Dommen i sin helhet
14. september 2026 (*)
*«Begjæring om midlertidige forføyninger – Offentlige anskaffelser – Utestengelse fra offentlige anskaffelsesprosedyrer regulert av forordning (EU, Euratom) 2024/2509 eller fra å bli valgt til å gjennomføre EU-midler – Offentliggjøring av opplysninger – Begjæring om utsatt iverksettelse av et tiltak – Foreløpig sak – Uopprettelighet – Interesseavveining»*
I sak T‑330/26 R,
TH, representert ved M. Bowsher, R. Mehta, barristers, L. Goddeau og R. Nieuwmeyer, advokater, saksøker, mot
Europakommisjonen, representert ved T. Isacu de Groot, A. Koričić og P. Rossi, som befullmektigede, saksøkt, avsier under henvisning til kjennelse av 19. juni 2026, TH mot Kommisjonen (T‑330/26 R, ikke publisert), følgende
Kjennelse
1Ved sin begjæring i medhold av artikkel 278 og 279 TEUV søker saksøkeren, TH, om utsatt iverksettelse av artikkel 2 i Kommisjonens beslutning Ares(2026) 3019837 av 20. mars 2026, som utestenger saksøkeren fra å delta i tildelingsprosedyrer regulert av europaparlaments- og rådsforordning (EU, Euratom) 2024/2509 av 23. september 2024 om de finansielle regler som gjelder for Unionens alminnelige budsjett (EUT L, 2024/2509), og fra å bli valgt til å gjennomføre EU-midler («den omtvistede beslutningen»).
Bakgrunnen for tvisten og partenes påstander
2Saksøkeren er et selskap underlagt [*fortrolig*] (1) rett.
3Den [*fortrolig*] utstedte Europakommisjonens generaldirektorat for forskning og innovasjon, som anvisningsberettiget, kunngjøringen om konkurranse [*fortrolig*] i forbindelse med rammeprogrammet for forskning og innovasjon «Horisont Europa» («kunngjøringen om konkurranse»).
4I april 2024 deltok saksøkeren, som underleverandør, i kunngjøringen om konkurranse.
5Den 15. april 2024 undertegnet saksøkeren en æresærklæring vedrørende utvelgelses- og utestengelseskriteriene, hvor saksøkeren bekreftet at selskapet ikke befant seg i noen av utestengelsessituasjonene.
6Ved e-post av 20. november 2024 sendte Kommisjonen forespørsler om opplysninger til hovedtilbyderen, herunder vedrørende saksøkeren. Ettersom Kommisjonen hadde funnet offentlig tilgjengelige opplysninger om flere bøter som [*fortrolig*], ønsket den å innhente fullstendige opplysninger om alle disse bøtene, herunder de som var ilagt av [*fortrolig*], sammen med opplysninger om iverksatte utbedringstiltak.
7Den 2. desember 2024 svarte hovedtilbyderen Kommisjonen, for og på vegne av saksøkeren.
8Den 14. juli 2025 mottok saksøkeren et brev sendt på vegne av et panel opprettet i henhold til artikkel 145 i forordning 2024/2509 («panelet»), hvor panelet innledningsvis fastslo at saksøkeren hadde avgitt to uriktige eller villedende erklæringer angående fravær av utestengelsessituasjon, slik at grov yrkesmessig forsømmelse forelå, og anbefalte (i) at saksøkeren ble utestengt i en periode på tre år fra å delta i tildelingsprosedyrer regulert av forordning 2024/2509 og fra å bli valgt til å gjennomføre EU-midler; (ii) at saksøkeren ble registrert i databasen for systemet for tidlig oppdagelse og utestengelse (EDES); og (iii) at opplysninger om utestengelsesbeslutningen ble offentliggjort på Kommisjonens nettside.
