§ 13 d – opplysninger til bruk for forsking

Paragrafkommentar

Kommentar til § 13 d - opplysninger til bruk for forsking

«Uten hinder av organets taushetsplikt etter § 13» – rekkevidden av dispensasjonshjemmelen

Ordlyden avgrenser både subjekt og taushetspliktgrunnlag

Uttrykket «uten hinder av organets taushetsplikt etter § 13» avgrenser dispensasjonshjemmelen i § 13 d i to retninger. For det første er det organets taushetsplikt som kan settes til side – ikke taushetsplikten til andre rettssubjekter, herunder private parter. For det andre er det bare taushetsplikten etter § 13 som kan fravikes, ikke taushetsplikt som følger av andre bestemmelser i eller utenfor forvaltningsloven.

Henvisningen til «§ 13» peker på den alminnelige taushetsplikten for «enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan», jf. § 13 første ledd. Systematisk passer dette med at § 13 d er plassert som en særhjemmel i forvaltningslovens eget taushetspliktkapittel: Bestemmelsen åpner for utlevering til forskning innenfor rammen av den taushetsplikten loven selv regulerer i § 13, men gir ikke i seg selv grunnlag for å sette til side andre taushetspliktregimer.

Lovavdelingens uttalelse JDLOV-1998-14467

Avgrensningen er uttrykkelig lagt til grunn av Justisdepartementets lovavdeling i uttalelse 13. januar 1999 (JDLOV-1998-14467). Spørsmålet var om § 13 d kunne brukes til å dispensere fra partenes taushetsplikt. Lovavdelingen svarte benektende og fremhevet at § 13 d «etter ordlyden bare gir hjemmel til å gi opplysninger til forskning fra forvaltningsorganet og bare til å fravike organets taushetsplikt etter § 13».

Uttalelsen trekker tre konkrete grenser for bestemmelsens rekkevidde:

1. Ikke hjemmel for å pålegge private parter å gi ut opplysninger. Bestemmelsen retter seg mot forvaltningsorganets utlevering, ikke mot privates opplysningsplikt.
2. Ikke hjemmel for å dispensere fra parts taushetsplikt etter § 13 b annet ledd. Taushetsplikten som påhviler parter etter § 13 b annet ledd, er en annen plikttype enn organets taushetsplikt etter § 13, og faller utenfor ordlyden.
3. Ikke hjemmel for å fravike annen taushetsplikt enn den som følger av § 13. Taushetsplikt som er hjemlet i særlovgivning (for eksempel helsepersonelloven § 21 eller skatteforvaltningsloven § 3-1), kan ikke settes til side med hjemmel i § 13 d alene.

Lovavdelingsuttalelser har ikke samme rettskildemessige vekt som lovforarbeider eller høyesterettspraksis, men uttalelsen har betydelig tolkningsverdi her fordi den gjelder nettopp den aktuelle formuleringen i § 13 d og bygger direkte på ordlyden og bestemmelsens systematiske plassering. Tolkningsresultatet er dessuten lite kontroversielt: Det trekker en ytre ramme som allerede ligger nær i lovteksten.

Forholdet til særlovgivningens taushetspliktregler

Mange forvaltningsorganer er underlagt taushetsplikt både etter forvaltningsloven § 13 og etter særlovgivning. Når et organ sitter på opplysninger som er vernet av en strengere eller annerledes avgrenset taushetsplikt i særlov, vil § 13 d bare oppheve den delen av taushetsplikten som følger av § 13. Organet må da vurdere om det i tillegg har hjemmel i særloven eller annet rettsgrunnlag for å utlevere opplysningene til forskning. I praksis vil dette ofte bety at forskeren må søke dispensasjon etter særlovens egne regler, eller at utlevering forutsetter samtykke fra den opplysningene gjelder.

Praktiske vurderingstema

• Er opplysningene vernet av organets taushetsplikt etter § 13? Bare i så fall kan § 13 d brukes som hjemmel for utlevering til forskning.
• Er opplysningene (også) vernet av taushetsplikt etter særlov? I så fall må det foreligge selvstendig hjemmel i særloven eller annet rettsgrunnlag for den delen av utleveringen som gjelder særlovens taushetsplikt.
• Skal opplysningene innhentes fra en privat part? § 13 d gir ikke hjemmel for å pålegge private å utlevere opplysninger, og dispenserer ikke fra parts taushetsplikt etter § 13 b annet ledd.
• Skilles det mellom organets utlevering og andres utlevering? Bare det første reguleres av ordene «uten hinder av organets taushetsplikt etter § 13». Forveksling av disse to spørsmålene er en praktisk feilkilde.

