§ 4 – unntak for visse offentlige institusjoner og for visse saker, m. m
Fulltekst
Med mindre annet er særskilt bestemt, gjelder loven ikke
a. domstolenes virksomhet, derunder registrerings- og notarialforretninger og lignende som utføres ved et dommerkontor, b. saker som forvaltningsorganet selv behandler eller avgjør i medhold av rettspleielovene (straffeprosesslovene, domstolloven, tvisteloven, voldgiftsloven, tvangsfullbyrdelsesloven, skjønnsloven) eller lover som knytter seg til disse lovene (konkursloven, arvelovens tredje del og gjeldsordningsloven), eller jordskiftelova eller rettsgebyrloven.
Når et vedtak som omfattes av første ledd kan påklages til departementet, gjelder loven likevel for departementets behandling av klagesaken.
Loven gjelder for Svalbard for så vidt ikke annet fastsettes av Kongen.
Loven gjelder ikke for Stortinget, Riksrevisjonen, Sivilombudet og andre organer for Stortinget.
Paragrafkommentar
Kommentar til § 4 - unntak for visse offentlige institusjoner og for visse saker, m. m
§ 4 – Paragrafnivåkommentar: Unntak for visse offentlige institusjoner og for visse saker
Bestemmelsens systematikk og funksjon
§ 4 avgrenser forvaltningslovens virkeområde gjennom fire ulike mekanismer. Første ledd bokstav a unntar domstolenes virksomhet, herunder registrerings- og notarialforretninger og lignende ved dommerkontoret. Første ledd bokstav b unntar saker som et forvaltningsorgan selv behandler eller avgjør i medhold av rettspleielovene eller lover som knytter seg til disse. Annet ledd bestemmer at loven likevel gjelder for departementets klagebehandling av vedtak som ellers faller utenfor etter første ledd. Tredje ledd gir Kongen myndighet til å fastsette unntak for Svalbard, og fjerde ledd unntar Stortinget, Riksrevisjonen, Sivilombudet og andre organer for Stortinget.
Bestemmelsen må leses funksjonelt og konkret. Unntakene i første ledd er ikke knyttet til sakens tema eller til hvilket organ som opptrer, men til den konkrete avgjørelsens rettslige hjemmel og prosessuelle karakter. Denne tilnærmingen er særlig viktig for bokstav b, som reiser de fleste avgrensningsspørsmålene i praksis.
Avgrensningen i første ledd bokstav b – hjemmelsorientert vurdering
Ordlyden «behandler eller avgjør i medhold av» peker mot den konkrete avgjørelsens rettslige grunnlag, ikke bare mot at saken har tilknytning til straffesak, domstolsbehandling eller andre rettspleiespørsmål.
JDLOV-2006-452393 – det sentrale tolkningsbidrag
Lovavdelingens uttalelse om midlertidig beslag av førerkort etter vegtrafikkloven § 33 gir det klareste uttrykket for denne hjemmelsorienterte tilnærmingen. Spørsmålet var om politiets beslutning om midlertidig beslag falt utenfor forvaltningsloven etter § 4 første ledd bokstav b. Lovavdelingen la til grunn at avgjørelsen ikke ble behandlet eller avgjort i medhold av rettspleielovene eller tilknyttede lover, selv om den var straffesaksnær og inngikk i et forløp der domstolene senere kunne bli involvert. Det avgjørende var at den materielle hjemmelen for beslaget lå i vegtrafikkloven, ikke i straffeprosessloven eller en annen rettspleielov. Uttalelsen har betydelig tolkningsverdi som uttrykk for en relativt restriktiv avgrensning av unntaket: det er den konkrete avgjørelsens hjemmelsgrunnlag og saksbehandlingsregime som er avgjørende, ikke sakens straffesaksnære preg.
JDLOV-1997-452239 – metodisk støtte i grensetilfeller
Lovavdelingens uttalelse om ettergivelse av idømte saksomkostninger trekker i samme retning. Spørsmålet var om avslag på søknad om ettergivelse falt utenfor forvaltningsloven etter § 4 første ledd bokstav b. Lovavdelingen understreket at det ikke er tilstrekkelig at kravet materielt springer ut av rettergangslovgivningen; det avgjørende er om saken faktisk behandles eller avgjøres i medhold av disse lovene. Uttalelsen tilføyer også et mer generelt metodisk poeng: ordlyden i § 4 løser ikke alene alle randsonespørsmål, og i tvilstilfeller må vurderingen suppleres med en konkret analyse av regelverket, praksis og avgjørelsens karakter – herunder om den innebærer utøving av offentlig myndighet. Uttalelsen er eldre og gjelder et særpreget grensetilfelle, men den er fortsatt relevant som metodeuttalelse for den hjemmelsorienterte tilnærmingen.
Rettsvirkningene av at loven «ikke gjelder» – ulovfestede krav og analogisk anvendelse
At en sak faller utenfor forvaltningsloven etter § 4 første ledd bokstav b, avskjærer direkte anvendelse av forvaltningslovens saksbehandlingsregler. Det skaper imidlertid ikke et rettstomt rom. Praksis fra Sivilombudet og Lovavdelingen viser at ulovfestede krav til forsvarlig saksbehandling, god forvaltningsskikk og analogisk bruk av enkeltregler kan supplere der forvaltningsloven ikke gjelder direkte.
SOM-2017-1186 – ulovfestede krav til kontradiksjon og underretning
Sivilombudet vurderte fylkesmannens avgjørelse om fritak fra lovbestemt taushetsplikt etter straffeprosessloven § 118. Ombudet la til grunn at avgjørelsen falt inn under § 4 første ledd bokstav b, slik at forvaltningslovens regler om forhåndsvarsling, utredning, kontradiksjon og underretning ikke gjaldt direkte. Samtidig fremhevet ombudet at ulovfestede krav til forsvarlig saksbehandling fortsatt kunne kreve at den berørte parten fikk anledning til å uttale seg før avgjørelsen, og at parten burde vært underrettet om avgjørelsen så langt dette ikke var uforenlig med pågående etterforskning. Uttalelsen er viktig fordi den tydeliggjør forskjellen mellom lovens formelle anvendelsesområde og de mer grunnleggende kravene til forsvarlig myndighetsutøving som gjelder uavhengig av forvaltningsloven.
