ESPD-egenerklæringsskjemaet kan se enkelt ut. Men bak et ja eller nei kan det ligge en vanskelig vurdering — for eksempel av hva som er en «alvorlig feil i yrkesutøvelsen». En ny kjennelse fra EU-retten viser hvordan uenighet om denne vurderingen kan bli til en anklage om uriktige opplysninger.
Det er forskjell på å spørre om en leverandør har fått en bot, og om leverandøren har begått alvorlige feil i yrkesutøvelsen. Det første er et spørsmål om hva som faktisk har skjedd. Det andre krever også en vurdering av hvilken rettslig betydning hendelsen har.
Likevel skal leverandøren ofte gi et kort og entydig svar. Leverandøren kan kjenne til hendelsen, men mene at den ikke utløser avvisningsgrunnen. Oppdragsgiveren kan tolke regelen annerledes. Da oppstår spørsmålet: Har leverandøren gitt uriktige opplysninger — eller er partene rett og slett uenige om hvordan kjente forhold skal vurderes?
Saken
I sak T-330/26 R hadde selskapet TH deltatt som underleverandør i en konkurranse og erklært at det ikke var i noen utestengelsessituasjon. Kommisjonen mente at TH hadde unnlatt å opplyse om tidligere bøtevedtak, både i erklæringen og ved en senere forespørsel. Den besluttet å utestenge selskapet i to og et halvt år og offentliggjøre utestengelsen.
TH bestred at bøtevedtakene dokumenterte alvorlig yrkesmessig forsømmelse, og mente det hadde hatt rimelig grunn til å svare som det gjorde. Kommisjonen fremholdt at utestengelsen bygget på selve unnlatelsen av å opplyse om vedtakene.
Retten tok ikke stilling til denne uenigheten. Den fant at spørsmålet om hvordan reglene skulle anvendes, krevde en grundigere undersøkelse i hovedsaken. TH fikk likevel midlertidig stanset offentliggjøringen, fordi den kunne påføre selskapet alvorlig og uopprettelig skade. Selve utestengelsen ble stående.
Hva saken illustrerer
Saken gjelder EUs regler for egne anskaffelser, men illustrerer en utfordring som også gjelder ESPD-egenerklæringsskjemaet i norske anskaffelser: Skjemaet ber leverandøren ta stilling til et skjønnsmessig rettslig begrep, mens svaret senere kan bli behandlet som om spørsmålet bare gjaldt et enkelt faktum.
Et svar oppdragsgiveren mener er feil, kan ha ulike forklaringer. Leverandøren kan ha misforstått spørsmålet, bygget på en forsvarlig tolkning, eller bevisst forsøkt å holde tilbake opplysninger. Disse situasjonene må skilles fra hverandre. At partene er uenige om tolkningen, beviser ikke i seg selv at leverandøren har forsøkt å skjule noe.
Samtidig gir ikke skjønnsmessige kriterier leverandøren frihet til å utelate opplysninger som faktisk etterspørres. Et konkret spørsmål om tidligere bøter krever en annen vurdering enn et spørsmål om leverandøren omfattes av en avvisningsgrunn.
Kjennelsen gir ingen endelig avklaring av hvor grensen går. Men den viser hvorfor det er viktig å skille mellom tre ting: hva leverandøren visste, hva skjemaet faktisk spurte om, og hvordan leverandøren vurderte forholdet rettslig. Et enkelt kryss i et skjema gjør ikke nødvendigvis spørsmålet enkelt.
Kilde: Kjennelse 14. september 2026 i T-330/26 R, TH mot Kommisjonen, ECLI:EU:T:2026:562.