Om anskaffelseslovens sanksjoner

Anskaffelseslovens sanksjonsbestemmelser gjelder for alle anskaffelser som omfattes av loven med tilhørende forskrifter, inkludert anskaffelsesforskriften.

Sanksjonene er at retten kan kjenne en kontrakt uten virkning, avkorte kontraktens løpetid eller ilegge overtredelsesgebyr. Se nærmere om de forskjellige sanksjonene i punkt 45.7.3.

Sanksjonene gjelder for følgende brudd på anskaffelsesregelverket

Jf. anskaffelsesloven § 9 andre ledd Jf. anskaffelsesforskriften § 5-3 Jf. anskaffelsesforskriften § 20-7 første ledd Jf. anskaffelsesforskriften § 20-7 andre og tredje ledd

• ulovlige direkte anskaffelser

• tildeling av kontrakt under en rammeavtale eller en dynamisk innkjøpsordning i strid med

prosedyrereglene

• brudd på prosedyrereglene samtidig med brudd på bestemmelsene om karens eller suspensjon

• andre brudd på bestemmelsene om karens eller suspensjon

Det som kjennetegner disse bruddene, er at andre leverandører har hatt begrenset eller ingen mulighet til å stoppe kontraktsinngåelse.

Det overordnede formålet med sanksjonene er å sikre etterlevelse av regelverket og dermed forebygge regelbrudd. Sanksjonene uten virkning og avkortning av kontrakt vil kunne føre til at konkurransesituasjonen gjenopprettes, det vil si at det gjennomføres en ny konkurranse.

Disse sanksjonene vil derfor ikke bare ramme oppdragsgiver, men også ramme den leverandør som oppdragsgiver har inngått kontrakt med.

Hvilke sanksjoner som skal idømmes er avhengig av hvilken type av brudd det er snakk om og om anskaffelsen har en anslått verdi over eller under EØS-terskelverdiene.

I anskaffelsesloven §§ 13 og 14 står det uttrykkelig enkelte steder at retten skal idømme en bestemt sanksjon, dersom nærmere bestemte vilkår er oppfylt. Dette betyr at det er obligatorisk for retten å ilegge slike sanksjoner i de nevnte tilfellene. Dersom det for eksempel foreligger en ulovlig direkte anskaffelse er det ikke nødvendig at saksøker har nedlagt påstand om at kontrakten skal kjennes uten virkning. I dette tilfellet vil retten ha en plikt til å kjenne kontrakten uten virkning på eget initiativ (ex officio).

Der det står i lovteksten at retten kan idømme en bestemt sanksjon betyr det at retten må foreta en helhetsvurdering av hvorvidt sanksjonen bør idømmes. I den forbindelse vil det blant annet kunne være relevant å se på overtredelsens grovhet, størrelsen på anskaffelsen, om oppdragsgiver har foretatt gjentatte brudd, muligheten for å gjenopprette konkurransen og den preventive virkning.1292 Retten kan også i slike tilfeller idømme en sanksjon selv om ikke partene har nedlagt påstand om dette.