SOM-2024-1255 – forvaltningslovens regler som uttrykk for generelle prinsipper
Sivilombudet vurderte politiets behandlingstid ved krav om innsyn i avsluttet straffesak etter straffeprosessloven § 28. Ombudet uttalte uttrykkelig at forvaltningsloven, herunder § 11 a om saksbehandlingstid, ikke kom direkte til anvendelse, jf. § 4 første ledd bokstav b. Samtidig ble det fremhevet at forvaltningslovens regler kan gi uttrykk for generelle prinsipper som får betydning gjennom strafferettspleiens eget regelverk og kravene til god påtaleskikk. Uttalelsen nyanserer rekkevidden av unntaket: fravær av direkte anvendelse er ikke nødvendigvis det samme som fravær av tilsvarende saksbehandlingsnormer.
JDLOV-2005-456179 – analogisk bruk av habilitetsregler
Lovavdelingen vurderte i en habilitetssak om samtykke til vitneforklaring etter den tidligere tvistemålsloven § 204 nr. 2 at avgjørelsen «trolig» falt inn under § 4 første ledd bokstav b, slik at forvaltningsloven ikke gjaldt direkte. Lovavdelingen fremholdt likevel at habilitetsreglene måtte antas å komme til anvendelse analogisk. Uttalelsens tolkningsverdi er noe begrenset, både fordi vurderingen er forsiktig formulert og fordi den knytter seg til tvistemålsloven, som senere er avløst av tvisteloven. Den er likevel relevant som støtte for det generelle skillet mellom direkte lovanvendelse og analogisk bruk av enkeltregler i saker som er unntatt etter § 4.
SOM-2017-2264 – god forvaltningsskikk ved påtaleavgjørelser
Sivilombudet la til grunn at henleggelser og andre påtaleavgjørelser faller utenfor forvaltningsloven etter § 4 første ledd bokstav b. Ombudet fremhevet likevel at det etter god forvaltningsskikk bør gis forsvarlig underretning og skriftlig begrunnelse når dette er nødvendig for å ivareta klageretten og reell toinstansbehandling. Uttalelsen har mer begrenset vekt for selve avgrensningen av § 4, men den illustrerer at grunnleggende saksbehandlingshensyn kan ha betydning også der loven ikke gjelder direkte.
Annet ledd – departementets klagebehandling
Annet ledd bestemmer at forvaltningsloven likevel gjelder for departementets behandling av klagesaken, når et vedtak som omfattes av første ledd kan påklages til departementet. Bestemmelsen bekrefter systematisk at unntakene i første ledd ikke skal forstås videre enn ordlyden rekker: når lovgiver særskilt bestemmer at departementets klagebehandling omfattes, er det et signal om at virkeområdevurderingen må knyttes presist til den enkelte funksjonen og instansen.
Praktiske vurderingstema
Et praktisk hovedspørsmål etter § 4 er todelt:
Hjemmelsvurderingen: Behandles eller avgjøres den konkrete saken i medhold av rettspleielovene eller de lovene bestemmelsen uttrykkelig knytter til disse? Her er sakens tema eller straffesaksnære preg ikke tilstrekkelig; det avgjørende er den konkrete avgjørelsens materielle hjemmel og saksbehandlingsregime (jf. JDLOV-2006-452393 og JDLOV-1997-452239).
Supplerende krav: Dersom saken faller utenfor forvaltningsloven, må det vurderes hvilke krav som likevel følger av særregelverket, ulovfestet forsvarlig saksbehandling, god forvaltningsskikk eller analogisk anvendelse av enkeltregler i forvaltningsloven (jf. SOM-2017-1186, SOM-2024-1255, JDLOV-2005-456179 og SOM-2017-2264).
«Avgjør i medhold av rettspleielovene» – hjemmelskravet i § 4 første ledd bokstav b
Oversikt
Uttrykket «avgjør i medhold av rettspleielovene» angir det sentrale vilkåret for at en sak skal falle utenfor forvaltningsloven etter § 4 første ledd bokstav b. Ordlyden peker på den konkrete kompetansehjemmelen for organets behandling eller avgjørelse, ikke bare på at saken har faktisk, historisk eller funksjonell tilknytning til domstols- eller straffeprosessen. Det er dermed ikke avgjørende hvilket organ som treffer avgjørelsen, men i hvilken rettslig rolle og med hvilket hjemmelsgrunnlag det gjør det. Parentesen i lovteksten – straffeprosesslovene, domstolloven, tvisteloven, voldgiftsloven, tvangsfullbyrdelsesloven, skjønnsloven – angir uttømmende hvilke lover som regnes som «rettspleielovene» i bestemmelsens forstand, mens tillegget «eller lover som knytter seg til disse lovene» utvider kretsen noe.
Hjemmelsnær avgrensning – prosessuelt opphav er ikke tilstrekkelig
Den klareste avgrensningen av vilkåret finnes i Lovavdelingens uttalelse 28. februar 1997, JDLOV-1997-452239. Saken gjaldt avslag på søknad om ettergivelse av idømte sakskostnader. Lovavdelingen fremhevet at det ikke er nok at kravet springer ut av rettergangslovgivningen; spørsmålet er om den konkrete ettergivelsessaken faktisk behandles eller avgjøres i medhold av rettspleielovene. Ettergivelse av sakskostnader ble ikke ansett å falle utenfor forvaltningsloven bare fordi det underliggende kravet hadde prosessuelt opphav. Uttalelsen er viktig fordi den avviser en for vid forståelse av bokstav b: det kreves en reell hjemmels- og prosessforankring i rettspleielovene for den konkrete avgjørelsen, ikke bare at saksområdet har utspring der. Tolkningsverdien er god som intern lovtolkning fra Lovavdelingen, men kilden er ikke bindende og gir ikke et helt uttømmende kriteriesett.
Samme hovedlinje kommer til uttrykk i Lovavdelingens uttalelse 20. september 2006, JDLOV-2006-452393, om midlertidig beslag av førerkort etter vegtrafikkloven § 33 nr. 3. Selv om ordningen hadde nær tilknytning til straffesaksbehandling, la Lovavdelingen vekt på at avgjørelsen hadde materiell hjemmel i vegtrafikkloven, ikke i straffeprosessloven eller annen rettspleielov. Forvaltningsloven gjaldt derfor. Uttalelsen er særlig relevant som støtte for at unntaket i bokstav b ikke omfatter enhver «straffesaksnær» avgjørelse; det sentrale er om avgjørelsen rettslig sett treffes etter de lovene bestemmelsen viser til. Sammenholdt med 1997-uttalelsen peker dette mot en restriktiv og hjemmelsforankret avgrensning: Ligger hjemmelen i en særforvaltningslov, er det ikke nok at avgjørelsen har nær forbindelse med rettspleien eller kan få betydning i en rettssak.
