Noter
Note 1: Adgangen til å bruke innkjøpssentral i en annen EØS-stat – «fra» og «gjennom» Adgangen til å bruke innkjøpssentral i en annen EØS-stat – «fra» og «gjennom»
Bestemmelsen åpner for to former for grensekryssende sentralisert innkjøp. «Fra» sikter til tilfeller der oppdragsgiveren kjøper på grunnlag av sentralens egen anskaffelsesvirksomhet – typisk avrop på en rammeavtale eller dynamisk innkjøpsordning sentralen allerede har etablert. «Gjennom» sikter til tilfeller der sentralen gjennomfører anskaffelsen på vegne av oppdragsgiveren – den kunngjør, gjennomfører konkurransen og inngår kontrakt eller rammeavtale for oppdragsgiverens regning. Skillet gjenspeiler den tosporede modellen i § 4-3 bokstav b og § 7-8.
Henvisningen til § 7-8 innebærer at det må dreie seg om en reell innkjøpssentral i anskaffelsesregelverkets forstand, ikke enhver utenlandsk mellommann. DFØs veileder til § 7-8 (punkt 8.7.2) forklarer at innkjøpssentralen enten kan kjøpe varer eller tjenester i eget navn for videreformidling, eller inngå kontrakter, rammeavtaler eller etablere dynamiske innkjøpsordninger på vegne av en oppdragsgiver. Veilederen presiserer at oppdragsgiveren må være identifisert i kunngjøringen av kontrakten, rammeavtalen eller den dynamiske innkjøpsordningen. Uten slik identifikasjon har oppdragsgiveren ikke rettslig grunnlag for å benytte ordningen.
DFØs veileder til punkt 43.3.1 bekrefter dette og tilføyer at norske regler som ikke direkte gjelder anskaffelsesprosedyren – for eksempel regler om innsyn, taushetsplikt og habilitet – fortsatt kan gjelde for den norske oppdragsgiveren, selv om selve prosedyren følger reglene i sentralens hjemstat. NOU 2023:26 § 11-17 viderefører modellen med «fra eller gjennom», noe som bekrefter at uttrykket ikke er tilfeldig, men en etablert reguleringsstruktur.
Relaterte rettskilder dfo-veileder-43.3.1-1 - DFØ Veileder – 43.3.1 Anskaffelser fra innkjøpssentraler i andre EØS-stater - DFØ - 2026-04-26 dfo-veileder-8.7.2-1 - DFØ Veileder – 8.7.2 Anskaffelser fra eller gjennom innkjøpssentraler (del 1/2) - DFØ - 2026-04-26 NOU 2023:26 - NOU 2023: 26 Ny lov om offentlige anskaffelser - første delutredning - Anskaffelsesutvalget - 2023-11-10 Note 2: Lovvalgets tilknytningsmoment – sentralens lokaliseringsstat Lovvalgets tilknytningsmoment – sentralens lokaliseringsstat
Lovvalget i første ledd er knyttet til én tilknytningsfaktor: staten der innkjøpssentralen er lokalisert. Ordlyden peker mot et formelt og stabilt kriterium – typisk sentralens registreringsstat eller vedtektsfestede sete – ikke mot hvor anskaffelsesvirksomheten faktisk utføres i det enkelte tilfellet.
Dette er et bevisst systematisk valg. Femte ledd gir for juridiske enheter et valg mellom lokaliseringsstat og aktivitetsstat (bokstav a og b), men denne alternative tilknytningen finnes ikke i første ledd. For bruk av innkjøpssentral er lokaliseringsstaten det eneste kriteriet.
DFØs veileder til punkt 43.3.1 illustrerer lovvalgsregelen med at en dansk innkjøpssentral skal følge danske anskaffelsesregler, og at norske anskaffelsesregler som utgangspunkt ikke gjelder for selve prosedyren. Veilederen nyanserer samtidig at norske regler utenfor anskaffelsesprosedyren – innsyn, taushetsplikt, habilitet – kan gjelde. Grensedragningen mellom prosessuelle anskaffelsesregler og øvrige nasjonale plikter er ikke fullt avklart i rettspraksis.
