Lovavdelingen kom til at forvaltningsloven § 13 d bare gir hjemmel til å dispensere fra forvaltningsorganets egen taushetsplikt, ikke fra en parts taushetsplikt. Bestemmelsen gir heller ikke hjemmel til å pålegge private parter å gi ut opplysninger til forskning.
Hva saken gjaldt
Spørsmålet var om forvaltningsloven § 13 d ga adgang til å dispensere fra en parts taushetsplikt, særlig i forbindelse med forskningsbruk av opplysninger.
Henvendelsen gjaldt også om bestemmelsen kunne brukes til å pålegge private parter å gi forskere tilgang til opplysninger, eller om den bare gjaldt forvaltningsorganets egne opplysninger.
Lovavdelingen tok dessuten opp at det kunne være spørsmål om taushetsplikt på annet grunnlag, blant annet for fosterforeldre, men gikk ikke inn på dette.
Rettslig vurdering
Lovavdelingen la til grunn at ordlyden i § 13 d bare åpner for dispensasjon fra forvaltningsorganets taushetsplikt når opplysninger skal brukes til forskning. Bestemmelsen gir etter ordlyden ikke hjemmel til å pålegge private parter å gi ut opplysninger.
Den fant heller ikke at § 13 d gir adgang til å dispensere fra den taushetsplikten en part har etter § 13 b annet ledd. Siden denne taushetsplikten bare gjelder opplysninger parten har fått fra forvaltningsorganet i sakens anledning, er det i realiteten opplysninger som organet selv besitter.
Lovavdelingen viste til at en forsker derfor kan få tilgang direkte fra forvaltningsorganet etter et ordinært vedtak etter § 13 d, dersom det er berettiget. På den bakgrunn var det ikke noe reelt behov for å tolke § 13 d utvidende til også å omfatte partens taushetsplikt, og bestemmelsen måtte forstås i samsvar med ordlyden.
Lovavdelingen tok ikke stilling til om en part kan ha taushetsplikt på annet grunnlag, og uttalte at § 13 d uansett ikke gir hjemmel til å pålegge en part å dele opplysninger eller til å dispensere fra annen taushetsplikt enn etter forvaltningsloven.
Uttalelsen i fulltekst
Vi viser til brev 25 november 1998 med spørsmål om forvaltningsloven § 13d gir hjemmel til å dispensere fra parters taushetsplikt.
1 Fvl § 13 d gir hjemmel til å dispensere fra
forvaltningsorganets
taushetsplikt når det gjelder å gi ut opplysninger til bruk for forskning. Bestemmelsen gir ikke hjemmel til å pålegge private parter å gi ut slike opplysninger. Etter sin ordlyd gir bestemmelsen heller ikke adgang til å dispensere fra den taushetsplikt som en part har etter fvl § 13 b annet ledd.
Siden taushetsplikt etter fvl § 13 b annet ledd bare omfatter opplysninger som parten har fått fra forvaltningsorganet i sakens anledning, jf fvl § 13 b første ledd nr 1, dreier det seg om opplysninger som forvaltningsorganet selv besitter. En forsker kan dermed få tilgang til opplysningene direkte fra forvaltningsorganet etter et ordinært vedtak med hjemmel i fvl § 13 d, der dette anses berettiget. På denne bakgrunn er det ikke noe reelt behov for å forstå § 13 d slik at den gir adgang til å dispensere til forskningsformål fra partens taushetsplikt etter § 13 b annet ledd. Vi legger derfor til grunn at § 13 d her må forstås i samsvar med sin ordlyd.
2 Vi går ikke inn på om en part kan ha taushetsplikt på annet grunnlag. Fvl § 13 d vil heller ikke her gi hjemmel for å pålegge en part å gi en forsker del i opplysningene eller hjemmel for å dispensere fra annen taushetsplikt enn fvl § 13. Hvorvidt en fosterforelder kan sies å «utføre arbeid eller tjeneste for et forvaltningsorgan», slik at vedkommende av den grunn har taushetsplikt etter lov 17 juli 1992 nr 100 om barneverntjenester § 6-7 jf fvl § 13, gir henvendelsen fra rådet ikke grunnlag for å vurdere. Vi tar derfor heller ikke stilling til om fvl § 13 d i så fall gjelder i forhold til fosterforelderen.