Unntaket omfatter også ordinære forvaltningsorganer
Praksis viser at unntaket også kan omfatte avgjørelser truffet av helt ordinære forvaltningsorganer, dersom organet utøver en særskilt myndighet direkte etter prosesslovgivningen. I SOM-2017-1186 gjaldt saken fylkesmannens avgjørelse om fritak fra lovbestemt taushetsplikt etter straffeprosessloven § 118. Sivilombudet la til grunn at dette falt inn under § 4 første ledd bokstav b, slik at forvaltningslovens regler om blant annet forhåndsvarsling, utredning, kontradiksjon og underretning ikke gjaldt direkte. Uttalelsen har klar relevans fordi den viser at vurderingen ikke beror på organets organisatoriske plassering i forvaltningen, men på at det avgjør en sak i medhold av straffeprosessloven. Samtidig fremhevet Sivilombudet at ulovfestede krav til forsvarlig saksbehandling fortsatt kan gjelde, blant annet krav om kontradiksjon og underretning så langt dette ikke kolliderer med etterforskningen.
Lovavdelingens uttalelse 31. mai 2005, JDLOV-2005-456179, trekker i samme retning. Der ble departementets samtykke til vitneforklaring etter tvistemålsloven § 204 nr. 2 antatt trolig å falle inn under § 4 første ledd bokstav b. Relevansen ligger i at uttalelsen behandler et forvaltningsorgans rolle som særskilt samtykkemyndighet etter prosesslovgivningen – departementet opptrådte ikke som part, men utøvde en kompetanse som fulgte direkte av rettspleieloven. Tolkningsverdien er likevel begrenset: uttalelsen er uttrykkelig forsiktig formulert («trolig»), og den gjelder tvistemålsloven, som nå er avløst av tvisteloven. Den bør derfor bare brukes som historisk og funksjonell støtte for den samme hjemmelsbetraktningen.
Straffeprosessuelle saker – påtaleavgjørelser og innsynskrav
Sivilombudets nyere praksis om straffeprosessuelle saker underbygger den hjemmelsnære forståelsen. I SOM-2017-2264 la Sivilombudet til grunn at henleggelser og andre påtaleavgjørelser faller utenfor forvaltningsloven, fordi de treffes innenfor straffeprosesslovgivningens system. Saken gjaldt klage over henleggelse av straffesak, og Sivilombudet fremhevet at klagebehandlingen reguleres av straffeprosesslovens egne regler om underretning, frister og klage. Uttalelsen illustrerer at påtalemyndighetens behandling av slike saker reguleres av rettspleieregler, ikke av forvaltningslovens alminnelige regler om enkeltvedtak og klage.
I SOM-2024-1255 gjaldt spørsmålet politiets behandling av krav om utskrift/innsyn i avsluttet straffesak etter straffeprosessloven § 28. Sivilombudet la uttrykkelig til grunn at forvaltningsloven, herunder § 11 a om saksbehandlingstid, ikke gjelder direkte for påtalemyndighetens behandling av slike krav, jf. § 4 første ledd bokstav b. Uttalelsen er en konkret og aktuell anvendelse av unntaket som viser at også innsynskrav i straffesaksdokumenter behandles som straffeprosessuelle saker når kompetansen følger direkte av straffeprosessloven.
Disse uttalelsene har ikke samme rettskildemessige vekt som lov eller dom, men de er konkrete og konsistente anvendelser av bokstav b på sakstyper hvor kompetansen følger direkte av straffeprosessloven.
Tvangsfullbyrdelsesloven – namsmannens saker
Unntaket gjelder også utenfor straffeprosessen i snever forstand. I SOM-2025-255 uttalte Sivilombudet at forvaltningslovens regler om saksbehandlingstid ikke kommer direkte til anvendelse i en utleggssak hos namsmannen, fordi saken behandles etter tvangsfullbyrdelsesloven. Uttalelsen er en direkte bekreftelse på at henvisningen i bokstav b til rettspleielovene også omfatter tvangsfullbyrdelsesloven i praktisk saksbehandling hos forvaltningsorganer. Sivilombudet la samtidig til grunn at krav til fremdrift og orientering i stedet må utledes av tvangsfullbyrdelsesloven, dens forarbeider og god forvaltningsskikk.
Samlet vurderingstema
Kildene samlet peker mot et forholdsvis presist vurderingstema: Det må undersøkes hva som er den direkte hjemmelen for den konkrete avgjørelsen eller behandlingen. Ligger kompetansen i straffeprosessloven, tvisteloven, tvangsfullbyrdelsesloven eller annen lov som etter bestemmelsen er sidestilt med disse, taler kildene klart for at saken faller utenfor forvaltningsloven etter § 4 første ledd bokstav b. Ligger hjemmelen derimot i en særforvaltningslov, er det ikke nok at avgjørelsen har nær forbindelse med rettspleien eller kan få betydning i en rettssak. Dette er den viktigste praktiske avgrensningen.
Praktiske vurderingstema
Identifiser den konkrete kompetansehjemmelen: Treffes avgjørelsen direkte etter en av rettspleielovene (straffeprosessloven, domstolloven, tvisteloven, voldgiftsloven, tvangsfullbyrdelsesloven, skjønnsloven) eller en lov som knytter seg til disse?
Prosessuelt opphav er ikke tilstrekkelig: At det underliggende kravet eller saksforholdet har utspring i rettspleien, er ikke nok. Det avgjørende er om den konkrete avgjørelsen har sin rettslige forankring i rettspleielovgivningen (JDLOV-1997-452239).
Straffesaksnær karakter er ikke avgjørende: Selv om en avgjørelse har nær tilknytning til straffesaksbehandling, gjelder forvaltningsloven dersom hjemmelen ligger i en særforvaltningslov (JDLOV-2006-452393).
Organets organisatoriske plassering er ikke avgjørende: Også ordinære forvaltningsorganer kan falle inn under unntaket dersom de utøver myndighet direkte etter prosesslovgivningen (SOM-2017-1186, JDLOV-2005-456179).
Konsekvensen av at unntaket slår inn: Forvaltningslovens alminnelige saksbehandlingsregler gjelder ikke direkte, men krav kan følge av prosesslovgivningen selv, dens forarbeider eller ulovfestede normer som forsvarlig saksbehandling og god forvaltningsskikk.