«Et forvaltningsorgan kan eller skal gi opplysninger til bruk for forsking»

Hvem vedtaket kan rette seg mot

Formuleringen «et forvaltningsorgan kan eller skal gi opplysninger» avgrenser hvem et vedtak etter § 13 d kan rette seg mot. Subjektet i setningen er forvaltningsorganet. Hjemmelen gjelder derfor beslutning om at organet selv får adgang til – eller plikt til – å utlevere opplysninger til forskningsformål. Bestemmelsen etablerer ikke noen selvstendig hjemmel for å pålegge private, parter eller andre utenfor forvaltningen å gi fra seg opplysninger.

Lovavdelingens presisering – JDLOV-1998-14467

Denne avgrensningen er lagt klart til grunn av Justisdepartementets lovavdeling i uttalelse 13. januar 1999 (JDLOV-1998-14467). Spørsmålet i saken var om § 13 d kunne brukes til å dispensere fra «partenes taushetsplikt». Lovavdelingen tok utgangspunkt i ordlyden og uttalte at bestemmelsen bare gir hjemmel til å gi opplysninger fra forvaltningsorganet og bare til å fravike organets taushetsplikt etter § 13. Uttalelsen trekker tre konkrete grenser:

1. § 13 d kan ikke brukes til å pålegge private parter å gi ut opplysninger til forskning.
2. § 13 d kan ikke brukes til å dispensere fra parts taushetsplikt etter § 13 b annet ledd.
3. § 13 d kan ikke brukes til å sette til side annen taushetsplikt enn den som følger av § 13.

Uttalelsen er direkte relevant for noteankeret fordi den presiserer rekkevidden av ordene «et forvaltningsorgan» og avgrenser hjemmelsgrunnlaget mot både private opplysningspliktregler og andre taushetspliktregimer. Lovavdelingsuttalelser er ikke rettskildemessig likestilt med domstolspraksis, men uttalelsen har her forholdsvis klar tolkningsverdi fordi den bygger direkte på lovteksten og gjelder nettopp rekkevidden av det aktuelle uttrykket. Det foreligger ikke motstridende praksis fra Høyesterett eller Sivilombudet.

«Kan eller skal» – samtykkende vedtak og pålegg

Ordparet «kan eller skal» innebærer at departementet har to virkemidler. Det kan treffe et samtykkende vedtak som åpner for at organet utleverer opplysninger, eller det kan treffe et pålegg om at organet skal utlevere. I begge tilfeller er adressaten for vedtaket forvaltningsorganet. Bestemmelsen gir derimot ikke forskeren noe direkte krav mot tredjepersoner på utlevering.

Skillet mellom «kan» og «skal» har praktisk betydning for organets handlefrihet. Et vedtak om at organet kan gi opplysninger, innebærer at organet selv avgjør om det vil utlevere i det konkrete tilfellet. Et vedtak om at organet skal gi opplysninger, innebærer en plikt til utlevering. Valget mellom de to alternativene vil typisk bero på en avveining av forskningsbehovet mot de hensyn som begrunner taushetsplikten, jf. vilkårene «rimelig» og «ikke medfører uforholdsmessig ulempe» i første ledd.

Avgrensning mot annen taushetsplikt enn § 13

At bestemmelsen bare nevner organets taushetsplikt «etter § 13», passer med systematikken i taushetspliktreglene. § 13 d er en særskilt dispensasjons- og beslutningshjemmel innenfor forvaltningslovens eget taushetspliktssystem. Den kan ikke uten videre brukes til å sette til side taushetsplikt som har annet grunnlag, for eksempel taushetsplikt etter særlovgivning. Dersom organet er bundet av strengere taushetsplikt etter annen lov, må det finnes egen dispensasjonshjemmel i vedkommende lov for at utlevering til forskning skal kunne skje. Dette tolkningspunktet følger både av Lovavdelingens uttalelse og av den snevre ordlyden i første ledd, som uttrykkelig knytter vedtaket til at utlevering kan skje «uten hinder av organets taushetsplikt etter § 13».

Praktiske vurderingstema

• Adressat: Vedtak etter § 13 d kan bare rette seg mot forvaltningsorganer, ikke mot private parter eller andre utenfor forvaltningen.
• Taushetspliktens grunnlag: Dispensasjonen gjelder bare taushetsplikt etter § 13. Er opplysningene underlagt taushetsplikt etter særlov, må det finnes egen hjemmel for utlevering.
• Kan eller skal: Det bør fremgå av vedtaket om organet gis adgang til eller pålegges å utlevere. Valget har betydning for organets handlefrihet i det enkelte tilfellet.
• Annet hjemmelsgrunnlag: Dersom forskningsprosjektet forutsetter materiale som ligger hos private, må det finnes annet hjemmelsgrunnlag enn § 13 d – enten i særlovgivning, i gyldig samtykke eller i alminnelige regler om frivillig medvirkning.