Noter
Note 1: Adgang til å kreve tredjepartsdokumentasjon – «kan kreve» Adgang til å kreve tredjepartsdokumentasjon – «kan kreve»
Ordlyden «kan kreve» fastslår at bestemmelsen gir oppdragsgiveren en adgang , ikke en plikt , til å oppstille krav om testrapport eller attest. Oppdragsgiveren står fritt til å vurdere om slik dokumentasjon er hensiktsmessig i den konkrete anskaffelsen.
DFØs veileder punkt 20.3.8 fremhever at det typisk kan være hensiktsmessig å kreve slike testrapporter eller attester i teknisk kompliserte anskaffelser, der oppdragsgiveren selv ikke har kompetansen til å vurdere om tilbudte løsninger oppfyller kravene. Kravet må knyttes til et konkret krav, kriterium eller vilkår i konkurransegrunnlaget og bør ikke være mer omfattende enn behovet tilsier.
Systematisk er «kan kreve»-hjemmelen innledningen til en tredelt regulering: første ledd gir adgangen, annet ledd forbyr låsing til ett bestemt organ, og tredje ledd pålegger oppdragsgiveren å godta annen passende dokumentasjon i nærmere angitte tilfeller. Adgangen i første ledd kan derfor ikke leses isolert som en ubetinget rett til å kreve bare én bestemt dokumentasjonsform.
Relaterte rettskilder dfo-veileder-20.3.8-1 - DFØ Veileder – 20.3.8 Dokumentasjon for oppfyllelse av kravspesifikasjoner - DFØ - 2026-04-26 Note 2: Testrapport og attest – to typer tredjepartsdokumentasjon Testrapport og attest – to typer tredjepartsdokumentasjon
Bestemmelsen nevner to typer tredjepartsdokumentasjon: testrapport og attest (sertifikat). De har ulik funksjon. En testrapport dokumenterer typisk resultatet av en prøving etter en bestemt metode eller standard. En attest eller et sertifikat bekrefter samsvar med et krav eller en standard, ofte etter en bredere samsvarsvurdering.
Begge dokumentasjonstypene har en bevisfunksjon : de skal sannsynliggjøre at den tilbudte ytelsen oppfyller konkrete krav i anskaffelsen. Bestemmelsen gir ikke hjemmel til å kreve dokumentasjon i mer generell form, eller som en ekstra formalitet uten klar funksjon for kontrollen av kravoppfyllelse.
Kravet om attest eller testrapport må stå i rimelig forhold til anskaffelsens art og de kravene som skal dokumenteres. KOFA 2010/98 illustrerer at et attestkrav som går utover det sektorregelverket krever, uten at oppdragsgiver kan vise at den strengere formen er nødvendig, kan være uforholdsmessig og usaklig konkurransebegrensende. I den saken krevde oppdragsgiver EU-typeprøvingsattest for trappeheiser selv om maskinforskriften bare krevde samsvarserklæring fra produsenten.
Konkurransegrunnlaget bør angi hvilken type dokumentasjon som kreves, hvilken standard eller metode den skal bygge på, og hvilket krav dokumentasjonen skal dekke.
Relaterte rettskilder dfo-veileder-20.3.8-1 - DFØ Veileder – 20.3.8 Dokumentasjon for oppfyllelse av kravspesifikasjoner - DFØ - 2026-04-26 2010/98 - 2010/98 NAV Drift og utvikling - KOFA - 2010-06-28 Note 3: Dokumentasjonen må gjelde den tilbudte ytelsen Dokumentasjonen må gjelde den tilbudte ytelsen
Dokumentasjonen må gjelde den ytelsen som faktisk tilbys . Dersom tilbudet gjelder en tilpasset modell, variant eller løsning, er dokumentasjon for en standardvariant ikke nødvendigvis tilstrekkelig.
