Lovavdelingen kom til at klager over Datatilsynets avslag på innsyn etter offentleglova skal behandles av det organet Datatilsynet administrativt hører inn under. Personvernnemnda er derfor ikke klageorgan i slike saker.
Hva saken gjaldt
Fornyings-, administrasjons- og kyrkjedepartementet ba om en vurdering av om det var FAD eller Personvernnemnda som var rett klageorgan for klager over Datatilsynets vedtak etter offentleglova.
Bakgrunnen var at Lovavdelingen tidligere hadde lagt til grunn at Personvernnemnda var klageinstans for alle avgjørelser fra Datatilsynet, også klager over manglende innsyn etter offentleglova.
Spørsmålet var derfor om reglene i offentleglova § 32 og offentlegforskrifta § 11 hadde endret klageordningen for slike innsynssaker som gjelder Datatilsynet.
Rettslig vurdering
Lovavdelingen viste til at offentleglova § 32 første ledd fjerde punktum åpner for forskrift om klageorgan for avgjørelser truffet av statlige organ. Etter offentlegforskrifta § 11 første ledd er det organet som et uavhengig forvaltningsorgan administrativt hører inn under, klageinstans når det uavhengige organet har avslått et innsynskrav.
Lovavdelingen la til grunn at Datatilsynet er et slikt uavhengig organ. Etter denne regelen er klageinstansen derfor det organet Datatilsynet administrativt hører inn under.
Det ble fremhevet at personopplysningsloven §§ 42 og 43 er laget med tanke på avgjørelser fra Datatilsynet generelt, mens offentleglova § 32 og offentlegforskrifta § 11 er særregler for innsynssaker. Lovavdelingen så ikke holdepunkter for at det skulle stilles annerledes for Datatilsynet enn for andre uavhengige forvaltningsorgan.
Lovavdelingen bemerket også at klageinstansen kan delegere oppgaven videre til et underordnet organ innenfor alminnelige forvaltningsrettslige rammer, men at slik delegering bare kan skje til underordnede organer under delegeringsorganet.
Uttalelsen i fulltekst
I brev til Moderniseringsdepartementet 6. desember 2004 uttala Lovavdelinga at Personvernnemnda var rett klageinstans for alle avgjerder frå Datatilsynet, utanom reint administrative avgjerder som vedtak om tilsetjing. Det vart lagt til grunn at personopplysningslova § 43 fyrste ledd fyrste ledd gjev uttrykk for ein generell regel om at Personvernnemnda er klageinstans for avgjerder frå Datatilsynet, og at dette ikkje er avgrensa til avgjerder i medhald av dei føresegnene det er vist til i personopplysningslova § 42 fjerde ledd fyrste punktum. Klager over manglande innsyn etter offentleglova vart i brevet nemnt som eitt av fleire eksempel på tilfelle der Personvernnemnda var rett klageinstans.
Etter offentlegheitslova 1970 § 9 tredje ledd fyrste punktum kunne avslag på innsynskrav påklagast til det forvaltningsorganet som var nærast overordna til det som hadde gjort avslaget. Det var ikkje fastsett nokon nærare reglar om kven som var klageinstans i slike saker.
Offentleglova § 32 fyrste ledd fyrste punktum seier det same som den tidlegare føresegna i 1970-lova, men det er i § 32 fyrste ledd fjerde punktum opna for å gje forskrift om kven som skal vere klageorgan for avgjerder tekne av statlege organ. Det følgjer av offentlegforskrifta § 11 fyrste ledd at det organet som eit uavhengig forvaltningsorgan administrativt høyrer inn under, er klageinstans når det uavhengige organet har avslått eit innsynskrav.
I kongeleg resolusjon 17. oktober 2008, som låg til grunn for offentlegforskrifta, er det på side 94 sagt at slike uavhengige organ typisk vil vere statlege tilsyn og ombod, som Barneombodet og Likestillings- og diskrimineringsombodet. Vi legg til grunn at Datatilsynet òg er å rekne som eit slikt uavhengig organ.
Klageinstansen vil etter denne føresegna vere det organet Datatilsynet administrativt høyrer inn under. Personopplysningslova §§ 42 og 43 er utarbeidd med tanke på avgjerder frå Datatilsynet generelt, medan føresegnene i offentleglova § 32 fyrste ledd fjerde punktum og offentlegforskrifta § 11 fyrste ledd er meint å regulere kven som skal vere klageinstans for avgjerder frå uavhengige forvaltningsorgan i innsynssaker. Vi ser ikkje haldepunkt for at dette skal stille seg annleis for avgjerder frå Datatilsynet enn for avgjerder frå andre uavhengige forvaltningsorgan.
Vi nemner at organet som vil vere klageinstans etter offentlegforskrifta § 11 fyrste ledd, vil kunne delegere dette ansvaret til eit underordna organ. Slik delegering vil berre kunne skje innanfor det vanlege høvet til delegering innanfor forvaltningsretten, men det er heller ikkje noko som tilseier at dette høvet er mindre i innsynssaker enn elles. Vi viser her til kongeleg resolusjon 17. oktober 2008 side 95, der det går fram at det er høve til delegering òg i klagesaker etter offentleglova. Det er vidare gjeve uttrykk for kva for organ det kan delegerast til. Delegering kan såleis berre skje til underordna organ som er underlagde organet som står for delegeringa. Noko anna vil krevje særleg heimel.