9Den 20. mars 2026 traff Kommisjonen den omtvistede beslutningen, i det vesentlige i samsvar med panelets anbefalinger. Den konkluderte med at de to tilfellene av uriktig erklæring utgjorde én enkelt og vedvarende situasjon av grov yrkesmessig forsømmelse, og ettersom denne atferden på det tidspunktet ikke var gjentagende, besluttet den å redusere utestengelsesperioden til to og et halvt år. Artikkel 2 i den omtvistede beslutningen fastsetter at opplysningene om utestengelsen skal offentliggjøres på Kommisjonens offentlige nettside, i henhold til artikkel 142 nr. 1 i forordning 2024/2509, tre måneder etter at beslutningen er meddelt.
10Ved stevning inngitt til Rettens justissekretariat den 29. mai 2026 anla saksøkeren søksmål med påstand om annullasjon av den omtvistede beslutningen.
11Ved eget dokument inngitt til Rettens justissekretariat samme dag fremmet saksøkeren den foreliggende begjæringen om midlertidige forføyninger, hvor saksøkeren i det vesentlige nedlegger påstand om at Rettens president skal:
• beslutte utsatt iverksettelse av artikkel 2 i den omtvistede beslutningen;
• utsette avgjørelsen om saksomkostninger.
12I sine merknader til begjæringen om midlertidige forføyninger, inngitt til Rettens justissekretariat den 12. juni 2026, nedlegger Kommisjonen påstand om at Rettens president skal:
• avvise begjæringen om midlertidige forføyninger;
• pålegge saksøkeren å betale saksomkostningene.
Rettslig vurdering
Generelle betraktninger
13Det følger av en sammenholdt lesning av artikkel 278 og 279 TEUV og artikkel 256 nr. 1 TEUV at dommeren som behandler en begjæring om midlertidige forføyninger, dersom vedkommende finner at omstendighetene tilsier det, kan beslutte utsatt iverksettelse av et tiltak som er brakt inn for Retten, eller fastsette andre nødvendige midlertidige forføyninger, i henhold til artikkel 156 i Rettens rettergangsordning. Artikkel 278 TEUV fastsetter likevel prinsippet om at søksmål ikke har oppsettende virkning, ettersom rettsakter vedtatt av Den europeiske unions institusjoner nyter en presumsjon for lovlighet. Det er derfor bare unntaksvis at dommeren som behandler en begjæring om midlertidige forføyninger, kan beslutte utsatt iverksettelse av en rettsakt som er brakt inn for Retten, eller fastsette andre midlertidige forføyninger (kjennelse av 19. juli 2016, Belgia mot Kommisjonen, T‑131/16 R, EU:T:2016:427, avsnitt 12).
14Artikkel 156 nr. 4 første punktum i rettergangsordningen fastsetter at begjæringer om midlertidige forføyninger skal angi «tvistens gjenstand, de omstendigheter som medfører uopprettelig skade (uopprettelighet), samt de faktiske og rettslige anførsler som ved første øyekast (fumus boni juris) begrunner den begjærte midlertidige forføyningen».
15Dommeren som behandler en begjæring om midlertidige forføyninger, kan beslutte utsatt iverksettelse av en rettsakt og andre midlertidige forføyninger dersom det er godtgjort at en slik beslutning ved første øyekast er begrunnet, faktisk og rettslig (fumus boni juris), og at det foreligger uopprettelighet i den forstand at forføyningen, for å unngå alvorlig og uopprettelig skade for saksøkerens interesser, må treffes og få virkning før det treffes avgjørelse i hovedsaken. Disse vilkårene er kumulative, og en begjæring om midlertidige forføyninger må følgelig avslås dersom ett av dem ikke er oppfylt. Dommeren som behandler begjæringen, skal også, når det er nødvendig, foreta en avveining av de motstående interessene (se kjennelse av 2. mars 2016, Evonik Degussa mot Kommisjonen, C‑162/15 P-R, EU:C:2016:142, avsnitt 21 og der nevnte rettspraksis).