Relaterte rettskilder dfo-veileder-43.3.1-1 - DFØ Veileder – 43.3.1 Anskaffelser fra innkjøpssentraler i andre EØS-stater - DFØ - 2026-04-26 Note 3: Lovvalg for oppdragsgiverens egen tildeling under innkjøpssentralens ordning Lovvalg for oppdragsgiverens egen tildeling under innkjøpssentralens ordning
Tredje punktum utvider lovvalgsregelen i andre punktum: reglene i sentralens lokaliseringsstat gjelder også når oppdragsgiveren selv tildeler kontrakt under en rammeavtale eller dynamisk innkjøpsordning som sentralen har etablert. Formålet er å hindre at samme ordning splittes mellom to prosessuelle regelsett – ett for etableringen og ett for avropet.
Uttrykket «kontrakt under en rammeavtale» sikter til det enkelte avropet, ikke til selve rammeavtalen. Ordet «under» innebærer at tildelingen må holde seg innenfor rammeavtalens rettslige og materielle rammer. KOFA 2022/290 viser at et avrop må kunne forankres i rammeavtalens bindende kontraktsvilkår – manglende prisvilkår for den aktuelle varekategorien medførte at avropet ble ansett som ulovlig direkte anskaffelse. EU-domstolens dom i C-23/20 (Simonsen & Weel) slår fast at rammeavtalen har en bindende maksimumsgrense; tildeling etter at maksimum er brukt opp, er ikke en kontrakt «under» rammeavtalen. Ingen av disse kildene gjelder § 29-2 direkte, men de avklarer innholdet i «kontrakt under en rammeavtale».
DFØs veileder til punkt 43.3.1 bekrefter at avrop på en utenlandsk innkjøpssentrals rammeavtaler følger den statens anskaffelsesregler. DFØs veileder til § 7-8 (punkt 8.7.2) presiserer at oppdragsgiver selv er ansvarlig for å overholde anskaffelsesregelverket for de delene av anskaffelsen som gjennomføres av oppdragsgiver selv, og viser til at KOFA i flere saker har fastslått at avrop som ikke kan forankres i rammeavtalen kan utgjøre ulovlig direkteanskaffelse. Lovvalgsregelen fritar altså ikke oppdragsgiver for ansvar ved egne disposisjoner.
Relaterte rettskilder dfo-veileder-43.3.1-1 - DFØ Veileder – 43.3.1 Anskaffelser fra innkjøpssentraler i andre EØS-stater - DFØ - 2026-04-26 dfo-veileder-8.7.2-1 - DFØ Veileder – 8.7.2 Anskaffelser fra eller gjennom innkjøpssentraler (del 1/2) - DFØ - 2026-04-26 2022/290 - KOFA 2022/290 – Braathe Gruppen AS - KOFA - 2023-02-09 Case C-23/20 - EU C-23/20 - EU-domstolen - 2021-06-17 Note 4: Felles anskaffelser mellom oppdragsgivere i ulike EØS-stater Felles anskaffelser mellom oppdragsgivere i ulike EØS-stater
Andre ledd er en adgangsregel: oppdragsgivere fra minst to ulike EØS-stater kan organisere anskaffelsen som en felles grensekryssende prosess, herunder felles inngåelse av kontrakt, rammeavtale, etablering av dynamisk innkjøpsordning og senere felles tildeling under slike ordninger. Vilkåret «i fellesskap» peker mot en reell integrert prosess – ikke bare parallelle eller koordinerte nasjonale kjøp. Dette følger av tredje ledd, som forutsetter en forhåndsavtale om ansvarsfordeling, lovvalg og intern organisering.
Vilkåret «fra forskjellige EØS-stater» avgrenser bestemmelsen mot rent nasjonale samarbeid som reguleres av § 29-1. Det er den grensekryssende dimensjonen som utløser behovet for å avklare lovvalg.
DFØs veileder til punkt 43.3.2 bekrefter denne systematikken og understreker at partene på forhånd må avklare ansvarsfordeling, lovvalg og intern organisering. Bestemmelsen gjennomfører direktiv 2014/24/EU artikkel 39 nr. 2–4.
Relaterte rettskilder dfo-veileder-43.3.2-1 - DFØ Veileder – 43.3.2 Anskaffelser foretatt i fellesskap av oppdragsgivere fra forskjellige EØS-stater - DFØ - 2026-04-26 Note 5: Krav til ansvarsfordeling mellom de deltakende oppdragsgiverne Krav til ansvarsfordeling mellom de deltakende oppdragsgiverne
Uttrykket gjelder den rettslige og funksjonelle fordelingen av ansvar mellom oppdragsgiverne i den felles anskaffelsen. Ordlyden peker ikke bare mot en praktisk arbeidsdeling, men mot en avklaring av hvem som bærer ansvaret for at anskaffelsen gjennomføres i samsvar med de valgte nasjonale reglene. Ansvarsfordelingen og lovvalget er to sider av samme regulering: det er ikke tilstrekkelig å velge et lands regler uten å klargjøre hvem som bærer ansvaret for å etterleve dem.