KOFA 2021/968 illustrerer poenget tydelig. Saken gjaldt anskaffelse av refleksprodukter for Politiets Fellestjenester. Valgte leverandør hadde fremlagt sertifiseringsdokumentasjon for en standard refleksvest, mens anskaffelsen krevde en spesialtilpasset vest med flere konkrete tilpasninger. Nemnda la til grunn at dokumentasjonen ikke viste at den etterspurte vesten – med de konkrete tilpasningene – oppfylte kravspesifikasjonen, og at oppdragsgiver ikke selv kunne legge til grunn at sertifiseringskravene fortsatt var oppfylt etter tilpasningene.
For bygge- og anleggsarbeider kan vurderingen være mer sammensatt enn for standardvarer, fordi oppfyllelsen kan bero på samspillet mellom materialer, utførelsesmetoder og ytelser over tid. Dokumentasjonen må likevel knytte seg til den konkrete tilbudte løsningen, ikke bare til en produktkategori eller leverandørens alminnelige kapasitet.
Relaterte rettskilder 2021/968 - KOFA 2021/968 – Reflectil AS - KOFA - 2021-11-12 Note 4: Tre typer krav som kan dokumenteres Tre typer krav som kan dokumenteres
Bestemmelsen likestiller tre typer krav som kan kreves dokumentert: kravspesifikasjoner, tildelingskriterier og kontraktsvilkår. Dokumentasjonen har ulik funksjon for hver kategori.
For kravspesifikasjoner handler det om å verifisere at minstekrav er oppfylt. Kravet må leses i sammenheng med § 15-1 om utforming av tekniske spesifikasjoner – det er kravene fastsatt etter § 15-1 som utgjør referansepunktet dokumentasjonen skal måles mot. § 15-1 femte og sjette ledd viser uttrykkelig til at dokumentasjon etter § 15-4 kan være en egnet måte å påvise samsvar på.
For tildelingskriterier er dokumentasjonen et middel for å verifisere og sammenligne egenskaper som leverandøren påberoper seg i den komparative evalueringen, for eksempel energiforbruk, ytelse eller miljøegenskaper. Dokumentasjonskravet må speile det kriteriet faktisk premierer.
For kontraktsvilkår passer bestemmelsen best for vilkår som beskriver målbare egenskaper ved ytelsen – for eksempel sertifiserte produktegenskaper eller etterprøvbare miljøkrav knyttet til leveransen. Rent administrative kontraktsbestemmelser som betalingsvilkår eller dagmulkt lar seg normalt ikke dokumentere gjennom testrapporter eller attester.
Konkurransegrunnlaget bør angi når dokumentasjonen skal leveres og hvilken rettsvirkning manglende eller utilstrekkelig dokumentasjon får.
Relaterte rettskilder dfo-veileder-20.3.8-1 - DFØ Veileder – 20.3.8 Dokumentasjon for oppfyllelse av kravspesifikasjoner - DFØ - 2026-04-26 Forskrift om offentlige anskaffelser (anskaffelsesforskriften) - Regjeringen - 2026-04-05 Note 5: Samsvarsvurderingsorgan og akkrediteringskravet Samsvarsvurderingsorgan og akkrediteringskravet
Et samsvarsvurderingsorgan er et organ som utøver samsvarsvurderingsvirksomhet – inkludert kalibrering, testing, sertifisering og inspeksjon. Disse aktivitetene dekker ulike kontrollformer, og oppdragsgiver bør være presis i konkurransegrunnlaget om hvilken type samsvarsvurdering som kreves.
Akkreditering etter forordning (EF) nr. 765/2008 er et kumulativt vilkår. Det er ikke tilstrekkelig at organet er bransjeanerkjent, «godkjent» eller «sertifisert» i mer generell forstand. Akkrediteringen må dessuten dekke den aktuelle kontrolloppgaven – det er ikke nok at organet generelt er akkreditert dersom den konkrete testen, standarden eller inspeksjonen ligger utenfor akkrediteringens omfang.