16I forbindelse med denne helhetsvurderingen har dommeren som behandler begjæringen en vid skjønnsmargin, og står fritt til å bestemme, henset til sakens særegne omstendigheter, på hvilken måte og i hvilken rekkefølge disse ulike vilkårene skal vurderes, ettersom det ikke finnes noen rettsregel som pålegger en forhåndsbestemt vurderingsmodell for om det er nødvendig å beslutte midlertidige forføyninger (se kjennelse av 19. juli 2012, Akhras mot Rådet, C‑110/12 P(R), ikke publisert, EU:C:2012:507, avsnitt 23 og der nevnte rettspraksis).
17Henset til opplysningene i saksdokumentene finner presidenten for Retten at han har alle nødvendige opplysninger for å avgjøre begjæringen om midlertidige forføyninger uten at det først er nødvendig å høre partenes muntlige innlegg.
18Under de foreliggende omstendigheter er det hensiktsmessig først å undersøke vilkåret om fumus boni juris.
Vilkåret om fumus boni juris
19Ifølge fast rettspraksis er kravet om fumus boni juris oppfylt når minst ett av anførslene som fremsettes av den part som begjærer midlertidige forføyninger til støtte for hovedsaken, ved første øyekast ikke fremstår som grunnløst. Dette er tilfellet når en av de påberopte anførslene avdekker en alvorlig rettslig eller faktisk uenighet hvis løsning ikke er umiddelbart åpenbar, og som derfor krever en grundig undersøkelse som ikke kan foretas av dommeren som behandler begjæringen om midlertidige forføyninger, men som må være gjenstand for hovedsaken (se i denne retning kjennelse av visepresidenten for Domstolen av 3. desember 2014, Hellas mot Kommisjonen, C‑431/14 P-R, EU:C:2014:2418, avsnitt 20 og der nevnte rettspraksis, og kjennelse av presidenten for Domstolen av 1. mars 2017, EMA mot MSD Animal Health Innovation og Intervet international, C‑512/16 P(R), ikke publisert, EU:C:2017:149, avsnitt 59 og der nevnte rettspraksis).
20I den foreliggende sak har saksøkeren, for å godtgjøre at den omtvistede beslutningen ved første øyekast er ulovlig, fremsatt fem anførsler.
21Det er hensiktsmessig først å undersøke den første anførselen, hvorved saksøkeren hevder at Kommisjonen unnlot å anvende artikkel 138 nr. 1 bokstav c) i forordning 2024/2509 korrekt ved sin tilnærming til begrepet «grov yrkesmessig forsømmelse», og at Kommisjonen sammenblandet to utestengelsesgrunner.
22Ved den første delen av sin første anførsel hevder saksøkeren at Kommisjonen unnlot å ta hensyn til saksøkerens argument om at de reguleringsvedtak som [*fortrolig*] hadde truffet, ikke etablerte at det forelå grov yrkesmessig forsømmelse, ettersom vedkommende myndighet i hvert av disse vedtakene ikke hadde funnet forsettlig hensikt, grov uaktsomhet eller så mye som hensynsløshet.
23Saksøkeren anfører at Kommisjonen konkluderte med at det forelå «grov yrkesmessig forsømmelse» utelukkende på grunnlag av at det forelå reguleringsvedtak truffet av [*fortrolig*] mot saksøkeren. Kommisjonen la denne tilnærmingen til grunn til tross for saksøkerens forklaringer om at, i henhold til gjeldende lovgivning i [*fortrolig*], utgjør ileggelse av bøter ikke nødvendigvis «grov yrkesmessig forsømmelse» i henhold til Rettens rettspraksis.
24Følgelig gjør saksøkeren gjeldende at Kommisjonen tok feil ved ikke å erkjenne at reguleringsvedtakene truffet av [*fortrolig*] ikke etablerte at det forelå grov yrkesmessig forsømmelse, eller i det minste at saksøkeren med rimelighet kunne legge til grunn at disse vedtakene ikke etablerte en slik forsømmelse, hvilket er grunnen til at saksøkeren ikke nevnte dem i sin æresærklæring.