Ansvaret kan samles hos én oppdragsgiver, deles mellom flere eller være felles. Annet punktum åpner uttrykkelig for fordeling til «en eller flere» oppdragsgivere. Det avgjørende er at fordelingen er fastsatt på forhånd og angitt i anskaffelsesdokumentene.
Sammenhengen med fjerde ledd er sentral: ansvarsfordelingen er forutsetningen for den rettslige avlastningsvirkningen fjerde ledd gir. Er ansvaret uklart fordelt, blir det tilsvarende vanskeligere å bygge på at oppdragsgiveren «anses å ha overholdt forskriften».
DFØs veileder til punkt 43.3.2 presiserer at avtalen må fastsette hvem som er ansvarlig for å opptre i samsvar med de gjeldende nasjonale reglene. DFØs generelle veileder om felles anskaffelser (punkt 43.2) konkretiserer at ansvaret følger den reelle organiseringen: felles gjennomføring gir felles ansvar, mens delt gjennomføring gir delt ansvar.
Relaterte rettskilder dfo-veileder-43.3.2-1 - DFØ Veileder – 43.3.2 Anskaffelser foretatt i fellesskap av oppdragsgivere fra forskjellige EØS-stater - DFØ - 2026-04-26 dfo-veileder-43.2-1 - DFØ Veileder – 43.2 Anskaffelser som gjennomføres i fellesskap - DFØ - 2026-04-26 Note 6: Lovvalg ved felles anskaffelser – begrenset valgfrihet Lovvalg ved felles anskaffelser – begrenset valgfrihet
Lovvalget er et obligatorisk avklaringspunkt som skal fastsettes i avtalen mellom oppdragsgiverne, med mindre en internasjonal avtale allerede regulerer forholdet. Valgfriheten er reell, men begrenset: oppdragsgiverne kan velge reglene i en EØS-stat der minst én av dem er lokalisert. Det er ikke adgang til å velge et regelsett uten tilknytning til deltakerkretsen.
Uttrykket «nasjonale regler» bør i denne sammenhengen forstås som de anskaffelsesrettslige reglene som skal styre den felles prosedyren. Det følger av bestemmelsens kontekst som prosessregel og av sammenhengen med fjerde ledd om overholdelse av «forskriften». Det kan likevel ikke anses endelig avklart i rettspraksis.
Lovvalget er systematisk skilt fra ansvarsfordelingen (også i bokstav a) og den interne organiseringen (bokstav b). Oppdragsgiverne må ta stilling til både hvilket regelverk som gjelder og hvem som skal anvende det i de ulike fasene.
DFØs veileder til punkt 43.3.2 bekrefter at lovvalget må avklares på forhånd og begrenses til en EØS-stat med tilknytning til minst én deltaker. Sjette ledd innebærer at lovvalget ikke kan brukes instrumentelt for å omgå ellers gjeldende regler.
Relaterte rettskilder dfo-veileder-43.3.2-1 - DFØ Veileder – 43.3.2 Anskaffelser foretatt i fellesskap av oppdragsgivere fra forskjellige EØS-stater - DFØ - 2026-04-26 Note 7: Krav om synliggjøring av ansvarsfordelingen i anskaffelsesdokumentene Krav om synliggjøring av ansvarsfordelingen i anskaffelsesdokumentene
Kravet om at fordelingen skal angis i anskaffelsesdokumentene innebærer at ansvarsfordelingen mellom oppdragsgiverne ikke kan forbli et rent internt forhold. Leverandørene må kunne se hvem som har ansvar for hvilke deler av anskaffelsen, og hvilket nasjonalt regelsett prosedyren bygger på. Systematisk er dette motstykket til den fleksibiliteten tredje ledd gir oppdragsgiverne ved valg av regelsett og ansvarsplassering.
Forskriften skiller mellom hva avtalen mellom oppdragsgiverne skal inneholde (bokstav a og b) og hva som må kommuniseres utad. Bare «fordelingen» i bokstav a skal uttrykkelig angis i anskaffelsesdokumentene. Det tilsier at ikke enhver detalj i samarbeidsavtalen må offentliggjøres, men at de delene av ansvarsfordelingen og lovvalget som er relevante for leverandørenes disposisjoner, må fremgå klart.