«Lover som knytter seg til disse lovene» – konkursloven og arvelovens tredje del
Lovkretsen i § 4 første ledd bokstav b
Ordlyden «lover som knytter seg til disse lovene» utvider unntaket i § 4 første ledd bokstav b utover de uttrykkelig oppregnede rettspleielovene (straffeprosessloven, domstolloven, tvisteloven mv.). Parentesen «(konkursloven, arvelovens tredje del og gjeldsordningsloven)» angir eksempler på lovgivning som lovgiver har ansett tilstrekkelig prosessnær til å falle innenfor denne lovkretsen. Parentesen er ikke uttømmende, men løser i alle fall spørsmålet for de nevnte lovene.
At konkursloven og arvelovens tredje del er nevnt, innebærer likevel ikke at enhver befatning med en konkurs- eller skiftesak faller utenfor forvaltningsloven. Parentesen opphever ikke de øvrige vilkårene i bokstav b. Bestemmelsen må leses i sammenheng med innledningen: «saker som forvaltningsorganet selv behandler eller avgjør i medhold av». To kumulative vilkår må dermed være oppfylt:
Saken må høre under en rettspleielov eller en lov som knytter seg til en slik lov (lovtilknytningsvilkåret).
Forvaltningsorganet må selv ha en behandlings- eller avgjørelsesfunksjon i saken i medhold av denne lovgivningen (funksjonsvilkåret).
Lovavdelingens presisering – JDLOV-1998-456002
Den sentrale kilden for dette noteankeret er Lovavdelingens uttalelse 16. juni 1998 (JDLOV-1998-456002), som gjaldt spørsmålet om sluttinnberetning og sluttregnskap for et konkursbo var unntatt fra offentlighet etter forvaltningsloven § 4 første ledd bokstav b.
Lovavdelingen la til grunn at konkursloven er en lov som «knytter seg til» rettspleielovene i bestemmelsens forstand. Lovtilknytningsvilkåret var dermed oppfylt. Den rettslige hovedavklaringen i uttalelsen gjaldt imidlertid funksjonsvilkåret: I den konkrete saken var det skifteretten som behandlet konkursboet, mens departementet bare opptrådte som kreditor. Departementets befatning med saken var derfor ikke «behandling eller avgjørelse» i rettspleiefunksjon, og unntaket i § 4 kom ikke til anvendelse for departementet. Forvaltningslovens regler – herunder reglene om offentlighet – gjaldt på vanlig måte.
Uttalelsen har klar tolkningsverdi for den funksjonelle avgrensningen av ordlyden: Tilknytningen til konkursloven er nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Det avgjørende er om forvaltningsorganet selv opptrer som organ for rettspleien i den konkrete saken, ikke om organet på annen måte berøres av en sak som behandles etter konkursloven.
Arvelovens tredje del
Henvisningen til «arvelovens tredje del» står i lovteksten på samme måte som henvisningen til konkursloven og viser at også denne delen av arvelovgivningen er ansett tilstrekkelig prosessnær til å falle innenfor lovkretsen. De tilgjengelige kildene gir ingen særskilt avklaring av grensene for denne delen av bestemmelsen. Det som følger av ordlyd og systematikk, er imidlertid klart nok: Også her må lovtilknytningen kombineres med at forvaltningsorganet selv behandler eller avgjør saken etter den aktuelle lovgivningen. Vurderingstemaet er det samme som for konkursloven.
Begrensninger i kildegrunnlaget
Begge de tilgjengelige kildene gjelder samme uttalelse fra Lovavdelingen og omhandler konkursloven. Det foreligger ikke tilgjengelige uttalelser eller avgjørelser som belyser grensene for arvelovens tredje del eller gjeldsordningsloven i denne sammenhengen. Noten bygger derfor i hovedsak på ordlyd, systematikk og den ene Lovavdelingsuttalelsen.
Praktiske vurderingstema
Lovtilknytning: Hører saken under konkursloven, arvelovens tredje del, gjeldsordningsloven eller annen lovgivning som knytter seg til rettspleielovene?
Organets funksjon: Behandler eller avgjør forvaltningsorganet selv saken i medhold av den aktuelle loven, eller har organet bare en avledet eller partslignende rolle (f.eks. som kreditor, part eller mottaker av dokumenter)?
Avledet befatning: Dersom organet bare mottar dokumenter fra en konkurs- eller skiftesak, eller opptrer som part, er dette ikke tilstrekkelig til å utløse unntaket – forvaltningslovens regler gjelder da på vanlig måte, jf. JDLOV-1998-456002.
Kombinasjon av vilkår: Begge vilkårene – lovtilknytning og rettspleiefunksjon – må være oppfylt samtidig.
«Saker som forvaltningsorganet selv behandler» – funksjonell avgrensning av unntaket i § 4 første ledd bokstav b
Ordlyden og dens funksjon
Uttrykket «saker som forvaltningsorganet selv behandler» i § 4 første ledd bokstav b inneholder to kumulative elementer: For det første må det dreie seg om en sak som faller inn under en av de oppregnede rettspleielovene eller tilknyttede lovene. For det andre må det aktuelle forvaltningsorganet selv behandle eller avgjøre saken i medhold av disse lovene. Ordet «selv» har selvstendig rettslig betydning og markerer at unntaket er funksjonelt og organrelatert – det er ikke tilstrekkelig at saken i sin art springer ut av rettspleielovgivningen.
Systematisk passer dette godt med oppbygningen av bokstav b. Bestemmelsen nevner først «saker» og deretter at de må være saker organet «selv behandler eller avgjør» i medhold av bestemte prosesslover mv. Dersom lovgiver hadde ment å unnta enhver forvaltningsmessig håndtering som har tilknytning til slike saker, ville tilføyelsen «selv» hatt liten selvstendig betydning. Ordlyden peker altså både på sakstype og på organets rolle.
Lovavdelingens tolkning – uttalelsen 16. juni 1998
Tolkningspoenget kommer klart til uttrykk i Lovavdelingens uttalelse 16. juni 1998 om sluttinnberetning og sluttregnskap for konkursbo. Spørsmålet var om et departement som opptrådte som kreditor i et konkursbo, kunne påberope seg unntaket i § 4 første ledd bokstav b for sin behandling av dokumenter knyttet til boet. Konkursloven er en lov som «knytter seg til» rettspleielovene i bestemmelsens forstand, og saken gjaldt dermed en sakstype som i utgangspunktet faller inn under oppregningen.