25Ved den andre delen av sin første anførsel gjør saksøkeren gjeldende at Kommisjonen uttrykkelig konkluderte mot saksøkeren, ikke på grunnlag av innholdet i reguleringsvedtakene truffet av [*fortrolig*], men på grunnlag av det forhold at saksøkeren hadde unnlatt å opplyse om disse vedtakene. Etter saksøkerens oppfatning sammenblandet Kommisjonen dermed de to grunnene. Den så følgelig bort fra at den forsømmelsen som artikkel 138 nr. 1 bokstav c) i forordning 2024/2509 gjelder, skal være fastslått ved endelig forvaltningsavgjørelse, og ikke bare potensielt ha inntruffet på tidspunktet for æresærklæringen.
26Kommisjonen bestrider saksøkerens argumenter.
27Kommisjonen minner om at utestengelsesgrunnen fastsatt i avsnitt 49 i den omtvistede beslutningen ikke er den som følger av vedtakene fra [*fortrolig*], men den som gjelder saksøkerens unnlatelse av å informere den kontraherende myndighet om forvaltningsavgjørelsene under sin deltakelse i kunngjøringen om konkurranse.
28Videre gjør Kommisjonen gjeldende at den ikke sammenblandet to ulike utestengelsesgrunner, ettersom henvisningen til vedtakene fra [*fortrolig*] var ment å påpeke at disse måtte anses som endelige forvaltningsavgjørelser i henhold til artikkel 2 nr. 28 i forordning 2024/2509, og at saksøkeren derfor skulle ha opplyst om dem. Kommisjonen er av den oppfatning at slike vedtak utgjorde en forutsetning for de sannferdige erklæringer som saksøkeren skulle ha avgitt ved innleveringen av æresærklæringen. Unnlatelsen av å opplyse om dem ga opphav til den grunnen som begrunnet utestengelsen i henhold til den omtvistede beslutningen.
29I denne forbindelse bør det bemerkes at artikkel 138 nr. 1 bokstav c) i forordning 2024/2509 fastsetter følgende:
«1. Den ansvarlige anvisningsberettigede skal utestenge en person eller enhet omhandlet i artikkel 137 nr. 2 fra å delta i tildelingsprosedyrer regulert av denne forordning eller fra å gjennomføre unionsmidler dersom denne personen eller enheten befinner seg i én eller flere av følgende utestengelsessituasjoner:
…
30(c) det er ved endelig dom eller endelig forvaltningsavgjørelse fastslått at personen eller enheten er skyldig i grov yrkesmessig forsømmelse ved å ha krenket gjeldende lover eller forskrifter eller yrkesetiske standarder for det yrke personen eller enheten tilhører, eller ved å ha utvist urettmessig atferd som påvirker vedkommendes yrkesmessige troverdighet, dersom slik atferd innebærer forsettlig hensikt eller grov uaktsomhet, herunder særlig noe av følgende:
(i) svikaktig eller uaktsomt uriktig fremstilling av opplysninger som kreves for å kontrollere at det ikke foreligger grunnlag for utestengelse, eller for oppfyllelse av kvalifikasjons- eller utvelgelseskriterier eller ved gjennomføring av den rettslige forpliktelse;
…»
31I avsnitt 51 og 52 i den omtvistede beslutningen anførte den delegerte anvisningsberettigede at saksøkerens forsømmelse «bestod av to uriktige erklæringer til den kontraherende myndighet, avgitt ved to separate anledninger under deltakelse i samme anbudsprosedyre, ved (i) å unnlate å opplyse i æresærklæringen undertegnet 15. april 2024, da [europaparlaments- og rådsforordning (EU, Euratom) 2018/1046 av 18. juli 2018 om de finansielle regler som gjelder for Unionens alminnelige budsjett, om endring av forordning (EU) nr. 1296/2013, (EU) nr. 1301/2013, (EU) nr. 1303/2013, (EU) nr. 1304/2013, (EU) nr. 1309/2013, (EU) nr. 1316/2013, (EU) nr. 223/2014, (EU) nr. 283/2014, og beslutning nr. 541/2014/EU og oppheving av forordning (EU, Euratom) nr. 966/2012 (EUT 2018 L 193, s. 1)] fikk anvendelse, at [saksøkeren] var mottaker av flere bøteleggingsvedtak; og (ii) å unnlate å nevne, da [saksøkeren] besvarte klargjøringsanmodningen 2. desember 2024, da [forordning 2024/2509] fikk anvendelse, at selskapet hadde vært mottaker av bøten ilagt av [*fortrolig*] og bøten ilagt av [*fortrolig*]». Den delegerte anvisningsberettigede tilføyde at «[Kommisjonen anså] at de to tilfellene av uriktig erklæring utgj[orde] én enkelt og vedvarende forsømmelse som [hadde] endt 2. desember 2024».
