Lovavdelingen la til grunn at forbudet mot forskjellsbehandling i offentleglova § 6 første ledd gjelder også når innsynskrav fremmes av privatpersoner. Samtidig presiserte den at ulik behandling bare kan skje i de tilfellene som følger av lovens unntak, særlig når kravene ikke er sammenlignbare eller har sammenheng med offentlige gjøremål.
Hva saken gjaldt
Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet ba om en avklaring av om forbudet mot forskjellsbehandling etter offentleglova § 6 første ledd også gjelder privatpersoner som ber om innsyn.
Lovavdelingen ble dermed bedt om å klargjøre rekkevidden av forbudet mot ulik behandling av sammenlignbare innsynskrav, og om det er adgang til å behandle krav forskjellig ut fra hvem som fremmer dem.
Det sentrale spørsmålet var også når innsynskrav kan regnes som sammenlignbare, og om formålet med innsynskravet kan ha betydning for vurderingen.
Rettslig vurdering
Lovavdelingen uttalte at forbudet mot forskjellsbehandling i offentleglova § 6 første ledd gjelder uavhengig av hvem som krever innsyn, med de avgrensningene som følger av § 6 tredje ledd. Det gjelder derfor også innsynskrav fra privatpersoner.
Et organ kan ikke, der det bare er adgang men ikke plikt til å gjøre unntak, gi merinnsyn i ett sammenlignbart tilfelle og nekte innsyn i et annet. Heller ikke vil det være adgang til å behandle sammenlignbare krav ulikt når det gjelder vilkår for innsyn eller måten innsyn gis på.
Lovavdelingen presiserte at innsynskrav med ulike formål ikke uten videre er sammenlignbare. Organet kan ikke kreve opplysninger om formålet, så en slik vurdering forutsetter at innsynssøkeren frivillig opplyser om dette.
Det ble videre lagt til grunn at krav fra offentlige eller offentlig tilknyttede virksomheter ikke gir grunnlag for forskjellsbehandling dersom kravet ikke har sammenheng med virksomhetens offentlige gjøremål. Dersom innhentingen skjer som ledd i utøvelsen av offentlige oppgaver, kan slike aktører derimot stilles annerledes enn private.
Uttalelsen i fulltekst
Vi viser til brev 12. mars 2012, der Fornyings-, administrasjons- og kyrkjedepartementet (FAD) ber om ei klargjering frå Lovavdelinga av om forbodet mot forskjellshandsaming etter offentleglova § 6 fyrste ledd òg gjeld for privatpersonar.
Forbodet mot forskjellshandsaming i offentleglova § 6 fyrste ledd gjeld uavhengig av kven som krev innsyn, med dei avgrensingane som følgjer av § 6 tredje ledd. Forbodet gjeld altså òg for innsynskrav som blir fremja av privatpersonar.
Vi vil i det følgjande klargjere innhaldet i offentleglova § 6 fyrste ledd noko nærare.
Det følgjer av offentleglova § 6 fyrste ledd fyrste punktum at ved handsaming av saker etter offentleglova eller i andre tilfelle der det blir gjeve tilgang til informasjon, er det ikkje «høve til noka slags forskjellshandsaming mellom samanliknbare tilfelle….». Dersom det er høve, men ikkje plikt, til å gjere unntak for informasjon, kan eit organ som følgje av denne føresegna, ikkje velje å gje meirinnsyn i eitt tilfelle, men nekte innsyn i andre, dersom tilfella er samanliknbare. Det vil heller ikkje vere høve til å handsame samanliknbare innsynskrav ulikt når det gjeld eventuelle vilkår for innsyn, eller når det gjeld korleis det blir gjeve innsyn, jf. Ot. prp. nr. 102 (2004-2005) side 123 og Rettleiar til offentleglova side 54-55.
Eit sentralt spørsmål i denne samanhengen er når innsynskrav er å rekne som samanliknbare eller ikkje. Dersom innsynskrav har ulike føremål, er dei ikkje utan vidare samanliknbare etter denne føresegna, sjå om dette det som er sagt i Ot. prp. nr. 102 (2004-2005) side 124 og Rettleiar til offentleglova side 55. Eit organ har ikkje høve til å krevje opplysningar om føremålet med eit innsynskrav, så for å kunne gjere ei slik vurdering er ein avhengig av at den som krev innsyn friviljugt opplyser om føremålet.
Det følgjer av offentleglova § 6 fyrste ledd andre punktum at sjølv om eit innsynskrav er sett fram av ei offentleg eller offentleg tilknytt verksemd, gjev ikkje dette grunnlag for forskjellshandsaming, dersom kravet ikkje har samanheng med verksemda sine offentlege gjeremål. Dersom innhentinga av informasjon skjer i samanheng med utøvinga av ei slik verksemd sine offentlege oppgåver, vil det motsetjingsvis såleis kunne forskjellshandsamast mellom offentlege og offentleg tilknytte verksemder og private aktørar, jf. Ot. prp. nr. 102 (2004-2005) side 124 og Rettleiar til offentleglova side 55.
Dersom eit innsynskrav blir sett fram i samband med forsking, kan òg mykje tilseie at det må kunne forskjellhandsamast mellom dette og andre innsynskrav. Forskarar har eit særleg behov for å få tilgang til all relevant informasjon, og det er på visse vilkår høve til å gje dei tilgang til opplysningar som er omfatta av teieplikt, jf. forvaltningslova § 13 d og forvaltningslovforskrifta §§ 8 og 9.
Utover dette kan vi ikkje sjå at det vil vere noko generelt høve til å forskjellshandsame innsynskrav. Når det gjeld privatpersonar, står ikkje desse i ei anna stilling enn andre private aktørar når det gjeld forbodet mot forskjellshandsaming. Skal det vere grunnlag for forskjellshandsaming, må dette byggje på føremålet med innsynskrava.