KOFA 2019/389 gir indirekte støtte for en streng forståelse. Saken gjaldt en rammeavtale kunngjort av Bodø kommune (Samordna Innkjøp i Nordland) på vegne av flere kommuner. KOFA la til grunn at bare oppdragsgivere som var klart identifisert i kunngjøringen, kunne gjøre avrop. De deltakende kommunene var listet i konkurransegrunnlaget, men ikke tilstrekkelig identifisert i selve kunngjøringen – der stod bare Bodø kommune som oppdragsgiver. Nemnda fant at denne feilen var egnet til å påvirke leverandørenes interesse for konkurransen og utløste avlysningsplikt. Avgjørelsen bygget på at kunngjøringens funksjon er å sikre leverandørene tilstrekkelig informasjon til å vurdere om de ønsker å delta, og at informasjon bare i konkurransegrunnlaget ikke var tilstrekkelig når kunngjøringen selv var villedende. Saken tolker ikke § 29-2, men illustrerer at når flere oppdragsgivere står bak en anskaffelse, må kretsen og ansvarsfordelingen fremgå tydelig i de dokumentene markedet bygger sine disposisjoner på.
Relaterte rettskilder 2019/389 - KOFA 2019/389 Bodø kommune Note 8: Ansvarsavlastning – overholdelsesfunksjonen i fjerde ledd Ansvarsavlastning – overholdelsesfunksjonen i fjerde ledd
Fjerde ledd gir en overholdelsesfunksjon: oppdragsgiveren «anses å ha overholdt forskriften» når vedkommende anskaffer fra en oppdragsgiver som etter tredje ledd er gjort ansvarlig for gjennomføringen. Avgjørende er ikke hvem som faktisk utfører konkurransen, men hvem som etter avtalen er utpekt som ansvarlig. Uten en slik avtale mangler grunnlaget for å påberope overholdelsesfunksjonen.
Entallsformen kan ikke forstås slik at bare én oppdragsgiver kan ha ansvar. Tredje ledd åpner for fordeling til «en eller flere». Er ansvaret delt, knyttes vurderingen til den som etter avtalen har ansvar for den aktuelle delen av prosessen. Uttrykket «gjennomføringen av anskaffelsen» bør forstås funksjonelt: det omfatter den delen av prosessen som er lagt til den ansvarlige etter avtalen, ikke ethvert element i den felles anskaffelsen.
Bestemmelsen er dermed ikke en generell ansvarsfraskrivelse. Etterfølgende disposisjoner i eget navn – som avrop under rammeavtale – kan falle utenfor overholdelsesfunksjonen. DFØs veileder til punkt 43.2 belyser dette skillet: den peker på at ansvaret for den felles konkurransen kan ligge hos én oppdragsgiver, mens senere avrop kan ligge hos den enkelte deltakeren.
Relaterte rettskilder dfo-veileder-43.3.2-1 - DFØ Veileder – 43.3.2 Anskaffelser foretatt i fellesskap av oppdragsgivere fra forskjellige EØS-stater - DFØ - 2026-04-26 dfo-veileder-43.2-1 - DFØ Veileder – 43.2 Anskaffelser som gjennomføres i fellesskap - DFØ - 2026-04-26 Note 9: Felles juridisk enhet – terskelvilkår og samarbeidets avgrensning Felles juridisk enhet – terskelvilkår og samarbeidets avgrensning
Femte ledd gjelder en særskilt, institusjonalisert samarbeidsmodell som skiller seg fra de øvrige modellene i § 29-2. Vilkåret «har etablert en juridisk enhet» tilsier at samarbeidet må være lagt til et selvstendig rettssubjekt med rettslig identitet, egne beslutningsorganer og et konstituerende grunnlagsdokument. Rene samarbeidsavtaler uten opprettelse av juridisk person faller normalt under andre og tredje ledd. Enheten må dessuten ha innkjøpsfunksjon som en del av sitt mandat – det er ikke tilstrekkelig at den tilfeldigvis foretar enkelte innkjøp.
Samarbeidet kan begrenses til en bestemt periode, visse typer kontrakter eller bestemte kontrakter. Ubestemt varighet krever forankring i stiftelsesdokumentet. Avgrensningen bør være fastlagt på en etterprøvbar måte, slik at det er mulig å avgjøre hvilke anskaffelser som omfattes.