32Saksøkeren gjør gjeldende at selskapet ikke kan ha svikaktig eller uaktsomt fremstilt opplysninger som kreves for å kontrollere fravær av utestengelsesgrunner, på tidspunktet for æresærklæringen. Saksøkeren befant seg ikke i en utestengelsessituasjon, og hadde heller ingen grunn til å tro at selskapet befant seg i en slik situasjon. For det første fastholder saksøkeren at det ikke forelå noen endelig dom eller endelig forvaltningsavgjørelse mot selskapet på det tidspunktet, slik at det ikke svikaktig eller uaktsomt hadde fremstilt opplysninger uriktig. For det andre forelå det ingen forhåndsklassifisering av selskapets atferd som «grov yrkesmessig forsømmelse» fra panelet omhandlet i artikkel 145 i forordning 2024/2509, i samsvar med artikkel 138 nr. 3 i denne forordning. For det tredje trodde saksøkeren med rimelighet, og i det minste ikke uaktsomt eller svikaktig, at reguleringsvedtakene ikke representerte grov yrkesmessig forsømmelse.
33Kommisjonen gjør gjeldende at saksøkerens forsømmelse ligger i at selskapet unnlot å opplyse om sin utestengelsessituasjon, hvilket må kategoriseres som grov yrkesmessig forsømmelse i henhold til artikkel 138 nr. 1 bokstav c) (i) i forordning 2024/2509.
34Svaret på spørsmålet om hvordan kravet om «grov yrkesmessig forsømmelse» skal anvendes på de aktuelle reguleringsvedtakene i den foreliggende sak, er imidlertid ikke opplagt. En grundig gjennomgang av alle relevante omstendigheter i saken og de tilhørende dokumentene kan ikke foretas i en sak om midlertidige forføyninger, men er en oppgave for retten som avgjør realiteten i saken.
35Det følger av det ovenstående at det, uten å foregripe Rettens avgjørelse i hovedsaken, må konkluderes med at saksøkerens argumenter, fremsatt i forbindelse med den første anførselen, ved første øyekast ikke fremstår som grunnløse i henhold til den rettspraksis som er nevnt i avsnitt 19 ovenfor.
36Det må derfor fastslås at det foreligger fumus boni juris.
Vilkåret om uopprettelighet
37For å avgjøre om de begjærte midlertidige forføyningene haster, bør det bemerkes at formålet med prosedyren for midlertidige forføyninger er å sikre full virkning av den fremtidige endelige avgjørelsen, for å hindre et hull i den rettsbeskyttelsen som Den europeiske unions domstoler gir. For å oppnå dette målet må uopprettelighet generelt vurderes i lys av behovet for en midlertidig kjennelse for å unngå alvorlig og uopprettelig skade for den part som begjærer midlertidige forføyninger. Denne parten må godtgjøre at han ikke kan avvente utfallet av hovedsaken uten å lide alvorlig og uopprettelig skade (se i denne retning kjennelse av 14. januar 2016, AGC Glass Europe m.fl. mot Kommisjonen, C‑517/15 P-R, EU:C:2016:21, avsnitt 27 og der nevnte rettspraksis).