I Norge er Norsk Akkreditering utpekt som nasjonalt akkrediteringsorgan, jf. DFØs veileder punkt 20.3.8. Databasen akkreditert.no gir oversikt over akkrediterte organer og deres akkrediteringsomfang. Krav om at organet skal være akkreditert i Norge bør unngås dersom et tilsvarende akkreditert organ i EØS kan dokumentere det samme.
Dokumentasjon fra et faglig kvalifisert, men ikke akkreditert test- eller sertifiseringsmiljø faller utenfor første ledd. Oppdragsgiver må da vurdere om tredje ledds vilkår for å godta «annen passende dokumentasjon» er oppfylt.
Relaterte rettskilder dfo-veileder-20.3.8-1 - DFØ Veileder – 20.3.8 Dokumentasjon for oppfyllelse av kravspesifikasjoner - DFØ - 2026-04-26 Forskrift om offentlige anskaffelser (anskaffelsesforskriften) - Regjeringen - 2026-04-05 Note 6: Plikt til å godta attester fra tilsvarende organer Plikt til å godta attester fra tilsvarende organer
Annet ledd forbyr i realiteten at oppdragsgiveren gjør ett bestemt organ til eneste aksepterte utsteder. Dersom oppdragsgiveren peker på et bestemt samsvarsvurderingsorgan, «skal» han «også» godta attester fra «tilsvarende» organer.
Uttrykket «bestemt» må forstås funksjonelt. Også der konkurransegrunnlaget i realiteten peker ut én bestemt attestordning – for eksempel ved å vise til en spesifikk nasjonal sertifiseringsordning – utløses plikten. Oppdragsgiver kan angi et referanseorgan , men ikke et monopol .
Tilsvarendevurderingen er materiell og bør knyttes til tre hovedelementer: (1) organets status og kompetanse, herunder om det har relevant akkreditering, (2) attestens innhold og dekningsområde – om den faktisk dokumenterer det relevante forholdet, og (3) attestens reelle bevisverdi. Et avvikende navn, nasjonal ordning eller annen organisatorisk innretning er ikke i seg selv avgjørende.
DFØs veileder punkt 20.3.8 legger til grunn at det er opp til leverandøren å påvise at det valgte organet er tilsvarende det oppdragsgiver har angitt. Oppdragsgiver bør ved utforming av konkurransegrunnlaget angi hvilke egenskaper ved organet eller attesten som er avgjørende, slik at leverandørene kan forutberegne hva som kreves.
Relaterte rettskilder dfo-veileder-20.3.8-1 - DFØ Veileder – 20.3.8 Dokumentasjon for oppfyllelse av kravspesifikasjoner - DFØ - 2026-04-26 Note 7: Plikt til å godta annen passende dokumentasjon Plikt til å godta annen passende dokumentasjon
Formuleringen «skal godta» etablerer en pliktregel , ikke bare en adgang. Plikten inntrer når leverandøren mangler tilgang til testrapport eller attest, eller ikke kan få den utstedt innen fristen, og dette ikke skyldes leverandøren selv.
Uttrykket «annen» viser at dokumentasjonen kan ha en annen form enn testrapport eller attest fra akkreditert organ. «Passende» peker på funksjon og bevisverdi: dokumentasjonen må være egnet til å påvise at den tilbudte ytelsen oppfyller de aktuelle kravene. Det er innholdet som er avgjørende, ikke dokumenttypen.
DFØs veileder punkt 20.3.8 legger til grunn at gode grunner også trekker i retning av at oppdragsgiver kan godta annen passende dokumentasjon utover de lovbestemte tilfellene, for eksempel der dette vil bedre konkurransesituasjonen, forutsatt at kravet til likebehandling overholdes.