DFØs veileder til punkt 43.3.2.1 bekrefter at bestemmelsen retter seg mot en særskilt organisatorisk struktur med definert mandat, kompetent organ og stiftelsesdokumenter. Veilederen opplyser at bestemmelsen gjennomfører anskaffelsesdirektivet artikkel 39.
Skillet mellom femte ledd og tredje ledd har praktisk betydning: femte ledd har egne regler om lovvalg (bokstav a og b), mens tredje ledd gir oppdragsgiverne en annen mekanisme for å fordele ansvar og velge regler.
Relaterte rettskilder dfo-veileder-43.3.2.1-1 - DFØ Veileder – 43.3.2.1 Anskaffelser foretatt gjennom en juridisk enhet etablert av oppdragsgivere fra forskjellige EØS-stater - DFØ - 2026-04-26 Note 10: Ubestemt varighet – krav til forankring i stiftelsesdokumentet Ubestemt varighet – krav til forankring i stiftelsesdokumentet
Vilkåret «dersom dette er fastsatt i stiftelsesdokumentet» innebærer at ubestemt varighet ikke gjelder automatisk, men krever uttrykkelig organisatorisk forankring i enhetens konstituerende dokumentasjon – typisk vedtekter, stiftelsesavtale eller tilsvarende. Det sentrale er ikke dokumentets betegnelse, men at dokumentet rettslig sett fastsetter enhetens grunnleggende rammer. Verbet «fastsatt» peker mot en bevisst og formell beslutning; ren faktisk praksis eller uformelle forståelser er neppe tilstrekkelig.
«Ubestemt periode» innebærer at det ikke er satt en bestemt sluttdato. Det er forenlig med bestemmelsen at stiftelsesdokumentet åpner for oppsigelse, uttreden eller oppløsning, så lenge utgangspunktet er at samarbeidet løper uten forhåndsfastsatt tidsgrense.
DFØs veileder til punkt 43.3.2.1 gjengir vilkåret og plasserer det i sammenheng med resten av femte ledd. Kildegrunnlaget for den nærmere terskelen er smalt – det foreligger ingen rettspraksis som avklarer hvor detaljert reguleringen i stiftelsesdokumentet må være.
Relaterte rettskilder dfo-veileder-43.3.2.1-1 - DFØ Veileder – 43.3.2.1 Anskaffelser foretatt gjennom en juridisk enhet etablert av oppdragsgivere fra forskjellige EØS-stater - DFØ - 2026-04-26 Note 11: Lovvalgsalternativene for juridiske enheter – lokalisering eller aktivitetsstat Lovvalgsalternativene for juridiske enheter – lokalisering eller aktivitetsstat
Femte ledd gir to uttømmende lovvalgsalternativer: reglene i staten der enheten er lokalisert (bokstav a) eller der den utøver sine aktiviteter (bokstav b). Valget treffes av enhetens kompetente organ, ikke av de enkelte oppdragsgiverne. Bestemmelsen åpner ikke for et fritt valg mellom alle deltakende staters regelverk.
«Lokalisert» peker naturlig mot enhetens formelle etableringssted – typisk registreringsstat eller vedtektsfestet sete. «Utøver sine aktiviteter» i bokstav b gir et alternativt tilknytningsmoment der enheten har sin faktiske anskaffelsesvirksomhet i en annen stat enn etableringsstaten. Bestemmelsen får selvstendig betydning der disse er i ulike stater.
Systematisk skiller dette seg fra tredje ledd, der lovvalget knyttes til lokaliseringen til minst én av oppdragsgiverne. I femte ledd er det enhetens egen tilknytning som er avgjørende.
DFØs veileder til punkt 43.3.2.1 gjengir disse to alternativene og bekrefter at valget er begrenset. Direktivbakgrunnen (artikkel 39 nr. 4–5) oppstiller det samme begrensede lovvalget. Det foreligger ingen rettspraksis som avklarer grensedragningen mellom bokstav a og b i kompliserte tilfeller.