38Det er i lys av disse kriteriene at det må undersøkes om saksøkeren har godtgjort uopprettelighet.
39I den foreliggende sak gjør saksøkeren gjeldende at offentliggjøringen av opplysninger om selskapets utestengelse, i den grad disse opplysningene kan tilgås av allmennheten i hele utestengelsesperioden, det vil si to og et halvt år, vil medføre alvorlig og uopprettelig skade for saksøkeren.
40For det første anfører saksøkeren at offentliggjøringen av beslutningen på en plattform tilgjeng Council, T‑110/12 R, EU:T:2013:118, avsnitt 33 og rettspraksis nevnt der).
41Det er derfor nødvendig å undersøke om saksøkerens interesser i å oppnå umiddelbar utsettelse av gjennomføringen av artikkel 2 i den omtvistede beslutningen, i den utstrekning nevnte artikkel gir anvisning på offentliggjøring på Kommisjonens nettside av visse opplysninger knyttet til saksøkerens utestengelse fra deltakelse i tildelingsprosedyrer, veier tyngre enn de interesser Kommisjonen forfulgte ved å vedta nevnte beslutning.
42Med hensyn til de interesser saksøkeren forfølger, anfører saksøkeren for det første at utsettelse av den aktuelle offentliggjøringen ikke vil hindre at den omtvistede beslutningen får full virkning, ettersom saksøkeren ikke søker utsettelse av selve utestengelsen, men kun utsettelse av offentliggjøringen av opplysningene knyttet til denne.
43For det andre anfører saksøkeren at Den europeiske unions finansielle interesser, i henhold til fortalens punkt 105 i forordning 2024/2509, ivaretas av EDES-databasen. Offentliggjøring utgjør ikke i seg selv en direkte og umiddelbar beskyttelse mot risikoen for økonomisk tap for Den europeiske union. Den tar kun sikte på å oppnå en avskrekkende virkning.
44For det tredje anfører saksøkeren at vedkommende vil bli registrert i EDES-databasen, med den følge at Den europeiske unions finansielle interesser fortsatt vil være ivaretatt. Kommisjonen vil dessuten fortsatt stå fritt til å offentliggjøre beslutningen etter at Retten har avgjort hovedsaken. Videre innebærer en innvilgelse av utsettelse av offentliggjøringen kun en opprettholdelse av status quo for en begrenset periode.
45Etter saksøkerens oppfatning vil imidlertid saksøkeren, dersom offentliggjøringen ikke utsettes, stå overfor risikoen for alvorlig og ugjenopprettelig skade. En annullasjon av den omtvistede beslutningen vil, etter saksøkerens syn, ikke ha den virkning at skaden forårsaket av offentliggjøringen reverseres, ettersom opplysningene vil ha vært tilgjengelige for offentligheten i en viss tid før annullasjonen, med de tilhørende omdømmemessige og økonomiske kostnadene dette medfører. Opplysningenes ikke-offentlige karakter kan ikke gjenopprettes, selv om annullasjonssøksmålet skulle tas til følge.
46For det fjerde hevder saksøkeren at dersom den begjærte midlertidige forføyningen skulle avslås, ville saksøkerens grunnleggende rett til effektiv domstolsbeskyttelse, samt retten til et effektivt rettsmiddel, bli illusorisk. Enhver dom som annullerer den omtvistede beslutningen, ville bli fratatt sin praktiske virkning, ettersom skaden ikke ville kunne kompenseres tilstrekkelig.
47Med hensyn til Kommisjonens interesse, anfører sistnevnte at anvisningsberettiget ved delegasjon i den omtvistede beslutningens betraktning 93 til 95 spesifikt begrunnet hvorfor offentliggjøringen var hensiktsmessig i det foreliggende tilfellet. Dette ble gjort ved separat å angi de spesifikke og generelle preventive hensyn som ble ansett for å være anvendelige. Anvisningsberettiget ved delegasjon vurderte særlig at det var hensiktsmessig å beslutte at opplysningene knyttet til utestengelsen offentliggjøres på Kommisjonens nettside for å oppnå spesialpreventive formål, med sikte på å unngå gjentakelse av det aktuelle mislige forhold fra saksøkerens side, og for allmennpreventive formål, særlig for å advare andre foretak som er virksomme innenfor samme forretningsområde om konsekvensene av å begå det samme eller lignende mislige forhold, ved deltakelse i en anbudsprosedyre finansiert over EU-budsjettet.
48Kommisjonen hevder følgelig at dersom Retten skulle innvilge utsettelse av offentliggjøringsbeslutningen, ville disse preventive formålene og den tilknyttede beskyttelsen av Den europeiske unions finansielle interesser bli undergravet. Det er nemlig svært sannsynlig at varigheten av rettergangen i annullasjonssøksmålet vil strekke seg utover datoen for utløpet av offentliggjøringsperioden, og muligheten til å offentliggjøre vil dermed bli forspilt.
49Sett i lys av alvoret av det aktuelle mislige forhold og risikoen for EU-budsjettet som følger av muligheten for at saksøkeren i det foreliggende tilfellet, eller andre søkere i utvelgelsesprosedyrer for tildeling av kontrakter, kunne villede andre ansvarlige anvisningsberettigede ved å gi ufullstendige opplysninger, anfører Kommisjonen at interessen i å opprettholde virkningen av artikkel 2 i den omtvistede beslutningen, med sikte på å styrke offentliggjøringens allmenn- og spesialpreventive virkninger, klart veier tyngre enn saksøkerens interesser.
50Videre anfører Kommisjonen at, i tilfelle Retten avsier dom som annullerer offentliggjøringen, vil saksøkeren på den ene side kunne oppnå tilstrekkelig økonomisk kompensasjon for enhver materiell skade som eventuelt urettmessig er blitt forårsaket. På den annen side forplikter Kommisjonen seg til å reparere den urettmessige skaden på saksøkerens omdømme som følge av offentliggjøringen, ved å offentliggjøre på sin offentlige nettside en melding om utfallet av den endelige dommen for en periode på to og et halvt år, i samsvar med artikkel 142(1) tredje ledd i forordning 2024/2509.
51Kommisjonen konkluderer med at, i mangel av mulighet for etterfølgende offentliggjøring og i tilfelle utsettelse, ville offentliggjøringen bli umuliggjort eller offentliggjøringsperioden vesentlig forkortet, noe som betydelig ville redusere utestengelsens avskrekkende funksjon.
52I denne forbindelse skal det for det første minnes om at det som er omtvistet i den foreliggende saken, er offentliggjøring av opplysninger utenfor Den europeiske unions institusjoner, som kan ha en betydelig innvirkning på saksøkerens omdømme og følgelig på mulighetene til å drive sin virksomhet.
53Videre skal det bemerkes at formålet som forfølges ved offentliggjøringen, er å oppnå en avskrekkende virkning overfor saksøkeren, og at offentliggjøringen ikke i seg selv utgjør en direkte og umiddelbar beskyttelse mot risikoen for økonomisk tap for Den europeiske union.
54Den europeiske unions finansielle interesser ivaretas, i henhold til fortalens punkt 105 i forordning 2024/2509, av EDES. I det foreliggende tilfellet skal saksøkeren, i samsvar med den omtvistede beslutningens betraktning 92, registreres i EDES-databasen for varigheten av utestengelsen.
55For det andre skal det bemerkes at, i mangel av utsettelse av offentliggjøringen på Kommisjonens nettside av visse opplysninger knyttet til saksøkerens utestengelse, ville saksøkerens grunnleggende rett til effektiv domstolsbeskyttelse og retten til et effektivt rettsmiddel kun bli illusorisk, ettersom, når opplysningene først er blitt gjort tilgjengelige, kan deres ikke-offentlige karakter ikke lenger gjenopprettes, selv om saksøkerens søksmål i hovedsaken til slutt skulle tas til følge.
56Retten skal i hovedsaken ta stilling til om den omtvistede beslutningen, hvorved Kommisjonen blant annet påla offentliggjøring av de aktuelle opplysningene, skal annulleres. Dersom offentliggjøringen av de aktuelle opplysningene ikke utsettes, ville enhver dom som annullerer beslutningen, bli fratatt enhver praktisk virkning med hensyn til den skade som er forårsaket saksøkeren som følge av nevnte offentliggjøring.
57Kommisjonens argumentasjon om at offentliggjøringsbeslutningen, dersom den ble utsatt, aldri ville kunne håndheves og derfor ville bli fullstendig virkningsløs, ettersom det er sannsynlig at avgjørelsen som avslutter behandlingen av sakens realitet, vil bli avsagt etter at utestengelsen har opphørt, kan ikke rokke ved denne konklusjonen.
58Dersom offentliggjøringsbeslutningen ikke ble utsatt, ville for øvrig saksøkerens grunnleggende rett til effektiv domstolsbeskyttelse og retten til et effektivt rettsmiddel ikke være tilstrekkelig sikret, av de grunner som er angitt i avsnitt 80 ovenfor.
59Endelig, selv om artikkel 142(1) fjerde ledd i forordning 2024/2509 fastsetter at de offentliggjorte opplysningene skal fjernes så snart utestengelsen har opphørt, hindrer nevnte bestemmelse, dersom søksmålet i hovedsaken skulle bli forkastet, ikke uttrykkelig Kommisjonen fra, i lys av artikkel 266 TEUV, senere å offentliggjøre opplysninger knyttet til saksøkerens utestengelse, etter at avgjørelsen i hovedsaken er avsagt.
60På bakgrunn av det foregående må det konkluderes med at den interesse saksøkeren forsvarer, må gå foran interessen i å forkaste begjæringen om midlertidige forføyninger, særlig ettersom innvilgelse av den begjærte utsettelsen av gjennomføringen kun vil innebære en opprettholdelse av status quo for en begrenset tidsperiode.
Konklusjon
Det følger av alle de foregående betraktninger at begjæringen om midlertidige forføyninger skal tas til følge, og at gjennomføringen av artikkel 2 i den omtvistede beslutningen skal utsettes i den utstrekning den gir anvisning på offentliggjøring på Kommisjonens nettside av opplysninger knyttet til saksøkerens utestengelse fra deltakelse i tildelingsprosedyrer regulert av forordning 2024/2509.
Ettersom denne kjennelsen avslutter saken om midlertidige forføyninger, skal kjennelsen av 19. juni 2026, TH mot Kommisjonen (T‑330/26 R, ikke publisert), avsagt på grunnlag av artikkel 157(2) i rettergangsordningen, hvorved Kommisjonen ble pålagt å utsette gjennomføringen av artikkel 2 i den omtvistede beslutningen frem til datoen for kjennelsen som avslutter denne saken, oppheves.
Saksomkostninger
I henhold til artikkel 158(5) i rettergangsordningen skal avgjørelsen om saksomkostninger utsettes.
På denne bakgrunn
BESLUTTER RETTENS PRESIDENT: 1. Gjennomføringen av artikkel 2 i Kommisjonens beslutning Ares(2026) 3019837 av 20. mars 2026, om utestengelse av TH fra deltakelse i tildelingsprosedyrer regulert av europaparlaments- og rådsforordning (EU, Euratom) 2024/2509 av 23. september 2024 om de finansielle regler som gjelder for Unionens alminnelige budsjett, og fra å bli utvalgt til å gjennomføre EU-midler, utsettes. 2. Kjennelsen av 19. juni 2026, TH mot Kommisjonen (T‑330/26 R), oppheves. 3. Avgjørelsen om saksomkostninger utsettes. Luxembourg, 14. september 2026.
V. Di Bucci
M. van der Woude
Justissekretær
President
*
Rettergangsspråk: engelsk.
Fortrolige opplysninger er sladdet.