogtolv – kroner til Abbas Turkemani
305 312 – trehundreogfemtusentrehundreogtolv – kroner til Uthayamanogaran Tharmalingam.

Irene Sogn Petter Ringnes Linda Stenersen

Dokument i samsvar med original, Tonje M Marcussen, førstekonsulent

*Rettet i medhold av tvl. §19-8 første ledd Lagdommer Irene Sogn

Emner: rammeavtale, vederlagsmodell, avtaletolkning, underleverandør, transporttjenester, provisjon, foreldelse, reklamasjonsfrist, kontraktsforståelse