Relaterte rettskilder dfo-veileder-43.3.2.1-1 - DFØ Veileder – 43.3.2.1 Anskaffelser foretatt gjennom en juridisk enhet etablert av oppdragsgivere fra forskjellige EØS-stater - DFØ - 2026-04-26 Note 12: Intern kompetanseregel – det kompetente organets lovvalgsbeslutning Intern kompetanseregel – det kompetente organets lovvalgsbeslutning
Setningen fastsetter at lovvalgsbeslutningen etter femte ledd skal treffes av enhetens egne beslutningsorganer – ikke av den enkelte deltakeroppdragsgiver. Kompetansen følger enhetens etableringsgrunnlag og interne organisering. Stiftelsesdokumentet bør inneholde klare bestemmelser om hvilket organ som er kompetent.
Lovvalget må være aktivt foretatt. Dersom lokalisering og aktivitetssted er i samme stat, har beslutningen karakter av en konstatering. Valget kan ikke gå utenfor alternativene i bokstav a og b – organet kan ikke velge reglene i en tredje stat.
I motsetning til tredje ledd bokstav a, som uttrykkelig krever at ansvarsfordelingen angis i anskaffelsesdokumentene, sier femte ledd ikke eksplisitt hvordan lovvalgsbeslutningen skal kommuniseres utad. Hensynet til forutberegnelighet taler likevel for at lovvalget dokumenteres og gjøres tilgjengelig for leverandørene.
DFØs veileder til punkt 43.3.2.1 legger til grunn at det er «det ansvarlige organet i den juridiske enheten» som skal fastsette regelvalget, noe som bekrefter ordlydens plassering av kompetansen.
Relaterte rettskilder dfo-veileder-43.3.2.1-1 - DFØ Veileder – 43.3.2.1 Anskaffelser foretatt gjennom en juridisk enhet etablert av oppdragsgivere fra forskjellige EØS-stater - DFØ - 2026-04-26
Paragrafkommentar
Kommentar til FOA § 29-2 - Samordnede innkjøp med oppdragsgivere fra andre EØS-stater
§ 29-2 regulerer grensekryssende samordnede innkjøp innen EØS. Bestemmelsen er bygget opp rundt tre samarbeidsmodeller med tilhørende lovvalgsregler, og avsluttes med et omgåelsesforbud:
Første ledd gjelder bruk av innkjøpssentral i en annen EØS-stat. Oppdragsgiveren kan anskaffe ytelser «fra» eller «gjennom» sentralen etter § 7-8. Lovvalget er knyttet til staten der sentralen er lokalisert – dette gjelder også oppdragsgiverens egen tildeling under rammeavtale eller dynamisk innkjøpsordning som sentralen har etablert.
Andre til fjerde ledd regulerer felles anskaffelser mellom oppdragsgivere fra ulike EØS-stater uten at det opprettes en egen juridisk enhet. Tredje ledd krever at oppdragsgiverne inngår en avtale som fastsetter ansvarsfordeling, lovvalg og intern organisering. Lovvalget er begrenset til reglene i en EØS-stat der minst én deltaker er lokalisert. Ansvarsfordelingen skal angis i anskaffelsesdokumentene. Fjerde ledd gir ansvarsavlastning: oppdragsgiveren anses å ha overholdt forskriften når vedkommende anskaffer fra den oppdragsgiveren som etter avtalen er ansvarlig for gjennomføringen.
Femte ledd gjelder institusjonalisert samarbeid gjennom en felles juridisk enhet. Her er lovvalget knyttet til enhetens egen tilknytning – enten lokaliseringsstat eller aktivitetsstat – og beslutningen treffes av enhetens kompetente organ. Samarbeidet kan begrenses tidsmessig eller saklig, men ubestemt varighet krever forankring i stiftelsesdokumentet.
Sjette ledd forbyr bruk av fremgangsmåtene i bestemmelsen for å omgå nasjonale regler i lov eller forskrift. Forbudet fungerer som tolkningsmoment og skranke for alle tre samarbeidsmodellene.
Bestemmelsen gjennomfører anskaffelsesdirektivet 2014/24/EU artikkel 39. DFØs veiledere til punktene 43.3.1, 43.3.2 og 43.3.2.1 er de mest tilgjengelige kildene for forståelsen av bestemmelsen. Det foreligger ingen direkte KOFA-praksis, norsk domstolspraksis eller EU-domstolspraksis som tolker § 29-2. Rettskildetilfanget er dermed smalt, og tolkningen må i stor grad bygge på ordlyd, systematikk og direktivbakgrunn.
Klar for publisering 2026-06-20. Generert og redaksjonelt implementert fra claude-opus-4-6 (foa_kap13_32_opus46_v2_pass2_kap26_32_klar_2026-06-20).