Rettslig kjerne
Den rettslige kjernen er samspillet mellom de harmoniserte kjøretøytekniske reglene i direktiv 2007/46 og anskaffelsesreglene i direktiv 2014/25. EU-domstolen fastslår at når en komponentkategori omfattes av rettsakter i vedlegg IV til direktiv 2007/46 og disse rettsaktene krever godkjenning, er godkjenning det unionsrettslige instrumentet for å dokumentere at komponenten oppfyller sikkerhets- og miljøkravene. I en anskaffelse kan oppdragsgiver derfor ikke erstatte slik dokumentasjon med en ren leverandør- eller tilbydereklæring om at delen er «tilsvarende» den originale delen. Prinsippet om at «eller tilsvarende» skal aksepteres etter direktiv 2014/25 gjelder ikke slik at obligatoriske godkjenningskrav settes til side. Når annen dokumentasjon kan godtas etter artikkel 62, må den være egnet til å godtgjøre samsvar og kan ikke brukes til å omgå krav om faktisk eksisterende godkjenning. Dommen presiserer dessuten at «fabrikant» i direktiv 2007/46 er den aktøren som overfor godkjenningsmyndigheten er ansvarlig for godkjenningsprosessen og produksjonens samsvar, ikke enhver forhandler eller videreselger.
Faktum
De italienske selskapene APAM Esercizio og Brescia Trasporti, som driver offentlig busstransport, gjennomførte anskaffelser av reservedeler til busser av merket Iveco. Konkurransegrunnlagene åpnet for tilbud på originale reservedeler, deler fra førstegangsmontering og tilsvarende reservedeler. I minst én av konkurransene krevde dokumentasjonen attest fra fabrikanten av reservedelen om kvalitet og utskiftbarhet, og der godkjenning var påkrevd, skulle godkjenningsattest fremlegges. Iveco Orecchia, som ikke fikk kontraktene, anfektet tildelingene og gjorde gjeldende at de vinnende tilbyderne ikke hadde fremlagt nødvendig dokumentasjon for at de tilbudte tilsvarende reservedelene var godkjent der dette var påkrevd, og at enkelte erklæringer stammet fra forhandlere eller tilbyderne selv, ikke fra fabrikanten. De italienske domstolene i første instans frifant oppdragsgiverne. Consiglio di Stato forela deretter spørsmål om tolkningen av direktiv 2007/46 og direktiv 2014/25 for EU-domstolen.
Domstolens vurdering
EU-domstolen tok utgangspunkt i at direktiv 2007/46 etablerer en fullharmonisert ramme for godkjenning av kjøretøy, systemer, komponenter og separate tekniske enheter. Etter artikkel 10 nr. 2 skal medlemsstatene utstede EF-typegodkjenning for komponenter som oppfyller kravene i de relevante rettsaktene, og etter artikkel 28 nr. 1 kan salg og ibruktaking bare tillates når komponentene oppfyller disse kravene og er behørig merket etter artikkel 19, forutsatt at den relevante rettsakten krever godkjenning.
Domstolen la til grunn at komponenter som omfattes av rettsaktene i vedlegg IV til direktiv 2007/46, er underlagt godkjenningsplikt i den utstrekning den aktuelle rettsakten fastsetter dette. Godkjenning er da det rettslige og tekniske bevismiddelet EU-lovgiver har valgt for å sikre at komponenten oppfyller sikkerhets- og miljøkravene. Dette kunne ikke settes til side med henvisning til likebehandling eller konkurranse; plikten gjelder alle fabrikanter, og artikkel 38 nr. 1 pålegger dessuten kjøretøyfabrikanten å stille nødvendige opplysninger til rådighet for produsenter av komponenter som søker godkjenning.
Når det gjaldt anskaffelsesreglene, fremhevet Domstolen at artikkel 60 og 62 i direktiv 2014/25 regulerer hvilke bevis som kan kreves for å dokumentere samsvar med tekniske spesifikasjoner. Prinsippet om å akseptere «tilsvarende» løsninger innebærer at oppdragsgiver ikke kan avvise et tilbud bare fordi varen ikke er av det angitte fabrikat eller ikke følger den samme tekniske referansen, dersom tilbyderen på passende måte godtgjør tilsvarende oppfyllelse. Dette gjelder imidlertid ikke slik at en tilbyder fritas fra å dokumentere overholdelse av obligatoriske tekniske krav som følger av annet EU-regelverk. For komponenter der typegodkjenning er påkrevd, er en ren erklæring om at delen er lik eller tilsvarende den originale delen, ikke tilstrekkelig. Oppdragsgiver kan heller ikke akseptere et tilbud uten opplysninger om faktisk godkjenning når slik godkjenning er obligatorisk.
Når det gjaldt «annen passende dokumentasjon» etter artikkel 62 nr. 2 i direktiv 2014/25, presiserte Domstolen at bestemmelsen kan åpne for annen dokumentasjon enn sertifikater eller testrapporter i visse tilfeller, men ikke for å omgå et materiell krav om at komponenten faktisk skal være godkjent. Dokumentasjonen må være egnet til å godtgjøre at kravene er oppfylt, og manglende tilgang til standard dokumentasjon må ikke skyldes den økonomiske aktøren selv.
Om begrepet «fabrikant» i artikkel 3 nr. 27 i direktiv 2007/46 uttalte Domstolen at det er den personen eller det organet som overfor godkjenningsmyndigheten er ansvarlig for typegodkjenningsprosessen og produksjonens samsvar. Definisjonen utelukker ikke at vedkommende ikke utfører alle produksjonstrinn selv, men den omfatter ikke uten videre en ren forhandler eller videreselger som bare markedsfører deler produsert av andre. En tilbyder kan derfor bare støtte seg på teknisk dokumentasjon fra «fabrikanten» dersom denne aktøren faktisk har den rollen direktivet forutsetter.
Konklusjon
EU-domstolen kom til at oppdragsgiver i en anskaffelse av bussreservedeler ikke kan akseptere tilbud på komponenter som er underlagt godkjenningsplikt etter direktiv 2007/46, dersom tilbudet ikke er ledsaget av dokumentasjon for slik godkjenning eller annen egnet dokumentasjon som godtgjør at godkjenningskravet er oppfylt. En ren erklæring fra tilbyderen om at delen er tilsvarende en original, godkjent del, er ikke tilstrekkelig. Domstolen presiserte også at «fabrikant» ikke omfatter enhver forhandler eller videreselger, men den aktøren som er ansvarlig overfor godkjenningsmyndigheten for godkjenning og produksjonens samsvar.
Praktisk betydning
Dommen er praktisk viktig for anskaffelser av varer som omfattes av sektorregelverk med obligatoriske tekniske godkjenningsordninger. For offentlige oppdragsgivere innebærer den at kravet om å akseptere «eller tilsvarende» produkter ikke gir adgang til å se bort fra dokumentasjon for lovpålagt typegodkjenning. Ved utforming og kontroll av tekniske spesifikasjoner må oppdragsgiver skille mellom spørsmål om funksjonell likeverdighet og spørsmål om oppfyllelse av ufravikelige regulatoriske krav. For leverandører betyr avgjørelsen at erklæringer om tilsvarende kvalitet ikke erstatter nødvendig godkjenning når slik kreves. Dommen er særlig relevant i forsyningssektorene og ved kjøp av reservedeler, kjøretøykomponenter og andre produkter der særregulering stiller krav til samsvars- eller godkjenningsdokumentasjon.