Lovavdelingen la til grunn at unntaket likevel ikke kom til anvendelse for departementet. Begrunnelsen var at det var skifteretten som behandlet konkursboskiftet etter konkursloven, mens departementet bare hadde en avledet rolle som kreditor. Departementet utøvde ikke selv noen rettspleiefunksjon i saken. Forvaltningslovens regler gjaldt derfor på vanlig måte for departementets egen saksbehandling.
Uttalelsen har direkte relevans fordi den tolker nettopp rekkevidden av ordet «selv» i bokstav b. Den viser at lovtilknytningen – det at saken gjelder en lov som er oppregnet i bestemmelsen – ikke er tilstrekkelig alene. Det avgjørende er hvilken funksjon organet har i den konkrete saken: Opptrer organet som beslutningsorgan etter rettspleielovgivningen, eller har det bare en avledet tilknytning?
Kildevekten må likevel nyanseres. Lovavdelingens uttalelser er forvaltningsinterne tolkningsuttalelser, ikke domstolspraksis, og de binder ikke domstolene rettslig. Uttalelsen er dessuten avgitt i en konkret sammenheng om offentlighet og konkursbehandling. Den har derfor først og fremst verdi som uttrykk for en presis og nærliggende forståelse av bestemmelsens avgrensning, og den vil ha størst overføringsverdi i saker der spørsmålet nettopp er om organet utøver rettspleiefunksjonen selv eller bare har en avledet rolle.
Praktiske vurderingstema
Ved vurderingen av om vilkåret «selv behandler» er oppfylt, bør følgende spørsmål stilles:
Utøver forvaltningsorganet en beslutningsfunksjon etter rettspleielovgivningen? Unntaket forutsetter at organet selv treffer avgjørelser eller utfører prosesshandlinger i medhold av de oppregnede lovene. Typiske eksempler er namsmyndighetenes avgjørelser etter tvangsfullbyrdelsesloven eller lensmennenes bistand etter domstolloven.
Har organet bare en avledet rolle? Dersom organet opptrer som part, kreditor, melder, anmelder, adressat eller annet utenforstående subjekt i en sak som behandles av et annet organ (typisk domstolene), er vilkåret ikke oppfylt. Forvaltningsloven gjelder da på vanlig måte for organets egen saksbehandling, selv om den overordnede saken springer ut av rettspleielovene eller tilknyttede lover.
Er det organets egen saksbehandling som vurderes? Spørsmålet er ikke om saken generelt hører under rettspleielovgivningen, men om det aktuelle organets behandling av saken skjer i medhold av disse lovene. Samme sak kan dermed falle innenfor unntaket for ett organ og utenfor for et annet.
Paragrafkommentar
Kommentar til § 4 - unntak for visse offentlige institusjoner og for visse saker, m. m
§ 4 – Paragrafnivåkommentar: Unntak for visse offentlige institusjoner og for visse saker
Bestemmelsens systematikk og funksjon
§ 4 avgrenser forvaltningslovens virkeområde gjennom fire ulike mekanismer. Første ledd bokstav a unntar domstolenes virksomhet, herunder registrerings- og notarialforretninger og lignende ved dommerkontoret. Første ledd bokstav b unntar saker som et forvaltningsorgan selv behandler eller avgjør i medhold av rettspleielovene eller lover som knytter seg til disse. Annet ledd bestemmer at loven likevel gjelder for departementets klagebehandling av vedtak som ellers faller utenfor etter første ledd. Tredje ledd gir Kongen myndighet til å fastsette unntak for Svalbard, og fjerde ledd unntar Stortinget, Riksrevisjonen, Sivilombudet og andre organer for Stortinget.
Bestemmelsen må leses funksjonelt og konkret. Unntakene i første ledd er ikke knyttet til sakens tema eller til hvilket organ som opptrer, men til den konkrete avgjørelsens rettslige hjemmel og prosessuelle karakter. Denne tilnærmingen er særlig viktig for bokstav b, som reiser de fleste avgrensningsspørsmålene i praksis.
Avgrensningen i første ledd bokstav b – hjemmelsorientert vurdering
Ordlyden «behandler eller avgjør i medhold av» peker mot den konkrete avgjørelsens rettslige grunnlag, ikke bare mot at saken har tilknytning til straffesak, domstolsbehandling eller andre rettspleiespørsmål.
JDLOV-2006-452393 – det sentrale tolkningsbidrag
Lovavdelingens uttalelse om midlertidig beslag av førerkort etter vegtrafikkloven § 33 gir det klareste uttrykket for denne hjemmelsorienterte tilnærmingen. Spørsmålet var om politiets beslutning om midlertidig beslag falt utenfor forvaltningsloven etter § 4 første ledd bokstav b. Lovavdelingen la til grunn at avgjørelsen ikke ble behandlet eller avgjort i medhold av rettspleielovene eller tilknyttede lover, selv om den var straffesaksnær og inngikk i et forløp der domstolene senere kunne bli involvert. Det avgjørende var at den materielle hjemmelen for beslaget lå i vegtrafikkloven, ikke i straffeprosessloven eller en annen rettspleielov. Uttalelsen har betydelig tolkningsverdi som uttrykk for en relativt restriktiv avgrensning av unntaket: det er den konkrete avgjørelsens hjemmelsgrunnlag og saksbehandlingsregime som er avgjørende, ikke sakens straffesaksnære preg.
JDLOV-1997-452239 – metodisk støtte i grensetilfeller
Lovavdelingens uttalelse om ettergivelse av idømte saksomkostninger trekker i samme retning. Spørsmålet var om avslag på søknad om ettergivelse falt utenfor forvaltningsloven etter § 4 første ledd bokstav b. Lovavdelingen understreket at det ikke er tilstrekkelig at kravet materielt springer ut av rettergangslovgivningen; det avgjørende er om saken faktisk behandles eller avgjøres i medhold av disse lovene. Uttalelsen tilføyer også et mer generelt metodisk poeng: ordlyden i § 4 løser ikke alene alle randsonespørsmål, og i tvilstilfeller må vurderingen suppleres med en konkret analyse av regelverket, praksis og avgjørelsens karakter – herunder om den innebærer utøving av offentlig myndighet. Uttalelsen er eldre og gjelder et særpreget grensetilfelle, men den er fortsatt relevant som metodeuttalelse for den hjemmelsorienterte tilnærmingen.
