Oslobygg skulle inngå rammeavtaler for vedlikehold og rehabilitering av kommunale bygg. Estimert verdi: to milliarder kroner. For å bli vurdert i det hele tatt, måtte leverandøren allerede ha en døgnkontinuerlig vaktordning oppe og gå.
I sak 2026/1070 sa KOFA at kravet var greit. Vi mener nemnda stoppet for tidlig i vurderingen — men klager må ta sin del av ansvaret.
1. Hva saken gjaldt
Rammeavtalene dekket et bredt spekter — fra små serviceoppdrag til store rehabiliteringsprosjekter. Noen av oppdragene var akutte: ved en vannlekkasje eller strømbrudd måtte tiltak iverksettes innen to timer. Det krever at noen svarer telefonen klokken tre om natten.
Oslobygg løste dette ved å kreve at alle leverandører hadde en etablert vaktordning allerede ved kvalifiseringen. Ikke ved oppstart. Ikke underveis. Ved kvalifiseringen.
N P Bygg hadde beskrevet en vaktordning de «planlegger å etablere». Det var ikke godt nok. De ble avvist.
2. Hvorfor kravet stenger døren
Et krav om etablert vaktordning er konkurransebegrensende på to måter samtidig.
Det treffer nåtilstand, ikke leveringsevne. Tenk deg en mellomstor entreprenør med 40 ansatte, lang erfaring med vedlikehold og god økonomi. Firmaet har ikke en døgnvakt i dag, fordi ingen av kundene har krevd det. De kunne bygget opp ordningen på noen uker — med egne folk eller en underleverandør. Men de får ikke sjansen. Kravet favoriserer de som allerede har store offentlige kontrakter.
Det stenger fra alt, ikke bare hasteoppdragene. Rammeavtalen dekket planlagte vedlikeholdsarbeider og store rehabiliteringsprosjekter — oppdrag der døgnberedskap er irrelevant. Leverandøren som manglet vaktordning, mistet tilgangen til hele porteføljen. To milliarder kroner bak en port som bare var begrunnet i en del av ytelsene.
3. Hva klager anførte — og ikke anførte
N P Bygg anførte at kravet var «ulovlig konkurransebegrensende» og gikk «langt utover det som er nødvendig». Anførselen var generell. Klager pekte aldri på at oppdragene kunne vært delt i kategorier — med beredskapskrav bare for hastetjenester. Klager nevnte heller ikke plikten til å vurdere oppdeling etter § 19-4.
Det er en svakhet. I en forholdsmessighetsdiskusjon er det klagers jobb å vise nemnda hva oppdragsgiver kunne gjort annerledes. En generell påstand om at kravet er for strengt gir KOFA lite å jobbe med.
4. Burde KOFA likevel gått dypere?
KOFA konstaterte selv at kravet var konkurransebegrensende (avsnitt 39). Nemnda godtok det likevel, med én setning: kravet «fremstår saklig og objektivt begrunnet, og står i forhold til leveransen» — begrunnet med kontraktens størrelse, bygningsmassen og behovet for beredskap (avsnitt 41).
Begrunnelsen forklarer at Oslobygg trenger beredskap. Den forklarer ikke hvorfor beredskap måtte være inngangsbilletten til hele rammeavtalen.
Forholdsmessighetsvurderingen i § 16-1 har et nødvendighetselement: kravet skal «stå i forhold til leveransen». Når nemnda først konstaterer at kravet begrenser konkurransen, ligger det i normen at den bør vurdere om behovet kunne vært ivaretatt på en mindre inngripende måte — selv om klager ikke pekte ut et bestemt alternativ. At klager var tynn i anførslene, forklarer hvorfor nemnda brukte lite plass på spørsmålet. Det forklarer ikke hvorfor vurderingen mangler helt.
5. Oppdeling: spørsmålet ingen stilte
Anskaffelsesforskriften § 19-4 pålegger oppdragsgiver å vurdere om en kontrakt bør deles opp. Velger oppdragsgiver å la være, skal de viktigste grunnene angis i anskaffelsesdokumentene.
Her er koblingen direkte. Rammeavtalen samlet hasteoppdrag og planlagte prosjekter i én pakke. Beredskapskravet var bare saklig begrunnet for én del av pakken. Med inntil åtte leverandører kunne Oslobygg delt oppdragene i kategorier — med beredskapskrav bare for service- og hasteoppdrag. Da ville leverandører uten vaktordning fortsatt kunnet konkurrere om vedlikeholds- og rehabiliteringsprosjektene.
Klager tok aldri opp § 19-4. KOFA vurderte det ikke. Vi vet derfor heller ikke om Oslobygg dokumenterte hvorfor de ikke delte opp.
6. Hva vi sitter igjen med
Oslobygg hadde et saklig behov for døgnberedskap. Det er ikke tvilsomt. Spørsmålet var om behovet rettferdiggjør å stenge leverandører ute fra en hel rammeavtale på to milliarder kroner — når oppdeling kunne ivaretatt beredskapen uten å begrense konkurransen like mye.
Klager gav KOFA for lite å jobbe med. Men nemnda nøyde seg også med å konstatere at kravet var saklig, uten å prøve om det var nødvendig. Det gjør forholdsmessighetsvurderingen ufullstendig.
Sjekkliste: før du gjør beredskap til kvalifikasjonskrav
- Trenger alle avrop under avtalen beredskap — eller bare noen?
- Har du vurdert oppdeling etter § 19-4, og er både oppdeling og forholdsmessighet dokumentert?
- Må ordningen finnes ved kvalifisering, eller holder det at den er på plass ved oppstart?
- Kan du dekke behovet gjennom kategorier eller porteføljeinndeling?