EU-domstolens dom i C-68/21 (Iveco Orecchia ) presiserer at alternativ dokumentasjon ikke kan brukes til å omgå lovpålagte godkjenningskrav etter annet regelverk. Der sektorregelverket krever en bestemt godkjenning, vil ikke annen dokumentasjon alene være tilstrekkelig. Dommen understreker videre at teknisk dokumentasjon fra «produsenten» forutsetter en avsender med reelt teknisk og regulatorisk ansvar – en ren forhandler eller videreselger er ikke «produsent» i bestemmelsens forstand.
Bestemmelsen kan heller ikke nøytraliseres gjennom utforming av konkurransegrunnlaget. Oppdragsgiver kan ikke formulere dokumentasjonskravene slik at tredje ledds sikkerhetsventil i realiteten stenges.
Rene egenerklæringer uten begrunnelse og uten henvisning til underliggende teknisk materiale vil normalt ikke være tilstrekkelig. Dokumentasjonen må være teknisk, etterprøvbar og knyttet til de aktuelle kravene og den tilbudte ytelsen.
Relaterte rettskilder dfo-veileder-20.3.8-1 - DFØ Veileder – 20.3.8 Dokumentasjon for oppfyllelse av kravspesifikasjoner - DFØ - 2026-04-26 Case C-68/21 - EU C-68/21 - EU-domstolen - 2022-10-27 Note 8: Teknisk dokumentasjon fra produsenten Teknisk dokumentasjon fra produsenten
Produsentens tekniske dokumentasjon er uttrykkelig nevnt som eksempel på «annen passende dokumentasjon», men er ikke automatisk tilstrekkelig. Dokumentasjonen er subsidiær – den forutsetter at leverandøren ikke har tilgang til testrapport eller attest, eller ikke kan få den utstedt innen fristen, uten egen skyld.
EU-domstolens dom i C-68/21 (Iveco Orecchia ) gir en viktig presisering av hvem som er «produsent». Domstolen la til grunn at teknisk dokumentasjon fra «fabrikanten» bare har den nødvendige relevansen når den stammer fra den aktøren som faktisk har det tekniske og regulatoriske ansvaret for produksjonen og godkjenningsprosessen. En ren forhandler, importør eller videreselger er ikke «produsent» i denne sammenhengen. Oppdragsgiveren bør derfor kontrollere avsenderens rolle : dokumentasjonen må komme fra en aktør med reell kontroll over produktets tekniske egenskaper og samsvar.
Dokumentasjonen må være konkret, etterprøvbar og knyttet til de aktuelle kravene og den tilbudte ytelsen. Generelle produktbrosjyrer, ubegrunnede egenerklæringer eller dokumenter fra aktører uten produsent-/fabrikantansvar vil normalt ikke oppfylle kravet.
Relaterte rettskilder Case C-68/21 - EU C-68/21 - EU-domstolen - 2022-10-27 Note 9: Vilkårene: manglende tilgang, fristproblem og skyldkravet Vilkårene: manglende tilgang, fristproblem og skyldkravet
Tredje ledd oppstiller tre kumulative vilkår for at plikten til å godta annen dokumentasjon inntrer:
1. Manglende tilgang eller fristsituasjon. Leverandøren må enten ikke ha tilgang til testrapport eller attest, eller ikke ha mulighet til å få dem utstedt innen fristen . Manglende tilgang omfatter situasjoner der dokumentasjonen reelt ikke kan skaffes. Fristvilkåret krever en konkret vurdering av om ordinær tredjepartsdokumentasjon faktisk ikke lot seg fremskaffe før den relevante fristen, holdt opp mot normal behandlings- eller sertifiseringstid hos samsvarsvurderingsorganet. Det er ikke tilstrekkelig at dokumentasjonen er kostbar eller upraktisk hvis leverandøren faktisk kan skaffe den innenfor rammen av konkurransen.