Rettsvirkningene av at loven «ikke gjelder» – ulovfestede krav og analogisk anvendelse
At en sak faller utenfor forvaltningsloven etter § 4 første ledd bokstav b, avskjærer direkte anvendelse av forvaltningslovens saksbehandlingsregler. Det skaper imidlertid ikke et rettstomt rom. Praksis fra Sivilombudet og Lovavdelingen viser at ulovfestede krav til forsvarlig saksbehandling, god forvaltningsskikk og analogisk bruk av enkeltregler kan supplere der forvaltningsloven ikke gjelder direkte.
SOM-2017-1186 – ulovfestede krav til kontradiksjon og underretning
Sivilombudet vurderte fylkesmannens avgjørelse om fritak fra lovbestemt taushetsplikt etter straffeprosessloven § 118. Ombudet la til grunn at avgjørelsen falt inn under § 4 første ledd bokstav b, slik at forvaltningslovens regler om forhåndsvarsling, utredning, kontradiksjon og underretning ikke gjaldt direkte. Samtidig fremhevet ombudet at ulovfestede krav til forsvarlig saksbehandling fortsatt kunne kreve at den berørte parten fikk anledning til å uttale seg før avgjørelsen, og at parten burde vært underrettet om avgjørelsen så langt dette ikke var uforenlig med pågående etterforskning. Uttalelsen er viktig fordi den tydeliggjør forskjellen mellom lovens formelle anvendelsesområde og de mer grunnleggende kravene til forsvarlig myndighetsutøving som gjelder uavhengig av forvaltningsloven.
SOM-2024-1255 – forvaltningslovens regler som uttrykk for generelle prinsipper
Sivilombudet vurderte politiets behandlingstid ved krav om innsyn i avsluttet straffesak etter straffeprosessloven § 28. Ombudet uttalte uttrykkelig at forvaltningsloven, herunder § 11 a om saksbehandlingstid, ikke kom direkte til anvendelse, jf. § 4 første ledd bokstav b. Samtidig ble det fremhevet at forvaltningslovens regler kan gi uttrykk for generelle prinsipper som får betydning gjennom strafferettspleiens eget regelverk og kravene til god påtaleskikk. Uttalelsen nyanserer rekkevidden av unntaket: fravær av direkte anvendelse er ikke nødvendigvis det samme som fravær av tilsvarende saksbehandlingsnormer.
JDLOV-2005-456179 – analogisk bruk av habilitetsregler
Lovavdelingen vurderte i en habilitetssak om samtykke til vitneforklaring etter den tidligere tvistemålsloven § 204 nr. 2 at avgjørelsen «trolig» falt inn under § 4 første ledd bokstav b, slik at forvaltningsloven ikke gjaldt direkte. Lovavdelingen fremholdt likevel at habilitetsreglene måtte antas å komme til anvendelse analogisk. Uttalelsens tolkningsverdi er noe begrenset, både fordi vurderingen er forsiktig formulert og fordi den knytter seg til tvistemålsloven, som senere er avløst av tvisteloven. Den er likevel relevant som støtte for det generelle skillet mellom direkte lovanvendelse og analogisk bruk av enkeltregler i saker som er unntatt etter § 4.
SOM-2017-2264 – god forvaltningsskikk ved påtaleavgjørelser
Sivilombudet la til grunn at henleggelser og andre påtaleavgjørelser faller utenfor forvaltningsloven etter § 4 første ledd bokstav b. Ombudet fremhevet likevel at det etter god forvaltningsskikk bør gis forsvarlig underretning og skriftlig begrunnelse når dette er nødvendig for å ivareta klageretten og reell toinstansbehandling. Uttalelsen har mer begrenset vekt for selve avgrensningen av § 4, men den illustrerer at grunnleggende saksbehandlingshensyn kan ha betydning også der loven ikke gjelder direkte.
Annet ledd – departementets klagebehandling
Annet ledd bestemmer at forvaltningsloven likevel gjelder for departementets behandling av klagesaken, når et vedtak som omfattes av første ledd kan påklages til departementet. Bestemmelsen bekrefter systematisk at unntakene i første ledd ikke skal forstås videre enn ordlyden rekker: når lovgiver særskilt bestemmer at departementets klagebehandling omfattes, er det et signal om at virkeområdevurderingen må knyttes presist til den enkelte funksjonen og instansen.
Praktiske vurderingstema
Et praktisk hovedspørsmål etter § 4 er todelt:
«Avgjør i medhold av rettspleielovene» – hjemmelskravet i § 4 første ledd bokstav b
Oversikt
Uttrykket «avgjør i medhold av rettspleielovene» angir det sentrale vilkåret for at en sak skal falle utenfor forvaltningsloven etter § 4 første ledd bokstav b. Ordlyden peker på den konkrete kompetansehjemmelen for organets behandling eller avgjørelse, ikke bare på at saken har faktisk, historisk eller funksjonell tilknytning til domstols- eller straffeprosessen. Det er dermed ikke avgjørende hvilket organ som treffer avgjørelsen, men i hvilken rettslig rolle og med hvilket hjemmelsgrunnlag det gjør det. Parentesen i lovteksten – straffeprosesslovene, domstolloven, tvisteloven, voldgiftsloven, tvangsfullbyrdelsesloven, skjønnsloven – angir uttømmende hvilke lover som regnes som «rettspleielovene» i bestemmelsens forstand, mens tillegget «eller lover som knytter seg til disse lovene» utvider kretsen noe.
Hjemmelsnær avgrensning – prosessuelt opphav er ikke tilstrekkelig
Den klareste avgrensningen av vilkåret finnes i Lovavdelingens uttalelse 28. februar 1997, JDLOV-1997-452239. Saken gjaldt avslag på søknad om ettergivelse av idømte sakskostnader. Lovavdelingen fremhevet at det ikke er nok at kravet springer ut av rettergangslovgivningen; spørsmålet er om den konkrete ettergivelsessaken faktisk behandles eller avgjøres i medhold av rettspleielovene. Ettergivelse av sakskostnader ble ikke ansett å falle utenfor forvaltningsloven bare fordi det underliggende kravet hadde prosessuelt opphav. Uttalelsen er viktig fordi den avviser en for vid forståelse av bokstav b: det kreves en reell hjemmels- og prosessforankring i rettspleielovene for den konkrete avgjørelsen, ikke bare at saksområdet har utspring der. Tolkningsverdien er god som intern lovtolkning fra Lovavdelingen, men kilden er ikke bindende og gir ikke et helt uttømmende kriteriesett.
Samme hovedlinje kommer til uttrykk i Lovavdelingens uttalelse 20. september 2006, JDLOV-2006-452393, om midlertidig beslag av førerkort etter vegtrafikkloven § 33 nr. 3. Selv om ordningen hadde nær tilknytning til straffesaksbehandling, la Lovavdelingen vekt på at avgjørelsen hadde materiell hjemmel i vegtrafikkloven, ikke i straffeprosessloven eller annen rettspleielov. Forvaltningsloven gjaldt derfor. Uttalelsen er særlig relevant som støtte for at unntaket i bokstav b ikke omfatter enhver «straffesaksnær» avgjørelse; det sentrale er om avgjørelsen rettslig sett treffes etter de lovene bestemmelsen viser til. Sammenholdt med 1997-uttalelsen peker dette mot en restriktiv og hjemmelsforankret avgrensning: Ligger hjemmelen i en særforvaltningslov, er det ikke nok at avgjørelsen har nær forbindelse med rettspleien eller kan få betydning i en rettssak.
Unntaket omfatter også ordinære forvaltningsorganer
Praksis viser at unntaket også kan omfatte avgjørelser truffet av helt ordinære forvaltningsorganer, dersom organet utøver en særskilt myndighet direkte etter prosesslovgivningen. I SOM-2017-1186 gjaldt saken fylkesmannens avgjørelse om fritak fra lovbestemt taushetsplikt etter straffeprosessloven § 118. Sivilombudet la til grunn at dette falt inn under § 4 første ledd bokstav b, slik at forvaltningslovens regler om blant annet forhåndsvarsling, utredning, kontradiksjon og underretning ikke gjaldt direkte. Uttalelsen har klar relevans fordi den viser at vurderingen ikke beror på organets organisatoriske plassering i forvaltningen, men på at det avgjør en sak i medhold av straffeprosessloven. Samtidig fremhevet Sivilombudet at ulovfestede krav til forsvarlig saksbehandling fortsatt kan gjelde, blant annet krav om kontradiksjon og underretning så langt dette ikke kolliderer med etterforskningen.
Lovavdelingens uttalelse 31. mai 2005, JDLOV-2005-456179, trekker i samme retning. Der ble departementets samtykke til vitneforklaring etter tvistemålsloven § 204 nr. 2 antatt trolig å falle inn under § 4 første ledd bokstav b. Relevansen ligger i at uttalelsen behandler et forvaltningsorgans rolle som særskilt samtykkemyndighet etter prosesslovgivningen – departementet opptrådte ikke som part, men utøvde en kompetanse som fulgte direkte av rettspleieloven. Tolkningsverdien er likevel begrenset: uttalelsen er uttrykkelig forsiktig formulert («trolig»), og den gjelder tvistemålsloven, som nå er avløst av tvisteloven. Den bør derfor bare brukes som historisk og funksjonell støtte for den samme hjemmelsbetraktningen.
Straffeprosessuelle saker – påtaleavgjørelser og innsynskrav
Sivilombudets nyere praksis om straffeprosessuelle saker underbygger den hjemmelsnære forståelsen. I SOM-2017-2264 la Sivilombudet til grunn at henleggelser og andre påtaleavgjørelser faller utenfor forvaltningsloven, fordi de treffes innenfor straffeprosesslovgivningens system. Saken gjaldt klage over henleggelse av straffesak, og Sivilombudet fremhevet at klagebehandlingen reguleres av straffeprosesslovens egne regler om underretning, frister og klage. Uttalelsen illustrerer at påtalemyndighetens behandling av slike saker reguleres av rettspleieregler, ikke av forvaltningslovens alminnelige regler om enkeltvedtak og klage.
I SOM-2024-1255 gjaldt spørsmålet politiets behandling av krav om utskrift/innsyn i avsluttet straffesak etter straffeprosessloven § 28. Sivilombudet la uttrykkelig til grunn at forvaltningsloven, herunder § 11 a om saksbehandlingstid, ikke gjelder direkte for påtalemyndighetens behandling av slike krav, jf. § 4 første ledd bokstav b. Uttalelsen er en konkret og aktuell anvendelse av unntaket som viser at også innsynskrav i straffesaksdokumenter behandles som straffeprosessuelle saker når kompetansen følger direkte av straffeprosessloven.
Disse uttalelsene har ikke samme rettskildemessige vekt som lov eller dom, men de er konkrete og konsistente anvendelser av bokstav b på sakstyper hvor kompetansen følger direkte av straffeprosessloven.
Tvangsfullbyrdelsesloven – namsmannens saker
Unntaket gjelder også utenfor straffeprosessen i snever forstand. I SOM-2025-255 uttalte Sivilombudet at forvaltningslovens regler om saksbehandlingstid ikke kommer direkte til anvendelse i en utleggssak hos namsmannen, fordi saken behandles etter tvangsfullbyrdelsesloven. Uttalelsen er en direkte bekreftelse på at henvisningen i bokstav b til rettspleielovene også omfatter tvangsfullbyrdelsesloven i praktisk saksbehandling hos forvaltningsorganer. Sivilombudet la samtidig til grunn at krav til fremdrift og orientering i stedet må utledes av tvangsfullbyrdelsesloven, dens forarbeider og god forvaltningsskikk.
Samlet vurderingstema
Kildene samlet peker mot et forholdsvis presist vurderingstema: Det må undersøkes hva som er den direkte hjemmelen for den konkrete avgjørelsen eller behandlingen. Ligger kompetansen i straffeprosessloven, tvisteloven, tvangsfullbyrdelsesloven eller annen lov som etter bestemmelsen er sidestilt med disse, taler kildene klart for at saken faller utenfor forvaltningsloven etter § 4 første ledd bokstav b. Ligger hjemmelen derimot i en særforvaltningslov, er det ikke nok at avgjørelsen har nær forbindelse med rettspleien eller kan få betydning i en rettssak. Dette er den viktigste praktiske avgrensningen.
Praktiske vurderingstema
«Lover som knytter seg til disse lovene» – konkursloven og arvelovens tredje del
Lovkretsen i § 4 første ledd bokstav b
Ordlyden «lover som knytter seg til disse lovene» utvider unntaket i § 4 første ledd bokstav b utover de uttrykkelig oppregnede rettspleielovene (straffeprosessloven, domstolloven, tvisteloven mv.). Parentesen «(konkursloven, arvelovens tredje del og gjeldsordningsloven)» angir eksempler på lovgivning som lovgiver har ansett tilstrekkelig prosessnær til å falle innenfor denne lovkretsen. Parentesen er ikke uttømmende, men løser i alle fall spørsmålet for de nevnte lovene.