2. Skyldkravet – «ikke skyldes leverandøren selv». Mangelen må ligge utenfor leverandørens egen sfære. Manglende planlegging, sen bestilling, passivitet eller et bevisst valg om å levere tilbud uten å sikre ordinær dokumentasjon oppfyller ikke vilkåret. Vurderingen er objektivisert: også forhold som ligger i leverandørens risikosfære rammes, selv uten klanderverdig opptreden i snever forstand.
DFØs veileder punkt 20.3.8 gir som eksempel på forhold som ikke skyldes leverandøren at tilbudsfristen er kortere enn tiden det tar å utstede testrapporten eller attesten. C-68/21 (Iveco Orecchia ) trekker i retning av en restriktiv forståelse: alternativ dokumentasjon kan ikke brukes der leverandøren tilbyr en ytelse uten lovpålagt godkjenning, eller der mangelen springer ut av leverandørens eget valg av dokumentasjonsopplegg.
KOFA-praksis om den tilsvarende formuleringen i § 16-7 tredje ledd (kvalifikasjonsdokumentasjon) gir ytterligere veiledning om skyld- og fristvilkårene, men denne praksisen behandles nærmere på temasiden om alternativ dokumentasjon.
3. Dokumentasjonen må være «passende». Selv når frist- og skyldvilkårene er oppfylt, stiller bestemmelsen krav til dokumentasjonens innhold – den må faktisk kunne påvise kravoppfyllelse (jf. tredje ledd siste punktum).
Relaterte rettskilder dfo-veileder-20.3.8-1 - DFØ Veileder – 20.3.8 Dokumentasjon for oppfyllelse av kravspesifikasjoner - DFØ - 2026-04-26 Case C-68/21 - EU C-68/21 - EU-domstolen - 2022-10-27 Note 10: Beviskravet – «Dokumentasjonen skal påvise» Beviskravet – «Dokumentasjonen skal påvise»
Siste punktum i tredje ledd oppstiller et selvstendig beviskrav: den alternative dokumentasjonen må påvise at den tilbudte ytelsen oppfyller kravene. Det er ikke tilstrekkelig at dokumentasjonen antyder, hevder eller erklærer at ytelsen er «tilsvarende» eller «i samsvar». Dokumentasjonen må ha et innhold som gjør oppdragsgiveren i stand til å kontrollere om kravene faktisk er oppfylt.
Beviskravet innebærer at bestemmelsen åpner for fleksibilitet i dokumentasjonens form , men ikke i bevisstyrken . Alternativ dokumentasjon kan erstatte testrapport eller attest som form, men kravet til hva som må dokumenteres opprettholdes fullt ut.
Sentrale vurderingsmomenter er om dokumentasjonen er tilstrekkelig teknisk spesifikk, om den gjelder den faktisk tilbudte løsningen (jf. KOFA 2021/968), om den bygger på identifiserbare tester, beregninger eller kontroller, og om den kan spores til en kompetent og ansvarlig kilde (jf. C-68/21 om produsentbegrepet). Der kravoppfyllelse forutsetter lovpålagt godkjenning, må dokumentasjonen vise at slik godkjenning foreligger – alternativ dokumentasjon kan ikke erstatte obligatorisk sektorgodkjenning.
Relaterte rettskilder Case C-68/21 - EU C-68/21 - EU-domstolen - 2022-10-27 2021/968 - KOFA 2021/968 – Reflectil AS - KOFA - 2021-11-12 Note 11: Avgrensning mot §§ 15-1, 15-3 og kapittel 16 Avgrensning mot §§ 15-1, 15-3 og kapittel 16
§ 15-4 gjelder dokumentasjon for den tilbudte ytelsen . Bestemmelsen må holdes adskilt fra tre nærliggende regelgrupper:
§ 15-1 regulerer utformingen av tekniske kravspesifikasjoner, mens § 15-4 regulerer bevismidler for at ytelsen oppfyller dem. § 15-1 femte og sjette ledd viser uttrykkelig til at testrapporter, sertifikater og annen dokumentasjon etter § 15-4 kan være en egnet måte å påvise samsvar på.
§ 15-3 regulerer merkeordninger som en særskilt dokumentasjonsform med egne vilkår og egne regler om tilsvarende merker og annen dokumentasjon. § 15-4 regulerer testrapporter, attester og annen dokumentasjon fra eller i stedet for akkrediterte samsvarsvurderingsorganer. Dersom begge regelsett er aktuelle, bør konkurransegrunnlaget tydelig skille mellom merkekrav og krav om test, attest eller sertifisering.
Kapittel 16 gjelder dokumentasjon av leverandørens kvalifikasjoner , ikke den tilbudte ytelsen. Feil plassering av dokumentasjonskrav kan få betydning for om mangler skal håndteres som avvik, kvalifikasjonsmangel eller kontraktsoppfølging.
Relaterte rettskilder Forskrift om offentlige anskaffelser (anskaffelsesforskriften) - Regjeringen - 2026-04-05
Paragrafkommentar
Kommentar til FOA § 15-4 - Testrapporter, attester og annen dokumentasjon
§ 15-4 regulerer hvilken dokumentasjon oppdragsgiveren kan kreve for å kontrollere at de tilbudte varene, tjenestene eller bygge- og anleggsarbeidene oppfyller kravspesifikasjonene, tildelingskriteriene eller kontraktsvilkårene. Bestemmelsen gjennomfører direktiv 2014/24/EU artikkel 44.
Bestemmelsen har en tredelt struktur. Første ledd gir oppdragsgiveren adgang – men ikke plikt – til å kreve testrapport eller attest fra et samsvarsvurderingsorgan som er akkreditert etter forordning (EF) nr. 765/2008. Annet punktum gir en legaldefinisjon av «samsvarsvurderingsorgan». Annet ledd begrenser adgangen: dersom oppdragsgiveren peker på et bestemt organ, skal han også godta attester fra tilsvarende organer. Tredje ledd er en sikkerhetsventil som pålegger oppdragsgiveren å godta annen passende dokumentasjon – for eksempel teknisk dokumentasjon fra produsenten – dersom leverandøren ikke har tilgang til testrapport eller attest, eller ikke kan få den utstedt innen fristen, og dette ikke skyldes leverandøren selv. Tredje ledd siste punktum oppstiller et selvstendig beviskrav: den alternative dokumentasjonen skal påvise at ytelsen oppfyller de aktuelle kravene.
Sammenhengen mellom leddene er viktig. Første ledd gir verktøyet, annet ledd hindrer at verktøyet brukes til å låse dokumentasjonen til én utsteder, og tredje ledd sikrer at dokumentasjonskravet ikke stenger ute leverandører som uten egen skyld mangler ordinær tredjepartsdokumentasjon. Bestemmelsen skiller seg fra § 15-1 (utforming av kravspesifikasjoner), § 15-3 (merkeordninger) og kapittel 16 (dokumentasjon av leverandørens kvalifikasjoner) og gjelder bare dokumentasjon for den tilbudte ytelsen.
Den sentrale EU-rettslige kilden er C-68/21 (Iveco Orecchia), som presiserer at alternativ dokumentasjon ikke kan brukes til å omgå lovpålagte godkjenningskrav, og at «teknisk dokumentasjon fra produsenten» forutsetter en avsender med reelt teknisk og regulatorisk ansvar. DFØs veileder punkt 20.3.8 gir praktisk veiledning om hele bestemmelsen. I KOFA-praksis er det særlig KOFA 2021/968 (dokumentasjonen må gjelde den faktisk tilbudte ytelsen) og KOFA 2010/98 (attestkrav som går utover sektorregelverket kan være uforholdsmessig) som belyser bestemmelsen.
Klar for publisering 2026-06-20. Generert og redaksjonelt implementert fra claude-opus-4-6 (foa_kap13_32_opus46_v2_pass2_kap13_16_klar_2026-06-20).