At konkursloven og arvelovens tredje del er nevnt, innebærer likevel ikke at enhver befatning med en konkurs- eller skiftesak faller utenfor forvaltningsloven. Parentesen opphever ikke de øvrige vilkårene i bokstav b. Bestemmelsen må leses i sammenheng med innledningen: «saker som forvaltningsorganet selv behandler eller avgjør i medhold av». To kumulative vilkår må dermed være oppfylt:
Lovavdelingens presisering – JDLOV-1998-456002
Den sentrale kilden for dette noteankeret er Lovavdelingens uttalelse 16. juni 1998 (JDLOV-1998-456002), som gjaldt spørsmålet om sluttinnberetning og sluttregnskap for et konkursbo var unntatt fra offentlighet etter forvaltningsloven § 4 første ledd bokstav b.
Lovavdelingen la til grunn at konkursloven er en lov som «knytter seg til» rettspleielovene i bestemmelsens forstand. Lovtilknytningsvilkåret var dermed oppfylt. Den rettslige hovedavklaringen i uttalelsen gjaldt imidlertid funksjonsvilkåret: I den konkrete saken var det skifteretten som behandlet konkursboet, mens departementet bare opptrådte som kreditor. Departementets befatning med saken var derfor ikke «behandling eller avgjørelse» i rettspleiefunksjon, og unntaket i § 4 kom ikke til anvendelse for departementet. Forvaltningslovens regler – herunder reglene om offentlighet – gjaldt på vanlig måte.
Uttalelsen har klar tolkningsverdi for den funksjonelle avgrensningen av ordlyden: Tilknytningen til konkursloven er nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Det avgjørende er om forvaltningsorganet selv opptrer som organ for rettspleien i den konkrete saken, ikke om organet på annen måte berøres av en sak som behandles etter konkursloven.
Arvelovens tredje del
Henvisningen til «arvelovens tredje del» står i lovteksten på samme måte som henvisningen til konkursloven og viser at også denne delen av arvelovgivningen er ansett tilstrekkelig prosessnær til å falle innenfor lovkretsen. De tilgjengelige kildene gir ingen særskilt avklaring av grensene for denne delen av bestemmelsen. Det som følger av ordlyd og systematikk, er imidlertid klart nok: Også her må lovtilknytningen kombineres med at forvaltningsorganet selv behandler eller avgjør saken etter den aktuelle lovgivningen. Vurderingstemaet er det samme som for konkursloven.
Begrensninger i kildegrunnlaget
Begge de tilgjengelige kildene gjelder samme uttalelse fra Lovavdelingen og omhandler konkursloven. Det foreligger ikke tilgjengelige uttalelser eller avgjørelser som belyser grensene for arvelovens tredje del eller gjeldsordningsloven i denne sammenhengen. Noten bygger derfor i hovedsak på ordlyd, systematikk og den ene Lovavdelingsuttalelsen.
Praktiske vurderingstema
«Saker som forvaltningsorganet selv behandler» – funksjonell avgrensning av unntaket i § 4 første ledd bokstav b
Ordlyden og dens funksjon
Uttrykket «saker som forvaltningsorganet selv behandler» i § 4 første ledd bokstav b inneholder to kumulative elementer: For det første må det dreie seg om en sak som faller inn under en av de oppregnede rettspleielovene eller tilknyttede lovene. For det andre må det aktuelle forvaltningsorganet selv behandle eller avgjøre saken i medhold av disse lovene. Ordet «selv» har selvstendig rettslig betydning og markerer at unntaket er funksjonelt og organrelatert – det er ikke tilstrekkelig at saken i sin art springer ut av rettspleielovgivningen.
Systematisk passer dette godt med oppbygningen av bokstav b. Bestemmelsen nevner først «saker» og deretter at de må være saker organet «selv behandler eller avgjør» i medhold av bestemte prosesslover mv. Dersom lovgiver hadde ment å unnta enhver forvaltningsmessig håndtering som har tilknytning til slike saker, ville tilføyelsen «selv» hatt liten selvstendig betydning. Ordlyden peker altså både på sakstype og på organets rolle.
Lovavdelingens tolkning – uttalelsen 16. juni 1998
Tolkningspoenget kommer klart til uttrykk i Lovavdelingens uttalelse 16. juni 1998 om sluttinnberetning og sluttregnskap for konkursbo. Spørsmålet var om et departement som opptrådte som kreditor i et konkursbo, kunne påberope seg unntaket i § 4 første ledd bokstav b for sin behandling av dokumenter knyttet til boet. Konkursloven er en lov som «knytter seg til» rettspleielovene i bestemmelsens forstand, og saken gjaldt dermed en sakstype som i utgangspunktet faller inn under oppregningen.
Lovavdelingen la til grunn at unntaket likevel ikke kom til anvendelse for departementet. Begrunnelsen var at det var skifteretten som behandlet konkursboskiftet etter konkursloven, mens departementet bare hadde en avledet rolle som kreditor. Departementet utøvde ikke selv noen rettspleiefunksjon i saken. Forvaltningslovens regler gjaldt derfor på vanlig måte for departementets egen saksbehandling.
Uttalelsen har direkte relevans fordi den tolker nettopp rekkevidden av ordet «selv» i bokstav b. Den viser at lovtilknytningen – det at saken gjelder en lov som er oppregnet i bestemmelsen – ikke er tilstrekkelig alene. Det avgjørende er hvilken funksjon organet har i den konkrete saken: Opptrer organet som beslutningsorgan etter rettspleielovgivningen, eller har det bare en avledet tilknytning?
Kildevekten må likevel nyanseres. Lovavdelingens uttalelser er forvaltningsinterne tolkningsuttalelser, ikke domstolspraksis, og de binder ikke domstolene rettslig. Uttalelsen er dessuten avgitt i en konkret sammenheng om offentlighet og konkursbehandling. Den har derfor først og fremst verdi som uttrykk for en presis og nærliggende forståelse av bestemmelsens avgrensning, og den vil ha størst overføringsverdi i saker der spørsmålet nettopp er om organet utøver rettspleiefunksjonen selv eller bare har en avledet rolle.
Praktiske vurderingstema
Ved vurderingen av om vilkåret «selv behandler» er oppfylt, bør følgende spørsmål stilles: